Ennå er ikke Ukraina død!

Midt i en grusom krig skal det ukrainske landslaget forsøke å gi nasjonen noe å glede seg over. I Tyskland får ukrainske tilskuere støtte fra uventet hold.

Tekst: Geir Jacobsen
Foto: Alex Caparros – UEFA/UEFA via Getty Images

– Zhivaya Ukraina! roper en gjeng blå- og gulkledde ukrainske fotballsupportere som kommer løpende over Marienplatz, i sentrum av München. De er på vei mot Fischbrunnen, den store fontenen utenfor rådhuset, hvor en gruppe ukrainske fotballsupportere har samlet seg i påvente av Ukrainas første kamp i EM, mot Romania på Allianz Arena. Fra en høyttaler ljomer nasjonalsangen «Sjtsje ne vmerla Ukraina» – Ennå er ikke Ukraina død – ut over det vakre torget.

To av dem som har samlet seg ved fontenen er Viktor og Pavlo, begge fra Donetsk, øst i Ukraina.

Viktor lar blikket sveipe over torget.
– Så vakkert var det i hjembyen min Donetsk også, da Ukraina arrangerte EM i 2012, sier Viktor med lengsel i stemmen.
– Byen var full av glade mennesker. Vi tok imot fotballfans fra hele Europa. Jeg så Spania slå Portugal i semifinalen på Donbass Arena! Jeg husker optimismen og gleden, følelsen av å endelig være en del av Europa. Det hele var som en drøm. I dag virker det som om EM aldri skjedde.

Donetsk er en av byene som har blitt hardest rammet av Russlands krig mot Ukraina. Kampene i og omkring byen har pågått nærmest kontinuerlig de siste ti årene, helt siden Russland invaderte Krym og deler av fylkene Luhansk og Donetsk i 2014. Viktor og Pavlo har for lengst flyttet fra hjembyen og bosatt seg i hovedstaden Kyiv. Pavlo forteller om en by og et stadion som delvis er lagt i ruiner.

– Torget i sentrum av Donetsk, hvor supporterne samlet seg før og etter kampene i EM, er full av kratere fra alle bombenedslagene. Stadionet har ikke vært i bruk på mange år.

Hjemmebanen til Sjakhtar Donetsk sto ferdig i 2009 til en kostnad av nærmere fire milliarder norske kroner. Stadionet huset kamper i Champions League og EM i 2012, men siden russernes angrep i 2014, har det ikke vært arrangert fotballkamper der.

Verken Viktor eller Pavlo ønsker å oppgi etternavnet sitt, og de vil heller ikke bli fotografert. Det gjelder flere av de ukrainske supporterne. Viktor forklarer at de ikke vil at ukrainske myndigheter skal vite hvor de befinner seg.

– Ukrainske myndigheter har iverksatt utreiseforbud for stridsdyktige menn, forklarer Viktor.
– Zelenskyj trenger alle soldatene han kan få i kampen mot Russland. Enn så lenge har jeg sluppet unna, men om krigen fortsetter, vil det ikke være lenge til jeg blir innkalt.

Viktor ønsker ikke å fortelle så mye mer om privatlivet sitt, heller ikke om hvordan han kom seg ut av et Ukraina med utreiseforbud. Men vennen Pavlo viser med tydelige håndbevegelser at årsaken til at de fikk forlate Ukraina, er penger. Begge er vage i svarene på om de tenker seg tilbake til Ukraina etter at EM er over. Men Viktor forteller gjerne hvorfor han har kommet til München.

– Putin har fratatt meg muligheten til å planlegge for fremtiden. Krigen har vart i mer enn to år, og slik det ser ut nå, vil den vare i mange år. Jeg må leve livet mitt her og nå, og derfor har jeg kommet til München sammen med noen få gode venner, for å heie på vår stolthet, det ukrainske landslaget.

