Hun har blitt fansens favoritt i fotballgale Lyon, hvor hun samler på troféer og scorer mål for moro skyld. Nå skal 19 år gamle Ada Stolsmo Hegerberg bære Norge til VM-suksess i Canada.
Arilas Berg Ould-Saada
Publisert: 07.12.2018 09:00
Formadable
Hun har blitt fansens favoritt i fotballgale Lyon, hvor hun samler på troféer og scorer mål for moro skyld. Nå skal 19 år gamle Ada Stolsmo Hegerberg bære Norge til VM-suksess i Canada.
Tekst Arilas Berg Ould-Saada Foto Sebastien Erome
I overkant av 70 mennesker – menn og kvinner i alle aldre – er samlet utenfor et gjerde en lørdag morgen i Lyon. Været er varmt nok til at en besøkende fra Norge lar jakka ligge hjemme, men mildt nok til at de lokale fortsatt har den på. På den andre siden av gjerdet er en fotballbane, nyklipt og litt fuktig, hvor byens damelag gjør de siste forberedelsene før morgendagens seriekamp. Ligatittelen er allerede i boks – den niende på rad – og cupgullet vant de for to uker siden.
– Bra spilt, Ada!
Gérard Prêcheur, flankert av sin høygravide assistent Sonia Bompastor, observerer spillerne mens de terper offensive bevegelser, ett-touch-kombinasjoner og avslutninger. Én av dem får mer av skryt av trenerduoen enn resten: Ada Stolsmo Hegerberg. Og den høyreiste blondinen fra Sunndal er minst like populær hos fansen på den andre siden av gjerdet.
– Ada er fantastisk. Som fotballspiller, det kan alle se, men spesielt som person. Hun løper alltid til oss for å feire, og hun stopper alltid for å snakke, sier en mann i 60-årene. Han har på seg Lyon-drakt med nummer 14 og Hegerberg på ryggen, og forteller at han som regel er til stede på hver trening. Det gjelder ikke bare kvinnene, men herrelaget og juniorlaget også.
– Lyon er min religion, og nå har Ada blitt min gudinne. Tingene hun får til som 19-åring, er ikke til å tro, sier han.
«Tingene hun får til» er 26 mål og elleve målgivende pasninger på 22 seriekamper i sin første sesong i Lyon. I tillegg ble hun toppscorer i cupen, med syv mål. Magasinet France Football, som har tatt henne ut på sesongens drømmelag, kaller henne «årets sensasjon» og spår at hun raskt vil bli Europas beste angrepsspiller.
Dette har Ada Hegerberg fått til selv om hun ikke snakket et ord fransk da hun i fjor sommer signerte for den franske storklubben, som har en trener som ikke kan engelsk.
– Det har vært en fantastisk sesong for Ada. Hun har enorme kvaliteter på banen. Avslutningene hennes er vanvittige, og like gode med begge bein, noe som er ganske sjeldent for en 19-åring, sier Lyon-trener Gérard Prêcheur til Josimar.
Men det som imponerer den gråhårede 55-åringen mest, er kvalitetene Ada viser utenfor banen.
– Mentaliteten hennes… Ek-sep-sjo-nell! Hun er alltid motivert, har hele tiden lyst til å lære, jobber knallhardt og klarer å være både ambisiøs og ydmyk på en gang. Hun har tilpasset seg spillergruppen og livet i Lyon på rekordtid. Det er bare å høre hvor fort hun har lært seg fransk for å skjønne det, sier Prêcheur.
Dødelig trio Treningen er over. Det er på tide at fansen får en bit av sine favoritter, og Ada gir dem det de vil ha. Etter å ha skrevet autografer, posert på bilder, småpratet litt og tatt seg en dusj, møter hun Josimar i oppholdsrommet på klubbhuset.
– Noen ganger har man bare lyst til å dra rett hjem etter trening, men det er som regel bare hyggelig. Fansen er helt utrolig, sier Ada.
