Første målet vinner
«Bønda fra nord», «Optimist» og «Levva livet» runget utover stadion. Norge scoret det første målet og vant kampen. Irak scoret sitt første mål og vant alle irakeres hjerter.
– i Boston
– Nå er det alvor. Nå skal Fifa tas!, sier Ståle Solbakken muntert på vei ut fra pressekonferansen sammen med medieansvarlig Morten Skjønsberg etter Norges 4-1-seier mot Irak.
Han har sett Idrettspolitikk.no og Josimar blant de oppmøtte journalistene, representanter fra media han ikke er vant til å se på pressekonferanser som dette.
Den norske landslagssjefen var lettet og glad for seier i åpningskampen mot Irak. Men før vannpausen («hydration break») så det ganske shaky ut.
Ikke abonnent – ballkontroll HER
Norge ble tatt på senga av et aggressivt Irak, med et spisspar som skapte store problemer for det norske forsvaret og en knusktørr bane som hemmet pasningsspillet gjennom midtbaneleddet som ifølge Solbakken skapte unødvendig mange dueller. Han mente at det siste var en av årsakene til at kaptein Martin Ødegaard ikke var helt seg selv i denne kampen.
Den irakiske spissen Aymen Hussein var en av dem som skapte trøbbel for Norge og han ble historisk med Iraks første mål noensinne i et VM-sluttspill. Sist gang de deltok, i Mexico-VM i 1986, tapte Irak alle kampene og scoret ikke ett eneste mål.
– Han som scoret målet, han var rå i lufta. Han vant både stusser og han hadde knock-downs til spillere som kom bakfra. Han var god, og det visste vi. Men hans link-spill i dag var bedre enn det jeg har sett før, sier Ståle Solbakken.
Ikke bare ble Hussein Iraks første VM-scorer og en av Iraks største fotballstjerner, men han er også sterkt preget av krig og konflikt i Irak. Hans far var offiser i det irakiske militæret. I 2008 ble han drept av al-Qaeda. Hans bror ble kidnappet av IS og er ikke sett siden. Familien er flyktninger i sitt eget land.
Han fikk en dårlig oppladning til mesterskapet og kampen mot Norge. Da han landet på O’Hare-flyplassen i Chicago i forkant av VM ble han avhørt i sju timer av amerikanske myndigheter.
Iraks australske landslagstrener Graham Arnold ble på pressekonferansen spurt om han var glad for at Hussein scoret med tanke på behandlingen han fikk på vei inn i USA, og at vi nå heller skal huske Hussein som spilleren som scoret Iraks første VM-mål.
– Jeg vil heller huske prestasjonen hans, for måten han spilte på. Han har hatt skader gjennom sesongen. Å spille 90 minutter med en sånn energi, og å score, var fantastisk. Han er en type spiller som er vanskelig å ha kontroll på i boksen. Jeg er lykkelig for ham og stolt av ham.
Trøkk på tribunen
Graham Arnold sier at det har vært en helt spesiell stemning i Irak og blant de irakiske spillerne helt siden de kvalifiserte seg til mesterskapet.
– Jeg så en endring i irakernes ansikter, i deres energi, da vi kvalifiserte oss, sier Arnold til Idrettspolitikk.no og Josimar.
– I Irak har vi 46 millioner fotballelskere. Å kvalifisere oss for første gang på 40 år har endret landet. Virkelig. Og jeg vil si til folket hjemme i Irak – vær stolt av spillerne.
Ikke abonnent – ballkontroll HER
– Jeg var overrasket over at det var så mange nordmenn her. Jeg trodde det kom til å være flest irakere her. Men for en stadion, og for en stemning!
Hans norske motpart var også overrasket over at de norske draktene var i flertall på tribunen.
– Vi er veldig glade for at det var så mange nordmenn på stadion. Vi hadde fryktet at det ville bli litt som [treningskampen mot] Marokko. Vi hadde fått tidlig beskjed om at det var ekstremt mange irakere som hadde kjøpt billett. Men også her ble det norsk seier. Det var et enormt norsk folkehav, sier Solbakken til Idrettspolitikk.no og Josimar.
Ikke bare var det forskjell på antallet irakiske og norske tilskuere. Også sammensetningen av supporterne fra de to landene var ulike.
Majoriteten av norske supportere var grupper med menn i alle aldre og noen innslag av familier. Det er grunn til å tro at også en del av spillernes familier var til stede. Ved inngangen til den irakiske svingen, så vi en gjeng med navnet til Nyland på drakta. Ikke umulig at de kjenner eller har nære forbindelser til den norske målvakten.
