Drømmen om europa-toppen

Paris har alt, men ingen toppklubb. Med en uuttømmelig brønn av oljedollar fra Qatar i ryggen, drømmer Paris Saint-Germain å innta den europeiske tronen.

Tekst Lars Sivertsen

Europas tre virkelige metropoler, London, Moskva og Paris, har en ting til felles: Ingen av byene har noen gang hentet hjem et Champions League-trofe. I boken Soccernomics spekulerer den prisbelønte fotballforfatteren Simon Kuper i at årsaken til dette er psykologisk; byer av dette kaliberet er for store til at fotball kan bety like mye som det gjør i Manchester eller Torino. De trenger rett og slett ikke å henge stoltheten sin på skuldrene til 11 shortskledde menn. Det lusker likevel en mer nyansert sannhet bak tallene: Historien til Arsenal, Chelsea og Tottenham tilsier at det ikke er noe som helst i veien med troféhungeren i London, og at akkurat Champions League-tittelen mangler har mer å gjøre med tilfeldigheter som John Terrys sviktende fotfeste enn noen stor sosiologisk sannhet. Moskva har i alle tider dominert russisk fotball, i år er faktisk lagene som kom på andre, tredje, fjerde og femteplass i den russiske ligaen fra Moskva. Men hva så med Paris? Frankrike har produsert flere av historiens aller største fotballspillere, Frankrike har vunnet både VM og EM, men hvorfor har aldri Paris produsert en virkelig storklubb? Og er dette i ferd med å endre seg nå som Paris Saint-Germains klubbkasse er full av oljepenger?

Det har alltid vært en ubalanse mellom Frankrikes bidrag til verdensfotballen og franske klubbers pokalfangst og omdømme. Da FIFA i 2004 lanserte en topp 100-liste av de største nålevende fotballspillerne i forbindelse med organisasjonens hundreårsjubileum, var Frankrike representert med hele 14 spillere (at FIFAs liste inkluderte navn som El Hadji Diouf, Javier Saviola og Hong Myung-Bo ga den et imidlertid et visst troverdighetsproblem). Da The Association of Football Statisticians i 2004 publiserte en kanskje mer objektiv og mindre politisk motivert topp 100-liste, var Frankrike representert med 16 spillere, flere enn noen annen nasjon (selv om også denne listen hadde sine finurligheter, som for eksempel at George Best ikke nådde opp, mens Gary Neville kom på 86. plass). Det er uansett ikke kontroversielt å si at Frankrike er en av en håndfull nasjoner som virkelig har formet verdens mest populære idrett. Likevel har det tidligere Jugoslavia, Romania og Sverige alle like mange europeiske klubbtriumfer å skryte av som Frankrike. Bare på de to tiårene som har gått siden Sovjetunionens fall, har russiske klubblag vunnet flere europacuper enn franske har i hele nasjonens historie. IFK Göteborg vant på 1980-tallet like mange europeiske troféer som alle franske klubber til sammen har klart siden tidenes morgen. Det er på grensen til å være flaut.

Annerledeslandet
For å forstå hvordan i all verden dette kan henge sammen, er det viktig å forstå at fotball i Frankrike alltid har vært annerledes. David Ranc vokste opp i Paris og skrev avhandling ved Cambridge-universitetet i England om supporteridentitet og tilhørighet. Han forklarer at franskmenn følger fotball på en annen måte enn i resten av verden: «I Frankrike er folk tilskuere, ikke supportere, og det er en viktig forskjell.» Folk kommer på stadion for å se fotball nesten på samme måte som de går på teateret for å se en forestilling. Det er historiske årsaker til dette. «I England, og de fleste andre land, var fotball alltid arbeiderklassens sport, og menn fra arbeiderklassen gikk på kamp og støttet laget sitt fordi det var en del av deres identitet og fordi det var en arena der menn kunne møtes og dele følelser med andre menn med samme klassetilhørighet. Det var en måte å befeste sin identitet på. I Frankrike var det aldri slik, i Frankrike var det sykling som var arbeiderklassens sport.» Supporterkulturen som England representerer i sin reneste form, og som vi ser igjen i større eller mindre grad i nesten alle andre land i verden, fikk altså aldri fotfeste i Frankrike.

