De solgte David de Gea og Sergio Aguero, og klubbens skakkjørte økonomi gjorde utsikten dyster. Så kom Diego Simeone. Treneren har tatt Atlético Madrid tilbake til europatoppen.
De solgte David de Gea og Sergio Aguero, og klubbens skakkjørte økonomi gjorde utsikten dyster. Så kom Diego Simeone. Treneren har tatt Atlético Madrid tilbake til europatoppen.
Tekst Harald Riisnæs
I 1967 raste en bygning sammen i Los Ángeles de San Rafael, nær Segovia i Spania. Tragedien innebar at 58 mennesker døde. Eieren av bygningen ble holdt ansvarlig og dømt til fengsel, men senere benådet av general Franco. Bygningen var tatt i bruk før sementen var tørket, og den var ikke inspisert. Den var bygget uten et planverk, uten arkitekter og av dårlige materialer. Bygningens eier het Jesús Gil.
Jesús Gil ble i 1987 valgt til president i Atlético Madrid. Dette er også historien om en klubb som sies å ha manglet planverk, strategier og arkitekter. Det er lett å forstå deres omdømme. Manchester United har hatt Alex Ferguson som manager siden 1987, i samme periode har Atlético Madrid hatt 45 trenere. Los Rojiblancos har altså i snitt byttet trener en gang i halvåret i et kvart århundre. Klubben hadde i juni 2011 en samlet gjeld på 514 millioner euro, bare i skatt skyldte de 214 millioner euro. Til sammenligning skal Glasgow Rangers «bare» ha hatt en skatteregning på en tredel av dette.
I dag blir klubben drevet av Miguel-Angel Gil (sønn av sin far) og filmprodusenten Enrique Cerezo. Atlético Madrid har åpnet sesongen forrykende og har like mange poeng som Barcelona etter syv kamper. Hovedstadslaget vant Europaligaen i våres, og i høst ble Chelsea knust da UEFA Super Cup-trofeet ble delt ut. Aner vi nå konturene av en plan, en helhetlig strategi, eller skyldes dagens resultater Diego Simeone? I denne artikkelen ser Josimar nærmere på myter, historier og fakta omkring Atlético Madrid.
Røtter
Athletic Club de Madrid ble stiftet den 26. april 1903. Grunnleggerne var baskere, og ideen var å være en farmerklubb for Athletic de Bilbao. Begge lag spilte den gang i blått og hvitt. Det går forskjellige historier om hvorfor lagene i 1911 skiftet til rødt og hvitt på trøyene. En versjon er at styremedlemmet i farmerlaget, Juanito Elorduy, dro til England for å kjøpe nye trøyer – tilsvarende de Blackburn brukte. Men Elorduy skal ikke ha klart å skaffe til veie slike, og endte i stedet opp med å kjøpe Southampton-drakter. Den andre versjonen forteller at rødt og hvitt ble brukt til å lage madrasser, og at det derfor var billigst å gjøre draktene i samme røde og hvite materialer. Athletic Club de Madrid blir fortsatt omtalt som Los Colchoneros; madrass-laget. Klubben vant Campeonato del Centro tre ganger på 1920-tallet, og tapte finalen i Copa del Rey i 1921. I 1939 hadde Atlético Madrid mistet åtte spillere i borgerkrigen, og manglet en plass i La Liga. De fusjonerte derfor med flyvåpenets lag Aviación Nacional of Zaragoza, og ble Athletic Aviación de Madrid. Sammenslåingen ble en umiddelbar sportslig suksess, og de vant La Liga de to neste sesongene. I 1941 forbød general Franco lagene å ha utenlandske navn. Athletic Aviación de Madrid ble derfor til Atlético Aviación de Madrid. I 1947 bestemte klubben seg for å droppe navneassosiasjonen til militæret, de ble dermed til dagens Club Atlético de Madrid. Samme år slo de Real Madrid 5-0, noe som fortsatt er deres største seier i El Derbi madrileño.