Men de største familieinnslagene var enten amerikanere som hadde tatt turen til VM og valgt seg Norge som lag eller familier med en eller annen norsk tilknytning.
Vi møtte blant andre to brødre, den ene i rullestol, som bodde like utenfor Boston. De var av irsk-italiensk avstamning, men kona til den ene broren var gift med en kvinne fra Skudeneshavn og det var derfor de ønsket å se Norge.
De hadde betalt 400 dollar for hver sin billett. De benyttet anledningen i gruppespillet fordi de trodde de ikke ville få råd til billetter når cupspillet setter i gang.
Ved siden av oss sto en far og sønn, med norske aner. De var fra New York, men de syntes billettene til kampene i New York hadde vært altfor dyre og derfor dro de heller til Boston, der billettprisene hadde sunket de siste dagene.
I New York måtte de ut med 1000 dollar per billett, her i Boston kom de unna med 300 dollar per stykk. Det syns de var innafor.
Faren kunne fortelle at sønnen var svært fotballinteressert, at han spilte på et akademilag og hadde store ambisjoner.
– Next stop MLS, sa faren og klappet sønnen sin entusiastisk på skulderen da han fortalte oss om planene for sønnen sin.
Utenfor stadion før kamp møtte vi en familie på fire. Pappaen var opprinnelig fra Askim og flyttet til Houston i Texas på begynnelsen av 1990-tallet. Han hadde tatt med seg kona og de to døtrene til Boston for å se Norge. De hadde ikke rukket å kjøpe supporterutstyr før de kom til stadion og håpet å få tak i noe før kampen startet.
Den eldste datteren var nylig Texas-mester i fotball. Døtrene sa at de var der for å se Ødegaard og Haaland. Kona sa at de ikke hadde noe annet valg enn å holde med Norge.
Mesopotamias sønner og døtre
Sammensetningen av den irakiske kolonien var en helt annen.
Dagen i forveien hadde vi vært i parken Boston Common, USAs eldste bypark, sammen med irakiske fans som gledet seg stort til kampen Iraks første VM-kamp siden 1986.
Der snakket vi med kristne assyrere – både ortodokse og katolske – kurdere og opposisjonelle, som hadde flyktet eller reist til USA på 70-, 80 og 90-tallet av religiøse eller politiske årsaker, enten fordi de var forfulgt eller var rammet av krig.
Noen av dem vi møtte bodde i Michigan, og hadde jobbet i bilindustrien. Det bor hundretusenvis av assyrere i USA, og mange i Europa – ikke minst i Sverige, der det finnes flere fotballklubber startet av assyriske flyktninger.
Alle var der – uansett etnisk opphav, morsmål og religion – for å lade opp til kampen mot Norge dagen etter.
Assyrernes flagg var godt synlig, både på Boston Common kvelden før kampen og på og rundt stadion.
På stadion på kampdagen møtte vi storfamilier med representanter fra flere generasjoner, de yngste som regel født og oppvokst i USA. Vi møtte kjærestepar og guttegjenger som hadde tatt på seg tradisjonelle klær, malt seg i ansiktet og tatt på seg drakt der det sto «Løvene fra Mesopotamia» på ermet.
Det var god stemning i begge leirer, men de norske supporterne dominerte som sagt i antall.
Midt mellom to store norske kolonier, sto NFFs sikkerhetsansvarlige Erik Hegstad sammen med en offiser fra Foxborough-politiet og fulgte med på oppførselen til de norske supporterne. De kunne konstatere at det gikk rolig for seg.
Hegstads rolle er å være mellomleddet mellom politiet og supporterne, og bidra til å dra ned konfliktnivået i tilfelle det skulle skje noe. Målet er at konflikter skal løses før politiet må i aksjon.
Mellom de to og de forskjellige norske supporter-gruppene på stadion gikk Vetle Bergene i skytteltrafikk og kom med statusoppdateringer på oppførselen til de norske supporterne. Han har rollen som supporter-koordinator («Supporters Liason Officer», SLO) og skal være bindeleddet mellom NFF og supporterne. Han får reise og oppholde dekket av NFF.
Bergene kunne fortelle at de eneste klagene de hadde fått var av amerikanske tilskuere som ikke likte at norske supportere kastet øl i lufta og sto på stolene og sang.
Det eneste som manglet for de norske supporterne var felles feiring på et sentralt sted i Boston, som vi så i bysentra under VM i 1998 og EM i 2000. Dominansen på tribunen, og den overlegne seieren på banen, fikk på en måte ingen avslutning. VM-arenaen ligger langt unna sentrum, og mange av supporterne er spredt på hoteller og Airbnb-leiligheter over hele New England.
Ikke abonnent – ballkontroll HER