Denne kulturen førte til stor ustabilitet. I tiden før tv-avtaler og sponsormilliarder, var det billettinntekter som dannet klubbenes inntektsgrunnlag, men siden klubbene ikke kunne bygge opp en lojal supporterskare ble det store svingninger. Frem til stiftelsen av Paris Saint-Germain i 1970, manglet kanskje hovedstaden et virkelig storlag, men det er likevel ikke riktig å si at Paris ikke markerte seg på banen: Bare mellom 1926 og 1936 gikk tre seriemesterskap og en andreplass til Paris. Men mesterskapene gikk til tre forskjellige klubber, CA Paris (1926-27), Stade Français (1927-28) og Racing Paris (1935-36), og andreplassen gikk til en fjerde klubb, Club Français (1928-29). Fordi tilskuerne forsvant med en gang prestasjonene på banen sviktet, ble det umulig for noen av disse klubbene å bygge på suksessen og etablere seg som stormakter i fransk fotball. Den av de som kom nærmest, var Racing Paris, som hadde en storhetstid like før og like etter andre verdenskrig (i tillegg til ligatittelen i 1935-36 vant de også cupen i 1936, 1939, 1940, 1945 og 1949), men etter dette fulgte svakere resultater og etterhvert også alvorlige finansielle vansker.

Utenfor banen har alltid Paris vært et sentralt sted i fransk fotball, fordi det naturlig nok var i hovedstaden at beslutningene som formet fotballnasjonen ble tatt. Paris har også vært midtpunktet for to verdensmesterskap (1938 og 1998) og ett europamesterskap (1984). I tillegg til å være et maktsentrum hadde Paris også en historisk rolle som fotballens krybbe: Fra fotballen ble innført i Frankrike og frem mot 20-tallet var sporten totaldominert av Paris, og da Frankrikes profesjonelle liga ble stiftet i 1932, var 6 av de 20 klubbene fra Paris. I 1969 var det var en klubb fra Paris igjen i den øverste divisjonen, og det var bunnlaget Røde Stjerne som egentlig holdt til i forstaden Saint-Ouen. Det var en veldig reell risiko for at Paris, verdensbyen, fransk fotballs historiske sentrum, kunne ende opp uten representanter i nasjonens øverste divisjon. Illojale tilskuere eller ikke, dette var en uholdbar situasjon. Løsningen skulle få navnet Paris Saint-Germain.

Gallup ga Saint-Germain
I anerkjennelse av at det var mangelen på et trofast publikum som var hovedårsaken bak klubbkrisen i Paris, var det nye prosjektet rettet mot tilhengerne allerede fra starten av. Faktisk var det en undersøkelse, gjennomført av det franske fotballforbundet i 1969, som var startskuddet på det hele. «Voulez-vous un grand club à Paris?» var spørsmålet – vil du ha en storklubb i Paris? Da 66.000 mennesker svarte «ja», var det nok til å sette hjulene i gang. En gruppe investorer gikk sammen med klubben Baptisé Stade Saint-Germain fra forstaden Saint-Germain-en-Laye, som ligger 15 kilometer vest for Paris. Den lille forstadsklubben, som var nyopprykket i Ligue 2, takket ja til en fusjon, og Paris Saint-Germain Football Club ble født. Dette er ikke hele historien. I et forsøk på å få den støtten de andre pariserlagene hadde manglet allerede fra dag én, gikk investorene inn for å drive klubben etter samme modell som Real Madrid og Barcelona, nemlig med såkalte socios, betalende medlemmer som deleiere i klubben. Den 1. februar 1970, i et av studioene til radiokanalen Europe 1, renset stasjonens ledende programleder Pierre Bellemare halsen og sa noen velvalgte ord. Fire timer senere hadde Paris Saint-Germain FC over 17.000 medlemmer som til sammen hadde betalt inn 842.000 franc. Symbolikken i at klubben ble unnfanget på akkurat denne måten kan ikke undervurderes, for fra unnfangelsen var PSG like mye et forsøk på å bygge opp en fanskare som et forsøk på å skape en toppklubb.