Turen går til en italiensk restaurant i nærheten, hvor vi møter på hennes lagkamerat og spisspartner Eugénie Le Sommer i døra. Hadde svenske Lotta Schelin vært der, ville kvinnefotballens mest fryktede angrepstrio vært samlet; de tre har i skrivende stund scoret 110 mål til sammen – det er flere enn både MSN i Barcelona og BBC i Madrid.
– Det har vært en eventyrlig sesong, både fotballmessig og som opplevelse. Jeg er selvfølgelig skikkelig fornøyd, men nå prøver jeg egentlig bare å være motivert for fortsettelsen, jobbe steinhardt, og ikke ta av på grunn av én god sesong, sier Ada over en salat med spekeskinke og jordbær.
Når hun får opplest statistikkene fra sin første sesong i Lyon, klarer hun ikke la være å le. Det er tydelig at det fortsatt ikke har sunket helt inn.
Og det er lett å glemme at hun bare er 19 år gammel.
Ada vokste opp i Sunndal, en liten bygd på drøye 7000 innbyggere, som den yngste av en søskenflokk på tre. Med en far som var trener og spiller i Sunndal, og en mor som spilte i Trondheims-Ørn, var det ingenting i veien med fotballgenene. Men i begynnelsen var det lite som tydet på at hun som tenåring skulle tjene til salt i grøten som utenlandsproff.
– Jeg hadde null interesse for fotball da jeg var åtte år. Jeg startet da jeg var seks, altså, men jeg var ikke noe interessert. Det var bare en «hang-out» med broren og søsteren min. Men etter hvert så datt jeg inn i det. Jeg husker at jeg kom hjem fra min første håndballtrening en gang og var kjempegira, men jeg fikk absolutt ingen støtte fra familien. Så da tenkte jeg at det var siste gang. Det var fotball som gjaldt her i gården, sier Ada.
Familiebedriften Etter hvert ble det raskt tydelig at Ada, i likhet med sin to år eldre søster Andrine, var en lovende fotballspiller. I Sunndal var begge for gode for å spille med de andre jentene, så de spilte på guttelaget – og gjorde det bra.
– Det har nok hatt mye å si for hvor god jeg har blitt i dag. Jeg klarte meg bra på guttelaget, men etter hvert kom det til et punkt hvor folk begynte å tenke «oi, faen, vi kan ikke ha en jente som er så god». Jeg tror det var en del foreldre som tenkte sånn, kanskje spesielt på laget til Andrine, sier hun.
Er det noe Ada liker å snakke om, så er det de utallige egentreningsøktene med faren og søsteren sin. For det er de som har utgjort forskjellen.
– Egentreningen har hatt alt å si. Vi trente så mange ganger på egenhånd, og da ble vi også bedre enn de andre. Noen ganger måkte vi banen selv om den var dekket med to meter snø, bare for å få til en økt. Det var stort fokus på kvalitet i pasningsspill og touch, samtidig som vi hadde utrolig mye avslutningstrening, fra helt enkle til mer avanserte øvelser. Og så har vi alltid drevet med mye sprinttrening. Vi har alltid lagt vekt på å ha kvalitet i alt det vi gjør. Veldig mange repetisjoner av pasning, finte og skudd. Og etter hvert som vi har blitt eldre, har vi lagt på flere detaljer og utfordringer. Det handler ikke bare om fotballtrening. Når vi har vært på ferie i Tyrkia, for eksempel, har vi stått opp klokken sju for å komme oss opp før sola og få til en intervalløkt. Jeg tror vi er en familie med holdninger litt utenom det vanlige. Prinsippene jeg har vokst opp med, er at man skal være ydmyk, men samtidig jobbe hardt, være ambisiøs og ha sine egne meninger, sier Ada.
Man nevner gjerne pappa Hans Erik når man snakker om talentet til Martin Ødegaard. Når man snakker om talentet til Ada Hegerberg, burde pappa Stein Erik få en del av æren, skal man tro den 19 år gamle Lyon-stjernen.
– Det er ikke bare alle treningsøktene, men også alle diskusjonene vi har hatt hjemme, om alt fra fotballfaglige ting til livet generelt. Jeg føler at han har gjort meg til den spilleren og det mennesket jeg er i dag, sier Ada.