Real Madrid har lenge blitt sett på som etablissementets lag, mens Atlético er kjent som rebellene. På 40-tallet var det fortsatt Atlético som hadde best resultater, og som ble assosiert med det militære flyvåpenet. Det hevdes at Franco-regimet startet å sole seg i glansen av Real Madrid først det neste tiåret. «Real Madrid er de beste ambassadører vi noen gang har hatt.» Sitatet fra en daværende minister ble neppe godt mottatt av Atlético-fansen, som regnes som opphavet til fotballverset: Hala Madrid, hala Madrid, el equipo del gobierno, la vergüenza del país – fritt oversatt: Heia Madrid, heia Madrid, regjeringens lag, landets skam.
Atlético Madrid vant La Liga to ganger på femtitallet, en gang på sekstitallet og tre ganger på syttitallet. Alt i alt har de vunnet både La Liga og Copa del Rey ni ganger, og kan med rette kalle seg den tredje beste klubben i Spanias historie, kun slått av Real Madrid og Barcelona. Siden slutten av syttitallet har klubben vært mest kjent for å underprestere, noe som selvfølgelig er sårt for et så entusiastisk og trofast publikum. Unntaket er jubelsesongen 1995/1996, hvor de vant The Double. Bunnen ble nådd da Atlético Madrid rykket ned i 2000. Legenden Luis Aragones trente dem opp igjen to år senere. Men de siste årene har bydd på store triumer: Atlético Madrid vant Europaligaen både i 2010 og 2012.
Utålmodig lederskap
Jesús Gil ble valgt til klubbpresident i 1987. Da hadde ikke Atlético Madrid vunnet La Liga på 10 år. Gil ble siden eier i 1992. Han hadde stiftet sitt eget politiske parti, som han passende nok kalte GIL (Grupo Independiente Liberal). Politisk sto han, ikke uventet, på ytre høyre fløy. Han ble valgt til borgermester i Marbella i 1991. Det viktigste budskapet i valgkampen var å rydde opp i de mer lugubre delene av byen – og Gil opprettet en paramilitær politistyrke for å bekjempe gatekriminalitet, narkotika og prostitusjon. Han ble sittende frem til 2002, da han ble tvunget til å gå etter anklager om politisk korrupsjon. Ved siden av borgermesterjobben var han en utålmodig og eksentrisk klubbeier. I løpet av 17 år kjøpte Jesús Gil 141 spillere, og bare i 1993 og 1994 hadde de ni forskjellige trenere i klubben. Da Atlético Madrid endelig vant La Liga igjen i 1996, skal Jesús Gil ha feiret ved å ri gjennom Madrid på en elefant.
Ikke alle avgjørelser under Jesús Gils eierskap var like kloke. I 1992 ble det bestemt å legge ned klubbens ungdomsavdeling, hensikten skal ha vært å spare penger. Det innebar at den da femten år gamle Raúl ikke lenger hadde noen klubb. To år senere debuterte han for Real Madrids A-lag. Og hvor mange klubber har hatt eiere som er blitt dømt for underslag mot sin egen klubb? Et juridisk unntak reddet ham selv, sønnen Gil Marín og den nåværende presidenten Enrique Cerezo, fra fengsel.
Jesús Gil var ikke av typen som telte til ti inni seg når han opplevde noe frustrerende. Etter en svak kamp fyrte han løs mot egne spillere:
«Jeg mener det, en del av dere fortjener ikke å leve videre.»
Ved en annen anledning skal han ha truet med å mate krokodillen sin med egne spillere. Jesús Gil presterte videre å bli suspendert av UEFA og det spanske fotballforbundet etter å ha kalt en dommer for homoseksuell. Da han døde i 2004 skal han ha blitt gravlagt med et Atlético Madrid-flagg rundt kisten.
