Da Napoli sist vant Serie A, hadde Diego Maradona innført en storhetstid full av drømmemål, mafiafester og kokain.
Da Napoli sist vant Serie A, hadde Diego Maradona innført en storhetstid full av drømmemål, mafiafester og kokain.
Tekst Thore Haugstad
Støtt kritisk og gravende journalistikk. Send EDER til 2199 og gi 50,-
(Beløpet blir belastet din telefonregning)
Det var en lystig begravelse. Folk fylte byen med dans og sang. Kaker på 10 meter ble kuttet opp og spist. Busser sto fast i folkemengdene. Gjennom gatene bar fans svarte kister, hver med flagg som viste offerets navn. Blant de døde var Milan, Inter og Juventus.
Dette var scenene da Napoli hadde vunnet Serie A for første gang, i 1987. Feiringen var, ifølge historikeren John Foot, den største innen klubbfotball noensinne. Det var et «karneval» som varte døgnet rundt i en uke.
Få byer i Europa har et like sterkt bånd til sitt fotballag som Napoli. Italias tredje største by har sine problemer – trafikkaos, høy arbeidsledighet, korrupsjon, organisert kriminalitet – men mangel på lidenskap er ikke et av dem. Innbyggerne har heller ikke noe valg. Mens Roma og Milano har to storlag hver, har Napoli kun Napoli.
Dette gir Napoli en av Italias største fanskarer, og basert på størrelse burde de slåss i toppen hvert år. Men gapet mellom potensial og realitet er stort. Skulle de vinne Serie A under Maurizio Sarri i år, vil det kun være deres tredje ligatittel på 92 år.
Enorme pengesummer har blitt pøst inn i klubben uten gevinst. Før 80-tallet hadde de kun tatt to andreplasser (1968 og 1975) og vunnet to italienske cuper (1962 og 1976), mens rivalene i nord løftet pokal etter pokal. De neste årene økte fansens sinne, da Napoli ramlet nedover på tabellen. I 1984 havnet de ett poeng over nedrykksstreken.
Det var samme år at et helikopter landet ved et fullsatt San Paolo. Det var april og solen skinte. Ut steg Diego Maradona.
Blakk kamphane
En hær av fotografer møtte Maradona i det han gikk opp trappen til banen. Han la et Napoli-skjerf rundt halsen og så opp mot tribunene. Mer enn 70 000 hadde betalt for å ta imot 23-åringen, nå verdens dyreste spiller etter overgangen fra Barcelona. I løpet av forhandlingene hadde Napoli-fans gått til sultestreik som trussel om klubben ikke fikk tak i ham. Én hadde lenket seg fast til et gjerde ved San Paolo. Da overgangen ble fullført, skrev en lokalavis:
«Vi har verken ordfører, skoler, busser, jobber eller helsevesen, men det gjør ingenting nå, fordi vi har Maradona.»
Maradona smilte, trikset litt og slapp løs et par ballonger.
«God aften, Napoli. Jeg er veldig glad for å være her med dere.»
Fansen hadde skrevet en sang:
Maradona, ta føringen
Hvis det ikke skjer nå, vil det aldri skje
Ditt Argentina er her
Vi kan ikke vente lenger
Presentasjonen varte kun i 15 minutter. Maradona skulle fly videre på ferie til Buenos Aires. Da han gikk ned trappene, holdt beina hans på å skjelve. Han klemte kjæresten, Claudia Villafañe, og gråt.
«Alt hadde vært veldig intenst», skrev han. «Og Claudia og jeg visste at vi hadde tatt en stor risiko, at vi holdt på å begynne livene våre på nytt.»
Han kunne trenge ferien. I Barcelona hadde han slitt med skader, kranglet med trenere og begynt med kokain. Han hadde også skrevet ut feite sjekker til familiemedlemmer og bekjente, mens hans barndomsvenn og agent, Jorge Cyterszpiler, hadde gjort håpløse investeringer. Snart var Maradona blakk. Det hadde til slutt kokt over for ham i cupfinalen mot Athletic Club i 1984, hvor han startet et masseslagsmål foran kongen og millioner av TV-seere. Skammen tvang Barcelona til å selge. Og Maradona måtte vekk.
Juventus hadde ønsket ham, men Napoli tilbød mer. Da avtalen var i boks, gikk 15 prosent av overgangssummen til Maradona, men gjelden hans var så stor at han ikke beholdt en krone. Det at Napoli nesten hadde rykket ned, hadde ikke påvirket valget av klubb. Innen noen fortalte ham om lagets resultater, hadde han allerede signert kontrakten.