– Familien vår fungerer som et slags firma, vi har våre forskjellige roller alle fem. Moren til Ada har en like viktig rolle som meg. Og siden alle synes at dette har blitt så artig, så har det blitt en livsstil. Alt dreier seg om å alltid være opptrent til å tenke selv. Jeg har alltid sagt til jentene at de ikke skal gjøre som jeg sier, men at de skal prøve det. Funker det, så gjør de det, funker det ikke, så forkaster de det. Det må være egen motivasjon som går foran, men hvis de har det, så trår jeg til treningsmessig og støttemessig. To ord er spesielt viktige når vi trener: Kvalitet og effekt. Du driver ikke med en pasningsøvelse med 90 % kvalitet, sier Stein Erik Hegerberg til Josimar.
Han husker godt at Ada ikke var like begeistret for fotball som sin eldre søster.
– Andrine var veldig seriøs, men Ada kom litt senere. En gang kom hun til meg og spurte: «Pappa, skal Andrine bli proff?». Jeg svarte at hun måtte spørre Andrine om det, og spurte Ada om hun hadde lyst til å bli proff. «Nei, jeg skal ha meg et skikkelig yrke», svarte hun. Og vi vet jo alle hvordan det endte, sier Stein Erik.
En hissig Ada holdes igjen av Andrine. – Hun er kanskje litt roligere enn meg, sier Ada til Josimar.
På trening er Ada hardtarbeidende og høylytt – det franske språket har hun lært seg å beherske på rekordtid.
Hat-trick på syv minutter I 2007 flyttet familien Stolsmo Hegerberg til Oslo, litt på grunn av fotball og litt fordi Stein Erik hadde fått tilbud om jobb. Andrine, som på den tiden var den mest lovende av de to søstrene, begynte å spille for Kolbotn, mens 12 år gamle Ada begynte på Oppegård. De bodde i et hus rett ved kunstgressbanen på Greverud. Der ble fokuset på egentrening enda større.
– Lagtreningene var bra, det var sosialt, og man fikk prøvd ut i spill det man hadde øvd på på egenhånd. Men det er ikke nok med bare lagtrening, det er viktig med en miks. Som regel stod jeg igjen etter trening og trente for meg selv, eller så ventet jeg på pappa som kom kjørende for å ta en økt. Det ble en vane, så det var naturlig, sier Ada, som røper noen av hemmelighetene bak suksessen:
– Når vi driver med egentrening, så slutter vi alltid når det går bra, for da sitter det, liksom, og man kan gå hjem med en god følelse. Vi driver med ganske detaljert trening, for vi vet hva som burde forbedres, og når vi klarer det bra, så slutter vi. Og så kan vi ta neste steg neste gang.
– En annen viktig ting er at jeg alltid har fått lov til å vinne, og alltid fått lov til å bli sint for å tape. I Norge diskuterer man nå om man skal få lov til å sette på en ny spiller hvis man ligger under 5-0, man skal liksom ikke skille de beste og de mindre gode. Men jeg mener at det nettopp er det som har hjulpet meg, det at jeg har fått lov til å være best, sier Ada.
Det ga tydeligvis resultater. Etter kort tid i Oppegård, meldte Ada overgang til Andrines Kolbotn, hvor hun gikk gradene på rekordtid. Først bøttet hun inn mål for juniorlaget.
– Jeg tror det er i den alderen at jeg innarbeidet det killerinstinktet foran mål. Jeg innså hvor gøy det var å score. Man får en rus i kroppen, det går ikke an å beskrive den følelsen, sier Ada.
Allerede 14 år gammel fikk hun sin debut for A-laget i 2011, og i 2012 ble hun lagets toppscorer. En bortekamp mot Røa kort tid etter Adas 16-årsdag, står igjen som et høydepunkt: Mot den suverene serielederen i Toppserien, scoret hun tre ganger på syv minutter i en uventet 4-1-seier, hvor søsteren Andrine satte det siste målet. Ada ble med det tidenes yngste Toppserie-spiller til å score hat-trick.
