Sentrale personer i Moss FK og klubbens sponsorer var involvert da Per-Mathias Høgmo solgte et hus i hjemkommunen Gratangen til sitt eget selskap for det tredobbelte av markedsverdien. Eksperter på økonomisk kriminalitet mener landslagssjefen kan ha begått bedrageri.
Sentrale personer i Moss FK og klubbens sponsorer var involvert da Per-Mathias Høgmo solgte et hus i hjemkommunen Gratangen til sitt eget selskap for det tredobbelte av markedsverdien. Eksperter på økonomisk kriminalitet mener landslagssjefen kan ha begått bedrageri.
Tekst Lars Johnsen og Håvard Melnæs
I 1998 kjøpte landslagssjef Per-Mathias Høgmo en tomt i Gratangen i Troms for 20 000 kroner. Etter å ha vært bosatt i Moss noen år, var planen å flytte tilbake til hjemkommunen. Den lokale utbyggeren Svein Roaldsen, en god venn av Høgmo, fikk oppdraget med å bygge huset. Da boligen sto ferdig, hadde Høgmo et lån på 1,8 millioner kroner på huset. Lånet hadde han fått i Rygge-Vaaler Sparebank, en bank med tilholdsted i Moss.
Men på et tidspunkt angret Per-Mathias Høgmo på avgjørelsen om å flytte hjem igjen – og bestemte seg for å prøve og selge den nyoppførte boligen.
Å selge huset på det åpne markedet ville ha medført et betydelig økonomisk tap. Frem til år 2000 var det ingen boliger i Gratangen som hadde blitt solgt for over én million kroner.
Per-Mathias Høgmo solgte i stedet huset til selskapet, Teambuilding Norge AS, et selskap han stiftet samme år.
Toppfotballsjef (og daværende landslagssjef) Nils Johan Semb var en av fem andre eiere. Firmaet skulle blant annet drive et kurs- og kompetansesenter i Gratangen.
Prisen var 2 450 000 kroner.
Før salget hadde Høgmo fått en takst på 2,1 millioner kroner av Svein Roaldsen, samme mann som bygget huset. I tillegg ble selve tomten verdsatt til 100 000 kroner og innbo til 250 000 kroner.
Igjen stilte Rygge-Vaaler Sparebank opp med lån, denne gangen på 2 450 000 kroner. Banken hadde i flere år vært Moss fotballklubbs viktigste sponsor, hvor Høgmo hadde vært trener. I årene etter lånet jobbet Per-Mathias Høgmo ved flere anledninger gratis for klubben.
Da Teambuilding Norge AS, som året etter skiftet navn til Mikkelskogen AS, gikk konkurs i 2002 måtte Rygge-Vaaler Sparebank overta huset i Gratangen. Totalt fikk Per-Mathias Høgmo utbetalt 2 615 277 kroner da selskapet han selv var med å starte, begjærte seg konkurs.
Året etter konkursen solgte banken huset på det åpne markedet – for bare 700 000 kroner.
Om Høgmo hadde beholdt huset og solgt det selv, i stedet for til seg selv, ville han ha sittet med en restgjeld på omlag 1,1 millioner.
Men ved å selge det til Teambuilding Norge AS, og med hjelp fra banken og revisor, som begge var svært sentrale i og rundt Moss Fotballklubb, satt Høgmo i stedet igjen med en gevinst på ca. 800 000 kroner.
Banken, derimot, måtte punge ut drøye 2,6 millioner kroner for et hus de fikk solgt for 700 000 kroner og tapte 1,9 millioner kroner.
Store visjoner
3. juni 2000 ble Teambuilding Norge AS stiftet. Selskapets formål var ifølge stiftelsespapirene «å eie, drive og leie ut fast eiendom, organisere og drive ledelses- og kompetanseutviklingssenter, samt inneha rettigheter knyttet til driften av disse sentrene samt annen virksomhet som står i forbindelse med dette».
