25 år er gått siden Viking vant Tippeligaen. Fortsatt nekter klubben å samle på femteplasser.
25 år er gått siden Viking vant Tippeligaen. Fortsatt nekter klubben å samle på femteplasser.
Tekst Mimir Kristjansson
Foto Jan Inge Haga og Digitalsport
Okei: Det heter ikke EU, det heter ikke Russland. E-post er science fiction, internett er mumbo jumbo og teori og ingen kan brenne sine egne CD-er. Ingen snakker om webdesign, det går ikke an å få jobb som chatvertinne og SMS er det ingen som har hørt om.
Det er seks dager til jeg fyller fem år og sammen med 13.401 andre mennesker er jeg på det som den gang ble kalt Stavanger Stadion, men som seinere ble Gamle Stavanger Stadion og til slutt ble revet. Året er 1991 og et ungt Viking-lag slår Rosenborg 2-1. Den kvelden sikrer de seg i praksis gullet i den andre utgaven av Tippeligaen. Framtida er lys og blant dem som mønstrer den mørkeblå drakta denne sesongen er 22 år gamle Roger Nilsen, 19 år gamle Kenneth Storvik, 24 år gamle Trond Egil Soltvedt, 20 år gamle Gunnar Aase og 19 år gamle Egil Østenstad.
Denne kvelden, 11. august 1991, var den siste lykkelige kvelden i mitt liv. Ikke fordi jeg ikke har hatt det bra siden, i det minste i korte glimt, som da Viking slo Chelsea 4-2 hjemme på Stavanger Stadion, men fordi jeg aldri seinere har fått ta del i den permanente følelse av lykke det er å heie på Norges beste fotballag.
Viking Stavanger er stadig nummer to på den norske maratontabellen. På 70-tallet tok klubben så mange gull at folk i Stavanger fortsatt feilstaver Viking-tida med stor V. Men nå er det 25 år siden sist laget gikk helt til topps i eliteserien. Siden Viking tok bronse i 2007 har Tromsø, Fredrikstad og til og med Haugesund vunnet edelt metall.
Det har ikke stått på forsøkene. Åge Hareide har vært her. Roy Hodgson har vært her. Benny Lennartsson kom tilbake. Klubben har fått ny stadion, og i 2015 hadde Viking tredje høyest budsjett i Tippeligaen, 28 millioner kroner mer enn Vålerenga.
Ingenting har hjulpet.
Hvorfor ikke?
Easy come, easy go
Nylig fikk oljekriserammede Stavanger sin første Michelin-stjerne noensinne da gourmet-restauranten Renaa kom med i verdens kulinariske elite. På byens kulturhus ligger en langt rimeligere pizza-avlegger av samme restaurant. Og på et bord ved vinduet sitter den gamle angriperen Egil Østenstad og forsvarer 25 år med mislykkede Viking-tokt. Vi starter i 1991.
– Den gang var det oss, ikke Rosenborg, som var framtidas lag. Vi vant cupen i 1989, og serien i 1991 med et ungt lag. En ny Viking-tid stod for døra. Men så forsvant gulltrener Benny Lennartsson, og sesongen etter gikk det meste galt. Deretter tok Rosenborg bare av, og i en periode derfra ble de så uangripelige at vi aldri kom i nærheten av dem, sier Østenstad, som selv dro til Southampton i 1996, videre til Blackburn, Manchester City og Rangers før han kom tilbake til Viking i 2004.
De tretten strake årene da Rosenborg tok seriegull kan man alltids tilgi. Ingen norske klubber kunne egentlig true trønderne i Nils Arne Eggens gullalder. Spørsmålet er hvorfor Viking ikke tok tilbake tronen da Rosenborg abdiserte midt på 2000-tallet. Østenstad, som selv var sportsdirektør i klubben fram til han trakk seg på grunn av dårlige resultater i 2011, forteller om en sprø tid i norsk fotball, der medieavtalen hadde gjort norske klubber pengegale.
– Vi satt på møter og trodde helt seriøst at Viking ville ha en omsetning på 250 millioner kroner om få år. Og det var det forsiktige scenariet! «Best case» var et budsjett på 500 millioner kroner i året, forteller Østenstad, som foruten at han sitter i styret i Viking i dag jobber i en bank.
Han bedyrer at Viking ikke var alene. Gjennom hele 2000-tallet levde de fleste norske fotballklubber over evne. Men uansett hvordan man velger å se på det har Viking de siste ti årene brukt penger som en full oljearbeider som nettopp har landet på helikopterflyplassen på Sola etter fire dagers overtid i Nordsjøen.