– Jeg satt litt på benken i starten, da jeg var 14-15, og allerede da tenkte jeg «hvorfor sitter jeg her?», sier Ada og slår knyttneven inn i håndflaten.
Hun er ikke på banen, hun sitter på en italiensk restaurant, men vinnerviljen lyser i øynene hennes bare hun snakker om fotball. Er denne jenta noensinne nervøs?
– Jo, jeg har jo vært nervøs, men likevel ikke, hvis du skjønner. Nervøs, men uredd. Det har jo skjedd at de eldre spillerne har reagert litt på trening fordi jeg tar meg til rette, men hvis noen har et problem med meg, så vil jeg at de skal si det. Man må bare legge fra seg den frykten for å være annerledes. Drit i hva folk synes, liksom. Og så bare kjører du og ser hvordan det går. Man må nok ha en litt spesiell mentalitet som ikke alle andre har, for å nå toppen. Jeg tror at det som har hjulpet meg, er at jeg ikke ser så mange grenser, sier hun.
Etter en kanonsesong med Kolbotn, signerte søstrene Hegerberg for Stabæk. 2012-sesongen skulle bli Adas store gjennombrudd – om man i det hele tatt kan snakke om gjennombrudd i en karriere som har hatt en stupbratt kurve siden 14-årsalderen. Stabæk vant ikke Toppserien, de endte på andreplass bak Lillestrøm, men Ada var ustoppelig: 25 mål på 18 kamper – og det var før cupfinalen. Etter å ha blitt kåret til «årets komet» i forkant av finalen, takket Ada for prisen med et vassekte hat-trick i første omgang. Hat-trick og cupgull ble det siste bidraget til den unge målmaskinen før hun forlot Norge til fordel for tyske Turbine Potsdam – som vanlig i følge med sin to år eldre søster.
– Andrine og jeg er et utrolig godt team, både på og utenfor banen. Hun har pasningsfoten, og jeg har målteften. Vi er forskjellige som personer; jeg er mer den utadvendte typen som snakker før jeg tenker, mens hun er en som tenker mer før hun snakker. Hun er veldig omsorgsfull og klok, og kanskje litt roligere enn meg, sier Ada.
Kulturkrasjen i Tyskland Etter én sesong i Stabæk, dro Hegerberg-søstrene altså videre til det tyske topplaget Turbine Potsdam. Klubben hadde vunnet Champions League tre år tidligere. Men Sunndal-søstrenes første utenlandseventyr ble ingen solskinnshistorie: Andrine forlot klubben til fordel for Göteborg allerede etter et halvt år, og Ada gjorde det samme året etter. Oppholdet har hun svært lite positivt å si om, og hun har lenge kviet seg for å snakke om det – hun vil helst glemme det. Hun kom flyvende høyt etter cupgull, og var en stjerne i norsk fotball. Men i Tyskland ble hun raskt dratt ned på jorden igjen, mye takket være treneren Bernd Schröder.
– Det handlet rett og slett om at det var en trener som bestemte alt, og som var helt uberegnelig. Du hadde ingenting du skulle ha sagt, det var ikke lov med humør, du kunne ikke være deg selv i den klubben, og da mister man personligheten sin både som spiller og som menneske. Kulturen var veldig, veldig streng og hard. Det er litt vanskelig å prate om det nå, for det er så fjernt, men det er jo bare et år siden. Jeg ble psykisk nedslått. For det første trente vi helt uvirkelig mye, så mye kvantitet uten kvalitet. Det kunne være fire økter på en dag. Folk besvimte nesten på feltet. Jeg var ganske ofte skadet – i Lyon har jeg vært frisk hele tiden. Fysioterapeuten sto ikke engang opp for de skadede spillerne, for han var redd for treneren. Det var «survival of the fittest». Og så var det et miljø der ingen turte å stå opp fordi de var redde for treneren, og da oppstår det en feighet innad i laget. Folk blir så usikre at de gjør alt for å skjelle ut de andre på laget, fordi de vil klatre på rangstigen, sier Ada.
