Fotballens farlige kraft

Kronikk

For historien må snart ha lært oss det. At fotballen er et politisk våpen kraftigere enn noe annet. Det har blitt oss fortalt gang på gang. Med innsikt og klokskap. Om fotballens mørke sider. Om politikk. Om korrupsjon. Om hvordan dette skjer hele tiden.

Som den gangen Argentina vant VM på hjemmebane i 1978. Da hele verden lukket øynene så snart folkefesten var i gang. For da tusenvis av argentinere heiet frem sine helter på fotballbanen, så hadde juntaen og generalene drept, eller buret inne, tusenvis av mennesker som ytret noe de selv ikke likte. Og da Argentina til slutt løftet pokalen som verdensmestere var det som om fotballen hadde blitt et våpen selv juntaen var overrasket over. For ingen brydde seg om de som hadde mistet livet sitt. Om de som satt buret inne i konsentrasjonsleirene. Om de tusenvis av familiene som satt hjemme og ikke visste hvor barna deres var.

For sånn er fotballen. Så kraftfull kan den være. Dens naive tro på det gode overskygger ofte det onde. Det har den vist oss. Mange ganger. I Russland. I Qatar. I land der korrupsjon og lidelse ble stående som et lite parentes da festen var over. Så hva nå? Hva med VM i USA? Hva med alle de som trues eller drepes, fordi de mener noe? Hva med alle de menneskene som ser barna sine bli revet fra dem, fordi ICE har fått ordre om det?

Hva med alle de daglige truslene som truer en hel verden? Er det slik at fotballen skal være viktigere også nå? Skal vi fortsatt lukke øynene? For akkurat det er det bare vi som bestemmer. Ingen andre. Og når Erling Braut Haaland og Martin Ødegaard løper ut på banen en sommerkveld i juni, håper jeg i det minste at vi holder ett øye åpent. At vi velger å se. At vi gjør noe. At vi tenker på alle de som ikke får være der. De som sitter buret inne, eller gjemmer seg, i frykt for sitt eget hjemland. Hvis ikke, har ikke historien lært oss noen ting. Bare at fotballen nok en gang blinder oss mer enn noe annet.