Enten/eller-mentalitet på Ullevaal?

I de fleste virksomheter er det vanlig at utdanning kvalifiserer for arbeid. I norsk fotball virker det delvis å være motsatt. Bør treneren kunne sin pedagogikk eller vise blendende teknikk?

Tekst: Christian Thue Bjørndal, førsteamanuensis, Norges Idrettshøgskole

I de fleste virksomheter er det vanlig at utdanning kvalifiserer for arbeid. Hensikten er todelt: Ved å utdanne deg i et yrke eller et fag skal du utvikle kunnskap, ferdigheter og kompetanse for å løse arbeidsoppgavene du møter i hverdagen, samtidig som samfunnet kvalitetssikrer at du er egnet til arbeidet. Et av de viktigste grunnprinsippene i det norske samfunnet og utdanningspolitikken har derfor vært at alle skal ha lik rett til utdanning.

I norsk fotball virker det delvis å være motsatt: Jeg sikter her Norges Fotballforbunds (NFF) topptrenerutdanning (UEFA A og Pro) hvor det virker å være arbeid som spiller eller trener som er det toneangivende for å kvalifisere seg til utdanning og rollen som trener i toppfotball eller på høyt spillerutviklingsnivå. Kursutdanningen er svært eksklusiv, hvor kun et fåtall av de som søker får tilgang. Kriteriene er trenererfaring, poengsum på UEFA B, spillererfaring, annen utdanning og skjønnsmessige referanser. I praksis fører det til at spiller- eller trenererfaring vektlegges på lik linje eller høyere enn formell kompetanse. Dette kan fort gjøre at den gruppen som får innpass på topptrenerutdanningene har så lik bakgrunn (som spillere eller trenere i de samme fotballkulturene) at tenkning og praksis blir selvforsterkende. «Når alle tenker likt, tenker ingen», skrev den innflytelsesrike forfatteren, journalisten og politiske kommentatoren Walter Lippmann en gang på starten av dette århundret. Slik kan mulighetene for å utvikle norsk fotball på nye og spennende måter begrenses.

Det er mulig kritikken over er satt på spissen og lett kan kontres med at NFF er i full gang med å revidere trenerkursene sine, dels bundet av krav og kriterier fra UEFA, og det er strategisk vedtatt at de skal etablere samarbeid med høyskoler, universitet og/eller andre høyere utdanningsinstitusjoner. Samtidig bør denne debatten være av offentlig interesse og ikke begrenses til korridorene på Ullevål.

NFFs utdanningspolitikk er ekstra viktig fordi den kan tenkes å gjenspeile seg i utlysningene fra norske fotballklubber. Foran meg ligger flere nylige utlysninger fra norske toppklubber, hvor de lønnede fulltidsstillingene inkluderer (men ikke er begrenset til) flere ulike stillinger som spillerutvikler, men også leder for en hel utviklingsavdeling. Det som er listet som nødvendige kvalifikasjoner er UEFA A-lisens eller høyere: Høyere idrettsfaglig og/eller pedagogisk utdanning står ikke nevnt. Dette selv om et gjengs hovedformål med pedagogisk-idrettsfaglig utdanning er å utdanne reflekterte praktikere som kan arbeide kritisk med eksisterende kunnskap og praksis i møtet med barn og unge. Jeg tør påstå at toppspillererfaring eller trenerkurs rettet mot toppfotballen er sekundært sammenlignet med den sosiale og pedagogiske kompetansen som er nødvendig for å drive effektiv, etisk og sosialt ansvarlig spillerutvikling og forstå de problematikkene som kjennetegner barne- og ungdomsidretten.

I den anledningen er heller ikke «internasjonale referanser» fra utenlandske akademier, som befinner seg i helt andre samfunn og eliteidrettskulturer, alltid en tilstrekkelig målestokk eller velegnet som forbilder for å drive god spillerutvikling. Kanskje kan vi heller tenke oss at det særnorske, fra velferdssamfunnet til den brede idrettsbevegelsen, kombinert med sterk trenerkompetanse og god infrastruktur, kan gi oss en unik posisjon til å tilby et sunt alternativ til den markedslogikken som ofte preger spillerutvikling i mange av de større fotballnasjonene?

Glasstak for unge trenere med akademisk bakgrunn
Det er en kvalitetsmessig forskjell på trenerutdanning i kursform og høyere utdanning, hvor sistnevnte går langt utover kursing i krav til vurdering, og er mye større i omfang og dybde. For eksempel tilsvarer Trener 1, 2 og 3 i NIF 420 arbeidstimer teori og praksis (jeg har ikke lykkes å finne timetall fra NFF og bruker dette som et eksempel på en kursutdanning tilsvarende UEFA A). Til sammenligning utgjør et årsverk som fulltidsstudent ca. 1750 timer. Samtidig er ikke kvantitet ensbetydende med høyere kvalitet, og en løsere strukturert kursutdanning med deltakere som er rike på levd erfaring og praksiskompetanse, og som er villige til å dele, diskutere og reflektere over disse med hverandre, kan være ekstremt utviklende.