Overdragelsen av Per-Mathias Høgmos bolig i Gratangen skjedde på samme dato:
«Det er dags dato inngått følgende avtale mellom Per-Mathias Høgmo og stifterne av Teambuilding Norge AS:
Per-Mathias Høgmo skyter inn sin enebolig med innbo i Gratangen kommune som tinginnskudd ved stiftelsen av Teambuilding Norge AS. Eiendommen overskjøtes til selskapet for kr. 2 200 000,- og innboet overdras for kr. 250 000,-, totalt 2 450 000. Av overdragelsessummen benyttes kr. 102 000,- som innbetaling av aksjekapitalen ved stiftelsen av selskapet. Resterende beløp kr. 2 348 000,- utbetales Per-Mathias Høgmo straks selskapet har finansiert boligen. Samtidig foretas tinglysning av skjøtet.
Per-Mathias Høgmo har således innbetalt hele aksjekapitalen i Teambuilding Norge AS, og hver av de andre stifterne er blitt skyldig Per-Mathias Høgmo kr. 17 000,-.
Eiendommen overdras som beskrevet i takstdokument fra Svein Roaldsen datert 15.04.2000.
Moss/Oslo, den 03.06.2000»
Kjøpet av Høgmos bolig var trolig hele grunnen til at selskapet ble stiftet: Teambuilding Norge AS skulle drive kurs- og kompetansesenter i boligen. De skiftet navn til Mikkelskogen AS i 2001. Det nye selskapet skulle satse på servering og utleie.
Kryssende sauer
– Gratangen? Da må du ta til venstre når du kommer ut av parkeringen og kjøre mot Narvik, sier personen bak leiebilskranken på Evenes. Flyplassen ligger 75 kilometer nord for Narvik og 44 kilometer unna Harstad.
– Nei, du skal ta til høyre og kjøre mot Harstad. Før Tjeldsundbrua tar du av. Der står det et skilt, korrigerer kollegaen.
Veien er smal og svingete med hull i asfalten og kryssende sauer. Etter halvannen times kjøring kommer du fram til en bro som fører over til Årstein, kommunesenteret i Gratangen. Her finner man kommunehuset og én butikk, og husene står litt tettere enn andre steder i kommunen. To mil videre langs en smal og humpete vei ligger Nordsiveien 1777. Det er et vanlig bolighus. En gang var huset rødt, nå er det hvitt.
Det ble opprinnelig bygget som bolig for Per-Mathias Høgmo. Den gangen var utsikten mot havet dekket av tykk skog. Senere eiere har fjernet skogen. I dette huset, her i grisgrendte Gratangen, skulle selskapet til Per-Mathias Høgmo og Nils Johan Semb, førstnevnte bosatt i Moss, sistnevnte i Åsgårdstrand i Vestfold, holde kurs i ledelse- og kompetanseutvikling.
Verken vei, vann eller kloakk
St. Hansaften 1998 så hele Norge fram til det som skulle skje samme kveld. Det kunne virkelig ikke gå, Norge måtte slå selveste Brasil for å gå videre i Fotball-VM. 23. juni 1998 skulle etse seg inn vår kollektive hukommelse, det ble en kveld der «vi har scoret i Marseille» og folk badet i fontener i en sjelden latinsk feiring i kalde Norge.
Samme dag kjøpte Per-Mathias Høgmo, daværende trener for kvinnelandslaget, en tomt i hjemkommunen Gratangen for 20 000 kroner.
Området hadde verken tilfredsstillende vei eller vann- og kloakk. Tomteeierne på stedet søkte kommunen om penger for utbedring. For å få et kostnadsoverslag henvendte kommunen seg til den lokale ingeniøren Svein Roaldsen, altså samme mann som senere både skulle bygge huset og gi Høgmo en svært fordelaktig takst. Han estimerte utbedringskostnadene til 200 000 kroner. Kommunen bevilget pengene – og Svein Roaldsen fikk 46 500 kroner for konsulentbistand.
