Fallet

Det var grasrota i norsk fotball som gjorde Lise Klaveness berømt og beundret. Nå har hun lav eller ingen tillit blant supporterne. Hvordan havnet vi her?

Kommentar av Håvard Melnæs

Norsk fotballs stolteste øyeblikk i moderne tid utspilte seg ikke på et stadion, det skjedde på et kongress-senter i Doha. Foran en stappfull sal med aldrende menn som ønsket henne alt vondt, entret Lise Klaveness talerstolen og fremførte et tydelig budskap: Vi må ta et oppgjør med korrupsjon og brudd på menneskerettigheter i fotballens navn.

Forsamlingen med måpende fotballpresidenter trodde knapt det de hørte, det var nesten som en scene fra «Festen», Thomas Vinterbergs film fra 1998. Og uten å røpe for mye for dere som ikke har sett filmen, så handler den om en familiesammenkomst som ikke går helt etter planen.

Klaveness’ tale fikk massiv internasjonal oppmerksomhet. Endelig, etter alle disse årene, var det noen innad i «fotballfamilien» som tok et høyst prekært oppgjør mot en kultur der skitne penger trumfer livene til noen av klodens fattigste mennesker. I løpet av noen minutter denne fredagen i Qatars hovedstad gikk Lise Klaveness fra å være en perifer figur til «den nye stemmen» i internasjonal fotballpolitikk. Hjemme i Norge ventet priser og hyllester. Som hun selv har sagt: Alle hun møtte ville snakke om talen, enten det var medlemmer av kongefamilien, politikere og forretningsfolk eller Ola og Kari. 

Lise Klaveness hadde gjort noe uhørt på den fotballpolitiske arena, hun hadde snakket sant og beskrevet virkeligheten slik den faktisk er. 

Tre år senere er alt snudd opp ned: 

Nå virker det som NFF med Klaveness i spissen ønsker å demontere det norske fot...