Første norske dommer på 24 år

Det var på ingen måte skrevet i stein at Espen Eskås fra Jar i Bærum skulle bli fotballdommer.

Faren Pål introduserte ham tidlig for korpsmusikk, uten at det føltes som det helt store der og da for unge Espen – selv om han faktisk holdt det gående med korpsmusikk litt ut i 20-årene.

Introduksjonen for fotballdømming fra en kollega av samme far da Eskås var 16 år, vekket derimot mer begeistring. Som de fleste andre gutter spilte Eskås fotball selv, men han innså tidlig sine åpenbare begrensninger.

Konkurranseinstinktet hans har alltid handlet om å gjøre det bra innenfor det han driver med. Så da Eskås ble henvist til Stabæks andrelag som guttespiller i tenårene, var ikke det godt nok. Han la opp, men ville fortsatt være en del av fotballen. Eskås hadde også drevet med langrenn og bandy, men så etter hvert at han lå langt etter de beste også i de to idrettene.

Som dommer fikk han derimot en særegen mestringsfølelse. Allerede som 21-åring, fem år etter at han begynte å dømme for Stabæk, fikk Eskås muligheten til å dømme i 1. divisjon. Parallelt med jusutdanning i Oslo i starten av 20-årene hadde han klatret opp fra 3. divisjon til 2. divisjon, før han nå befant seg på det nest øverste nivået.

Og det var på dette tidspunktet Eskås vurderte å gi seg som dommer for første gang. Han satt med følelsen av å være «halvveis begge steder». Å dømme i 1. divisjon var blodseriøst. Plutselig ble reisedøgnene langt flere enn tidligere, utenlandsturene med treningsleirer på blant annet La Manga kom også hyppigere. Samtidig opplevde han at jus-studiet krevde både disiplin og struktur.

Han måtte ta et valg.

Drømmen om de store stadionene
Skulle han legge dommerkarrieren på hylla og være 100 prosent dedikert til skolen, eller skulle han gi fotballdømmingen en sjanse? Skulle han fullføre de påbegynte studiene, for så å gli inn i en ganske så vanlig jobbhverdag med fri i helgene og muligheter for et normalt liv? Kanskje oppleve noen misfornøyde klienter og muligens et par kritiske mediesaker her og der, men slippe å få innboksen fylt opp ukentlig av meldinger der formålene stort sett handler om at du er udugelig etter at du unnlot å blåse et straffespark? Alternativ to: Jobbe mot å bli fotballdommer, et yrke der du ikke hører noe hvis du gjør en god jobb – samtidig som du blir skjelt ut av alt og alle hvis du ikke leverer.

En usikker tilværelse med mye jobb i helgene når andre har fri, lite tid til familie og venner. Men samtidig: Mestringsfølelsen ved å ha dømt en god kamp. Drømmen om å dømme på de store stadionene. Muligheten til å jobbe med lidenskapen. 

Eskås valgte alternativ to. Han ga fotballdømmingen en sjanse og la jusstudiene på hylla for en periode.

– Det var et sjansespill med tanke på å lykkes. Å være 1. divisjonsdommer er jo ikke noe luksuriøst økonomisk. Kommer du fra Bærum skal du gjerne gå de vante stegene gjennom skole og det som hører med. Jeg var vel arveløs en liten periode da jeg valgte fotballdømming foran studier, sier han med glimt i øyet.

For veien helt opp til dommertoppen var fortsatt lang. Etter gode prestasjoner som dommer i 1. divisjon følte Eskås seg raskt moden for større oppgaver. Han var rastløs og utålmodig. Ville opp og frem. Men istedenfor å ta steget opp til Eliteserien, besto hverdagen de neste årene av å dømme Løv-Ham mot Randaberg, Strømmen mot Notodden og Elverum mot Hødd. Fra dommere med beslutningsmyndighet i Norges Fotballforbund fikk han beskjed om å fortsette å gjøre en god jobb og å smøre seg inn med tålmodighetskremen.

Tankene begynte å svirre i Eskås’ hode: Er det virkelig verdt å ofre en trygg fremtid og tilværelse og legge studiene på is til fordel for dette utrygge livet som dommer i 1. divisjon? Mange elementer tilsa at valget hans om å satse på dømming var feil, rent statistisk og teoretisk. Han «revurderte hele opplegget» og var nære på å gå tilbake til sine opprinnelige advokat-planer.