Asylsøknad
Ukraina deltar i sitt fjerde EM på rad. Landet har kvalifisert seg til alle EM siden landet deltok i sitt første, som vertsnasjon sammen med Polen i 2012. I år er deltakelsen svært spesiell. Aldri tidligere har et land som er i krig deltatt i et EM. Jugoslavia ble nektet deltakelse i Sverige i 1992, og Russland har vært utestengt fra all internasjonal fotball siden Putin gikk til angrep på Ukraina i 2022.

Denne formiddagen ligger Marienplatz badet i sol, og for Viktor og Pavlo er det lite som minner om krigen i hjemlandet. Fotballen er et kjærkomment avbrekk fra en hverdag preget av usikkerhet og frykt.

– Av dem samlet her, har de aller fleste flyktet fra krigen og bosatt seg i Tyskland, forteller Pavlo.
– Andre venter på å få asylsøknaden sin avgjort, mens noen få har kommet seg ut av Ukraina ved hjelp av bestikkelser eller kontakter, med en plan om å reise hjem etter at oppholdet i Tyskland er over.

Klapp på skulderen fra alle
Før invasjonen i 2022, reiste Viktor og Pavlo mye rundt for å se favorittlaget Sjakhtar Donetsk, både i Europa og hjemme i Ukraina. Begge to har opplevd supporterlivets skyggesider, med bråk og slåssing, ikke minst i Ukraina, hvor rivaliseringen mellom flere av lagene er stor. Ukrainsk fotball har i perioder slitt med tribunebråk og omreisende bråkmakere, men de to vennene er på ingen måte bekymret for at ukrainske supportere skal havne i bråk i Tyskland.

– Vi er lei av bråk og ufred. Hjemme i Ukraina har vi alltid krigen med oss, uansett hvor vi er, også i Kyiv, hvor vi stort sett får leve i fred. Ingen av oss er her for å slåss, vi er her for å se fotball, nyte solen og et avbrekk fra usikkerheten som råder i Ukraina.

I den andre enden av Marienplatz, har et stort antall rumenske tilhengere samlet seg. De ukrainske tilhengere er i klart mindretall og blir overdøvet, men i dag får de hjelp fra uventet hold. Flere ganger vender rumenerne seg mot ukrainerne, og roper «Ukraina, Ukraina!», til rungende applaus fra de mange hundre som er til stede på torget. Pavlo er tydelig rørt. Han tørker en tåre, og forteller at de ukrainske supporterne blir møtt med entusiastiske heiarop og klapp på skulderen, overalt hvor de kommer.

– Støtten og mottakelsen har vært fantastisk. Når folk ser den gule, ukrainske landslagsdrakten, eller det ukrainske flagget rundt skuldrene våre, smiler de, klapper og heier. Det føles nesten som å være en av stjernene på laget.

I EM har Ukraina havnet i en tøff, men tilsynelatende jevnspilt gruppe. Etter kampen mot Romania, reiser laget videre til Düsseldorf for å møte Slovakia, før de avslutter mot Belgia i Stuttgart. Viktor og Pavlo er optimistiske med tanke på avansement.
– Selvsagt går vi videre! smiler Viktor.

– Jeg tror faktisk vi kan gå hele veien, legger Pavlo til.
– Selvsagt blir det vanskelig, men i år har vi mer å kjempe for enn noensinne. Vi behøver et mirakel, men miraklenes tid er på ingen måte forbi, de skjer hver eneste dag. Nå håper vi at det skjer et mirakel her i Tyskland, og et hjemme i Ukraina.

– Tenk på Danmark i 1992, eller Hellas i 2004, sier Viktor.
– Ingen hadde satset pengene sine på at de to lagene ville vinne EM, men se hva som skjedde.

– Jeg har faktisk satset 500 hryvnia på at Ukraina vinner EM, smiler Pavlo.
– I så fall blir du en rik mann, ler Viktor.
– Men jeg vet noe som er enda bedre enn penger, hvis vi går hele veien, smiler Pavlo.
– Se for deg Putins ansiktsuttrykk hvis Ukraina vinner EM!