I 2004 flyttet Viking fra Gamle Stavanger Stadion til Viking Stadion i Jåttåvågen. Stadion kostet 160 millioner kroner, og regnes den dag i dag som et av de flotteste anleggene i norsk fotball. Ambisjonene var skyhøye, og pengebruken deretter. Foran stadion ble et bilvrak med 2,3 tonn stein på taket plassert. Med kunstverket «Stone top» av amerikaneren Jimmy Durham ble Viking første norske fotballklubb som gikk inn på samtidskunstmarkedet.
I 2006 ble suksesstreneren Tom Prahl hentet fra Sverige etter seriegull med Malmö. På en pressekonferanse den gang falt de nå så utskjelte ordene fra styreformann Ole Rugland.
«Målet for Viking må alltid være medaljer. Vi er ikke en klubb som samler på 5. plasser.»
Det året endte Viking på 11. plass. Durhams samtidskunst fikk skylda for nedturen, og ble solgt unna i et desperat forsøk på å kvitte laget med dårlige lykke. Viking bare fortsatte å bruke penger. Den tsjekkiske U21-landslagskapteinen Martin Fillo ankom for ti millioner kroner. Men stabiliteten uteble. Dyre, utenlandske spillere med fete lønninger ble hentet inn, mens lagets talentfulle juniorer sleit med å få spilletid. Den ene treneren etter den andre kom og gikk, men ingen kunne få skikk på Viking. Imens dalte publikumstallet, sponsorinntektene forsvant da oljeprisen dalte, og i 2015 var klubben plutselig i rød sone.
Er Viking en fattig klubb?
Der Stavanger Stadion en gang lå ligger nå en løpebane og noen nye leilighetskompleks. I et veikryss like ved står en statue av den legendariske Viking-spilleren Reidar Kvammen, som angivelig var så stygg at statuens ansikt i stedet skal være modellert etter en lokal musikklærer. Men bortsett fra Kvammens muskuløse kropp og musikklærerens velformede ansikt er det eneste her omkring som minner om at dette i mange tiår var en av norsk fotballs absolutte storstuer, et toetasjers mur hus med skråtak: Viking-huset.
Og i Viking-huset, med ryggen mot klubbens mange pokaler, sitter Kjell Jonevret. Han vant cupgull med klubben i 1990, og vendte tilbake som trener i 2012. Jonevrets svar er enkelt: It’s the economy stupid.
– Jeg har vært her i fire år, og det har vært en del rot, og mye arbeid. Vi har kuttet, og vi har solgt mer enn hva vi har kjøpt for og det har vært slitsomt. Da forrige sesong startet hadde jeg Veton Berisha og Yann-Erik de Lanlay i stallen. Vi jaget medalje. De ble solgt, og vi endte på 5. plass. Vi må ofte stille oss spørsmålet; har vi råd til dette? Vi må bruke pengene smartere enn noen gang.
Kjell Jonevret forteller en rørende historie om en fattig, hardtarbeidende trener som forsøker å lykkes med små ressurser. Men er Viking en fattig klubb? I 2015 hadde bare Rosenborg og Molde høyere budsjett enn Viking.
– Hvis Haugesund kan ta en bronse med 32 millioner mindre i budsjett…
– Hør her. Siden jeg kom til klubben har det sportslige budsjettet blitt redusert med 50 prosent. Vi har hatt underskudd på 13-20 millioner kroner. Klubben er i rød sone. Reint sportslig er ikke klubben så rik. Jeg er ikke så sikker på om Haugesund har så mye dårligere vilkår enn oss når det kommer til å hente spillere, sier Viking-treneren.
Bankmannen Østenstad stiller seg litt tvilende til Jonevrets økonomiske lidelseshistorie. Men så sitter han også i styret som lager budsjettene.
– Har du noensinne sett en trener som er fornøyd med budsjettet? Se på Rosenborg, se på Molde, se på Strømsgodset. De har solgt alle sammen. Viking derimot, har hentet seks spillere. En av dem, Abdisalam Ibrahim, er tidligere norsk tippeligamester. En kvalitetssignering.
Viking skiller seg imidlertid fra andre norske klubber på et område. Mens Rosenborg, Vålerenga, Brann og ikke minst Molde alle har hatt eksterne investorer inne som har hjulpet klubben når det har vært behov for en ny signering eller noen ekstra millioner, har Viking sittet på sin høye hest og sagt nei til penger utenfra.
– Vi trodde, da vi laget den strategien på 2000-tallet, at vi skulle tjene på det i det lange løp. Problemet er at vi ikke har gjort det. Klubben har likevel fått røde tall, og en dårlig økonomi, sier Østenstad, før han legger til:
– Og selv om Viking hele tida har hatt mye penger, og brukt mye penger, så har vi aldri hatt mest. Vi har aldri vært lønnsledende. Det har alltid vært et Molde, et Brann, et Rosenborg, et Vålerenga som har kjøpt de aller beste spillerne.
