Kalenderluke 10: Fleksibel formasjon

Juanma Lillo og Pep Guardiola.
Juanma Lillo og Pep Guardiola.


Formasjoner eller fleksibilitet? Med 4-2-3-1 får du begge deler.

Tekst Jonathan Wilson

Pressekonferansene etter en kamp er som regel gørr kjedelige. Det skjer nesten aldri at manageren sier noe overraskende eller sjokkerende. Når matchen det her er snakk om var en internasjonal treningskamp av verste merke (lavt tempo, umotiverte spillere), er det enda sjeldnere at noe oppsiktsvekkende blir sagt. Men da rommet med halvsovende pressefolk skulle stille Roy Hodgson noen spørsmål etter den grusomme 1-1-kampen mot Irland, sa Hodgson noe som gjorde at samtlige tilstedeværende øyeblikkelig våknet igjen. Øyenbryn ble hevet, kjever falt og alle så på hverandre:
«Sa han virkelig det?»

Dette er ikke noe nytt når det gjelder Hodgson. Han har den uvanen å prate og prate, tilsynelatende for å komme eventuelle kritikere i forkjøpet. Det han sier kan ofte være sant, men fremstår like ofte som desperate forsøk på å rettferdiggjøre seg selv.

«Det har vært for mange diskusjoner om formasjoner. Jeg ble bedt av UEFA om å skrive et notat om formasjonene Bayern München og Borussia Dortmund har spilt i Champions League. Dortmund har spilt 4-4-2 på samme måte som vi gjør det. Det viktigste er å ha spillere som behersker både angreps- og forsvarsspillet», sa Hodgson.

Sa han virkelig at han mente at Borussia Dortmund og England spilte på samme måte? Alle som hadde sett Dortmunds fantastiske angrepsspill på vei til finalen i Champions League og Englands horrible opptreden mot Irland denne kvelden, kunne bli tilgitt for å tro at de to lagene spilte i hvert sitt århundre. Det var nesten ikke en gang samme sport.

Måten uttalelsen kom på – og det var det alle reagerte på – var at det ikke virket som om Hodgson hadde fått med seg at Borussia Dortmund spiller 4-2-3-1. Og hvis det var sant, da hadde engelsk landslagsfotball, som Gary Lineker tvitret – tatt et syvmilsskritt tilbake til fortiden. Når alt kommer til alt, er 4-2-3-1 den foretrukne formasjonen i dagens toppfotball.

Født i Spania
Chelsea spilte med det systemet da de ble Champions League-mestere i fjor. Real Madrid spiller sånn, det samme gjør Arsenal. Begge Manchester-lagene spiller varianter av samme formasjon, seks av lagene i fjorårets EM spilte 4-2-3-1 og tre andre lag var innom samme system. Faktum er at 4-2-3-1 har erstattet 4-4-2 som fotballens mest benyttede formasjon.

Den fikk sitt internasjonale gjennombrudd under Europa-mesterskapet i 2000 da tre av fire semifinalister (Frankrike, Nederland og Portugal) spilte 4-2-3-1, og formasjonen ble enda oftere benyttet under samme mesterskap åtte år senere. Hvem som er formasjonens far er gjenstand for debatt, men de fleste hevder at den trolig ble født sørvest i Europa og deretter spredde seg nordover. Allerede i 2000 var den vanlig i La Liga, og noen år senere var den det klart mest benyttede systemet. Det er kanskje ikke så overraskende at formasjonen oppsto i Spania, som en distinkt forskjell fra 4-4-2.

Når lag begynte å bruke playmakeren som en spiss nummer to – en trend som startet da Carlos Bilardo brukte Diego Maradona i den rollen i VM i 1986 – var fødselen av 4-2-3-1 uunngåelig. I begynnelsen ble en sittende midtbanespiller gjerne brukt til å plukke opp playmakeren. Spesielt på slutten av 90-tallet begynte flere lag å benytte en spiller i det som fikk navnet Makélélé-rollen, noe som førte til at den dyptliggende spissen begynte å bevege seg mot flankene for å finne rom.

Hvis den sittende midtbanespilleren fulgte ham, ville det bli rom sentralt, noe som gjorde at man måtte trekke ned en ny spiller i den sittende midtbanerollen, noe som igjen fikk konsekvenser for angrepsstyrken.

Eller man kan si at evolusjonen startet i motsatt retning: et lag som spilte 4-4-2 med to offensive flankespillere eller vinger, flyttet gjerne den ene spissen litt dypere, noe som i praksis betydde at man spilte 4-2-3-1. Da Manchester United slo Barcelona i Cupvinnercupen i 1991, spilte Bryan Robson og Paul Ince dypt sentralt, Lee Sharpe og Mike Phelan (!) bekledde kantrollene, mens Brian McClair lå mye dypere enn spissmakker Mark Hughes. Alle beskrev systemet som 4-4-2 da, men det var utvilsomt en 4-2-3-1. Arsenal gjorde noe lignende i Arsène Wengers første sesong som sjef, der Emmanuel Petit og Patrick Viera lå dypt sentralt, med Marc Overmars og Ray Parlour på flankene og Dennis Bergkamp bak Nicolas Anelka. Enkelte ganger ble Parlour flyttet inn mer sentralt og Overmars høyere opp i banen noe som gjorde formasjonen mer lik en klassisk 4-3-3.

