TIL-trener Simo Valakari reddet Tromsø fra nedrykk og ble umiddelbart en folkehelt i Ishavsbyen. Josimar har tatt en prat med den ambisiøse finnen.
TIL-trener Simo Valakari reddet Tromsø fra nedrykk og ble umiddelbart en folkehelt i Ishavsbyen. Josimar har tatt en prat med den ambisiøse finnen.
Tekst og foto Andreas B. Høyer
For å kunne drive med undersøkende journalistikk trenger vi hjelp fra våre lesere.
Gi 50 NOK: Send sms med kodeord Eder til 2199.
Gi 100 NOK: Send sms med kodeord Junior til 2199.
Gi 200 NOK: Send sms med kodeord Falcao til 2199.
Gi 500 NOK: Send sms med kodeord Socrates til 2199.
Beløpet blir belastet din telefonregning.
Du har raskt blitt et kjent navn i Tromsø, men du er nok fortsatt ganske så ukjent ellers i Norge. Hvem er Simo Valakari, hvis du må gi oss en introduksjon?
– Hvem er jeg? Skal vi snakke om fotball nå?
Ja.
– Akkurat nå er det ingen finske trenere utenfor Finland, så det å komme hit til Tromsø, i den situasjonen klubben var i, det var en stor mulighet. Jeg så da jeg kom hit at det var potensial. Det var veldig lett å se hva som var galt med Tromsø på banen. Spillerne spilte som enkeltindivider og ikke som et kollektiv.
Og der kom du inn?
– Det er da vi kommer til min fotballfilosofi. Jeg mener fotball handler om det kollektive. Det jeg forandret da jeg kom, var at jeg la rammene for hvordan vi skulle spille – vi ville være offensive, vi ville ha ballen. Det er min filosofi. Med ballen er det du som har kontrollen og jeg vil kontrollere fotballkamper. Så da begynte vi å trene på det.
Og det funket.
– Jeg kan ikke ha kontroll over resultatene, men jeg kan styre hva som skjer ute på treningsbanen hver dag. Så var jeg heldig med både de rundt meg i trenerteamet og spillerne. De fulgte meg i den retningen jeg satt. Da var det også logisk at resultatene kom. Jeg må gi stor honnør til klubben. Bare én måned etter jeg kom hit (i juli 2017, journ.anm.) ga de meg en langtidskontrakt. De satt meg ned og sa: «Simo, vi ser at vi kan jobbe sammen og vi vil ha deg med videre, uansett om vi rykker ned eller ikke». Men selvfølgelig var det viktig å holde seg i Eliteserien. Nå kan vi bygge noe nytt herfra. Vi må ikke ned for å kjempe om et vanskelig opprykk.
Du sier du vil holde ballen i laget, men hvor streng er du egentlig på det?
– Jeg bruker å si at vi er gærne, men at vi ikke er idioter. Det er en stor forskjell. Vi skal spille ballen ut bakfra, men om vi må klarere den ballen opp på banen, gjør vi det. Samtidig tror jeg man må være streng og sette klare rammer. Det er det som gir en spiller trygghet. I den situasjonen vi var i da jeg kom til klubben, var det et enormt press på spillerne. Er du ikke da klar på hva spillerne skal gjøre, vil det bli for mye tenking. Det var viktig at vi gjorde det helt klart for spillerne hva vi forventet av dem. Når vi fikk det til, var det en snøballeffekt. Da kommer friheten. Å være streng kommer spilleren til gode.
De fleste trenere sier at de liker å ha ballen i laget, men det er ikke så mange som faktisk følger det. Hvor vanskelig er det å faktisk implementere en slik spillestil?
– Det er vanskelig. Derfor må man være sterk mentalt, kanskje spesielt i den situasjonen vi var i. Du kan se til en som Sam Allardyce, som aldri rykker ned. Han har en oppskrift på overlevelse: ikke slå pasninger på egen halvdel, første pasning alltid framover, vinn andreballer og sats på dødballer. Det er en totalt annerledes måte å gjøre det på. Sånn er ikke jeg som trener og det visste også TIL da de hentet meg. Samtidig må jeg innrømme at det var dager da jeg tvilte. Jeg fikk ikke resultatene jeg ønsket med det første. På den ene siden var det øyeblikk i kampene der vi gjorde det bra, hvor vi gjorde ting på den nye måten. Men det funket selvfølgelig ikke hele tiden og da falt spillerne tilbake til gamle vaner. Vi hadde lange samtaler om hvordan vi måtte være enda tydeligere på hvordan vi skulle spille.