Den første inkarnasjonen av PSG ble ingen suksess. Etter opprykk til Ligue 1 i sin første sesong ble klubben delt i to etter bare én sesong i det fine selskap: Den ene delen beholdt klubbens posisjon i ligasystemet under navnet Paris FC, mens den andre delen beholdt navnet Paris Saint-Germain, men måtte begynne i tredjedivisjon. At PSG måtte slå seg opp fra tredjedivisjon, viste seg å være en velsignelse i forkledning. For med legenden Just Fontaine i trenerteamet, og støtte fra innflytelsesrike parisere som motedesigneren Daniel Hechter utenfor banen, ble det to strake år med opprykk og to sesonger med festfotball. Disse to årene med fremgang bygget både momentum og støtte blant kresne, underholdningssøkende parisere. I mellomtiden slet Paris FC tungt i Ligue 1, og det lå en bitter ironi i at det året PSG rykket opp til Ligue 1 rykket også Paris FC ned. Paris FC ble aldri observert i toppen igjen, mens PSG har siden dette opprykket i 1974 aldri rykket ned.

God uttelling, liten prestisje
Ser man nærmere på PSGs historie frem til i dag, oppdager man at den rådende oppfatningen om at Paris ikke har en virkelig toppklubb egentlig ikke stemmer. PSG er den yngste klubben i Ligue 1, men er også den klubben som har vært i divisjonen lengst uten å rykke ned. Det er nå 41 år siden klubben ble stiftet, og siden da har PSG vunnet hele 17 troféer (to Ligue 1-titler, åtte franske cuptriumfer, tre seire i ligacupen, to seire i den franske supercupen, en triumf i Cupvinnercupen og en i Intertotocupen). Selv om ikke alle disse turneringene er like prestisjetunge, gir det likevel et snitt på 0,4 titler i året, altså nesten et trofé annenhvert år. Det er få lag i verden som kan vise til like god uttelling. En åpenbar grunn til at PSG kanskje ikke ses som et storlag, er at kun to av titlene har kommet i Europa, og av disse var én i den totalt irrelevante Intertotocupen. En annen faktor er at PSG kanskje aldri har hatt noen virkelig storhetstid, de 17 troféene er nokså jevnt fordelt utover klubbens 41 år lange historie. Likevel er PSGs resultater bemerkelsesverdige for en klubb som ble stiftet så sent som i 1970, selv med tanke på at de har hatt sterke støttespillere i ryggen.

PSG-ledelsen har alltid vært klar over at det var sviktende interesse fra de notorisk humørsyke pariserne som forviste klubbens forgjengere til historiens skraphaug, og man har derfor hele tiden brukt mye energi og ressurser på å skape en forbindelse mellom klubben og dens tilhengere. David Ranc mener dette er nøkkelen til PSGs relative suksess så langt. «Helt fra starten av handlet PSG om supporterne. Uansett hvor du bodde i Paris kunne du på 70-tallet på kampdager gå til ditt nærmeste supermarked og det ville være en buss der som gikk til Le Parc des Princes. Klubben organiserte tiltak som dette for å prøve å gjøre PSG til hele hovedstadens lag. Klubben oppmuntret også stiftelsen av ultras, og har alltid vært støttende og imøtekommende overfor dem i ettertid.» Innsatsen må også kunne sies å ha gitt resultater, i 2009 viste en undersøkelse at 11% av Frankrikes befolkning hadde PSG som sitt favorittlag. Dette betyr at PSG har nest flest supportere i landet, kun slått av Marseille (20%). Ikke dårlig for et lag som ble stiftet på 70-tallet. Klubbens beslutning om å støtte opp under sine ultras har ikke vært uproblematisk, men Ranc mener det har bidratt til å styrke klubbens fanbase. «Å ha beryktede ultras gjør klubben mer attraktiv for nye supportere. Selv om fans ikke nødvendigvis er voldelige eller ute etter bråk selv, så ønsker mange å assosiere seg med bråkete elementer. De ønsker å høre til en tøff gjeng.» Men prisen for denne tøffe gjengen har vært høy.