Neste sesong blir ikke noe annerledes. I fjor var to unge nigerianere, 20 år gamle Samuel Adegbenro og 19 år gamle Sulemain Abdullahi, mye av årsaken til at klubben klarte å plukke poeng etter at lagets ubestridte leder Veton Berisha ble solgt på sommeren. I år har to nye, unge nigerianere til, og så og si hele Stavanger krysser fingrene for at fjorårets to kometer forblir også gjennom dette år.
– Men det er klart det kan gå, sier Jonevret. Se på Tottenham. Se på Leicester! Rosenborg var ikke så mye bedre enn oss i fjor, og Molde var bak oss på tabellen. Vi må bare jobbe steinhardt, og prøve å bygge stein på stein.
Bygge stein på stein. Det er en øvelse Viking ikke har vært spesielt gode på de siste ti årene.
Rot, rot, rot
Randaberg Arena en sein kveld i februar. Klokka i hallen går fem minutter for seint, så kampen nærmer seg ubønnhørlig slutten. På banen slår Viking rivalen Bryne 4-1, på tribunen har de frammøtte så smått begynt å danne seg nye gullhåp for sesongen som kommer. Viking har to nye nigerianere på gang, fansen har enda ikke lært seg navnene deres, men enda er det lenge til seriestart. På sidelinjen står kaptein André Danielsen, med 251 kamper og 22 mål i den mørkeblå trøya siden han kom til klubben i 2003. Han er ikke i tvil.
– For å lykkes i fotball trenger du to ting. Penger og kontinuitet. Vi har ikke hatt noen av delene, sier han og rister på hodet.
Siden 2004 har Viking hatt hatt ni trenere. På styrerommet har det også vært bølger. Midt i forrige sesong, etter en elendig sesongstart der Viking tapte for Mjøndalen og et Stabæk-lag man ennå trodde var dumpekandidat, trakk administrerende direktør Arne Larsen Økland seg på dagen. Det samme gjorde kommersiell leder Arild Gjerde. Bakgrunnen var at Viking fusjonerte styrene i aksjeselskapet og klubben til ett. Klubbens nye sterke mann, styreleder Charlie Granfelt, kom ikke overens med Økland, som brått ville ha nye utfordringer.
– Jeg har vært her i fire år. På den tiden har det vært tre direktører og fire styreledere, inkludert de nåværende. Det er viktig med kontinuitet på ledersiden, og det håper jeg vi er i gang med å bygge nå, sier Kjell Jonevret.
Nå hevder vikingene selv at klubben har fått litt sårt tiltrengt stabilitet. Jonevret signerte ny treårs kontrakt i fjor og går inn i sin fjerde sesong som Viking-trener. I spillergruppen er det derimot verre. Foruten Berisha og de Lanlay har fjorårets kaptein Indriði Sigurðsson og hans landsmann Jón Daði Böðvarsson forsvunnet. Det hindrer ikke Kjell Jonevret i å være optimist.
– Du må gjerne kalle meg naiv, for jeg tror på dem hver gang. Men nå sier klubbledelsen til meg at nå, nå er det alvor, nå skal vi bygge stabilt her, nå mener vi det. Og jeg tror på hva vi har på gang. Jeg gjør jo det! Nu jäklar, tenker jeg, nå skal vi bygge fotballag her.
Men det krever før eller siden flere som skarrer i lagoppstillingen, bedyrer Østenstad, selv fra Torvastad på Karmøy over fjorden.
– Det er vanskelig å bygge et lag over tid på nigerianere. Ikke et vondt ord om dem, men de vil jo vekk. Vi trenger en gruppe spillere med hjerte for Viking, som vil bli her over tid, sier han og trekker foruten lagkaptein Danielsen fram keeper Iven Austbø og venstreback Kristoffer Haugen som gode eksempler på slike lagbyggere.
70-tallets lange skygge
Det snakkes ikke om på styrerommene eller i garderoben. Men på tribunene, på puben og i Stavangers gater, du vet der hvor Petter Stordalen hevder at oljeblodet nå renner, er det en forklaring som overgår alle andre.
– De levde for lenge på 70-tallet, sier Bjørn, en gammel Viking-supporter jeg møter på tribunen idet nysignering Patrik Pedersen setter inn 4-1 mot Bryne i det 76. minutt på Randaberg Arena.
70-tallet var Viking-tida. Fem seriegull ble hentet hjem av «Norges Liverpool», ledet av den legendariske Kjell Schou Andreassen. Blant nøkkelspillerne var foruten Svein Kvia og Olav «Olav Viking» Nilsen også komiker Kristian Valens far Inge Valen. På denne tida skulle ikke bare Viking vinne serien, de skulle vinne den med stil. «Det er Viking, det er Viking, vi vinner hvis vi vil», som det heter i sangen.
