Fotball uten dommere

En liten gnist har tent store branner før. At grasrota i fotballen tar ansvar, ser ut til å være fotballens eneste håp.

Tekst: Hallgeir Gammelsæter, professor, Høgskolen i Molde
Foto: Høgskolen i Molde

Debatten om Norge skal boikotte fotball-VM i Qatar 2022 handler ikke om hvorvidt tildelingen av mesterskapet til Qatar er en skandale, eller om Qatars behandling av fremmedarbeidere er brudd på menneskerettighetene. Nei, både i politikken, idretten og fotballen ser enigheten ut til å være stor om at det har foregått grov korrupsjon og menneskerettsbrudd, med den følge at et stort antall fremmedarbeidere har mistet livet. Spørsmålet er om noen skal stilles til ansvar.

Til tross for at kritikken stadig følger i deres fotspor, blir organisasjoner som FIFA og IOC aldri stilt til ansvar for brudd på menneskerettighetene. Hvorfor er det slik at de øverste organene for en bevegelse som hevder å stå for positive verdier ikke stilles til ansvar når menneskerettighetene brytes på det groveste i forbindelse med deres signaturarrangementer, olympiske leker og fotball-VM? Finnes det ingen dommer som kan dømme og sanksjonere?

En av grunnene til at disse organisasjonene slipper unna igjen og igjen er koalisjonen av interessenter som ikke ser seg tjent med ansvarlighet. I FIFAs tilfelle skulle man tro at organisasjonens styre og ledelse står ansvarlig overfor sine medlemmer, men dels er beslutningsprosessene vanskelig å få innsyn i, dels er medlemmene i stor grad økonomisk bundet til FIFA. Hvis NFF alene kan tape 100 millioner kroner på en boikott kan man jo tenke seg hvor lett det er å samle et flertall av medlemslandene bak reformer. Det gir seg nesten selv at dialog er det mest radikale svaret pressede norske fotballedere kan gi.

Med medlemsnasjoner flere enn FN har FIFA alltid kjempet for å profilere seg som apolitiske og fredsskapende. De ønsker ikke å ta stilling i betente politiske konflikter fordi det truer deres brede appell, og, selvfølgelig, deres kommersielle arrangementer og svimlende inntekter. Som IOC, lever FIFA av å skape begivenheter som samler verden. Det er her de henter sine inntekter. En boikott av Qatar fører snart til krav om å ta stilling i nye konflikter. Er det noe de frykter er det å bli en politisk kontroversiell organisasjon, og at fotball-VM skal miste popularitet og kommersiell verdi. Medlemslandenes lojalitet er jo knyttet til FIFAs pengeoverføringer.

Men når medlemslandene ikke krever ansvarlighet, hva da med andre sentrale interessenter? Hvordan kan regjeringer sitte å se på eksemplet Qatar? Pandemien har vist oss at idrettens autonomi har sine grenser, men når det kommer til idrettsboikott vil regjeringer gjerne holde armlengdes avstand. Da er dette idrettens indre anliggende. FIFA er mektig, og viser fra tid til annen denne makten også overfor regjeringer. Der regjeringer blander seg inn i fotballens organisasjoner truer FIFA med eksklusjon fra mesterskap. Hvis Norge blir straffet av FIFA vil regjeringspartiene helst slippe å ha det på parti-CVen.

Sponsorene vil heller ikke være de første som holder FIFA til ansvar. Store multinasjonale selskaper deler FIFAs ønske om å være en verdensomspennende organisasjon med populære TV-sendte mesterskap som når ut til alle verdens kriker og kroker. For slike selskaper er et VM i fotball unik markedsføring, med mindre arrangementet blir for kontroversielt. Med tildelingen til Qatar og de andre korrupsjonssakene i FIFA er kampen om sponsorat svekket. Det siste tiåret har flere valgt å ikke fornye (f.eks. Sony, Castrol, Continental Tyres, Johnson& Johnson), men kinesiske, russiske og arabiske selskaper, som ikke trenger å ta hensyn til en kritisk opinion, tetter gjerne hullene.

Når spillere, tilhengere og medlemmer, grasrota i norsk fotball, nå reagerer med krav om boikott er det kanskje mest fordi de er lei av å se denne kampen uten dommer. Lei av å se at ingen tar ansvar, ikke bare i Qatar, men også i foregående fotball-VM, som Brasil og Russland. Kanskje er det en reaksjon på at fotballens ledere har fjernet seg fra de fleste som elsker spillet. Motstanderne av boikott prøver å gjøre debatten til et spørsmål om dødstall og framgang for arbeidslivsreformene Qatar har blitt presset til å vedta, men er ikke denne protesten mest av alt en reaksjon mot FIFA og toppfotballens ledere?

Vet vi ikke allerede nå at når pokalen er utdelt i Doha før jul neste år så er arbeidsforholdene i Qatar glemt? Slik vi allerede har glemt arbeidsforholdene og dødsfallene blant de nord-koreanske fremmedarbeiderne som bygget VM-arenaene til Russlands VM i 2018. Og de nordiske fotballforbundenes bekymringsbrev til FIFA i mai 2017. FIFA har hatt ti år på seg til å reversere Qatar-tildelingen, men dialoglinjen og forandring innenfra ser ikke ut til å endre de grunnleggende problemene. Qatar er vel et av de verste eksemplene i VM-historien, ikke et eksempel på at dialoglinjen når særlig langt.

Det hjelper ikke med boikott fra lille Norge, sies det, men troen på endring innenfra er vel heller ikke stor. I august 2018 satt en 15-årig jente utenfor Riksdagshuset i Stockholm med plakaten «Skolstrejk för klimatet» ved sin side. Greta Thunberg endte med å inspirere unge og voksne verden over til klimakamp. En liten gnist har tent store branner før. At grasrota i fotballen tar ansvar, ser ut til å være fotballens eneste håp.