Maktkamp
Enrique Cerezo hadde kjøpt seg opp i klubben og ble valgt til president i 2002. Maktkampen mellom presidenten og Gil Marín gjorde ikke ting særlig bedre. Det er blitt sagt at hvis Gil Marín ikke likte en ansettelse gjort av Cerezo, så gjorde han bare sin egen ansettelse. Den tidligere visepresidenten Fernando García Abásolo skal ha uttalt: «Ingen vet hvem som bestemmer.»
Men pengebruken fortsatte selv etter at Jesús Gil ga seg:
Mellom 2002 og 2009 kjøpte klubben spillere for 165 millioner euro mer enn de solgte for, dette i en periode der de solgte fansens yndling Fernando Torres til Liverpool for 38 millioner euro i 2007. Det er derfor ikke overraskende at Atlético Madrid i dag har store økonomiske problemer, og har fått en formell advarsel fra UEFA etter det nye Fairplay-reglementet. UEFA har stilt krav om at det utarbeides en plan.
I juni 2011 hadde altså Atlético Madrid en gjeld på 514 millioner euro. Det mest alarmerende er at 278 millioner av gjelden er kortsiktig, noe som medfører et stort press på egne finanser.
I 2010/11 hadde Atlético Madrid den fjerde høyeste inntekten i La Liga med 100 millioner euro. Forskjellen til byrival Real Madrid (€479 millioner) er likevel enorm. En av årsakene til den store forskjellen er Champions League. Den andre årsaken er forskjellen i tv-inntekter som klubbene mottar. Alle de andre store ligaene praktiserer en form for kollektivt salg av tv-rettigheter. I Spania er det ikke slik. Atlético Madrid fikk 46 millioner euro for tv-rettigheter i 2011/12, mens Real Madrid og Barcelona mottok 140 millioner euro hver. Administrasjonen i klubben har også en annen kortsiktig utfordring i tillegg til presset økonomi, nemlig å lage avtale med ny draktsponsor. Atlético Madrid har startet inneværende sesong uten reklame på trøyene
Gjenåpnet canteraen
Det er visse tegn til at klubben også har begynt å ta økonomien på alvor. De siste årene har klubben solgt for mer enn de har kjøpt for. De har altså gått fra å være en kjøpende til å bli en selgende klubb, noe som har vært helt påkrevd. Da de hentet Falcao fra Porto, ble dette halvveis finansiert av et investeringsselskap. De siste fire årene er det bare Valencia som har lavere netto (kjøp minus salg) overgangsutgifter enn Atlético Madrid. For å unngå eskalering av spillersalg er klubben avhengig av inntekter fra sportslig suksess i Europa, aller helst i Champions League. Målet er kanskje å slippe å måtte selge Falcao. Dessuten må det være et mål å unngå å selge de største talentene, slik de har gjort med Torres, De Gea og Álvaro Dominguez.
Mario Suarez og Gabi er eksempler på spillere som har forlatt klubben, men som nå er hentet tilbake. Atlético Madrid har utvilsomt nye talenter i klubben, på det spanske fotballforbundets hjemmeside er de nå registrert med totalt 14 spillere på aldersbestemte landslag.
For canteraen (ungdomsavdelingen) er forlengst gjenåpnet etter Raúl-fadesen, og er i dag ledet av den tidligere Atlético-spilleren Carlos Aguilera. Klubbens uttalte strategi er nå å basere rekrutteringen til A-laget på egenutviklede spillere – og kjøp utenfra. En av de mest spennende ungguttene heter Oliver Torres (ikke i familie med Fernando). Unggutten spilte en av hovedrollene da Spania nylig vant U19-EM. Den offensive midtbanespilleren har allerede debutert for A-laget, og står på blokka til en rekke andre storklubber.
Bare én Diego i Madrid
«Alt handler om Atlético – ikke individer, men forpliktelser, svette, lidenskap og drakta.»