Backen i banken
I november 1994 kjøpte Per-Mathias Høgmo en bolig i Moss, lånefinansiert av Rygge-Vaaler Sparebank. Før 1995-sesongen hadde han tatt over jobben som trener for klubben som hadde vært Østfolds flaggskip gjennom 1980-tallet.
Bare tre sesonger etter seriegullet under Nils Arne Eggen i 1987, hadde klubben i 1990 rykket ned. 1995-sesongen skulle bli en parademarsj gjennom 1. divisjon avdeling 1, der Høgmos lag bare noterte seg for to tap og rykket opp som avdelingsvinner.
Det ble et tøft møte med toppdivisjonen for Moss i 1996, som i 2. serierunde røk 0-8 for Molde. Selv med veteranen Rune Tangen og det unge midtbanetalentet Martin Andresen på laget, endte klubben på 12. plass – og rykket ned. Per-Mathias Høgmo ga seg i Moss etter nedrykket og ble litt senere presentert som kvinnelandslagets nye trener.
Ivar Listerud har vært en ruvende skikkelse i Moss Fotballklubb i nesten et halvt århundre. Han hadde vært en rask og god back da klubben klatret oppover divisjonene på 1970-tallet, og Listerud var med å ta seriesølv i 1979. Han la opp i 1980, men skulle bli enda viktigere for klubben etter at han la støvlene på hylla.
I 1988 ble han administrerende direktør i Rygge-Vaaler Sparebank, og samme år ble banken en del av klubbens «sponsorpool». Banken har vært fotballklubbens viktigste sponsor i snart 30 år.
«Vi har vært med lenge nå, og jeg er sikker på at vi blir med Moss videre. For oss er det helt naturlig å støtte flaggskipet i byen. MFK setter mosseregionen på kartet. Hvor mye vi har gått inn med som sponsor hittil, er jeg ikke sikker på. Men det er snakk om en anseelig sum», fortalte Listerud til Moss Avis 26. august 2007.
4. november samme år overrakte banksjef Listerud det fotballklubben på sin hjemmeside omtalte som «en storslått gave» – en sjekk på 2.5 millioner kroner.
Listerud var del av «pubgjengen» – et knippe ressurssterke MFK-patrioter som møttes over noen øl på Rompuben et par-tre lange klareringer unna Melløs stadion. Per-Mathias Høgmo var også en del av gjengen, og han og Listerud skulle bli gode venner.
Når Josimar tar kontakt med Ivar Listerud bekrefter han at han er venn av Høgmo, men sier at han aldri hadde noe med lånet i Gratangen å gjøre. Han sier han har taushetsplikt og henviser oss videre til dagens bankledelse.
På spørsmål om hvilken policy banken hadde på å gi lån til å bygge hus så langt unna hjemmemarkedet, svarer han:
– Policyen vår var: Folk som hadde tilknytning til vårt marked og hadde behov for penger til aktiviteter ellers i landet – da fulgte vi kunden.
Da Høgmo bestemte seg for å bygge hus i Gratangen, ble lånet tatt opp i Rygge-Vaaler Sparebank. Ifølge eiendommens grunnbok, hadde Rygge-Vaaler Sparebank pant i eiendommen på 1,8 millioner kroner. Ifølge dokumenter Josimar sitter på, kostet huset to millioner kroner å bygge.
Avstand: 1688 kilometer
Gratangen har ikke noe reelt boligmarked som vi kjenner fra større kommuner. Eiendomsmeglere i området forteller at flertallet av boligene blir solgt uten at megler er involvert – enten til familie, venner eller bekjente.
– Bygger du nytt hus på et sånt sted, gjør du det for å bo der. Byggekostnadene vil overstige det du får igjen for huset om du vil selge. I det du setter nøkkelen i døra, har du tapt én til to millioner kroner, forteller den Harstad-bosatte takstmannen Idar Skoglund.
Alle som har søkt boliglån vet hvilken papirmølle det er, med innsendinger av selvangivelser, lønnsslipper og ytterliggere dokumentasjon. Banken vil sikre seg så godt som overhodet mulig. Enda strengere og mer forsiktige er de når det gjelder finansiering av hus utenfor deres eget hjemmemarked.