– Jeg skulle egentlig få litt hjelp med å kombinere fotball med skole, men det fikk jeg ikke. En gang var jeg skadet, men treneren ville ha med meg til Italia for å spille Champions League, selv om jeg ikke kunne spille. Sånt gjorde han bare for å være vanskelig. Så jeg gikk på kontoret hans og spurte jeg om jeg vær så snill kunne bli hjemme for å jobbe med skole, og om jeg kunne dra hjem til Oslo, for det beste ville jo vært å være på Wang. Det hadde jo ikke hatt noe å si, for de skulle være i Italia uansett. Men han sa at «nei, det går ikke. Du kan få være igjen her, men hvis jeg finner ut at du har noe annet sted enn Potsdam denne helgen, så er du ille ute». Jeg ble så sint, og følelsesmessig ødelagt. Til slutt måtte jeg bare dra, sier hun og legger til:
– Nå snakker jeg om veldig detaljerte ting som ingen andre har snakket om i mediene, fordi folk som har vært i Turbine Potsdam helst vil legge det bak seg. Men det var en bra erfaring. Jeg er skikkelig glad for at jeg valgte å dra til Tyskland. Det har lært meg så mye om historie og kultur, ikke bare fotball. Jeg vokste mye som menneske. Jeg kom dit og ble møtt med albuer på trening, sier Ada.
Etter bruddet med Potsdam var det mye som tydet på at Ada skulle gjenforenes med Andrine i Göteborg. Men så kom en fransk gigant på banen.
Lyon hadde vunnet den franske ligaen åtte ganger på rad, og Champions League i 2011 og 2012. Nå var de ute etter forsterkninger.
– Vi la merke til Ada da hun spilte mot oss for Potsdam i Champions League. Hun herjet med oss. Så da vi fikk høre at hun hadde problemer med treneren sin, ble vi interesserte, sier Lyon-trener Prêcheur.
Da hun fikk vite om interessen fra storklubben, var Ada på jentetur i Barcelona.
– Da agenten min fortalte meg om Lyon for første gang, trodde jeg ikke helt på det. Jeg tenkte «wow, Olympique Lyonnais, hvor interesserte kan de være?». Agenten min sa at de ville at jeg skulle komme uken etter. Jeg spurte om å få snakke med treneren på telefon, og assistenttreneren, Sonia Bompastor, ringte meg, for hun kunne engelsk. Jeg var på hotellrommet med jentene da hun ringte, og alle ble helt oppskjørtet. Det var Sonia Bompastor, liksom, hun var jo en storspiller. Og så dro jeg rett fra jentetur til Lyon, og fikk et kjempeinntrykk. Det gikk fort, plutselig hadde jeg signert. Siden har livet mitt vært som en drøm, sier Ada.
Sunndal-jenta slipper følelsene løs idet det franske cupgullet er spikret. Hun scoret i finalen mot Montpellier.
Årets spiller En innsjø av mennesker står og venter forventningsfullt på sine helter utenfor Stade de Gerland i Lyon. Sesongens siste hjemmekamp er unnagjort, og Lyons damelag har fått låne herrelagets storstue for anledningen. Det ble til slutt 14-0-seier mot lille Arras foran 7 000 tilskuere, som deretter hyllet spillerne mens de løftet ligatroféet. Ada, som scoret to og leverte en målgivende pasning, fikk i tillegg løfte troféet for «årets spiller» blant supporterne.
På en trapp utenfor stadion sitter en ung mann. Han holder et lagbilde av Lyon-damene i hånden og speider spent etter kjente fjes.
– Før så jeg på herrelaget også, men det har jeg sluttet med. Mannlige fotballspillere nå til dags er så overlegne og uhøflige. Jentene er mye mer imøtekommende, de stopper alltid for supporterne. Dessuten syns jeg at de spiller finere fotball, det flyter bedre og det er flere mål. Guttene klager hele tiden på dommeren, de ligger på bakken og ruller. Sånt ser man ikke i jentefotball, sier han.