Svart november
«Alle visste at når det første dødsfallet som følge av fotballvold i Frankrike kom, så ville det komme i Paris», uttalte PSGs keeperlegende Bernard Lama i november 2006, mindre enn 24 timer etter at 25 år gamle Julien Quemener var blitt skutt og drept av en politimann i sivil. PSG hadde akkurat tapt 4-2 hjemme mot Hapoel Tel Aviv i UEFA-cupen, og stemningen var amper. Til tross for et stort politioppbud forvillet den 25 år gamle Hapoel-supporteren Yanniv Hazout seg inn i en folkemengde bestående av rasende PSG-ultras, som begynte å komme med antisemittiske tilrop og prøvde å få tak i Hazout. Antoine Granomort, en mørkhudet politimann i sivil, så situasjonen og forsøkte å forhindre det som var i ferd med å utvikle seg til en lynsjing. Synet av en svart mann som forsøkte å beskytte en jøde ble bare bensin på bålet for folkemengden, og i panikk trakk Granomort sin tjenesterevolver. Et skudd ble avfyrt, kulen gikk rett gjennom en person før den traff Quemener. Den første personen overlevde, Quemener var ikke like heldig.

Utviklingen som ledet til tragedien kan spores tilbake til 1975, til en avgjørelse klubben fattet med de beste intensjoner. En av klubbens tidlige tiltak for å bygge en lojal fanbase var å selge billige billetter til den ene kortsiden på Parc des Princes, i et forsøk på å tiltrekke seg flere unge supportere. Kortsiden ble hetende Kop de Boulogne, etter det nærliggende Boulogne-distriktet og i referanse til The Kop på Anfield. Kop de Boulogne ble utover 80-tallet et samlingssted for klubbens ultras, hvorav mange lot seg inspirere av engelske hooligans. Etterhvert begynte Kop de Boulogne å bli mer og mer dominert av fascister og høyreekstreme skinheads, og klubben forsøkte å bryte opp rottereiret ved å oppmuntre klubbens ultras til å flytte til motsatt kortside, en tribune kjent som Auteuil. Resultatet ble at Kop de Boulogne forble et samlingssted for hooligans, høyreekstreme og skinheads, mens flere mer moderate ultras-grupper, som var mer opptatt av tifo enn rasisme, slo seg ned i Auteuil. I Boulogne-enden dominerte fortsatt The Boulogne Boys, PSGs aller eldste ultras-gruppe – som klubben faktisk var direkte involvert i å starte opp – og Kop de Boulogne ble i Frankrike synonymt med høyreekstremisme og supporterbråk.

Den tragiske kvelden i 2006 da Julien Quemeer, medlem at The Boulogne Boys, ble skutt og drept, var altså kulmineringen av en utvikling PSG selv hadde satt i gang og til en viss grad støttet opp under, og klubben høstet massiv kritikk i Frankrike for å ha kjørt en altfor tolerant linje ovenfor sine ultras. Statsminister Dominique de Villepin krevde at tøffere tiltak måtte settes inn mot hooligans. Men det var ikke før i 2008, etter at PSG møtte Lens i finalen av den franske ligacupen og The Boulogne Boys viste frem et banner som beskrev Lens-tilhengere som «pedofile», «arbeidsløse» og «innavl», at franske myndigheter krevde at gruppen skulle tvangsoppløses. The Boulogne Boys ble bannlyste, men gruppens medlemmer fortsatte likevel å gå på kamp, og fortsatte å stå på Kop de Boulogne.