Men han «sto i det», som han sier selv. Et slags vellykket symbol på å ha «stått i det» kom omsider 20. september 2015. Datoen huskes kanskje for noen som dagen da sykkelrittet UCI Road World Championships det året ble avsluttet, eventuelt pave Frans' besøk til Cuba.

For Espen Eskås og den nederlandske fotballspilleren Barry Maguire huskes datoen av helt andre grunner. For å ta sistemann først: Barry Maguire scoret på denne datoen sitt eneste mål i norsk fotball. Scoringen kom som Sarpsborg 08-spiller på Haugesund Sparebank Arena. På samme arena skulle også én av Espen Eskås’ drømmer gå i oppfyllelse. Endelig skulle den da 27 år gamle Eskås dømme sin første kamp på det øverste nivået i norsk fotball. Some dudes have the coin, but they’ll never have the quan.

«Fullt fokus på VM»
Han hadde følt seg klar i mange år. Da den gode, gamle Tippeligaen-hymnen han lenge hadde hatt et nostalgisk forhold til ble spilt av ved innmarsj foran de 4766 fremmøte, følte han virkelig at guttedrømmen hadde gått i oppfyllelse.

Og hvorfor ikke markere seg litt ekstra når man først får muligheten på den største scenen? Det var nok stort sett Haugesund- og Sarpsborg 08-supportere som så denne kampen, men de som kun leste statistikken i etterkant kunne registrerte at det ble delt ut hele seks (!) gule kort de siste 25 minuttene av første omgangen på Haugalandet denne søndagen.

Eskås fortsatte etter hvert med studier på Norges idrettshøgskole ved siden av å dømme. Lenge hadde han en fulltidsjobb i betalingsløsningsselskapet Verifone, men Eskås sluttet nettopp i den jobben for å kunne ha «fullt fokus på VM, og så ser jeg hvilke muligheter som åpner seg opp etter mesterskapet».

På veien fra debuten i Eliteserien til årets VM i USA, Canada og Mexico har Eskås blant annet dømt i Europa League, Conference League, OL, EM- og VM-kvalifiseringskamper, klubb-VM og finaler i aldersbestemte VM- og EM-sluttspill, samt cupfinalen i Norge og enkeltkamper på toppnivå i land som Danmark, Egypt, Finland og Hellas.

Og så har han dømt i Champions League, selvfølgelig.

Da Eskås ble oppnevnt til å dømme kampen mellom Leipzig og Celtic 5. oktober 2022, var det hele syv år siden sist en nordmann hadde vært Champions League-hoveddommer.

Han visste at Uefa hadde fulgt ham tett i en periode, blant annet hadde deres dommersjef Roberto Rosetti vært på plass i Frankrike for å se Eskås da han dømte Monacos kamp mot Ferencváros noen uker i forveien.

Eskås sto på Løvenskiold skytebane for å ta skyteprøven da han så at Norges dommersjef, Terje Hauge, slo på tråden. Hauge er typen som kan ringe bare for å slå av en prat, men som oftest er det en viktig beskjed som skal formidles. Da han informerte Eskås om at han nå skulle debutere i Champions League, fikk skyteprøve være skyteprøve. Eskås fullførte riktig nok det han hadde påbegynt på Løvenskiold, men «pulsen og adrenalinet var på topp, så jeg måtte dra opp dagen etter og skyte opp på nytt».

Èn av 52
Å dømme i Champions League innen 2023 var ett av mange mål Eskås hadde satt seg. At han nå nådde målet ett år tidligere, var over all forventning. Den aller største scenen. Flomlys. Champions League-hymnen. De største lagene. De største stjernene. Endelig var han der.

Et annet mål var å dømme i VM. Nå skal altså også den drømmen gå i oppfyllelse.

Eskås er én av 52 dommere som er tatt ut til å dømme i Nord-Amerika i sommer. Vi må faktisk helt tilbake til VM i 2002 for å finne forrige norske hoveddommer i et verdensmesterskap på herresiden. Den gangen dømte Terje Hauge i Sør-Korea og Japan-VM.

Isaak Bashevkin og Jan Erik Engan er med i Eskås sitt dommerteam, som dro til Miami sent i mai for å for å forberede seg til mesterskapet.

