– En gutt på sju år synes Vålerenga er de slemme.
Oslo er stort nok til å ha to store samlende klubber. I stedet har det endt med fem mellomstore lag som bruker energien på å mislike hverandre. Fotballkommentator Haakon Frydenberg Thon mener det ikke er tilfeldig.
Hvorfor er Oslo annerledes? Hvorfor har ikke byen klart det Bergen og Trondheim har fått til: å samle seg rundt ett lag, gjøre det til hele byens prosjekt, noe alle er enige om? Det er noe TV 2-kommentator og journalist på Trikkeligaen.no, Haakon Frydenberg Thon, har tenkt på lenge.
– Jeg har spekulert mye rundt hvorfor Oslo ikke har klart å samle seg rundt Vålerenga. Det er nesten en større følelse av samling rundt Lyn på vestkanten enn det er for Vålerenga på østkanten, sier han i episode 321 av podkasten “Toppfotball”
Han mener at svaret ligger delvis i geografi og delvis i kultur. Men mest av alt ligger det i hvordan den største klubben, Vålerenga, selv har valgt å opptre.
Ikke abonnent? Ballkontroll får du HER.
De slemme
Haakon Frydenberg Thon vokste opp på Mortensrud og elsket sitt Klemetsrud IL. Ingen i nærmiljøet fortalte ham at han skulle hate Vålerenga. Det trengte de ikke. Førsteinntrykkene fra møte med Vålerenga-supportere på Norway Cup sitter dypere enn logikken.
– En gutt på sju år forstår ikke supporterkultur. Han forstår ikke ironi, ikke humor, ikke at det å synge at naboklubbens lag er et drittlag egentlig er en kjærlighetserklæring til sin egen. Han ser bare at Vålerenga-supporterne står og banner på Norway Cup og synger at Klemetsrud er drittlag, sier Thon.
– Og så står du der som liten gutt og tenker: Hva har jeg gjort? sier Thon.
Som voksen skjønner han godt at det er humor i det, men de tidlige opplevelsene av fiendtligheten fra Vålerenga var med på å prege hans egen interesse.
– Det blir ikke Vålerenga på meg. Det er ikke laget mitt. Sånt sitter i lenge. Kanskje for alltid, sier han.
Det er her Thon mener Oslo skiller seg fra de andre store fotballbyene. I Bergen og Trondheim er toppklubben noe alle forholder seg til, enten de er fans eller ikke. Den er byens flaggskip, noe man kan stille seg bak eller mot, men ikke ignorere.
– I Trondheim er alle enige. Rosenborg er laget vi drar og ser på. Det er de som skal gjøre det bra. Hele byen er egentlig enig i det, sier Thon.
I Oslo er ingen enige om noe.
Bydelslag med storklubbbambisjoner
En del av forklaringen er strukturell. Vålerenga og Lyn er ikke bare toppklubber. De er bydelslag med barnelag, ungdomslag og et ansvar for sitt lokale nærmiljø. Det gjør det vanskelig å bygge den distansen som Rosenborg og Brann har til sine breddeklubber i Trondheim og Bergen.
– I Trondheim møter du nesten ikke Rosenborg på barnefotballnivå. Alle spiller på Trygg Lade og Ranheim. Når du blir juniorspiller, er det akademiet som er målet. Den store stjerna langt der framme, sier Thon.
I Oslo møter barnefotballspillere Vålerenga hele tida. Det blir unaturlig å skulle dra og heie på dem.
Vålerenga er også en klubb som ikke gjør det lett å bli glad i dem utenfra, påpeker Thon.
– Vålerenga er veldig «enten eller». Enten er du med oss, eller så er du mot oss. Drar du fra klubben, så er det ikke nødvendigvis at døra står åpen, sier han.
Han mener det er en del av sjarmen og identiteten til Vålerenga. Men det er også noe av grunnen til at klubben aldri har blitt hele Oslos lag.
– Det er greit, det. Det er liksom sjarmen og stilen til Vålerenga. Elsket og hatet. Men det appellerer ikke veldig til en gutt på sju år som tenker at det er det gode mot det snille i alt han ser, sier han.
– De hater hverandre virkelig
Thon er ikke imot rivalisering. Tvert imot. Han mener gnisningene mellom Oslo-lagene er en av byens fotballmessige styrker, så lenge de holder seg på riktig nivå.
– Skeid er et lag som ikke har gitt opp drømmen om å ta opp kampen med Vålerenga. Det liker jeg. Der er det bare fint at de som spiller i Skeid kjenner på en forakt overfor Vålerenga, sier han.
Rivaliseringen mellom Kjelsås og Skeid trekker han frem som et eksempel på sunn Oslo-fotball. Den er ekte og lokal, og den handler om noe konkret.
– Det er mulig å si at de virkelig hater hverandre. Det er en ordentlig ondskap mellom Kjelsås og Skeid. Og så har Grorud blandet seg inn i miksen, sier han.
Men er det ikke bra for Oslo-fotballen at det er litt hat dem imellom da?
– Problemet er at alle lagene i Oslo ikke kan kjenne på forakt overfor de store klubbene. Hadde du gått ut og spurt noen ungdommer som spiller på Klemetsrud hvor i Norge de vil helst spille, tror jeg de bare sier Eliteserien. De blåser i om det er Vålerenga eller ikke. Spør du ungdommer i Stavanger, så vil de spille for Viking, sier Thon.
Det er den forskjellen han kommer tilbake til. I andre norske byer gir toppklubben retning til hele fotballmiljøet, fra barnelaget til A-laget. I Oslo peker lagene i hver sin retning samtidig.
Drømmen om Voldsløkka
Thon peker på en annen mangel som kunne samlet fotballbyen mer. Han mener Oslo mangler en mellomstor arena.
- Det er ingen mellomstore fotballstadioner sentralt i byen. Det er Ullevaal, som er altfor stor for alle bortsett fra den ene gangen Vålerenga og Lyn møttes. Og så er det Bislett, som er en halvveis fotballbane, og altfor stor den også, sier han.
Han har lenge sett for seg noe à la Fosshaugane i Sogndal. En ordentlig stadion med tribuner rundt hele banen, men ikke større enn at den kan fylles. Fem tusen plasser, kanskje. Sentrert, tilgjengelig, midt i byen.
– Plasseringen på Voldsløkka er helt perfekt for å få folket til å komme. Det burde vært mulig å bygge et bra stadion der, sier han.
Voldsløkka har lenge hatt det potensialet. En reguleringsplan fra 2009 inkluderte planer om et helt nytt anlegg med fotballstadion, skatehall og ny idrettshall, men politikerne ble aldri enige om hva som skulle ligge hvor. Skatehall ble bygget, men resten av planene strandet, og manglende vedtak stoppet også vedlikeholdet av det eksisterende anlegget. Skeid, som hadde Voldsløkka som hjemmebane, forlot stadion i 2007 fordi den ikke lenger møtte kravene til 1. divisjon.
Drømmen er at en slik arena kunne brukes til de store Oslo-derbyene. At Skeid mot Kjelsås, eller Ullern mot Grorud, fikk en ramme som løftet dem. At rivaliseringen fikk et sted å leve.
– Når Skeid, Grorud eller Kjelsås skal spille en stor kamp, eller kanskje mot hverandre, burde vi få blåst opp de derbyene litt. Da kunne man brukt det stadionet. Og det hadde vært nok kamper til at man kunne fått brukt det godt, sier han.