Skyteepisoden i 2006 ble holdt frem i franske medier som et tydelig bilde på de interne konfliktene landet fortsatt sliter med, men det er likevel noe som skurrer med bildet som ble malt av den svarte politimannen som forsvarte jøden mot den fascistiske horde: Mannen som først ble truffet av kulen til Granomort, han som overlevde, het Mounir Bouchaer. Neppe en hvit høyreekstrem skinhead, med andre ord. Situasjonen den kvelden var i virkeligheten neppe så svart-hvit som den er blitt beskrevet som i ettertid, og det samme gjelder PSGs problemer med sine ultras. Kanskje kunne noen av problemene vært unngått dersom klubben hadde tatt en hardere linje tidligere, men samtidig er fotballbråk alltid symptomatisk for dypere samfunnsproblemer, problemer det er fint lite en fotballklubb kan gjøre for å utrydde. De siste par årene har klubben likevel tatt en strengere linje og gått aktivt inn for å oppløse de mest problematiske gruppene, men når en gjeng som The Boulogne Boys først har fått vokse frem, skal det mer enn noen administrative beslutninger til for å bli kvitt dem.

Problemer innad i PSG
Noe av det som gjør PSG sine hooliganproblemer litt særegne er at volden ofte er intern. PSG-supportere som går løs på andre PSG-supportere. Utras fra Kop de Boulogne og den motsatte enden Auteuil har et mildt sagt brokete forhold, og David Ranc mener dette er mye fordi klubben ikke har noen byrival. «PSG-ultras slåss ofte med hverandre, enkelt og greit fordi de ikke har noen andre å slåss med. Mangelen på eksterne rivaler har ført til stor intern rivalisering.» Utover dette, har mangelen på nære rivaler gjort det vanskeligere for PSG å skape en klar identitet. «Rivalisering er viktig for å bygge en klubbs identitet. I Glasgow er du Celtic fordi du ikke er Rangers, i Roma er du Roma fordi du ikke er Lazio, i Barcelona er du Barcelona fordi du ikke er Espanyol, og så videre. Fotballsupportere befester sin identitet nesten like mye gjennom hvem de hater som hvem de holder med, og i Paris er det bare PSG.» Likevel er det ikke slik at PSG er helt uten rivaler. De årlige oppgjørene mot Olympique de Marseille kalles for «Le Classique», eller «Frankrikes El Classico». Det er et derby med en spesiell historie.

Mellom 1988 og 1992 vant Marseille fire strake seriemesterskap, og Canal+, kanalen som eide TV-rettighetene, begynte å bli bekymrede. En altfor ensformig liga ville svekke publikumsinteressen, og for å beskytte sin egen investering bestemte Canal+ seg for å gjøre en ny investering: Paris Saint-Germain. Canal+ kjøpte seg inn i klubben, betalte ned klubbens gjeld og skjøt inn store mengder kapital slik at PSG kunne ta opp kampen med Marseille. Oppgjørene mellom de to ble markedsført av Canal+ i stor stil, og som Magnus Borgen skriver i sin glimrende bok Fiender til vi dør: Le Classique ble verdens eneste tv-skapte hatoppgjør.Men selv om det var Canal+ sin involvering som satte fyr på oppgjøret, så var det mye tørr ved der fra før av. Paris og Marseille er byer som av flere historiske og kulturelle årsaker har et anstrengt forhold til hverandre, så når deres to fotball-lag for alvor begynte å slåss om samme troféer på starten av 90-tallet ble fotball en ny kanal der rivaliseringen mellom de to byene kunne få et utløp. Paris mot Marseille er nord mot sør, hovedstaden mot provinsen, laget som fra sin opprinnelse har fått drahjelp fra mektige venner utenfor banen mot laget som representerer Marseilles fattige innvandrere og arbeidere. Selv om Canal+ kun bygget opp Le Classique for å drive opp seertallene, sine så stikker hatet dypt, og derbyet er et av de absolutt heteste i Europa.

