Gutten fra Santo Antonio

Cristiano Ronaldos enorme prestasjoner til tross, han må finne seg i leve i skyggen av Messi. Men i år han bli kongen av Europa.

Tekst Jonathan Wilson

Da Cristiano Ronaldo ankom Manchester i 2003, ble han spurt av sir Alex Ferguson om hvilket draktnummer han ønsket seg. Den unge portugiseren trakk på skuldrene og spurte spakt om det var greit med nummer 28, det samme nummeret han hadde hatt i Sporting. Nei, svarte Ferguson, det var ikke greit, og ga ham drakt nummer 7. Det er et draktnummer som forplikter og som det stilles store forventninger til i Manchester United. David Beckham hadde drakten før ham. Før det Eric Cantona. Før det igjen Bryan Robson. Og før det igjen – den største av dem alle – George Best. Det var en ekstraordinær byrde for en ung spiller, nettopp fylt 18 år, men han skulle ta utfordringen på hælen.

Fergusons tillit til tenåringen og hans respons var de første signalene på at dette var noe mer enn et stort talent, men noen med helt spesielle egenskaper. Dette var også starten for merkevaren CR7.

Ronaldo ble kjøpt med en bestemt oppgave i tankene. Mange tror at David Beckham måtte forlate klubben på grunn av for mye tid i rampelyset uten banen og det er en viss sannhet i det, men han måtte gå først og fremst av taktiske årsaker. Etter tap mot Real Madrid og Deportivo la Coruna var Ferguson overbevist om at 4-4-2-formasjonen var passé. Han ville ha to defensive midtbanespillere sentralt, noe som betydde at han trengte dribleglade kantspillere som kunne gi laget kreativitet fremover på banen. Ja, Beckham var en glimrende spiller, men han var en stillestående flankespiller. Han utfordret nesten aldri backen, og foretrakk å slå crosspasninger så fort han hadde mulighet til det. Ronaldo var en dribler United trengte. Selv om han i dag stort sett spiller på venstrekanten i Real Madrid, ble han brukt på høyresiden i Manchester.

Han debuterte med 29 minutter som innbytter mot Bolton. Som forventet viste han teknikk og driblinger av øverste klasse, men allerede her viste han frem fallesyken. Ronaldo var definisjonen på en portugisisk klisje: masse triks, men manglende fysikk, gjorde fintene ineffektive. Utover i sesongen fikk han et rykte som en som falt fryktelig lett og som fintet for fintenes skyld. Til og med lagkamerat Ryan Giggs sammenlignet ham med en sirkushest.

I løpet av et par år ble holdningen til Ronaldo gradvis endret. Daværende Milan-manager Carlo Ancelotti mente han hadde blitt en mer effektiv spiller.

Ronaldo selv var enig:
”Det spiller ingen rolle hvor mange finter jeg tar, hvis det ikke er til nytte for laget. Jeg forsøker å bli bedre til å hjelpe laget. Hvis man skal bli en av verdens beste spillere – noe som er mitt mål – må man utvikle seg hele tiden. Jeg vil også score flere mål. Jeg har jobbet mye med avslutninger. Om et par år, hvis jeg scorer mer, håper jeg folk vil tenke bedre om meg.”
Det skulle han få rett i.

Triks fra bordtennis
Ikke bare begynte han å bøtte inn mål. Han introduserte også en helt ny frispark-variant der foten kommer ovenifra og tærne er det første som treffer ballen.

”Alle fotballspillere har sin egen stil, også jeg”, sier Ronaldo, beskjeden til ham å være: ”Jeg har trent og trent, målet har vært å optimalisere treffpunktet, at det skal bli helt perfekt, og på den måten har jeg min egen fått frisparkteknikk. Hemmeligheten? Nei, det ønsker jeg ikke si noe om annet at øvelse gjør mester. Det eneste jeg bestemmer på forhånd er hvilket hjørne jeg skal gå for. Jeg ser på nettet og sier til meg selv: ”Nå skyter du, Ronaldo” og så sparker jeg ballen.”

