«Fotballen hadde rundet seg selv, det var ikke mer å legge til»
Slik så målene mot England ut sett med øynene til Jorge Valdano – Argentinas nummer 11 i VM i 1986.
Denne artikkelen sto på trykk i spesialutgaven utgitt i forbindelse med Diego Maradonas 60-årslag (utgave 5/2020).
Artikkelforfatteren scoret 2-0-målet i finalen i 1986-VM, der Argentina til slutt vant 3-2 over Vest-Tyskland
Oversatt av Pål Ødegård
Det var en gang i Mexico, der en vanlig mann forvandlet seg til en gud. En menneskelig gud. Og jeg var der da det hendte. Som en disippel. Noen dager senere, da spillerne i den argentinske troppen landet i Buenos Aires som verdensmestere i fotball, ankom de som vanlige borgere. Diego, derimot, red metaforisk på en hvit hest, slik som general San Martín, Argentinas frigjører.
Ikke abonnent – ballkontroll HER
Det har gått 34 år siden dette VM-sluttspillet, og tiden har fått minnene om det til å falme. Selv den intense finalen huskes ikke like detaljert av de som opplevde den. Og for de som ikke gjorde det, er den nå bare en statistikk. Men det motsatte har skjedd med de to målene scoret av Maradona mot England. Som om de har fått en større glans på grunn av sin legendestatus, blitt myteomspunnet av de sterke følelsene de vekker, kontroversielle og vakre. Som en heroisk heltedåd under krigen på Falklandsøyene, men som fiksjon. Spillsekvensene er nå redigert og spredt på sosiale medier, og fortellingen til kommentator Victor Hugo Morales er en integrert del av generasjonene som lengter etter å gjenoppleve denne ettermiddagen. I praksis «er det til å grine av». Det var en storkamp på grunn av rivaliseringen (ikke bare på fotballbanen), på grunn av dens genialitet og for den etiske debatten den genererte. Men aller mest fordi den ga alle som så på følelsen av å være i universets sentrum, der en mann, i rett øyeblikk, på rett sted og mot ‘rett’ motstander, ble opphøyd til et overmenneske.
Det som hendte er nok til et langt foredrag, men jeg skal fatte meg i korthet, som best jeg kan. Denne ettermiddagen gikk han utover selve spillets essens. Forfatteren Juan Sasturain skrev i boken La Patra Transpirada: «Svetten er for drakta som blodet er for flagget». Ingen kamper passer bedre til denne analogien enn kampen mot England. Jeg vil også oppsummere ‘Guds hånd’-målet så kort som mulig. Det skjedde, og nå er målet historie. I stedet må man med all verdighet synge en hyllest til et mesterverk ingen hadde lagt sine øyne på til da: Argentinas andre mål.
Jeg, som var der, kan med hånden på hjertet si at Maradona var i en opphøyd tilstand denne dagen. Bena hans glinset som om de var smurt for anledningen. Det var som om figuren hans bare vokste etterhvert som kampen utviklet seg, omtrent som når de største artistene går i transe på scenen. Blikket hans var gjennomborende, ballen lystret, dommeren var trollbundet. I angrep denne dagen hadde Diego, gjennom sine medspillere, med seg den erke-argentinske egenskapen innbitthet. Uten ham manglet det virtuositet.
Ikke abonnent – ballkontroll HER