Han får støtte fra en ung dame. Det var hun som ga supporterprisen til Ada etter kampen, og hun kaller seg gjerne for «verdens største Ada Hegerberg-fan».
– Det er mer respekt i damefotball. Man slipper å se på drittslenging og filming hele tiden, sier hun.
Nettopp fordi damefotballen har et renere image enn herrenes, er det i Frankrike mange sponsorer som ønsker å samarbeide med kvinnelag, men ikke herrelag – de vil ikke bli assosiert med usportsligheter.
– Folk begynner å se verdien i damefotball, og det er bra. Men jeg syns det blir feil å begynne å sammenligne damefotball og herrefotball. Hvis vi skal begynne å syte på gutta, så setter vi oss selv i et dårlig lys. Og man skal ikke begynne å presse folk til å se på damefotball. Jeg skjønner godt at man ikke blir kjempebegeistret når man kommer og ser en Toppserie-kamp med 100 tilskuere og kanskje litt dårlig nivå. Det er så mye annet som må bygges opp rundt, det holder ikke å bare si at folk må komme seg på kamp. Derfor er det bra at dere får komme hit og se at nivået er bra, fotballen er fin å se på og interessen er stor, og at det er mye profesjonalitet i det. Alt sammen gjør det mer attraktivt å komme på kamp. I meningsmålinger ser man at interessen for damefotball i Lyon øker fortere enn interessen for herrefotball. Norge har mye å lære av det, sier Ada.
Ada, som ble toppscorer i turneringen, feirer cuptriumfen med lagkameratene Camille Abily, Eugénie Le Sommer og Corine Petit.
Fanatiske fans – Faen ass, nå scoret de igjen!
Ligue 1-kampen mellom PSG og Nantes står på på laptopen til Ada idet Josimar besøker henne i leiligheten hennes. Paris må tape for at Lyon, herrelaget altså, skal beholde førsteplassen.
– Før var jeg litt Arsenal-fan, men ikke sånn veldig. Det er ikke før jeg kom til Lyon at jeg har fått kjenne på hva det er å være ordentlig supporter. Jeg har blitt skikkelig blodfan, sier Ada.
På veggen henger gullmedaljene fra ligaen og cupen. «Årets spiller»-prisen hun vant i dag, er plassert over peisen.
– Jeg er utrolig takknemlig for det. Supporterne er helt fantastiske, det har overgått alle mine forventninger. Og det er rett og slett vanvittig motiverende å dra på trening hver dag og se at fansen stiller opp uansett. Jeg blir fortsatt overrasket når folk kjenner meg igjen hvis jeg er ute og handler eller noe sånt. Det skjer jo aldri hjemme i Oslo. Nei, jeg vet ikke hva jeg skal si. Det har vært et fantastisk eventyr så langt, sier hun.
Men det kan bli for mye.
– Folk er kanskje litt gale her. Det kom noen fans hit til leiligheten min etter at vi vant cupfinalen, de ringte på, og jeg nektet jo å åpne. Men så hadde jeg kjøkkenvinduet mitt åpent, så de sa at jeg kanskje var på butikken. Da sto de i en time og ventet utenfor døren min. Så listet jeg meg bort til vinduet for å lukke det igjen, og så hører jeg «dere, hun er hjemme, hun lukket igjen vinduet!». Og de ringte på igjen. Men jeg åpnet ikke, så til slutt la de en eske med en kake oppi utenfor døren min, som gratulasjon for cupgullet. Det er sånne ting som kanskje er litt irriterende, men det går jo greit, sier Ada.
– Noen er på hver eneste trening. Denne klubben er kanskje alt de har i livet. Noen ganger, etter trening, snakker vi med dem når økten er ferdig, og så går jeg på klubbhuset og gjør forskjellige ting, spiser og har franskkurs og sånt, er inne der gjerne i flere timer, og når jeg kommer ut, så står de fortsatt og venter utenfor gjerdet. Bare for å ta et bilde. En gang ga jeg bort et par sko til en av dem, og når hun skulle ta dem imot, så skalv hun så mye at hun ikke klarte å si noe.