– Selg de som fansen buer på
Maradona var ventet å løfte Napoli umiddelbart. Hans første kamp var borte mot Verona, et av lagene i nord. I Nord-Italia var det på den tiden en ny politisk bevegelse som gikk hardt ut mot Sør-Italia. En gruppe politikere raste mot at økonomien i nord skulle subsidiere fattige strøk i sør, som de anså som en byrde for resten av landet, fulle av kaos, latskap og kriminalitet. Sør-Italia, mente de, var ikke det virkelige Italia.
Holdningene gjenspeilet seg i fotballen. Flere i nord anså Napolis pengesløsing som symbolet på sør-italiensk ineffektivitet. På banen hadde Sør-Italia lite å svare med: Før Maradonas ankomst hadde alle utenom fire ligatitler gått til lag i nord siden Serie As start i 1929. Det tok kort tid før Maradona merket hatet. Da Napoli løp ut på gresset mot Verona, så de et banner som sa: «Velkommen til Italia».
«Man følte det virkelig», skrev Maradona. «Alt og alle var imot oss…»
Kampen mot nord fyrte ham opp, men i starten uteble suksessen. Maradona innså at stallen holdt Serie B-nivå. Før jul tok de kun ni poeng på 13 kamper (dette hadde vært 11 poeng i dag, da seier ga to poeng). Serie A var en av Europas sterkeste ligaer – fra 1982 til 1990 gikk åtte av ni Gullballer til spillere der, tre av dem til Juventus-dirigenten Michel Platini – men dette var ingen trøst. Da Maradona fløy til Buenos Aires på vinterferie, var han så flau at han nektet å snakke om Napoli.
Sesongen snudde i januar, da Napoli slo Udinese 4-3. De tapte kun én ligakamp til, Maradona scoret 14 ligamål og laget havnet på åttendeplass. Men hvem vant tittelen? Verona.
Maradona raste. På sommeren stormet han inn på kontoret til Corrado Ferlaino, Napolis president, og truet med å dra om Ferlaino ikke forsterket laget. Dette hadde vært galskap for andre spillere, som kunne fått fyken på stedet, men Maradona var elsket av fansen og visste at Ferlaino ikke turte å straffe ham.
«Kjøp tre eller fire spillere og selg dem som fansen buer på», sa Maradona. «Det bør være målestokken din. Hvis jeg gir ballen til en som blir pepet på… ciao. Og hvis du nekter, bør du forberede deg på å selge meg, for jeg kommer ikke til å bli her slik som dette.»
Maradona fikk det som han ville. Napoli hentet forsvareren Alessandro Renica (fra Sampdoria), keeperen Claudio Garella (Verona) og spissen Bruno Giordano (Lazio). Sistnevnte ble kun hentet fordi han hadde imponert Maradona da Napoli hadde møtt Lazio. Da Lazio krevde tre millioner dollar for Giordano, begynte Ferlaino å gråte, og sa han ikke hadde råd.
«Få det gjort, gamlefar», sa Maradona.
Stjernene kom fordi de ville spille med Maradona.
«Jeg startet en epoke i Napoli og ga klubben mer respekt», skrev han. «Før hadde Paolo Rossi nektet å dra til Napoli, fordi byen ikke var helt for ham, fordi han var redd for mafiaen. Før var sannheten at ingen ønsket å dra til Napoli.»
Men ikke alt ble som Maradona ville. Samme år ansatte Ferlaino Ottavio Bianchi, en distansert trener fra Brescia. Maradona mislikte Bianchi umiddelbart.«Han var tøff, han virket ikke en gang latinsk; mer som en tysker. Man kunne ikke få ham til å smile, samme hva man gjorde.»Bianchi vektla fysisk trening og behandlet alle likt. Ingen av delene passet Maradona. Ifølge Maradona var følgende dialog typisk for forholdet deres.Bianchi: «Jeg har en øvelse jeg vil du skal gjøre.»Maradona: «Hvilken?»«Jeg kaster ballen til deg, og så kaster du deg ned i en sklitakling. Øv med begge bein.»«Glem det. Jeg går ikke ned på bakken… Ikke med mindre en motstander dytter meg over ende…»«OK, vel, da kommer vi til å ha uenigheter i hele år da.»«OK, vel, da må du nok dra da.»