Presidenten og Platini
Siden tv spilte en så viktig rolle i å forme PSG, og siden klubben på sett og vis ble født på radio, så er det kanskje passende at klubbens seneste revolusjon i bunn og grunn også handler om kringkasting. Da PSG sluttet seg til klubber som Manchester City og Malaga ved å spre om seg med oljepenger, regnet de fleste med at dette bare var et nytt tilfelle av oppmerksomhetssyke sjeiker som brukte fotball til selvpromotering, men i Paris er situasjonen langt mer sammensatt enn som så. Ifølge det franske fotballbladet So Foot er nøkkelen til det hele et møte som skal ha funnet sted i Elyséepalasset, den franske presidentens offisielle residens, den 23. november i fjor. Tilstede var Sébastien Bazin, den europeiske representanten til Colony Capital (PSGs amerikanske eiere som tok over fra Canal+ i 2006), Sjeik Tamim Bin Hamad al-Thani, kronprinsen av Qatar, UEFA-president Michel Platini og Frankrikes president, den lidenskapelige PSG-tilhengeren Nicolas Sarkozy. Møtet vil etter alt å dømme bli regnet som et vendepunkt i både PSGs og fransk klubbfotballs historie.

I 2008 lyktes det franske fotballforbundet i å provosere frem en budkrig mellom Canal+ og Orange da de skulle selge tv-rettighetene til Ligue 1, og resultatet ble en fireårsavtale med en årlig totalramme på 688 millioner euro. Avtalen var den tredje beste tv-avtalen i Europa, og ga Ligue 1 bedre tv-inntekter enn både La Liga og Bundesliga. Men med lave billettpriser og tidvis sviktende tilskuertall ble franske klubber altfor avhengige av denne avtalen, og når den skulle fornyes var det kun Canal+ som var interesserte. Eksperter spådde at uten konkurrenter ville Canal+ få rettighetene langt billigere nå enn i 2008. Etienne Moatti, en av L’Equipes eksperter på fotballfinanser, fortalte The Irish Times i november at situasjonen var farlig for franske klubber. «I Frankrike utgjør tv-rettighetene 57% av klubbenes inntekter. Tatt i betraktning at klubbene i fjor gikk med et totalunderskudd på 153 millioner euro, ville ethvert tap av tv-inntekter ha dramatiske konsekvenser.» Det ble spekulert i at med Canal+ som eneste aktør i den kommende budrunden, kunne avtalen bli halvert. Dette ville bety konkurs for flere klubber.

Allerede da Canal+ ville kvitte seg med klubben i 2006, hadde Qatar vist interesse for PSG, men både Canal+ og franske myndigheter var skeptiske til å ta imot penger fra en oljeemirat med et suspekt forhold til menneskerettigheter. I dag er verden veldig annerledes enn den var i 2006. Under president Sarkozy har Frankrike utviklet tette bånd til Qatar, og Sarkozy sies å ha et personlig og godt forhold til Sjeik Tamim, emirens fjerde sønn og Qatars tronarving.

Qatarstrofen
Etter møtet mellom Sarkozy, Sjeik Tamim, Michel Platini og PSGs eiere Colony Capital, skjedde følgende ting i følgende rekkefølge: Platini, som tidligere skal ha vært totalt imot idéen, stemmer for at Qatar skulle få tildelt VM i 2022. Qatar Sports Investment (QSI), en del av Qatars statlige investeringsfond styrt av Sjeik Tamim, kjøper 70% av PSG. Nasser Al-Khelaifi, direktør for den Qatar-eide TV-kanelen Al Jazeera Sport, blir utnevnt til PSG-president. Al Jazeera kjøper rettighetene til å vise Ligue 1 utenfor Frankrike og kjøper de hjemlige rettighetene på deling med Canal+, totalrammen av avtalen havner på omtrent det samme som det den gamle avtalen lå på. QSI investerer 85 millioner euro i spillerstallen til PSG.

I følge Moatti gjorde Qatar Frankrike enkelt og greit «en liten tjeneste». Qatar hadde i flere år vært interesserte i å kjøpe seg inn i en fotballklubb i Europa, og Manchester United ble lenge vurdert. Men Glazer-familien nektet å selge, og da ble PSG en langt billigere løsning. Sjeikene er likevel bevisste på det enorme potensialet som ligger i PSG. «Paris er et navn som har stor merkevareverdi. De nye eierne ønsker ikke bare å realisere PSGs potensiale som hovedstadens klubb, men også å utnytte Paris sin status som verdensby til å bygge et verdensberømt lag,» spår David Ranc. Klubbpresident Al-Khelaifi har snakket åpenlyst om å hente David Beckham som et ledd i denne globaliseringsstrategien. «Beckham er større enn Ligue 1, han er en ambassadør, en merkevare,» mener Al-Khelaifi.
Mens de venter på å kaste seg inn i kampen om tidenes best betalte 36 år gamle høyreving, har sjeikene gjort sportslige investeringer som viser at de også mener alvor på banen. Den motvillige manager Leonardo ble hentet inn som sportsdirektør, en rolle han er langt mer komfortabel i, og etter en hyperaktiv sommer på overgangsfronten ble kjøpet av den elegante argentineren Javier Pastore kronen på verket. For 42 millioner euro sikret klubben seg en playmaker som i sommer var koblet til nesten alle storklubber på planeten, og som er et perfekt midtpunkt og symbol for prestisjeprosjektet PSG. Mens Europas andre store kjøpelag Chelsea og Manchester City tok sine første steg mot verdensherredømme ved å bygge et ugjennomtrengelig forsvar, har den sportslige siden av Qatars PSG-prosjekt handlet om elan og joi de vivre fra første dag. På den måten er de i ferd med å skape et lag som etter planen både skal tilfredsstille de notorisk kresne pariserne og som skal resonnere med byens globale image. Men også de mest elegante konstruksjoner må bygges på en solid grunnmur, og i andre enden av banen ble laget forsterket med kulthelten Diego Lugano. Den beinharde 31-åringen vil garantert bidra med blod, svette og tårer. Fortrinnsvis sin egen svette blandet med motstanderes blod og tårer, slik det seg hør og bør for en stopper fra Uruguay.

Global merkevare
Utover Pastore og Luganom, har PSG også hentet spillere som Blaise Matuidi og Kevin Gameiro, fra henholdsvis Saint-Etienne og Lorient. Det ventes at PSG i stor grad vil hente spillere fra Ligue 1, for på den måten blir pengene Qatar spytter inn i klubben værende i divisjonen de eier TV-rettighetene til, og hele produktet blir styrket. Det har lenge vært ventet at Lilles Eden Hazard vil ta steget opp i verdenseliten med en overgang til en av fotballens virkelige glamourklubber, men det vil ikke være noen overraskelse om de tradisjonelle toppklubbene får konkurranse fra uventet hold. Det virker heller ikke usannsynlig at Lille vil føle at det er i klubbens interesse å selge til en klubb som eies av de samme personene som betaler for tv-rettighetene Lille og de andre klubbene i Ligue 1 er så avhengige av.

På grunn av Frankrike og spesielt Paris sin litt særegne supporterkultur, har byen aldri hatt et fotball-lag som virkelig har vært metropolen verdig. Etter å ha gått nye veier for å bygge en fanskare prøver PSG nå en ny strategi: Siden pariserne går på fotballkamp mer fordi de vil se en fotballforestilling enn for å støtte byens lag, ja da får de få en forestilling, da. De siste par årene har klubben gått aktivt inn for å få bukt med sine mer uregjerlige tilhengere, og de går nå inn for å bygge opp støtten sin på nytt – denne gangen ved å bevisst henvende seg til de som er tilskuere snarere enn supportere. Men det handler ikke lenger bare om at Paris skal ha et lag hovedstaden kan være bekjent av, det handler om å bygge en global merkevare. Og med oljepengene fra Qatar og verdens raskest voksende kringkaster Al Jazeera i ryggen, er det vanskelig å se noen grenser for hvor langt PSG kan nå. At Paris skulle bli den første av de tre europeiske metropolene som hentet hjem et Champions League-trofé virket utenkelig for noen år siden, men som verden har sett en rekke ganger, har også arabiske oljepenger en egen tendens til å gjøre det utenkelige ikke bare tenkelig, men også virkelig.

Zeen is a next generation WordPress theme. It’s powerful, beautifully designed and comes with everything you need to engage your visitors and increase conversions.