Problematisering, kritisk refleksjon og kunnskapsutvikling forekommer selvfølgelig også i gode praksismiljøer, men universitetene og høyskolene har i et historisk perspektiv bidratt til en spesiell kultur for nettopp dette. Dette innbyr til en spennende diskusjon rundt hva NFF mener at Norges Idrettshøgskole (NIH) og andre høyere utdanningsinstitusjoner kan gjøre og tilby av kurs for at våre studenter skal kvalifisere seg til topptrenerutdanningene, og bli mer attraktive for stillinger i toppfotballen. Og tilsvarende, hvordan NIH og andre høyere utdanningsinstitusjoner kan være med å berike, komplementere og utfordre kursutdanningen i NFF.

Allikevel er det urovekkende at relevant høyere utdanning tilsynelatende står så svakt i norsk fotball. Det er en sløsing av talent når flere utdanningsinstitusjoner (inkludert min egen NIH) hvert år utdanner dyktige, ambisiøse og hardtarbeidende fotballtrenere som også ønsker det praksisfellesskapet og nettverket NFFs kursutdanning kan tilby. Når utdanning blir et frynsegode for enkelte grupper skaper norsk fotball et glasstak for unge trenere med akademisk bakgrunn: Hvorfor skal de bruke flere år på høyere utdanning når de i stedet kunne utelukkende tilegnet seg erfaring som spiller eller trenere? Ironisk nok har mange innflytelsesrike personer i norsk toppfotballs både eldre og nyere historie høyere idrettsfaglig og/eller pedagogisk utdannelse: To historiske eksempler er tidligere landslagstrener Egil Drillo Olsen og Rosenborg-nestor Nils Arne Eggen; To mer aktuelle eksempler er Bodø/Glimt trener og serieleder Kjetil Knutsen og Alf Ingve Berntsen, suksesstreneren fra Bryne som var med på å utvikle en årgang med flere toppspillere samtidig som de bevarte idrettsgleden for mange flere. Høyere idrettsfaglig og pedagogisk utdanning har også veldig mange sentrale personer i NFFs avdeling for toppfotball og landslag. Dette lover da kanskje ekstra godt for mulighetene til på nytt å utforske hvilke samspillseffekter som kan oppstå og utnyttes mellom NFF og akademia?

«Enten eller mentalitet»
I de fleste virksomheter er det bred enighet om at utdanning ikke er tilstrekkelig for å bli god i arbeidet, like mye som jeg tror vi alle er enig i at det å møte opp på jobben heller ikke er tilstrekkelig for å bli ekspert. Men med både utdanning og erfaring, kombinert med evne til kritisk refleksjon og en god porsjon nysgjerrighet har man fått en god start! Min kritikk bør derfor ikke leses som et spørsmål om høyere utdanning eller relevant spiller-/trenererfaring, men som et forsøk på å ta temperaturen på norsk fotball og utfordre til å tenke nytt, annerledes og kreativt rundt hvordan vi kan få fram flere gode trenere og spillere: Hvilke kunnskaper og kompetanse kan flytte forutsetningene for utvikling og prestasjon, og samtidig ivareta norsk idretts verdigrunnlag og samfunnsoppdrag på en god måte?

Samtidig som den fotballfaglige kompetansen må stå sentralt, er det andre kunnskaper som også kan være avgjørende: For eksempel (men ikke begrenset til) pedagogisk, psykologisk, sosiologisk og treningsvitenskapelig kunnskap eller en overordnet teoretisk og praktisk forståelse av ferdighetsutvikling, for å nevne noen. Og det er her jeg mener den største styrken i en tverrfaglig idrettsvitenskapelig utdanning i akademia, som trenerutdanning er, bør ligge: I evnen til å tenke, ikke bare på tvers, men også utover, grensene for tradisjonelle disipliner, frigjort fra én bestemt forståelse, løsning eller perspektiv, men sentrert rundt den praktiske virksomheten.

Her mener jeg bestemt at norsk fotball på mange måter nettopp har kommet langt fordi den har holdt seg sentrert rundt den spesifikke fotballpraksisen (og ikke så hengt opp i ulike disiplinærkunnskaper), men jeg registrerer også at de fotballfolkene jeg møter ofte har begrenset interesse for alt som ikke er utviklet i fotball, for fotball. Det er å bryte med denne «enten eller» mentaliteten jeg håper og tror trenerutdanning i høyere utdanning kan komme til livs og ha å tilby norsk fotball og andre. Her kan norsk fotball vise at de først og fremst er en sterk pådriver for et innovativt, nyskapende og kreativt fellesskap, og ikke en vernet bedrift.

Jeg håper derfor at dette velmenende sparket på leggen kan bidra til en offentlig og intern debatt rundt hvem som gis muligheter og hva slags kunnskap, ferdigheter og kompetanse som kan være med å løfte norske fotball inn i fremtiden. Universitetene og høyskolene bør kjenne sin besøkelsestid og åpne for dialog og innspill, fra NFF og andre aktører: Hvordan vi kan utvikle og tilby en enda bedre og mer relevant utdanning for norske fotballtrenere? Sterkere sammen, som det så fint heter.

Artikkelforfatteren er håndballtrener. Han er sertifisert Trener 4 og EHF master coach som er den høyeste internasjonale trenerlisensieringen og kursutdanningen i håndball. Han har en doktorgrad i talentutvikling fra Norges Idrettshøgskole, hvor han også har resten av sin idrettsfaglige utdannelse fra. Christian er også involvert i forskningsprosjekter i toppfotballen.