De siste årene har Eskås dømt foran 73 000 tilskuere på Old Trafford og på kamper med rundt 60 000 mennesker på San Siro, Bernabéu, Metropolitano og Stadio Olimpico. Dermed er han forberedt på lignende massive folkemengder i USA, Canada og Mexico. Likevel synes han det er verre å dømme på en kunstgressbane uten tribuner der du hører han ene faren eller treneren som står og gauler, kontra på et stadion der det er flere tusen tilskuere hvor det blir en mer kollektiv støy.

– Det er mer gøy, da bruser det i blodet. Men jeg lar meg påvirke mer av han ene faren som forteller meg hvor dårlig jeg er, da blir det plutselig mer personlig.

Uansett anledning, antall tilskuere, vær eller hva det måtte være, er oppladningen til kampene Eskås skal dømme de samme. I dagene inn mot kamp gjør han forberedelser sammen med assistentdommerne. De analyserer lagene, nøkkelspillerne og hvordan de opptrer offensivt så vel som defensivt.

Ta del i spillet
24 timer før kampstart gjennomfører han en treningsøkt. Fire timer før avspark inntar han et måltid som ofte består av pasta, ris eller kylling – akkurat som spillerne selv. Deretter følger noen rolige timer i senga på hotellrommet hvor han visualiserer og mediterer for å få en «riktig mental inngang» til kampen. Han danner seg et kampbilde i hodet. Når noe så skjer på banen skal han optimalt sett ha sett det i hodet før, for da skjer avgjørelsen automatisk.

Underveis i kampene er han opptatt av dialog. Eskås liker å tro at han er en dommer spillerne kan kommunisere med. Én av hans store gleder med fotballdømming er å få lov til å ta del i spillet, samtidig som han må håndtere 22 spillere med vidt forskjellige behov. Han kan kommunisere på én måte med én spiller, men så må han snakke på en helt annen måte med en annen spiller.

– Ofte sier spillere at det er umulig å snakke med dommeren og at han er umulig å ha med å gjøre. Men så ser du at spillerne står og skriker den samme dommeren opp i trynet. Da er det jo ikke dialog i det hele tatt. Vi er opptatt av å prate, men det må være innenfor rimelighetens grenser. Jeg gidder ikke å svare hvis de skriker meg opp i trynet. Jeg synes spillere kan være korttenkte på akkurat det der. Gir du meg respekt, får du respekt tilbake.

Eskås synes flere spillere hadde tjent på å være litt mer «kompis» og et medmenneske som er ålreit å ha med å gjøre, for da er det lettere for han å være rettferdig tilbake. Ubevisst kan 50/50-situasjoner da gå den hyggelige spilleren sin vei.

Som dommer har man sjelden 100 prosent kontroll på avgjørelsen man har tatt. Det stormer inni deg, men du må fremstå rolig, trygg og sikker. Du må rett og slett selge inn straffesparket du har blåst – selv om du kanskje ikke er helt sikker på om det er riktig. Eskås sammenligner disse situasjonene der han må fremstå rolig mens det koker rundt ham med det klassiske bildet av en and som flyter rundt helt rolig og ser ut til å ane fred og ingen fare, mens føttene går unna i et rasende tempo under vannet.

Sære mennesker
Hvis han ikke blir bedt om å stille til intervju med media etter kamp, er det en god indikasjon for Eskås på at det har vært en god dag på jobb. Han mener at du uansett «må tåle masse møkk» som dommer og at det finnes altfor mange mennesker som ikke vil deg godt. – Vi dommere er jo sære mennesker som lever litt i vår egen verden. Vi føler at vi er særkullsbarnet som er med i familien fordi vi må, men ikke fordi vi er velkomne.

Han skulle ønske dommerne kunne vært en større del av fotballfamilien.

Likevel angrer han ikke på at han valgte å satse på å bli fotballdommer i starten av 20-årene.

– Jeg valgte en utradisjonell retning som jeg i dag er kjempestolt over. Jeg har kommet ut som en seierherre siden jeg turte å ta den sjansen. Jeg ville angret mer hvis jeg hadde sittet som advokat og tenkt: «hvor fett hadde det ikke vært å reise til VM og rundt i Europa og dømme med nasjonalsanger og Champions League-hymnen?».

Artikkelen er basert på et intervju Espen Eskås gjorde i podkasten «Bærumsball»