Sir Alex Ferguson mener frisparket mot Portsmouth er det beste han noen gang har sett og selv gode, gamle Eusebio, som så kampen på tv hjemme i Portugal var fra seg av begeistring: ”Jeg ble så glad at jeg hoppet opp av stolen og klappet i hendene.”

Leonel Pontes, som var juniortreneren til Ronaldo i Sporting Lisboa, mener eleven har hentet treffpunktet på ballen fra bordtennis. ”Han sa alltid: Se her sjef, hvis du treffer ballen slik med rackerten, får ballen den egenskapen”, husker Pontes. ”Han var helt uslåelig i bordtennis, akkurat som i fotball. Han skjønte tidlig at hvis du treffer ballen på en spesiell måte, kan det få utrolige konsekvenser.”

Komplett angrepsvåpen
Og den engang spinkle gutten er ikke så spinkel lengre, med nesten 90 kilo muskler fordelt på 186 centimeter. En ny studie viste også at Ronaldo var den aller raskeste spilleren i Champions League. En mann som er meget vrien å stoppe, noe forsvarsspillerne er de første til å skrive under på.

”Får han muligheten til å løpe med ball er det umulig å ta ham igjen”, sa Christian Panucci etter at United hadde knust Roma 7-0. ”Han er som Valentino Rossi. Hvis du gir meg en motor kunne jeg kanskje ha holdt følge med ham. Ellers er det håpløst, helt håpløst.” Ikke bare er han fantastisk med ball, den raskeste av dem alle, Ronaldo er et monster i lufta.

På 50-tallet var den engelske spissen gjerne stor og sterk, og bildene viste en mann som var høyt oppe i lufta som kraftfullt headet ballen utenfor keeperens rekkevidde og i nettet, mens forsvarspillerne lå strødd rundt til alle kanter. Ronaldos heading mot Romas i Champions League i 2008 kunne ha vært en treffsikker parodi på dette bildet da han steg til værs med Marco Cassetti som hjelpeløs tilskuer. Tidligere Manchester United-spiller Eamonn Dunphy er i dag utagerende ekspertkommentator på irsk TV, sa en gang at Ronaldo var laget av porselen. I dag kunne ikke det vært lenger unna sannheten.

Den samme sesongen scoret Ronaldo to mål mot Bolton og passerte dermed rekorden som George Best hadde satt 40 år tidligere med flest scoringer av en ving i løpet av en sesong. Det som er lett å glemme er at Best scoret 32 mål på 52 kamper. Mens Ronaldo gjorde 42 mål på 49 kamper.

Og etter at han dro til Real Madrid har han fortsatt å score og fortsatt å sette rekorder.

Tok de som stilte spørsmålstegn ved Ronaldo feil? Nei, egentlig ikke. Men Ronaldo har vist en ekstraordinær vilje til å jobbe med svakhetene sine, selv om han fra tid til annen fremdeles virker svært selvsentrert.

”Mentalt er jeg nok ganske sterk. Det er en del av hvem jeg er og noe som alltid har vært der. Fotballen i England var mye mer fysisk enn i Portugal, men jeg utviklet meg og var en mye bedre spiller da jeg dro fra Manchester enn da jeg kom. Man må hele tiden utvikle seg og når du spiller for store klubber som Manchester og Madrid lærer du konstant nye ting. Og mitt mål å bli bedre. Det kommer aldri til å forandre seg.”

Tøff oppvekst
Denne tøffheten er ingen overraskelse for folk som kjente Ronaldo i barndommen. Marques de Freitas, speideren som anbefalte ham til Sporting, husker episoden da han skjønte at Ronaldo var noe mer enn kvikke føtter. Han trente med en gjeng eldre gutter da 11 år gamle Ronaldo ble grisetaklet av en av de største motspillerne. Tydelig opprørt reiste han seg opp og bjeffet: Pass på taklingene dine, småen.

At han sa småen til en gutt som var mye eldre og mye større enn ham selv, var selvsagt nedverdigende med vilje. Men Ronaldo var så god at han slapp unna med det.