Atlético synes å ha en forkjærlighet for å ansette trenere med bakgrunn og kjennskap til klubben. Luis Aragones er for eksempel klubbens mestscorende spiller gjennom tidene, og har vært trener i tre perioder. Det var uansett et populært valg da Diego Simeone ble ansatt som ny trener i desember 2011. Argentineren har spilt for klubben i to perioder, og var en av heltene fra laget som vant det siste seriemesterskapet i 1996. Simeone trente klubbene Racing Club de Avellaneda, Estudiantes, River Plate, San Lorenzo og Catania i perioden 2006-2011. De beste resultatene oppnådde han med Estudiantes, som vant den argentinske serien for første gang på 23 år. Etter tilbakekomsten til Atlético Madrid, la Simeone tidlig frem hva han forventet av spillerne: «Alt handler om Atlético – ingen individer – men forpliktelser, svette, lidenskap og drakta.» På ingen måte noen nye ord i fotballsammenheng, uten at det betyr at de ikke kan være virkningsfulle om de blir lagt frem på den rette måten. Resultatene så langt indikerer at Simone så avgjort klarte det. Atlético Madrid har i årets sesong spilt syv seriekamper, seks har endt med seier og en uavgjort. De har vunnet begge sine kamper i Europaligaen, en liga de altså vant med Simeone som trener sist sesong. Hvordan spiller så Atlético under Simone?
Vi ser klart og tydelig at de forsvarer seg i 4-1-4-1, og med relativ stram soneorientering. Atlético Madrid er ikke opptatt av ballbesittelse. I La Liga har de et snitt på 45,8 prosent, 14 lag har et høyere snitt. I den eneste seriekampen (mot Levante borte) de ikke har vunnet, hadde de så mye som 68 prosent. Hjemme mot både Rayo Vallecano og Valladolid hadde de kun 39 prosent , men vant begge. Mot Chelsea hadde Atlético Madrid 42 prosent ballbesittelse.
Likevel har Los Rojiblancos scoret 18 mål, kun slått av Barcelona med 19. Atlético Madrid er et godt eksempel på at mye ballbesittelse ikke er en forutsetning for hverken morsom fotball eller et godt offensivt angrepspill. I snitt har de truffet på 78,5 prosent av pasningene. Den kanskje mest interessante statistikken er hvor mange skudd de tillater motstanderen i løpet av kampen. På denne måleparameteren er Atlético Madrid nest best i alle de fem store europeiske ligaene, kun slått av Bayern Munchen. Atlético Madrid tillater i snitt motstanderen 8.1 skudd pr kamp, Bayern tillater 7.3. Atlético Madrid har også nest færrest skudd mot seg i Europaligaen med 5.5. Som en kuriositet kan det nevnes at Rosenborg er det laget som så langt har tillatt motstanderen flest skudd mot seg per kamp med 24.5.
Bunnsolide bakover
Atlético Madrid har så langt i sesongen vært gjerrige bakover på banen. Formasjonsmessig har de variert noe, det kan se ut som de endrer noe avhengig av hvilket lag de møter, og om de selv blir tvunget til å føre kamper. Mot Chelsea spilte de 4-1-4-1 og 4-3-3. I forrige sesongs finale i Europaligaen slo de Athletic Bilbao med en 4-4-1-1-formasjon. Videre har de spilt 4-2-3-1 i årets serie, og de slo byrivalen Rayo Vallecano med en 4-4-2. Grunnprinsippene er dog de samme. Defensivt har de korte avstander mellom lagdelene, og korte avstander mellom spillerne sidelengs. Man kan tenke seg en ramme med backene og kantene som hjørner, og spissen(e) rett foran rammen. Atlético Madrid tillater at motstanderen har ballen foran rammen, altså i motstanderens bakre ledd, og de tillater til dels spill på siden av rammen. Når de forsvarer seg lavt er altså ikke press på ballfører høyt prioritert utenfor deres egen ramme. Spiller derimot motstanderen ballen inn mellom Atlético-spillerne, er aggressivitet, forflytningsevne og press høyt prioritert. Da har de stor nytte av de korte avstandene mellom egne spillere, flere spillere har kort vei for å vinne ball, og med god sikring. Atlético Madrid er også det laget med nest flest taklinger i La Liga per kamp med 25,7. Dette er høye tall for et lag som ligger så høyt på tabellen, og må sees i sammenheng med den lave andelen ballbesittelse de har. Lag som har mye ball, har ikke det samme behov for å vinne den tilbake like ofte.