The Lillo
Den første som helt bevisst benyttet 4-2-3-1, i hvert fall ifølge det spanske trenermagasinet Training Fútbol, var Juanma Lillo mens han trente Cultural Leonesa i Segunda División i 1991/92-sesongen.

«Min intensjon var å presse høyt og forsøke å vinne ball langt inne på motstanderens banehalvdel. Det var den mest symmetriske måten å spille med fire angripere, og en av de store fordelene med å ha fire angripere som presser høyt er at både midtbanen og forsvaret kan gjøre det samme, så hele laget får en stor fordel. Men du er avhengig av å ha de rette spillerne. De må være løpssterke og mobile, og de må orke å spille når vi vinner ballen. Du må huske at vi presser for å spille, vi spiller ikke for å presse», sa Lillo.

Etter suksessen i Leonesa tok Lillo med seg systemet til Salamanca. Der, ifølge en lederartikkel i Training Fútbol, «reagerte spillerne med vantro på formasjonen. De synes det var et merkelig system, de spilte i de posisjonene de ble satt til å spille, men ansiktsutrykket til spillerne var omtrent det samme som om de hadde stått ansikt til ansikt med en levende dinosaur».

Uansett, Salamanca rykket opp det året.

Formasjonen skulle spre seg som et virus på den iberiske halvøya. Deportivo La Coruña-trener Javier Irureta hadde allerede brukt 4-2-3-1 i flere sesonger før klubben vant La Liga i 2000, og da John Toshack returnerte til Real Madrid i 1999, brukte han Geremi og Fernando Redondo som sittende midtbanespillere, med trioen Steve McManaman, Raúl og Elvir Baljic foran de to og Anelka eller Fernando Morientes på topp.

Første gang den bevisst ble benyttet i England, skjedde etter at Manchester United tapte 3-2 hjemme mot Real Madrid i Champions League i sesongen 1999-2000, noe som overbeviste sir Alex Ferguson om at det tradisjonelle 4-4-2 systemet begynte å bli avleggs.

4-2-3-1 vs 4-4-2
Men hvor forskjellig er egentlig 4-2-3-1 fra 4-4-2? Og det er her poenget til Hodgson kommer. Når laget ikke har ballen, blir lag som egentlig spiller 4-2-3-1 gjerne til en 4-4-1-1. Det var slik Dortmund spilte defensivt i finalen mot Bayern München, der Kevin Großkreutz spilte på venstresiden,mens Marco Reus ble flyttet inn sentralt bak spissen fordi Mario Götze var skadet. En av grunnene til at 4-4-2 ble så uhyre populært var det bunnsolide fundamentet med to ledd med fire spillere. Det er et enkelt system å spille – og gjør det vanskelig for motstanderen å trenge igjennom; 4-2-3-1 kan ligne på 4-4-2 defensivt, men gir flere alternativer i angrepsspillet.

Ved enkelte tilfeller er forskjellene mellom 4-2-3-1 og 4-4-1-1 nesten usynlige, men det er en av utfordringene med termer som 4-4-2 og 4-2-3-1; de er mer dynamiske og fleksible enn tallkombinasjonene gir uttrykk for og er mer en skisse på spillestil enn skrevet i stein. Lag skifter stadig formasjoner underveis i matcher, få er konstant symmetriske og en del trenere, som Roy Hodgson, foretrekker å snakke om rollene til spillerne fremfor å snakke om systemer og formasjoner. Og selvsagt er det sånn at jo bedre form en spiller er i, jo mer beveger vedkommende seg, og dess mer man løper, dess mindre relevans har formasjonen man spiller.

Da 4-2-3-1 første gang gjorde seg bemerket internasjonalt, føltes formasjonen radikal. Frankrike benyttet Youri Djorkaeff, Zinedine Zidane og Christophe Dugarry bak Thierry Henry. Nederlenderne hadde Marc Overmars, Dennis Bergkamp og Giovanni van Bronckhorst bak Patrick Kluivert, mens Portugal brukte Luis Figo, Rui Costa og João Pinto bak Nuno Gomes. Plutselig hadde lagene funnet en måte å benytte tre kreative og offensive spillere på, i tillegg til spissen. Etter det triste Europamesterskapet i England i 1996, var 4-2-3-1 en åpenbaring, driblerne var tilbake.

Formasjonen hadde en balanse, en trygg defensiv struktur som også gjorde at backene i langt større grad kunne angripe bakfra. Men det som gjorde systemet så populært, var fleksibiliteten. Man trengte bare å gjøre et lite grep for å endre 4-2-3-1. Trekk den kreative midtbanespilleren dypere og det blir 4-3-3. Spill med to løpsvillige flanker og det blir 4-4-1-1. Trekk den ene sittende midtbanespilleren ned i forsvarslinja, flytt backene opp i midtbaneleddet og det blir en 3-5-1-1.

Derfor er dette blitt den perfekte moderne formasjonen. Et lag som benytter 4-2-3-1 kan spille aggressivt både offensivt og defensivt. Man kan legge ni spillere bak ballen eller angripe med åtte. Det er en formasjon i en tid der formasjoner er blitt mer utvannet, der det er hvilke spillere man benytter som avgjør hvordan laget vil fremstå. Så på en måte hadde Roy Hogdson rett; selv om måten han presenterte poenget på ikke hang helt sammen.

Zeen is a next generation WordPress theme. It’s powerful, beautifully designed and comes with everything you need to engage your visitors and increase conversions.