Ronaldo vokste opp i arbeiderstrøket i Santo Antonio, fem kilometer fra kysten og langt vekk fra de flotte hotellene og de steinete strendene som Maderia er kjent for. Barndomshjemmet ligger høyt oppe på en ås og rett ved veien. Siden han forlot øya har han bare vendt tilbake på ferie. Barndomshjemmet er i dag forlatt og forfalt med knuste vinduer, den ene veggen henger knapt sammen og er full av hull. Huset er så lite at man knapt skulle tro at Ronaldo er vokst opp her sammen med broren Hugo, søstrene Elma og Katia og foreldrene Jose Dinis og Maria Dolores. Som alle guttene i nabolaget begynte han tidlig å spille ball, men det var da han var seks år og begynte på barneskolen at det ble åpenbart for alle rundt ham at det var fotballen, og lite annet, han var opptatt av. Lærerinnen Maria dos Santos husker godt elev nummer 587.

”Fra den første dagen han kom inn i klasserommet med ballen under armen var det klart at fotball var det han foretrakk. Han var med på andre aktiviteter, lærte sangene og gjorde skolearbeidet, men han likte å ha ballen rundt seg. Når de ikke var noen baller å oppdrive – og det var ikke alltid det var det på skolen – laget han en ball av sokkene sine og trikset med den. At han ikke hadde noen ordentlig ball stoppet ham ikke fra å spille fotball i frikvarterene.”

Da Ronaldo var elev på Sao Joao spilte han for den lille, lokale klubben Andorinha hvor faren var materialforvalter. Ifølge de offisielle klubb-bøkene spilte han for klubben fra 1993 til 1995 – fra han var åtte til ti år – men han begynte i realiteten et par år før. Alvaro Milho hadde ansvaret for ungdommene på denne tiden og husker at unge Ronaldo ikke alltid befant seg på treningene til avtalt tid. Ofte måtte han kjøre den bratte veien til det allerede den gang falleferdige huset på toppen av åsen og hente guttungen.

”Noen ganger lå han og sov på sofaen og jeg måtte vekke ham. Når jeg så han spille under EM i Portugal reiste hårene seg på nakken. Det var et utrolig øyeblikk og vekket så mange minner.”

Ronaldos suksess har satt Andorinha på kartet. Da han selv spilte for klubben hadde de ikke en gang en skikkelig gressmatte, men i dag kan klubbpresident Rui Santos drikke espresso på sitt eget kontor i et nytt bygg rett ved en strøken bane.

”En fotballspiller som Ronaldo dukker ikke opp hver dag. Jeg skjønte han var noe helt spesielt første gang jeg så ham, men jeg tror ingen, meg selv inkludert, noen gang drømte om at han skulle bli så god og vinne så mye.”

Gråter lett
For Santos var tårene Ronaldo gråt etter å ha tapt EM-finalen en opplevelse som minnet ham om guttungen Ronaldo. For det å gråte er noe han ofte har gjort og Santos hadde sett det mange ganger før, blant annet da Andorinha spilte mot Madeiras beste lag Camacha i den lokale cupen i 1994. Andonrinha lå under 0-2 ved pause og Ronaldo var så fortvilet at han gråt i hele pausen. Men tårene hadde en funksjon og i annen omgang scoret han ett, la opp til et annet og Andorinha vant en historisk 3-2-seier.

”Selv da, bare ni år, hatet han å tape. Hans mål er å vinne. Hver gang. Det er derfor han bestandig gråter når han har tapt.”

Men Ronaldo gråt også, som mange husker, da Manchester United vant Champions League-finalen i 2008. Han hadde gitt United ledelsen – med nok en praktfull heading – men slet med å markere Michael Essien defensivt, og det var et av hans løp som til slutt ga Chelseas utligning. Ronaldo misset så på sin straffe i straffekonkurransen og satt ved midtsirkelen og gråt mens resten av lagkameratene jublet ekstatisk foran sine supportere da seieren var et faktum. Det er også i dag det største spørsmålstegnet ved Ronaldo; for alle hans talenter, er han egentlig en lagspiller?

Ryktet spredde seg raskt: Ronaldo var et stort talent og Madeiras to store klubber, Maritimo og Nacional, var begge interesserte. Det logisk ville vært at Maritimo, den mest ressurssterke av de to, signerte ham, men da deres ungdomsdirektør droppet et møte med Santos, angivelig fordi klubbstyret ikke ville gi to sett med drakter til Andorinha i overgangssum, skrev Ronaldo kontrakt med Nacional i stedet.

Men det er ingen vonde følelser mellom klubbene av den grunn. Ronaldos økonomiske rådgiver er Carlos Pereira, som også er klubbpresident i Maritimo. Han husker guttungen Ronaldo, som kunne trikse med blikkbokser så lenge han gadd, uten at de traff bakken. Og selv om han synes det var synd at Maritimo gikk glipp av Madeiras største talent, mener han det var bra for karrieren til Ronaldo.

”Sett i ettertid var det helt rett å gå til Nacional. Fordi Maritimo ville aldri ha sluppet ham så tidlig til Sporting Lisboa som Nacional. I Maritimo liker vi å holde lengre på talentene. Og fra Sporting gikk han videre til Manchester United. Hadde han gått til oss er det ikke sikkert han hadde fått de samme mulighetene.”

Tilpasningsdyktig
Det var i hans første og eneste sesong i de svarte og hvite stripene at Ronaldo viste at han var et talent helt utenom det vanlige. Som kaptein sørget han for at Nacional vant det lokale mesterskapet for U12 for første gang i historien. Etter seieren ordnet speideren De Freitas et tredagers treningsopphold med Sporting, og de trengte ingen betenkningstid for å gi Ronaldo kontrakt. Overgangssummen var at de gjorde opp all gjelden til Nacional. Men det nye livet på fastlandet var ikke enkelt og Ronaldo ble mobbet for sin dialekt. Ved en anledning kastet han en stol mot en lærer han følte snakket nedsettende om Madeira.

”Han snakker uten dialekt i dag, men så fort han er tilbake på Maderia så kommer den tilbake”, forteller søsteren Katia.

Sporting så at det unge talentet slet utenfor banen og sørget for at moren Maria Dolores flyttet til Lisboa. Hun, søsteren Katia og broren Hugo ble senere med på flyttelasset til Manchester. De trivdes godt, men ble værsyke.

”Det var vanskelig å vende seg til kulda”, sier moren Maria Dolores.

På tross av enkelte problemer utenfor banen, var akademiet til Sporting en ideell plass for Ronaldo. Hugo Viana, Ricardo Quaresma, Nuno Valente, Luis Boa Morte, Miguel, Simao Sabrosa og Luis Figo har alle gått den samme skolen.

”Sporting-akademiet var fantastisk. Ikke bare hadde jeg en stor utvikling som spiller, de jobbet mye med det mentale, og det å være forberedt på alle situasjoner som kan oppstå under en kamp. For min egen utvikling får jeg ikke snakket varmt nok om det. Det var en nøkkelepoke i livet mitt,” sier Ronaldo.

”Cristiano er et produkt fra et laboratorium i den betydning at hans utvikling var en vitenskapelig prosess. Ikke mange klubber bruker vitenskapen på samme måte som Sporting. For eksempel gjennomførte Sporting en legeundersøkelse for å finne ut hvor mange centimeter han kom til å vokse. Legene ville vite hvor høy ville bli, fordi de som blir veldig høye helst ikke skal spille for mye fotball i vekstperioden. Det var perioder han ble utelatt fra laget nettopp som et resultatet av disse testene.”
Vitenskapen kan gi deg mye, men det aller viktigste er spillernes egne holdninger.

”Allerede som 16-åring hadde Cristiano personligheten til en voksen. I dag er han mye eldre enn sine år på jorda. Det er på grunn av alle utfordringene han har hatt underveis. Det er det som har gjort ham til den han er i dag”, sier de Freitas.

Som 17-åring fikk han sin debut for Sporting og han svarte med to scoringer i 3-0-seieren over Moreirense. De Freitas husker spesielt godt det ene målet:
”Han fikk ballen på midtbanen, driblet av tre spillere og fyrte av gårde en kanon. Hans mor sto på tribunen og holdt på å besvime da hun sa ballen gikk inn”, sier De Freitas og ler.

Overbeviste Ferguson
Daværende Sporting-trener Laszlo Boloni matchet Ronaldo forsiktig og han startet bare ytterligere 10 kamper den sesongen. Men nyheten, om en spiller som var mer enn et talent, var forlengst spredd rundt i Europa. Før sesongsslutt hadde Sporting undertegnet en samarbeidsavtale med Manchester United. Og Carlos Queiroz, tidligere Sporting-trener, var i sin første sesongen som assistentmanager på Old Trafford. Tre måneder senere møttes Sporting og Manchester United i en vennskapsmatch for å åpne klubbens nye storstue Alvalade stadion, noe som ga Alex Ferguson til å se fenomenet med egne øyne.

Ronaldo leverte en kjempekamp og Sporting vant kampen 3-1.

”I motsetning til hva mange tror hadde jeg ikke ofret muligheten for å bli plukket opp av Manchester United en tanke. Jeg tenkte ikke at nå har jeg virkelig muligheten til å gjøre et inntrykk på verdens største klubb. Alt jeg ville var å spille en bra kamp”, sier Ronaldo selv.

Men muligheten skulle som kjent by seg og Ronaldo har bevist at han takler nye utfordringer, i motsetning til en del andre portugisere, som Viana i Newcastle og Postiga i Tottenham, og klarte gradvis å venne seg til det fysiske spillet i Premier League.

”Manchester-supporterne er mer glad i meg enn supporterne i Portugal. For meg virker det som engelskmenn er enda mer følelsesmessig engasjert i fotballen. Mens fotball i Portugal er underholdning og spill, betyr det noe mer i England. Og det gjorde noe med meg: Jeg bestemte meg for å prøve å bli en av verdens beste fotballspillere, en som avgjorde store kamper”, sier Ronaldo.

Det tok en god stund før Real Madrid-fansen trykket Ronaldo til sitt bryst. Først etter to og et halvt år i klubben, i januar i år, sang de navnet hans for første gang.

”Den første sesongen brukte jeg en del tid på å tilpasse meg fordi fotballen er annerledes her enn i England. Jeg hadde en bra debutsesong, og året etter gikk det enda bedre. Jeg kjenner ligaen og medspillerne og føler meg mye mer komfortabel,” sier Ronaldo.

Har sine kritikere
Alle hans ferdigheter til tross, mange er fremdeles skeptiske til Ronaldo fordi han tilsynelatende vil gjøre alt selv. Hans besettelse for å bli toppscorer i Las Liga går utover lagkameratene. I fjorårets seriekamp mot Atletico Madrid ledet Real Madrid 2-0 og dominerte kampen fullstendig da Ronaldo begynte å skyte fra absolutt alle umulige vinkler for å øke antall scoringer. Atletico reduserte og mot slutten av kampen var de flere ganger nære en utlikning i en kamp Real burde vunnet lett. Men verken Alex Ferguson og Jose Mourinho bryr seg om kritikerne, de ser egoismen som et verktøy for å gjøre ham så god som mulig.

”Han er helt utrolig. Han jobber så hardt og er så målrettet. Jeg husker jeg pleide å spørre Sir Alex om Cristiano og da sa han akkurat det samme: ”Gutten er fantastisk. Han jobber så hardt”. Han kalte ham aldri Ronaldo, bare gutten. Gutten jobber så hardt. Og det er sant for jeg ser ham på treningsfeltet hver eneste dag”, sier Mourinho.

”Du lar Ronaldo spille der han har lyst til å spille”, fortsetter Mourinho. ”Enten det er på vingen, som spiss eller hengende bak spissen”.

Å bruke Ronaldo på kanten betyr at motstanderens back ofte får ganske frie spillerom fremover på banen og mot Bayern München i semifinalen i Champions League kostet det Real Madrid dyrt. For det var Philip Lahm som gang på gang kom rundt på kanten og la innlegget som ga Bayern Munchen 2-1-seieren i det første oppgjøret. Utfordringen for en hver trener er hvordan man skal håndtere en som vil bli best for en hver pris, som vil for mye offensivt og gjør for lite defensivt. Ronaldo er en fantastisk spiller, en av de desidert beste det siste tiåret, men han kommer ikke uten en kostnad.