– All ære til spillerne. De gjorde akkurat det vi ba om, selv om de var under stort press. De mistet ballen og de fikk kanskje publikum mot seg, men de holdt stand. Mange trenere sier de skal presse høyt, de skal være aggressive, men det er ofte bare prat. Jeg liker ikke å prate så mye. Jeg liker å jobbe med spillerne. Samtidig vet jeg jo at det bare er resultatene som teller i fotball – når alt kommer til alt.
Og resultatene var ikke som man håpet i starten. Det kom ikke noen umiddelbar ny trener-effekt da du kom inn. Bekymret det deg?
– Noen vil sikkert kalle meg naiv, men jeg var aldri i tvil om at resultatene ville komme. Jeg så hva spillerne gjorde på treningene. Jeg så hvor dedikerte de var. Det handlet ikke bare om meg, men også om at klubben ga meg den selvtilliten jeg trengte. De støttet meg i det arbeidet vi gjorde. Igjen, det handler om det kollektive, at alle stiller seg bak det vi ønsker å gjøre. Selvfølgelig begynner du å tvile når ikke resultatene kommer, men da må du se på progresjonen i spillet, om du er på vei dit du ønsker. Man må selvfølgelig være analytisk og pragmatisk, men samtidig må man se på hele prosessen man er i gang med. Jeg tror på utvikling, på en prosess der man starter et sted og ender et annet.
Men fikk du spillerne med deg på dette?
– Ja, og det var her jeg sa til meg selv at jeg måtte være veldig bestemt. Spillerne skulle ikke være i tvil om hva som var vår måte å spille på. Jeg sa klart fra om at det alltid er jeg som tar ansvaret for resultatene. Deres ansvar, som spillere, er å spille innenfor de rammene de får. Her er din posisjon, hit skal du springe, og innenfor den posisjonen har du rom for at du kan «work your magic». Det er innenfor den rammen at dine kvaliteter som spiller kommer fram, det er da din kreativitet kommer inn i bildet. Men jeg hater forresten ordet «kreativitet» i fotball. Det finnes ikke. Jeg har elleve spillere der ute og alle tenker fotball på ulike måter. Sett alle sammen og du vil ha det totale kaos.
Hvordan da?
– La meg bruke et eksempel fra musikken. Spiller du jazz og du driver med improvisasjon, er det ikke fritt fram. Selv om du improviserer er det veldig strenge rammer. Begynner du å spille dine helt egne ting, kan ingen følge deg. Du mister rytmen. Men spiller du på lag med de andre musikerne og finner et spor alle kan følge, da kommer det til å fungere. Sånn er det med fotball også.
Samtidig er man vel avhengig av at spillerne dine har den nødvendige selvtilliten til å tørre å utfordre en motspiller én mot én, prøve å slå den vanskelige pasningen, ting som kan forandre en kamp. Den selvtilliten mangler du gjerne om du sliter i bunnen av Eliteserien. Hvordan overbeviser du spillerne?
– Jeg må si jeg hater ordet «selvtillit» og hvordan folk bruker det i fotball. Et eksempel: jeg så ni kamper av Tromsø på video før jeg kom til klubben. Tilbakemeldingene jeg fikk var gjerne at spillerne ikke hadde den rette holdningen. «De kjemper ikke nok i duellene, vi er enkle å score på» var budskapet. «Vi ligger sist i serien og spillernes selvtillit er lav.» Men det må være en logisk grunn til at vi taper de duellene. Folk sa at spillerne ikke løp nok, men jeg så på statistikken og fant ut at de sprang mest i Eliteserien. Det var imidlertid fordi spillerne var i feil posisjoner hele tiden og måtte springe enormt mye for å kompensere for den store distansen mellom hverandre. Selvfølgelig var selvtilliten lav, men det var fordi strukturen i laget var helt feil. I fotball kommer du til å miste ballen. Da handler det om å være i rett posisjon når du mister den. Derfor så vi på hvordan hele laget fungerte.
Hvordan jobbet du da på treningsfeltet?
– Det som ofte skjedde var at vi mistet ballen på grunn av en tullete individuell feil. Fordi strukturen i laget var så dårlig, ble det umiddelbart satt press på forsvarsspillerne våre. Da jeg kom hit fortalte spillerne at de bare jobbet med angrepsspillet. Men på treningene kan du ikke skille ut de ulike delene av spillet. Du kan ikke trene bare angrep eller bare forsvar. Alt henger sammen. Så når vi trente på hvordan vi skulle holde på ballen, hvordan vi skulle åpne kampene, trente vi samtidig på hvordan vi skulle forsvare oss. Plutselig sier folk: «nå begynner endelig spillerne å vinne dueller, de begynner å kjempe» eller «se, nå har de selvtilliten til å drible av en spiller», men det er en logisk grunn til at det skjer. Når balansen i laget er rett, er vi ikke lenger laget det er lett å score på. Det holder ikke at jeg bare forteller en spiller at han er god, man må gi ham rammene som gir han trygghet til å gjøre noe med ballen. Slik får du selvtillit. Den mentale, fysiske, taktiske og tekniske delen av spillet henger sammen. Og det gjelder på hver eneste trening.
Du har en tydelig idé om hvordan du vil spille fotball. Hvor kommer den fra? Hva inspirerer deg?
– Jeg må si, da jeg spilte selv – på midtbanen – var jeg en veldig individuell spiller. Om jeg hadde en god trening, var det en god trening. Om vi trente på noe som ikke gagnet meg, var det en dårlig trening. Jeg sier ikke at man må ha vært spiller for å være en god trener, men det gir i hvert fall meg en erfaring som gjør at jeg kan forstå hva spillerne tenker. Jeg har hatt noen trenere som har vært veldig, veldig dårlig på man management, så da prøver jeg å tenke litt annerledes på det området. Som spiller har jeg hatt andre trenere der jeg har tenkt at «dette er veldig bra», og har forsøkt å ta med meg det videre.
– Jeg har ikke et klart og tydelig idol, men prøver å ta til meg mange ulike ting som trener. Det handler om å være seg selv. Jo, jeg elsker Guardiola, hvordan han gjør ting, hvor tro han er mot sin fotballfilosofi. I den første sesongen i Manchester City sa alle at spillestilen hans ikke kunne passe i England. Hans svar: «Ok, da kan jeg ikke være trener i England.» Nå kan vi jo se resultatene han får. Men jeg liker ulike måter å spille fotball på. Jeg har en filosofi, men vet for eksempel ikke hvilket system jeg skal bruke med TIL denne sesongen. Skal vi spille 3-5-2 eller 4-3-3? Jeg vet ikke. Alt jeg vet er at filosofien min ikke kommer til å forandre seg.
Jeg så litt på trenerne du hadde da du spilte. Du spilte under Alex McLeish i Motherwell i Skottland, Jim Smith i Derby, John Gregory. Det er ikke akkurat en treer bak og ballen i laget som gjelder.
– Nei. Fra den gjengen så lærte jeg mest om man management. Jim Smith og Alex McLeish var fantastiske på nettopp det. På den tiden, da jeg spilte i England, handlet alt om det fysiske, om tempo i spillet. Det var kick and run. Mitt ønske om å spille med ballbesittelse stammer fra da jeg begynte med å trene yngre spillere i Finland. Jeg jobbet med barn mellom 13 og 15 år. I den aldersgruppen er de fysiske forskjellene mellom spillerne enorme. Vårt lag var ikke det raskeste eller sterkeste, så vi måtte finne en måte å spille på der spillerne kunne overleve. Med det så jeg plutselig framgang. Spillerne syntes det var artig å spille fotball. Men misforstå meg ikke, om det er en annen oppskrift på å få resultatene går jeg med på det.