– Jeg er ikke faren
Napoli kom på tredjeplass det første året under Bianchi. De nye spillerne hadde løftet laget, spesielt Giordano, som ga Maradona mer spillerom. Sommeren 1986 vant Maradona VM med Argentina i Mexico, mens Napoli forsterket videre med midtbaneankeret Fernando De Napoli (Avellino), playmakeren Francesco Romano (Triestina) og spissen Andrea Carnevale (Udinese). Tittelen hadde gått til Juventus, men nå mente Napoli alvor.
Akkurat da begynte Maradonas privatliv å skape leven. Snart sto en ung dame kalt Cristiana Sinagra frem i pressen og hevdet at hun var gravid med hans barn. Maradona benektet alt. Saken eksploderte, og det hjalp ikke at Sinagra valgte å døpe barnet Diego Armando. Enkelte har nevnt at hun like gjerne kunne kalt ham Jesus Kristus.
Saken plaget Maradona, men ellers levde han livet. Han sløste penger, festet vilt og fortsatte med kokain. Napoli ignorerte alt så lenge han leverte på banen. På dopingkontroller, skriver John Foot, byttet de rundt på urinprøvene, slik at Maradona ikke skulle bli fersket.
Kun en brøkdel av Maradonas privatliv kom ut i det offentlige. Ingen i Napoli ønsket å felle ham. Klubben og fansen ville sin beste spiller vel. Den lokale pressen heiet på Napoli. Det at Maradona hadde tredoblet billettsalget, blidgjorde mafiaen, som tjente fett på ulovlig billettsalg. Det fantes faktisk en sterk teori om at overgangssummen hans delvis hadde blitt finansiert av Camorraen.
Samtidig var folkets forhold til Maradona basert på mer enn pragmatiske grunner. Maradona var fra Villa Fiorito, en fattig bydel i Buenos Aires, full av italienske innvandrere, som hadde mye til felles med Napoli. Som dem, var han en gategutt. Som dem, var han listig og lidenskapelig. Når Napoli så på Maradona, så de seg selv.
«Jeg vil bli idolet til de fattige barna i Napoli», sa Maradona. «Fordi de er akkurat som jeg var da jeg bodde i Buenos Aires.»
Det er ingen overdrivelse å kalle Napolis forhold til Maradona en kult. De ga ham lignende status som byens skytshelgen San Gennaro. Ifølge John Foot hadde 86 prosent av tilskuerne på San Paolo sesongbilletter i Maradonas tid. I et nabolag ble 25 prosent av alle nyfødte døpt Diego. Om han prøvde å kjøpe sko, tok det fem minutter før folk hadde knust butikkvinduet og omfavnet ham. Hjemme kom han ikke ut med bilen, fordi folk sto utenfor garasjen. Så han hoppet inn i førersetet, fyrte opp motoren og satt klar med girspaken. Så fort døren gikk opp, akselererte han inn i folkemengden, som ga vei. «Galskap!», sa Maradona, som storkoste seg.
«Jeg var like sprø som dem», skrev han. «Jeg følte at de elsket meg; at de virkelig, virkelig elsket meg.»
Festen og fiskehandleren
Den utsvevende livsstilen hindret ikke Maradona i å levere på banen. Denne sesongen stormet Napoli mot toppen. Klippene av Maradona kan gi gåsehud. Foran San Paolos flagg og fyrverkeri scoret han lekne chipper, solo-løp og skrudde frispark. Fansen så en arrogant volley fra 30 meter, og et mål som ble scoret mens Maradona lå nede. Han kastet seg inn i stupheadinger. Han kjørte slalåm mellom beinharde stoppere som kun ønsket å klippe ham ned. Ofte var Maradonas balanse så god at han nesten var umulig å felle.
«Vi måtte være veldig organiserte for å stoppe ham», sa Milans stopperlegende Franco Baresi. «Man måtte presse ham, doble opp og ved noen tilfeller triple opp. For om han kom én mot én, visste du at du kom til å tape.»
Den 10. mai 1987 trengte Napoli kun ett poeng hjemme mot Fiorentina for å vinne Serie A.
Spenningen hang i luften. Gatene var dekket i lyseblått og flagg hang fra balkongene. Journalisten Paddy Agnew forteller en historie om en fiskehandlers assistent kalt Giuseppe, som beordres av sin sjef om å gå med Maradona-drakt hele uken før kampen. Guiseppe nekter – og får sparken.
