For ganske mange never dollar

– i Fort Lauderdale, Florida

Tom Mulroy er en omtrent det man forventer av en newyorker. Breial og pratsom. Alltid en «one-liner» på lur. Han har akkurat satt i gang oppvarmingen for den yngste gruppen barn i klubben han driver utenfor Fort Lauderdale i Florida, Weston FC.

Og selvsagt kommer han kjørende i en golfbil. Vi er tross alt i USA.

– Se dere rundt, da, sier han, for å forklare hvorfor han trenger en golfbil.

Treningsanlegget er imponerende, og ikke minst imponerende stort, med et udefinert antall baseballbaner, fotballbaner, rinker for inline-hockey, baner for pickleball, en slags amerikansk versjon av padel, og svømmebasseng.

Det finnes bare en måte å komme seg rundt på her om man ønsker å ha oversikt – og det er med golfbil.

Han kalles bare «Soccer Tom». Han vokste opp i et USA der fotball var langt unna mainstream, en fritidssyssel for nyankomne europeere og latinamerkanere, en sport preget av dem med sterk utenlandsk aksent når de snakket engelsk, om de i det hele tatt kunne engelsk. Han forelsket seg i fotballen, og dens internasjonalitet, som barn, og slo seg opp i serier som The New York German-American League. Han ble profesjonell, spilte for Fort Lauderdale Strikers i ligaen North American Soccer League, som kollapset i 1985.

Drakta hans henger i Fifa-museet i Miami.

Før NASL kollapset hadde Mulroy rukket å spille mot New York Cosmos og Pelé. For en som er glad i å snakke og fortelle, er det klart det måtte bli bok av det – «My 90 Minutes With The King» – med bilde av «Soccer Tom» i duell med Pelé på forsiden. Fotballen var en lidenskap, men ble også en yrkesvei. I tillegg til å bli profesjonell spiller, har han hatt en rekke roller i organisering og markedsføring av fotball, og var blant annet i organisasjonskomiteen til VM i 1994.

«Where’s the Honduran kid»
Det amerikanske landslaget for menn misset VM i 2018 på nesten uforklarlig vis, etter å ha kvalifisert seg for alle VM fra 1990 til 2014. Christian Pulisic, kanskje den beste amerikanske spilleren i sin generasjon vil føre laget ut i åpningskampen mot Paraguay.

For dypt religiøse Pulisic, som flere av lagkameratene, er «game time» og «Bible time» omtrent det samme. Forventningene til laget under sommerens mesterskap er ikke høye, uansett hvor mange «Hail Mary» og «Our Father» som bes i garderoben og på tribunen før matchene. USA produserer rett og slett ikke kvalitetsspillere nok.

Mulroy har forklaringen på hvorfor landslaget for menn mislykkes. Talentutviklingen er omtrent ikke-eksisterende.

Fotballen i USA er fragmentert. Det er ingen overordnet myndighet som organiserer fotballen slik vi er vant til i strukturen forbund-krets-klubb. Spiller du fotball i Norge, uansett alder, er du registrert i en klubb, som deltar i serier arrangert av krets og forbund. Slik fungerer det, i strammere eller løsere form, i alle land. Men ikke i USA:

– Fotballen her er preget av «pay and play», sier han.

Amerikansk idrett, generelt og historisk, er organisert gjennom skolene. Du tas opp på skolelag, får videre mulighet på universitetet, og blir «draftet» inn i proffidretten. Men ingen med et snev av kunnskap om sporten med rund ball, ville overlatt talentutvikling til tilfeldige gymlærere.

Som et resultat har det vokst frem klubber for barn og unge, men da ikke klubber på en norsk måte. Lagene startes opp, gjerne av folk som kan fotball, men som like gjerne forsvinner når hovedtreneren får en ny jobb. Klubbene er helt frakoblet en større klubbstruktur, og frakoblet den profesjonelle fotballen.

De driftes av privatpersoner som skal ha betalt. Det betyr at foreldrene må punge ut. Ungdommer fra økonomisk marginaliserte folkegrupper har rett og slett ikke råd til å delta.
– Det stenger mange ute. Har du ikke råd til å være med, vil du aldri bli oppdaget, uansett hvor talentfull du er.

– Where’s the Honduran kid? spør han og svarer på sitt eget spørsmål.
– Jo, det skal jeg fortelle. Han spiller Sunday League på laget til faren sin. Ingen speidere er der. 

Det er så ille, sier han, at proffklubber i Mexico arrangerer «try out»-turneringer i Texas og andre steder der mange har meksikansk opphav – fordi de vet at den amerikanske «strukturen» ikke vil fange dem opp.

Den amerikanske «strukturen» er forbeholdt barn av den øvre middelklassen

10 000-dollar-spørsmålet
For foreldre fra den øvre økonomiske middelklassen er «pay and play»-klubber også en måte for å gjøre barnet godt nok i fotball til å få plass på et universitet.

Mens systemet med amerikansk college-idrett har gitt amerikanerne et stort fortrinn i kvinnefotball, med fasiliteter i verdensklasse på alle store universiteter, er det ikke en sti å gå innen fotball for menn dersom drømmen er å nå den absolutte eliten.

Konkurransen er akademiene til FC Barcelona, Manchester City, Bayern München. En fotballutdanning i amerikanske «pay and play»-lag og plass på et college-lag er ingen match for europeiske klubber som driver ferdighetsutvikling – i egen klubb og/eller i samarbeid med lokale breddeklubber – fra barna er seks år gamle.

Og det til en brøkdel av prisen for et middelmådig amerikansk «pay and play»-lag

Mulroy sier at klubben han selv driver er en del av problemet, de driver også etter «pay and play»-metoden. Å delta på et «travel team», det vil si et lag i en serie, koster ca 2500 dollar i året for et barn. Og det er billig her borte – I andre klubber koster det 10 000 dollar. 

Weston FC holder kostnadene lavere ved å unngå lange reiser. Bortekamper helt nord i Florida, eller til og med i Georgia, er helt vanlig for andre klubber. Og de unge spillerne, ned til ti år gamle gutter og jenter, flyr til bortekamp. Tid de kunne ha brukt i hagen til å trene teknikk.

Det newyorkeren Mulroy forteller er et ekko av tre engelske trenere fortalte Josimar da vi var på uformelt besøk hos den «norske» klubben SC Gjøa i Brooklyn i New York senhøsten 2018 – det finnes ingen pyramide, ikke noe system for å se eller legge til rette for dem som vil satse. Dem de ser, er de barna med foreldre som kan betale for dem.

Og for foreldrene handler det om resultater – nå.

Å få foreldre til å skjønne at de driver spillerutvikling, og ikke trofesamling, er også et problem Mulroy føler på. Foreldrene betaler tross alt tusenvis av dollar. De vil se barna spille turneringer. Foreldrene ønsker å vinne kamper.

– Det er vanskelig å forklare foreldrene at vi ikke bryr oss om resultatet, sier Mulroy.