Mislikte du spillestilen i England som spiller?
– Nei, jeg var en kick and run-spiller selv. Men jeg ønsket alltid å gi medspillerne enkle baller å jobbe med. Jeg ville gjøre spillerne rundt meg bedre. Og jeg fikk mestringsfølelse av å se at vi lyktes som lag. Jeg verdsetter fortsatt spillere som kan få dem rundt seg til å bli gode høyt. Det er også tegn på en god spiller.
Du har vært her et halvt år nå. Hva synes du om norsk fotball, om Eliteserien?
– Eliteserien er spesiell og jeg liker det. Det er gode spillere og trenere her, men det jeg liker aller mest er hvor kjapt det går her. Noe av det første jeg måtte gjøre da jeg kom hit, var å dempe farta i spillet vårt. Alt gikk så kjapt i begge retninger at jeg måtte få ned tempoet. Det var virkelig «end-to-end». Det passet ikke Tromsø. Eliteserien er en konkurransedyktig liga. Mange følger med norsk fotball og er du en suksess har du sjansen til å nå videre ut som spiller.
Og som trener.
– Joda, det gjelder alle. Er vi en kollektiv suksess, ser vi alle bedre ut.
Men du er en ambisiøs trener. Du har allerede snakket om at Tromsø skal kjempe i toppen neste år.
– Man må drømme stort. Man ser det hele tiden i fotball. Nylig var det i Østersund. Fotball er en sport hvor alt er mulig. Det er hardt arbeid, og du må ha litt flaks, men det er mulig. Derfor må man også være ambisiøs. Jeg sier hele tiden til spillerne mine at de må ha store drømmer. Det er den eneste måten man kan tenke på. Selvfølgelig er vi realistisk på hva som faktisk skal til, men det som gjør fotball til et så vakkert spill, er nettopp at alt er mulig.
Tilbake til norsk fotball. Det er mange som er bekymret for nivået på Eliteserien, spesielt om vi ser på hvordan lagene har prestert i Europa de siste årene. Er det grunn til å være bekymret?
– Jeg ser det i en klubb som Tromsø. Når du står i det så blir du pessimistisk. Men når du kommer inn utenfra, som jeg har gjort, så ser du at dette er en god liga. Den er mye bedre enn folk tror. Fordi resultatene uteblir – landslaget gjør det for eksempel ikke bra akkurat nå – så begynner folk å tro at alt er så dårlig. Jeg som kommer inn utenfra er helt sikker på at det er en god liga. På min korte tid her så har jeg også sett at forbundet ser ut til å jobbe bra, det er forbedringer på landslaget, Rosenborg har gjort det bedre i Europa. Det er lett å ikke se det som faktisk er bra, også her i Tromsø.
Som trener, hvor mye involverer du deg i resten av klubben?
– Selvfølgelig, med førstelaget så vil jeg ha så mye kontroll som mulig. Men jeg ønsker også å være med på det som skjer rundt i klubben, spesielt på spillerutvikling. Det handler om hvilken type klubb vi ønsker å være. TIL er en utviklingsklubb. Da kan ikke jeg som trener bare tenke på førstelaget og hva som rører seg der. Som trener i en utviklingsklubb må jeg følge med på alt som skjer i klubben også ned til juniorlagene. At vi gjør ting på samme måte. Ellers får vi ikke opp unge spillere som kan være til nytte for A-laget.
Liker du å være i en utfordrerrolle?
– Selvfølgelig liker jeg det. Det var derfor jeg grep denne muligheten i Tromsø med begge hendene. Jeg føler dette er en klubb med potensial. Beliggenheten er spesiell, men vi kan utgjøre en forskjell her oppe.
Ideelt sett, hvor er Tromsø om ett år?
– Jeg håper, uavhengig av resultatene, at folk kan se at vi har en måte å spille på. At de kan gjenkjenne at «ja, det er slik Tromsø spiller». Jeg håper vi har fått en sterkere identitet. Og så vil vi selvfølgelig vinne ting, uten at vi er urealistisk. Det kommer kanskje ikke til å skje over natta, men vi skal prøve. u