Agnew nevner også en bønn som ble hengt opp i butikkvinduene. Han oversetter den slik:
Our Maradona
Who Takes the Field
We Have Hallowed Thy Name
Thy Kingdom is Napoli
Lead us Not Into Disappointment
But Deliver Unto Us the Title
Amen
Da kampen endte 1-1, eksploderte San Paolo. Fans bar Ferlaino rundt som en konge og omringet Maradona. I garderoben danset og sang spillerne, gjennomvåte av champagne, mens Maradona stjal mikrofonen til en TV-reporter og intervjuet dem. I byen gikk folk av hengslene. På muren til en av kirkegårdene hadde noen skrevet: «Dere vet ikke hva dere går glipp av!»
Berlusconi vil ha Maradona
Da støvet hadde lagt seg, innså Maradona at han var blakk igjen. Sommeren 1987 vraket han Cyterszpiler for Guillermo Coppola, en snedig agent fra Buenos Aires, som ønsket å utnytte triumfen ved å sikre ham en ny kontrakt. Da de begynte forhandlingene, var Ferlaino nølende. Så kom det frem at Maradona var ønsket av Milan.
Silvio Berlusconi hadde kjøpt Milan året før og ønsket Maradona uansett pris. Den italienske forretningsmannen inviterte ham til et hemmelig møte, hvor han tilbød å doble lønningene hans. Maradona likte Berlusconi, men visste at han ikke kunne gå til et annet lag i Italia.
«Fansen hadde drept både meg og hvem enn som kjøpte meg», skrev han.
«Hvis denne avtalen skjer», sa Maradona til Berlusconi, «vil vi begge måtte forlate Italia.»
Men interessen hjalp Maradona. Like etter skrev en journalist om møtet. Saken fikk Ferlaino til å svette, og samme dag innfridde han samtlige av Coppolas krav, og mer. Maradona fikk tre ganger så høye bonuser som han først hadde bedt om.
Ikke at han trengte penger. Coppola hadde allerede gjort ham rik. Maradona hadde sitt eget TV-program og en sponsoravtale med det japanske klesmerket Hitochi. Han var med i reklamer for skoleutstyr for barn, konfekt og iskaffe. En gang spilte han inn en TV-reklame for ølmerket Asahi, like ved kanten av Vesuv, vulkanen like ved byen. Direktører visste hvor verdifull han var. Maradona kunne spørre om bilmodeller som ikke en gang hadde begynt å bli produsert – og få dem.
Ved én slik anledning kom Coppola til huset hans og ba ham se ut vinduet. Der sto en Mercedes som ikke var på det italienske markedet. Maradona løp ned, ga Coppola en klem, fikk nøklene, hoppet inn og lovpriste bilen. Så så han ned på girspaken.
«Den er automatisk…», sa Maradona.
«Stemmer!», sa Coppola. «Siste modell.»
«Jeg hoppet ut, ga nøklene tilbake, sa mange takk og gikk tilbake til huset», skrev Maradona. «Jeg likte ikke automatiske biler.»
Ma-Gi-Ca
Med finansene på stell dro Maradona laget inn i en ny tittelkamp. Han ble fortsatt sparket ned hver uke. Utenfor banen ødela kokainen kroppen hans. Han ble aldri hvilt. Smertestillende tabletter var for lengst en del av dietten.
Og likevel anser han den sesongen som en av sine beste, om ikke den beste. Han ble toppscorer med 15 mål i Serie A. Sammen med Giordano og Careca, en spiss Napoli hadde kjøpt fra Udinese, utgjorde han nå «Ma-Gi-Ca» – en magisk angrepstrio. Selv Bianchi innså at han bare måtte la Maradona gjøre som han ville. En treningsuke for Maradona var nå på tre økter, hvorav den på fredag besto av litt frisparktrening og en massasje.
Med fem kamper igjen lå Napoli fem poeng foran rivalene – en betydelig avstand, siden seiere fortsatt ga to poeng. Men så begynte de å tape. De tok ett poeng på sine neste to kamper, mot Verona og Juventus. Neste oppgjør var mot Arrigo Sacchis Milan, deres fremste rival. Tittelen sto på spill.
Oppbyggingen var intens. Milan booket to fly til Napoli; et for spillerne og et for maten. Berlusconi var så redd for at maten skulle bli forgiftet, at han tok med sin egen kokk. Selve måltidene hadde egne sikkerhetsvakter. Da spillerne landet i Napoli, fikk de politieskorte til hotellet. Rommet lå i 25. etasje, slik at folk ikke skulle kunne holde spillerne våkne før kampen, men et par Napoli-fans kom seg likevel opp på etasjen over og holdt leven kvelden før.
Det var imidlertid ikke nok. Milan slo Napoli, som tapte sine siste to kamper og dermed tittelen. Maradona skyldte på Bianchi, og fire av spillerne gikk ut og krevde at treneren fikk sparken. Selv klandret Bianchi spillerne.
«Før hadde jeg et stort lag», sa han. «Nå har jeg bare Maradona.»
Men fansen støttet Bianchi. I lagets nest-siste kamp sang de trenerens navn, noe som fylte Maradona med sjalusi. Det var jo han som hadde tatt laget fra dumpekandidater til seriemestere. Det var han som hadde sloss med Ferlaino, kjøpt spillerne og scoret målene.
Det var også noe annet som fikk Maradona til å se rødt. Napolis kollaps hadde banet vei for en konspirasjonsteori om at Camorraen hadde fått dem til å tape med vilje. Mafiaen hadde tatt en rekke spill fra optimistiske fans på at Napoli skulle vinne tittelen, og hadde dermed måttet utbetale en formue ved seier. Teorien krenket Maradona så dypt at han var villig til å forlate klubben. Han valgte til slutt å bli, men stemningen ble så eksplosiv at han sendte Claudia og datteren Dalma til Buenos Aires for deres egen sikkerhet.
Ferlainos løgn
Da Maradona kom tilbake fra sommerferien i Argentina, kokte han fortsatt. Ferlaino hadde beholdt Bianchi og sparket de fire rebellene. En mulig utvei kom da Marseille viste interesse, og Maradona ville vekk. Før Napoli møtte Bayern München i UEFA-cupens semifinale, ble han fortalt av Ferlaino:
«Om vi vinner cupen, lover jeg deg at du skal få dra til Marseille.»
Da Napoli vant finalen mot Stuttgart, løftet Maradona troféet og feiret. Nå hadde han både en kontinental tittel og en ny klubb. Akkurat da kom Ferlaino bort til ham.
«Vi kommer vel til å fullføre kontrakten vår, ikke sant Diego?»
Maradona ønsket å knuse pokalen over Ferlainos hode. Han hadde blitt bedratt. Napoli tapte senere tittelkampen mot Inter, og i nest siste kamp ble Coppola og Claudia plaget på San Paolo. Rasende flyktet Maradona tilbake til Argentina. Det så virkelig ut som om han kunne forlate klubben.
Akkurat da begynte rare ting å skje. Noen gjorde skade på Maradonas bil og søsterens leilighet. Tyver brøt seg inn i leiligheten hans uten å stjele noe. Hva var dette? Ville noen sende ham en melding?
Så dukket det opp et bilde i magasinet Il Mattino, som viste Maradona sammen med Camorra-sjefen Carmine Giuliano. Noen var ute etter å skape trøbbel. Snart fant etterforskere 71 bilder av ham sammen med mafiaen, fra mafiaens hovedkvarter til ulike restauranter.
«Jeg innrømmer at det var en fristende verden», skrev Maradona. «Mafiaen var noe nytt for oss argentinere.»
De hadde invitert ham med på fester og gitt ham dyre klokker og biler. Alt han trengte å gjøre var å posere for bilder. Maradona anså det som uskyldig moro, men nå ble en rekke anklager kastet mot ham, blant andre smugling av kokain. Han begynte å virke paranoid.
«Fæle folk er ute etter å ta Maradona», sa han.
På et tidspunkt var han redd for å returnere til Napoli. Han kom ikke tilbake før midten av september, da fire ligakamper var spilt.
Selv da var han ikke seg selv. Han ble benket i første kamp, og da han kom innpå etter pausen, brente han et straffespark. Men ingen buet. Det lettet humøret til Maradona, som til slutt tilga fansen.
– Bli liggende!
Snart var Maradona tilbake i toppform. Ferlaino hadde erstattet Bianchi med Alberto Bigon, en mildere trener som ga Maradona mer frihet, og laget fant flyten. Igjen sloss de om tittelen. Og igjen var fienden Milan.
Fire runder før slutt spilte Napoli borte mot Atalanta. Det sto 0-0 med 15 minutter igjen da lagets brasilianske midtbanespiller Alemão skulle ta et innkast. Så gikk han i bakken. En mynt hadde blitt kastet fra tribunen. Fysioterapeuten Salvatore Carmando rykket ut og hjalp ham av banen, før Alemão ble fraktet til sykehuset. Der ble han besøkt av Ferlaino, som fortalte pressen at Alemão ikke hadde kjent ham igjen. Ferlaino krevde så at fotballforbundet straffet Atalanta for episoden ved å gi Napoli seieren. Forbundet ga etter. Napoli «vant» 2-0.
Milan raste. De hyret inn leppelesere, som fant ut at Carmando hadde bedt Alemão om å «bli liggende». Alemão innrømmet senere at han hadde overdrevet. Senere tapte Milan mot Verona, etter at dommeren hadde sendt Sacchi opp på tribunen og vist ut Frank Rijkaard, Marco van Basten og Alessandro Costacurta. Napoli vant tittelen foran Milan med to poeng.
Maradona hadde fått sin revansj. Han hadde blitt truet, uthengt og anklaget for mafiavirksomhet – nå hadde han ført Napoli tilbake til toppen. Journalister spurte ham om Napoli ikke hadde hatt bedre sjanser til å vinne, hadde det ikke vært for kaoset og kontroversene.
Maradona svarte: «A mi me piace vincere cosí».
Det er slik jeg liker å vinne.
Neste sesong dalte Maradonas prestasjoner. Vekten hadde gått opp og disiplinen forverret seg. I mars ba fotballforbundet ham ta en dopingtest. Han testet positivt. De utestengte ham i 15 måneder.
Flere teorier svirrer fortsatt rundt skandalen. Én er at Napoli ikke lenger anså Maradona som verdt bryet, og at en dopingtest var en fin unnskyldning til å få ham bort. Andre hevdet det var hevn fra fotballforbundet. Sommeren før hadde Argentina slått Italia ut av semifinalen i VM, og siden kampen var i Napoli, hadde Maradona oppfordret fansen til å støtte Argentina. Dette var teorien til Maradona, som sa at han var ren. Han hevder at han visste at et hevntokt var på vei, da han så Antonio Matarrese, sjefen i forbundet, etter semifinalen.
«Han var verken sint eller bitter», skrev Maradona. «Han bare så på meg på samme måten som mafiaen gjør… Det var da jeg tenkte at det kom til å bli veldig vanskelig for meg å leve her.»
Maradona dro til Argentina med mørke skyer hengende over seg. Han var suspendert fra fotball, sloss mot anklager om smugling, og ble også etterforsket av skattemyndighetene. Laget havnet på åttendeplass. Maradona spilte aldri for Napoli igjen.
Serie C
Napoli har ikke vunnet Serie A siden 1990. De neste årene tapte Ferlaino penger, noe som tvang dem til å selge stjerner som Careca, Gianfranco Zola, Ciro Ferrara og Fabio Cannavaro. I 1998 kom de sist og rykket de ned.
De returnerte til Serie A to år senere, men falt rett ned igjen til Serie B, og havnet så nesten i Serie C. Fortsatt kom opp mot 50 000 til kampene, men stemningen var anspent. Ved en anledning truet en gruppe fans lagets midtbanespiller Renato Olive med kniv og beordret ham om å «gi mer».
Fansens mareritt ble et faktum i 2004, da Napoli gikk konkurs og rykket ned til Serie C. De ble reddet av filmprodusenten Aurelio De Laurentiis, som halte klubben opp til Serie A i 2007. Der har de blitt. Med trenere som Walter Mazzarri, Rafa Benítez og nå Sarri, pluss stjerner som Edinson Cavani, Ezequiel Lavezzi og Marek Hamšík, har faktisk ikke Napoli havnet utenfor topp seks siden 2009.
Men de har ikke vunnet en ny ligatittel heller, og innen det skjer, vil nostalgien rundt Maradona vare. Trøye nummer 10 har vært fredet siden årtusenskiftet, og hadde loven tillatt det, hadde San Paolo for lengst vært oppkalt etter ham. Fortsatt er byens gater fulle av gamle drakter, krøllete parykker og gatekunst som minner om tiden da Napoli var best og folket hadde sin konge.
Støtt kritisk og gravende journalistikk. Send EDER til 2199 og gi 50,-
(Beløpet blir belastet din telefonregning)