Hvordan klarer du å holde beina på bakken når du opplever sånt?
– Hvis man er ambisiøs, er man nødt til å klare å holde hodet kaldt. Det er viktig å ikke bli for selvsentrert, man må ikke tenke at alt handler om en selv. Men det er fort gjort når man bor alene i utlandet og opplever ting som det jeg opplever. Derfor er jeg veldig opptatt av å komme meg ut, lese mye bøker, ikke bare tenke på fotball. Det hjelper å ha en så fin by. Hvis jeg bare hadde vært hjemme, sittet på PCen og googlet meg selv, så tror jeg det hadde gått til helvete.
Du prøvde på to brassespark i dag. Var det en hyllest til Josimar?
– Ja, det kan du godt skrive! Fy fader, jeg trodde den første gikk inn, det hadde vært første gang jeg hadde scoret på brassespark i en kamp. Hvis jeg hadde scoret på brassespark, på Stade de Gerland, med så mange folk på tribunen, og når selveste Josimar er på besøk – det hadde vært gull!
Du scoret på hodet, men treneren din mener at du må bli mye bedre på det.
– Det er litt rart, fordi folk mener at jeg er god på hodet, men pappa sier også hele tiden at jeg må bli bedre på hodet. Og det sier Gérard også. Det er litt vittig, for de er ganske like når det gjelder fotballfilosofi.
Du sa i går at Thierry Henry er favorittspilleren din, og at han var god på alt, unntatt på hodet. Er du dårlig på hodet med vilje?
– Haha! Målet må jo være å bli bedre enn Henry på hodet, da.
Er det på grunn av han at du har nummer 14 på drakten?
– Det er morsomt at du tar det opp. Da jeg kom til Lyon, var det noen nummere ledig: 20, 24, 18 og sånne ting. Og så nummer 14. Da tenkte jeg bare «shit, jeg må ha den». For det er ingen som har vært 14 i Lyon på lang, lang tid. Så det var perfekt. Jeg tenkte selvfølgelig «åh, yes, Henry hadde jo nummer 14», men jeg sa det ikke høyt da, det ville vært dumt av meg. Å sammenligne seg selv med en av tidenes angrepsspillere er ikke det smarteste man kan gjøre når man kommer til en ny klubb.
Du roper og skriker mye på banen, både på trening og i kamp.
– Jeg har alltid vært litt fandenivoldsk på banen. Jeg trenger å rope, skrike og banne litt for å prestere på mitt beste. Den aggresjonen er viktig. Men jeg har også lært meg å kanalisere aggresjonen, for eksempel ikke bli så sint hvis jeg bommer på en sjanse, og i stedet omstille seg mentalt og tenke på neste.
– Jeg fikk kontakt med Tom Nordlie ved juletider, fordi jeg følte at jeg trengte litt mental feedback, og siden det har han blitt en slags mentor. Han har lært meg mye om å kontrollere følelsene mine, hvordan jeg kan bruket sinne til noe positivt, når jeg skal være emosjonell og når jeg ikke skal være det. Å få Tom inn i teamet har vært jækla bra.
Er du mer selvsikker enn den gjennomsnittlige jenta?
– Jeg tror nok kanskje at jeg har litt mer selvtillit enn de fleste jenter. Jeg har et sterkt ønske om å bli best, og jeg har troen på meg selv. Selvtillit må til for å lykkes, men jeg tror at man ser litt feil på det, at selvtillit blir oppfattet som arroganse, særlig i Norge. I Frankrike er det mer plass til forskjellige karakterer, mer rom for å ha sine egne meninger. Nå tar jeg opp et tema som man ikke snakker så veldig mye om, men jeg mener at janteloven står for sterkt i Norge. Spesielt for jenter. Det er litt tabu for jenter å være selvsikre og ambisiøse, og det har kanskje litt å gjøre med at det ikke har vært så mange damefotballspillere som har dratt utenlands og tatt sjansen. Jeg håper at norsk kvinnefotball tar steg, og at norske jenter kan bli inspirert av å se at det går an å lykkes i utenlandske storklubber. Jeg føler at drømmen dessverre kan fade bort lettere hos jenter enn den kan hos gutter, fordi det ikke er like stort. Og det kan vi bidra til å forbedre, ved å prestere på landslaget, og ved at mediene viser hvor godt vi har det i utlandet. Fem år gamle gutter drømmer om å bli fotballstjerner – hvorfor kan ikke jenter gjøre det samme? I Frankrike er damespillerne store stjerner. Jeg håper det blir sånn i Norge også, men man må være tålmodig.