Det er viktig å påpeke at Atlético Madrid er flinke til å variere presshøyden. Det betyr at de i perioder også presser høyt, spesielt i starten av kampene. Gode eksempler er begge deres to sist spilte finaler i 2012. Mot Chelsea ledet de 2-0 etter 19 minutter, mot Athletic Bilbao ledet de 2-0 etter 34 spilte minutter. Falcao scoret forøvrig alle disse målene. Når de presser høyt, gjør de det med laget godt samlet. Og de presser ikke ukritisk høyt, den kollektive samhandlingen er slik at de heller trekker seg noe tilbake om ikke viktige rom er dekket. Slik hindrer de igjen motstanderen å spille ballen inn mellom egne spillere. Når motstanderen forsøker dette, er presset og aggressiviteten igjen meget god, på den måten er de både gode defensivt og offensivt.
Når Atlético Madrid vinner ballen, er de kjappe til å sende mange spillere i lengderetningen for på den måten å utnytte ubalanse hos motstanderen. Falcao er meget god til å true bakrom, ikke primært for å motta lange baller, men ved å finne luker mellom motstanderens forsvarsspillere. I dagens fotball er de aller fleste lagene gode til å nekte bakrom. I de store ligaene har motstanderens forsvarspillere evnen til å falle av i de rette øyeblikkene. For å komme seg inn bak motstanderens forsvar er derfor det å true luker mellom forsvarsspillerne viktig.
Lært av de beste
Diego Simeone spilte 106 landskamper for Argentina, fra 1998 til 2002 med Marcelo Bielsa som trener. Simeones fotballfilosofi har både likheter og klare ulikheter med sin landsmanns. De er begge opptatt av mye trening, grundige forberedelser, intensitet i spillet og legger ikke for mye vekt på ballinnehav. El Cholo skiller seg fra El Loco ved å bruke andre formasjoner, ved å være noe mindre gjennombruddshissig og ved å være mer opptatt av lavt press. Her er det naturlig å trekke paralleller til Carlos Billardo. Billardo var landslagstrener de første årene Simeone representerte Argentina som spiller. Billardo prioriterte defensiv balanse høyt. Da Argentina vant VM i 1986, og tok sølv i 1990, var den offensive fasen av spillet i hovedsak overlatt til Maradona (Simeone spilte sammen med Maradona i VM 1994). Atlético er gode defensivt, men det blir feil å si at Simeone står for en defensiv fotball.
Med Lazio vant Simeone både scudettoen og Copa Italia som spiller, da under Sven-Göran Eriksson. Atlético Madrid under Simeone har en forholdsvis høy grad av tilnærming til soneforsvar. Her skiller således Simeones lag seg også fra Billardos. Man kan ofte se to flate firere, enten Atlético forsvarer seg i 4-1-4-1 eller 4-4-1-1. Billardos lag var i større grad preget av mannsmarkering. Den kanskje største defensive styrken i Atlético er evnen til å forsvare seg med korte avstander mellom forsvaret og midtbanen. Dermed blir det vanskelig for motstanderen å finne rom. Den bakre fireren er ikke redd for å stå høyt, men er også flink til å falle tilbake om motstanderen truer bakrom. Atlético forsvarer seg ofte smalt, det innebærer at de avgir noe rom på sidene. Dersom motstanderens backer kommer veldig høyt, og Atlético er trykket helt inn i egen sekstenmeter, kan vi ofte se Atléticos kant på denne siden følger løpet, her fraviker de ved det som tradisjonelt blir sett på som soneorientert forsvarsspill. Midtstopperne er heller ikke redde for å støte opp i spisser som møter. Presset på ballfører er høyt prioritert når motstanderen har spilt ballen inn mellom Atléticos lagdeler.
Når det gjelder graden av gjennombruddshissighet, er Atlético definitivt et lag som tar kontringer. Her ligger kanskje deres største offensive styrke, de går med mange mann i angrep når sjansen byr seg. Det blir imidlertid feil å sette dem i samme gjennombruddshissige bås som Zemans Roma eller Bielsa sitt Athletic. Los Colchoneros synes i noe større grad opptatt av å velge de riktige mulighetene for gjennombrudd. De er ikke like gjennombruddhissige mot et etablert forsvar, men er sjelden orienterte mot ballinnehav, slik som Barcelona er. En sammenligning med den kontringssterke erkerivalen Real Madrid er mer naturlig, storebror har dog mer ballinnehav. Diego Simeone har ord på seg for å involvere spillerne i strategiske valg – på samme måte som Real Madrids trener Jose Mourinho. En mann han forøvrig på ingen måte har planer om å etterfølge, for få dager siden uttalte Simeone at han aldri vil trene Real Madrid – hans følelser ligger hos Atlético.
Man kan trygt si at Diego Simeone har hentet inspirasjon fra ulike trenere og kulturer. Vi finner trekk fra både argentinsk, italiensk, skandinavisk, portugisisk og spansk fotball. Slik sett må man kunne slå fast at han er en del av en multikulturell fotballutvikling.
Minner om Drillo-stilen
Man skal absolutt ikke ta fra Atlético Madrid at de har gode tekniske spillere, og at de også har kreativitet i laget. Koke er den spilleren i La Liga som slår flest KeyPasses (pasninger som fører til målsjanse, men som ikke blir mål) med 3,8 per kamp. Ardan Turan er nummer syv på lista i La Liga over antall vellykkede driblinger per kamp med 1,7. Til sammenligning har Ronaldo gjort 1 per kamp. Lista med antall vellykkede driblinger toppes forøvrig av Messi (4,1.) Det er interessant at Atlético Madrid ikke vant den kampen de hadde klart mest ball, og at de i alle kampene de har vunnet knapt har hatt over 50%. Kanskje vil Atlético Madrid fremover møte flere lag som legger seg bakpå, og som selv ikke vil føre kampen? Det gjenstår å se om Atlético Madrid er like gode da, de har foreløpig kun blitt satt på den prøven i én hel seriekamp. De spiller en del langt fra egen keeper, og synes ikke å prioritere frispilling i eget bakre ledd spesielt mye. Angrepspillet synes altså i forholdsvis stor grad å være basert på å starte etter at de har vunnet ballen.
Det er vanskelig å ikke trekke paralleller til Norges A-landslag i våre beste perioder. Slik sett kan Atlético Madrid under Diego Simeone være et innspill i den viktige norske spillestilsdebatten. De viser at det er fullt mulig å både vinne og underholde på høyt nivå uten å være laget som eier ballen mest. Resultater kan oppnås gjennom et godt organisert soneforsvar, men ikke dette alene. Entusiasme, hurtige overganger, spillere med svært gode individuelle ferdigheter og viljen og evnen til å innordne seg i et kollektiv synes å være andre nøkkelfaktorer i dagens Atlético Madrid. Når det er sagt, er trenden i internasjonal fotball at lagene som har mest ball er de som gjør det best. Det kan ha sammenheng med at det scores færre mål på både dødballer og overganger enn før, det siste sannsynligvis fordi man angriper med bedre balanse i laget. Det blir svært spennende å følge klubben videre, både resultatmessig og økonomisk. Kan de vinne nye trofeer allerede inneværende sesong? De ligger i hvert fall godt an til å kvalifisere seg for neste års Champions League. Men det er ennå lenge igjen av sesongen.
Kilder: The Swiss Ramble, Espn.soccernet, Independent, The Guardian, Atléticofans.com, uefa.com, whoscored.com, elcentrocampista.com, rfef.es.