Bjørn og kompisene Reidar og Jakob hevder de begynte å gå på stadion for mer enn femti år sida. På 70-tallet var det 17.-18.000 på stadion på hver kamp og ifølge Reidar spiste de aldri middag hjemme om Viking tapte.
Om disse historiene er sanne spiller mindre rolle. Spørsmålet er om 70-tallet påvirker dagens Viking negativt?
– Da jeg kom hit som spiller på slutten av 80-tallet, så snakket folk ennå om det der. Men i dag, nei, absolutt ikke. Davy Wathne snakker mer om 70-tallet enn folk i denne byen her. Nå er dessuten mange av de gamle heltene så gamle at vi snart ikke ser dem lenger, hevder Kjell Jonevret.
Han trekker fram at Viking faktisk har klart seg ganske bra blant norske 70-tallsstorheter.
– Hvem var de andre store klubbene på denne tida? Brann rykka nettopp ned. Start er opp og ned fra 1. divisjon. Moss og Ham Kam var bra den gangen. Om noen skulle ha et 70-tallskompleks i Norge er det jo ikke Viking, som fortsatt er et topplag.
Heller ikke Egil Østenstad vil vedkjenne seg noe 70-talletskompleks.
– Alle supportere vil noe sånt om sin klubb. Det er en behagelig sofaforklaring, som er både lett og uangripelig. Men fotball handler ikke om sånt, men om hardt arbeid, kontinuitet og penger. Men jeg har aldri kjent på det, verken som spiller eller seinere. De gamle gutta har fått et litt ufortjent rykte som bråkmakere. Og selv om de sier en del rart, hvilket jo alle gamle mennesker gjør, så har de bare bidratt positivt til Viking.
Skal Viking samle på 5. plasser?
Viking er ikke en klubb som samler 5. plasser. Det gjør derimot Odd Grenland og Haugesund, og likevel har de tatt medalje i tippeligaen de siste fem årene. Er det forventningene det er noe galt med? Er 25 år sammenhengende i Tippeligaen, med cupgull, noen bronser og flere, ja nettopp 5. plasser, egentlig så ille? Hva skal man forvente av en klubb som Viking Stavanger, som supporterne en gang kalte Norges Liverpool, men som vel egentlig er mer som Norges Tottenham?
Egil Østenstad er ikke i tvil.
– Folk må gjerne le av meg, de må gjerne skjelle meg ut, de må gjerne si jeg er en idiot, men jeg forsvarer det når som helst: Viking skal ikke samle på 5. plasser. Vi skal alltid være der oppe, alltid kjempe om medaljene. Og tar vi ikke medalje, har vi ikke vært gode nok. Jeg vil snu på spørsmålet: Har vi vært tøffe nok? Har vi sagt det tydelig nok at vi skal være best?
Da Østenstad kom tilbake til Stavanger i 2004 og tok en siste sesong i klubben, sies det at flere av de andre spillerne nesten var litt redde for ham. Vinnerskallen fra Karmøy stilte krav som gikk utenpå mange av de andre i klubben.
– Det finnes spillere som synes det er ubehagelig selvfølgelig. Kravene, tradisjonene. Men seriøst: Hvordan tror du det er å spille for Manchester United? Hvordan tror du det er i Rosenborg? Det er klubber som krever av seg selv hvert eneste år at de skal vinne. Klart det er press. Men det hindrer dem ikke fra å vinne.
Selv om andre klubber i Tippeligaen trives i underdogrollen, mener Østenstad den aldri kan passe Viking.
– Selvbildet er det eneste som skiller Viking fra Odd Grenland. Men om vi legger selvbildet fra oss så er vi blitt en mindre klubb. Da er vi blitt Odd Grenland. Og det vil jeg ikke at vi skal bli, uten å si et vondt ord om dem.
På Viking-huset stikker Kjell Jonevrets enda en snus under leppa, før han slipper det løs:
– For faen, jeg elsker jo denne klubben. Og jeg tror vi skal være der oppe igjen, jeg vet at vi skal klare det før eller siden. Kanskje ikke neste år, men før eller siden. Ja, det skal vi klare.
Og så begynner det igjen. Kampreferater fra en god 0-0 kamp mot Dinamo Moskva på La Manga der forsvaret i alle fall så sånn noenlunde ut. Seine kvelder foran Youtube-videoer av nigerianere vi ikke kan uttale navnet på, men som ser voldsomt gode ut på afrikansk nivå to. Pub-resonnementer av typen «uten Selnæs og Søderlund kommer Rosenborg til å kollapse» og «Abdisalam Ibrahim er minst like god som Iver Fossum».
I 25 år har jeg holdt Viking som gull-favoritter. Jeg kan like gjerne holde på de neste 25 også.