Er det flaut å vinne 14-0?
– Det hender at folk sier at det er respektløst å vinne så mye, men vi ønsker at nivået skal bli høyere og at lagene skal forberede seg bedre, så da må vi legge lista. Skal vi liksom spille dårligere enn vi kan fordi motstanderen er så svak? Det er kanskje ikke flaut å vinne så mye, men det sliter jo litt på motivasjonen for vi ønsker jo å møte best mulig motstand.
Dere røk ut mot PSG i Champions League. Kan det ha noe å gjøre med at dere ikke trenger å holde et så høyt konsentrasjonsnivå mot svake lag i serien?
– Det er et viktig poeng, fordi det er en stor utfordring i seg selv. Når man skal møte et godt lag, og har vunnet 8-0 mot et lite lag helgen før, så blir det en utfordring å omstille seg mentalt. Vi fikk oss en skikkelig påkjenning da vi røk ut mot PSG. Folk tenkte at dette kan ikke skje igjen.
Kan man se på det som noe positivt? Det betyr jo at dere fortsatt har noe å strekke dere etter neste sesong.
– Ja, det er sant. Vi var selvfølgelig helt knust da vi røk ut, men det kan være godt for oss å ha Champions League som en gulrot også neste sesong.
19-åringen fra Sunndal er smilende, ærlig og reflektert. Hun er kledd i rosa joggebukse og en grå t-skjorte, og sitter tilbakelent i sofaen. Som intervjuobjekt er hun ikke vondt å be; hun kan snakke. Stiller man et dårlig spørsmål, merker man det på henne, og stiller man et godt et, får man høre det. Ada foretrekker å snakke om treningsmetodikk, mentalitet og kultur fremfor å svare på spørsmål om dating. Hun har ikke TV i leiligheten, ikke ennå i hvert fall, men hyllene er fylt med bøker.
– Jeg tror at kvinnelige fotballspillere i større grad enn de mannlige er nødt til å ha tankene to steder. Jeg er heldigvis så privilegert at jeg kan leve av fotballen her, men det er det ikke alle som kan det. Da må man ha en annen utvei. Så du får innøvd en disiplin, du må opp tidlig og det krever ganske mye planlegging å kombinere toppidrett med skole eller jobb. Jeg tror at jentene er litt flinkere enn gutta til å ikke bare tenke fotball hele tiden. Jeg, for eksempel, liker godt å lese bøker. Det gir meg en pause fra fotballen, og det tror jeg er sunt. Vi bytter kanskje ut FIFA og PlayStation med litt mer intellektuelle ting, sier Ada.
Hun har ikke begynt med videre studier ennå, men planlegger å gjøre det i Lyon. I år har hun hatt fokus på å lære seg fransk ordentlig. Hun går på kurs i tre timer tre ganger i uken, og bruker også store deler av fritiden til å lære seg språket.
Men i starten var det tøft.
– Jeg husker at vi satt i klubbkantina, og så kom Clément Grenier (stjerne på Lyons herrelag) forbi. Det var dagen etter at vi hadde vunnet en kamp, så han gratulerte oss. Og jentene på laget lurte meg til å svare «merci beau cul» (takk, fin rumpe) istedenfor «merci beaucoup» (tusen takk). De gapskrattet, og Grenier så rart på meg, jeg ble så flau. Det var siste gang jeg tok franskråd fra dem, ler Ada.
Støtt uavhengig og kritisk fotballjournalistikk. Bli Josimar-abonnent i dag:
