Elefanten i kenguru-retten

Onsdag ble NFFs klage mot Josimar behandlet av PFU bak lukkede dører. PFU-leder Alf Bjarne Johnsen innledet med å fortelle at det var forbudt å referere fra behandlingen. Men hva Josimar velger å publisere, er opp til oss, ikke en journalist i VG. Etter NFFs ønske var behandlingen unntatt offentligheten og personer omtalt i klagen var anonymisert. Her følger vår redegjørelse om hvorfor vi publiserer alle saksdokumenter knyttet til PFU-klagen og refererer fra den lukkede behandlingen.

Av Håvard Melnæs

Josimar ble 25. november 2020 felt i PFU for brudd for punktene 3.4 og 3.5 i Vær Varsom-plakaten for å ha publisert dnne kommentaren.

«I kjølvannet av Martin Ødegaards Instagram-post der han kritiserer timingen for publiseringen av Ada Stolsmo Hegerbergs intervju i Josimar, ble jeg intervjuet av journalist Lars Johnsen. I denne saken ba jeg om å få spørsmålene skriftlig da jeg har dårlig erfaring med telefon-intervjuer med tidsskriftet. Svar blir utelatt, tas ut av sammenhengen og intervjuobjektet har nødt til å komme dårlig ut uansett hvilke svar som er gitt».

Dette skrev NFFs daværende leder for samfunn og kommunikasjon, Svein Graff, i et innlegg på medier24.no 1. juli 2019.

I intervjuet med Graff spurte Josimar ham om hvorfor han godkjente Martin Ødegaards instagram-innlegg, der herrelandslagets største profil gikk til angrep på Ada Stolsmo Hegerberg, et innlegg Graff må ha visst kom til å eksplodere i mediene og samtidig kunne gjøre irreversibel skade på forholdet mellom Norges eneste Ballon D’Or-vinner og hennes nasjonale forbund. Graff ble åpenbart såpass frustrert over å bli konfrontert med egne uttalelser at han tok tastaturet fatt og skrev en kronikk, der han blant annet kom med ovennevnte påstand. (Les hele innlegget )

I vårt svar (les det ) ba vi Svein Graff om å komme med eksempler og dokumentasjon på «svar blir utelatt, tas ut av sammenhengen»-episoder som har gjort at han følte seg tvunget til å be om å bli intervjuet skriftlig. Svein Graff har til gode å svare. Sannheten er at vi aldri har intervjuet Svein Graff per telefon.

Hvorfor hevder Graff å ha blitt intervjuet per telefon av Josimar, når dette aldri har skjedd? Ønsker han å bevisst spre falske beskyldninger i et forsøk på å svekke vår troverdighet?

Etter vårt svar, kastet generalsekretær Pål Bjerketvedt seg inn i debatten med stort patos og påtok seg rollen som hoveddommer. Han skrev blant annet at Josimar drev med sjangerblanding og konkluderte med at det er «presseetisk helt uakseptabelt».

NFF klaget oss inn for PFU på dette punktet (VVP 4.2), men Bjerketvedts forhåndsdømming i media viste seg å ikke holde vann. PFU «frikjente» Josimar.

Betyr dette at Bjerketvedt vil trekke tilbake påstanden «presseetisk helt uakseptabelt»? Den som lever får se.

Det kan virke som om Pål Bjerketvedt, til tross for sine mange år som sjefredaktør i norsk presse, misliker journalistikk. Som han skrev i en epost i forbindelse med et intervju med Morgenbladet i etterkant av Den lange kampen:

«Jeg har ikke så veldig stor sans for en journalistisk metode der du stiller oppfølgingsspørsmål til mine svar, særlig ikke der du tolker svarene i ‘din favør’ og stiller oppfølgingsspørsmålet i tråd med tolkningen.»

Å ri to hester
Fotballtoppene nøyde seg ikke med en føljetong av grove anklager på medier24.no i fjor sommer. I november 2019 sendte NFF en klage til Pressens Faglige Utvalg (PFU). NFF klaget Josimar inn for brudd på tre punkter i Vær Varsom-plakaten (VVP). To av dem gjaldt historien om da NFFs kommersielle direktør Erik Loe møtte konserndirektør i Obos, Daniel Kjørberg Siraj, på Ullevaal stadion under en fotballkamp i 2017.

NFF ved generalsekretær Pål Bjerketvedt mente at Josimar ikke ga Erik Loe tilstrekkelig mulighet til å imøtegå påstander mot ham (VVP pkt. 4.14), og at sakens kildegrunnlag ikke var bredt nok (VVP pkt. 3.2), samt at Josimar ikke hadde skilt mellom faktiske opplysninger og kommentar i intervjuet med Svein Graff (VVP pkt. 4.2).

Vi var altså innklaget av Bjerketvedt for å ikke ha kontrollert opplysningene i Obos/Loe-historien godt nok (pkt. 3.2). Men hadde Bjerketvedt rett i dette?

Under arbeidet med Den lange kampen tok vi kontakt med Bjerketvedt. I en SMS ba han i kjent NFF-stil om å få spørsmålene tilsendt på epost. Samme ettermiddag fikk vi svar på spørsmålene.

Unntatt dette spørsmålet:
«Hvordan kan Erik Loe beholde sin NFF-jobb etter å ha takket nei til sponsorbidrag til kvinnefotballen fra Obos?»

«Jeg kan ikke svare på spørsmål om personalmessige forhold internt i organisasjonen», svarte Bjerketvedt.

Men Pål Bjerketvedt la til noe vesentlig mot slutten av eposten:

«Ring meg gjerne, så skal jeg gi deg litt tilleggsinfo uoffisielt på et av spørsmålene.»

Samme kveld var Josimar i telefonisk kontakt med Pål Bjerketvedt.

I denne samtalen fortalte han at Erik Loes håndtering av Obos-initiativet om å sponse kvinnefotballen var en viktig årsak til at den tidligere Stabæk-formannen ikke lenger skulle være kommersiell direktør i NFF.

Gjennom Pål Bjerketvedt, Erik Loes øverste leder, fikk vi kontrollert at opplysningene som gjaldt Loe/Obos stemte.

I kommunikasjonen mellom NFF, PFU og Josimar, legger Bjerketvedt vekt på at han er en dreven medieperson. Han visste at dersom Josimar takket ja til en «off the record»-samtale ville han være beskyttet av kildevernet.

Men: Når han klager oss inn for PFU for å ha brukt opplysningene han selv har lekket, rir han to hester. Da har han etter vårt syn ikke lenger krav på beskyttelse fra kildevernet.
Kildevernet er ikke til for å gi maktpersoner en anonym mulighet til å skyve skylda for systemfeil over på enkeltpersoner.

Pål Bjerketvedt bedriver maktmisbruk. Slik vi ser det er kildevernet ment for å avdekke maktmisbruk, ikke tildekke det.

Derfor, i tilsvaret til NFFs klage mot Josimar sendt 19. desember 2019, sa vi det som sant var: Det var Pål Bjerketvedt selv som var kilden som underbygget påstanden.

Grunnen til at vi navngir Pål Bjerketvedt er at han har klaget oss inn for PFU for å bruke informasjonen han ga oss.

Tenk litt over det: Norsk fotballs mektigste mann gir oss opplysninger under kildevern, og etterpå klager han oss inn for PFU for å ikke ha dekning for opplysningene. Hvem gjør slik?

Dette er uredelig oppførsel fra en av norsk idretts mektigste menn.

Hovedpoenget i Obos-direktørens kritikk mot NFF, gjengitt i Den lange kampen som er bakteppet for NFFs PFU-klage, var ikke personen Erik Loe. Det var NFFs nedprioritering av kvinnefotballen som var Obos-sjefens ankepunkt, Loe var bare en representant for denne kulturen. Dette ble understreket av Siraj da vi intervjuet ham. Ved å lekke sensitive opplysninger om en medarbeider, fikk Bjerketvedt saken til å handle om et individ, ikke kulturen i den organisasjonen kritikken egentlig var rettet mot.

Nådeløs åpenhet?
Da Josimar sendte vårt tilsvar der vi navnga Pål Bjerketvedt, reagerte generalsekretæren i NFF med å be PFU-sekretariatet om at saksbehandlingen skulle bli unntatt offentlighet.

«Klager har søkt om at deler av tilsvarsrunden unntas offentlighet, noe som etter en vurdering er innfridd av sekretariatet, jf. PFUs vedtekter §6.», skrev PFU-sekretariatets leder Elin Floberghagen i en epost sendt begge parter.

Avgjørelsen til Floberghagen overrasket oss. Vi sendte derfor en epost der vi blant annet ba henne utdype hvorfor tilsvarsrunde og behandling skulle unntas offentligheten og om klager kan påberope seg belastning som en relevant grunn for å unnta offentlighet når det er klager selv som påfører seg denne belastningen.

Svaret fra Floberghagen var:

«Vi unntar noen saker eller opplysninger fra offentlighet dersom det er særlig belastende for klager eller når det er private forhold som bør beskyttes. Den beslutningen fatter jeg som generalsekretær etter en vurdering. Begrunnelsen for dette er at klageordningen ikke må bli en ekstra belastning for klager.»

Stopp en hal:

Ekstra belastning for klager?

Mener virkelig Floberghagen det er fritt frem for maktpersoner å sverte medier man ikke liker? Kan man virkelig ri to hester slik Bjerketvedt gjør, og samtidig påberope seg ekstra belastning?

Vi spurte også Floberghagen om hennes relasjon til Bjerketvedt. Hun svarte at de hadde jobbet sammen i Østlandets Blad i noen år før 2003: «Jeg anser på ingen måte det som inhabilitet.»

I e-post-dialogen som fulgte vedla hun et brev fra styrelederen i Norsk Presseforbund, Eirik Hoff Lysholm (sjefredaktør i Dagsavisen), som roste Floberghagen for korrekt opptreden.

Josimar ønsket full åpenhet om saken, men ble ikke hørt.

NFF, organisasjonen som i offentligheten snakker om «nådeløs åpenhet», ville ha lekkasjen gjennomført av deres øverste administrative leder unntatt offentligheten.

Det mente PFU-sekretariatet og generalsekretæren i Norsk Presseforbund at han hadde krav på.

Tid for debatt?
Onsdag, mer enn seks måneder etter at NFF klaget Josimar inn for PFU, skulle klagen endelig behandles. Vi hadde sett frem til en grundig debatt om kildevernet, vi var spente på hva noen av landets ledende fagfolk ville si:

Var det en riktig vurdering av oss å navngi at det var klageren selv som sto bak informasjonen eller var Pål Bjerketvedt i sin fulle rett ved å opptre på denne måten?

Vi mente vi hadde en god sak. Hvis PFU ikke ville slå ned på Bjerketvedts opptreden, var det i realiteten fritt frem for å utnytte kildevernet på en utilbørlig måte.

Da PFU-behandlingen kom i gang bak lukkede dører (NFF og Josimar som parter i saken fikk delta på møtet via Teams), var PFU-leder Alf Bjarne Johnsen (journalist i VG) raskt ute med å forby møtedeltakerne å snakke om innholdet i møtet.

«Jeg pålegger de tilstedeværende et forbud mot å omtale det som har med kildevern og kildeproblematikk å gjøre i bakkant. Og denne behandlingen er også lukket. Det pålegget gjelder selvfølgelig også partene i saken.»

På Norsk Presseforbunds hjemmesider står det at “mediene skal kjempe mot ulovlig hemmelighold” og “verne om offentlighetsprinsippet”.

Offentlighetsprinsippet, som norsk presse aktivt bruker mot andre samfunnsaktører, gjelder visst ikke pressens etiske domstol.

Spede forsøk fra PFU-medlemmene om å problematisere rundt tolkningen av VVP pkt. 4.14, som angår retten til samtidig imøtegåelse, ble avfeid av Johnsen.

VVP er pressens lovverk og PFU er pressens egen domstol. Ingen lovtekster eller rettsinstanser har noen funksjon om de kobles helt fra sammenhengen og omstendighetene som er til behandling.

Alf Bjarne Johnsen var ikke villig til å diskutere. Ingen av partenes argumenter ble satt opp mot hverandre.

Noen av PFU-medlemmene hadde satt seg godt inn i sakskomplekset. En av dem uttalte at vedkommende fikk en «uggen smak» av måten NFF hadde opptrådt på og stilte spørsmål om hvorfor NFF hadde krevd anonymitet.

«NFF sier [i sin klage mot Josimar] at de er en aktør som må tåle kritisk søkelys. Med det gjør ikke på noe vis her i det hele tatt. De har til og med fått lov til å anonymisere en sånn type konflikt.»

PFU-medlemmet påpekte også at NFFs klage bar tydelig preg av å være skrevet av en som kjente PFUs arbeidsmetoder.

Men Pål Bjerketvedts rolle ble ikke nevnt med et eneste ord i PFU-behandlingen. For PFU var det tydeligvis uinteressant at samme mann som hadde lekket informasjon, klagde inn mediet han lekket informasjonen til, for brudd på VVP.

Det er gjerne slik det foregår i kenguru-rettssaker. Man hopper over argumenter og problemstillinger som er relevante, både for den enkelte saken og det større – i dette tilfellet presseetiske – bildet.

Innstillingen fra PFU-sekretariatet med Elin Floberghagen i spissen, var å felle Josimar på alle tre punktene.

Floberghagen hadde naturligvis fullt innsyn i alle sakens sider, og hadde ingen bemerkninger til hvordan hennes tidligere sjefredaktør hadde opptrådt. Det er foruroligende.

Vi mener denne saken har stor offentlig interesse og inneholder presseetiske problemstillinger som fortjener en langt bredere debatt enn den fikk i PFU. Vi mener at det er uheldig at pressens egne organer velger å bidra til å skjule maktmisbruk i stedet for å diskutere hva man eventuelt kan gjøre for å forhindre det. Og vi mener, i motsetning til PFU, at man må tåle en grundig debatt om kildevernet.

Derfor legger vi ut hele saksgangen.

Alle sakens dokumenter finner du .