I årsberetningen for Rygge-Vaaler Sparebank for 2000 står dette under punktet «vurdering av risiko på tap på utlån, plassering og garantier»:
«Det er styrets policy at Rygge-Vaaler Sparebank skal ha en lav risikoprofil. Med bakgrunn i Kredittilsynets forskrifter og interne retningslinjer gjennomgår banken hvert kvartal sin utlånsportefølje med henblikk på identifisering av mulige tapsutsatte engasjementer. Bankens lokalkunnskap og det faktum at 93,6% av bankens utlån og garantier er til kunder i bankens primærområde, er med på å redusere kredittrisikoen.»
Bankene gjør ikke dette bare for å minske sin egen risiko. De er lovpålagt til det.
I forskriftene til finansieringsvirksomhetsloven står det blant annet:
«Finansinstitusjonen skal dokumentere at innvilgelse av lån med pant i bolig er basert på en forsvarlig kredittvurdering på grunnlag av utfyllende informasjon om lånekundens inntekt, samlede gjeld og verdi på boligen som stilles som sikkerhet.»
Rygge-Vaaler Sparebank i Moss, 1688 kilometer unna Gratangen, finansierte husbyggingen med 1,8 millioner kroner i et marked der ikke en eneste bolig frem til dette tidspunktet hadde gått for et syvsifret beløp.
Jobben med å bygge huset gikk til Byggplan AS og den lokale ingeniøren Svein Roaldsen. Ifølge byggesøknaden var det snakk om oppføring av bolighus bestående av «enebolig, garasje og stabbur».
Huset som ble bygget var på 211 kvadratmeter og hadde sju soverom, ett bad og to toaletter, i tillegg til et 53 kvadratmeter stort anneks.
Gull og gunstig takst
3. juni 2000, omtrent tre måneder før Per-Mathias Høgmo skulle lede Norges kvinnelandslag til OL-gull i Sydney, hadde han trommet sammen fem personer og startet firmaet Teambuilding Norge AS. Daværende markedssjef i Norges Fotballforbund, Tom Skaara, ble styreleder. Daværende landslagssjef, Nils Johan Semb, ble også med. De tre andre var Per Gunnar Alm, Rolf H. Holmen og Per Voldberg. Selskapets adresse var i Oslo, identisk med hjemmeadressen til aksjonæren Per Gunnar Alm.
Det første – og nesten det eneste – Teambuilding Norge AS gjorde i oppstartsåret 2000 var å kjøpe eiendommen til Per-Mathias Høgmo. Og det gjorde de samme dag som de stiftet selskapet.
15. april 2000 – seks uker før selskapet ble stiftet – ble eiendommen taksert til 2,1 millioner kroner. Takstmann var Høgmos gode venn, Svein Roaldsen.
Are Andenæs Huser, administrerende direktør i Norsk Takseringsforbund (NTF), definerer takst slik:
– Det å «taksere» betyr å sette verdi. Det vil si at en takst først og fremst er et dokument som er laget for å kunne vurdere verdien til en eiendom. Dette i motsetning til en tilstandsrapport hvor det er den tekniske tilstandsvurderingen som er i fokus, sier han.
Taksten skal reflektere husets omsetningsverdi.
I takstrapporten til Roaldsen hadde verdien på tomten som Høgmo betalte 20 000 kroner for økt til 100 000. Husets «tekniske nyverdi» ble vurdert til 2,8 millioner kroner. Med «andre bygninger» var total «teknisk nyverdi» satt til 3,041 millioner – på et hus Roaldsen to år tidligere hadde bygget for to millioner kroner. Huset var fortsatt ikke knyttet til offentlig avløpssystem eller vanntilførsel og, ifølge takstrapporten, gjensto «noe arbeid med uthuset».
Tre år senere skulle huset selges på det åpne markedet for 700 000 kroner.
– Prisen på 700 000, den var grei, med tanke på markedet i Gratangen, forteller Lars Johansen, som var eiendomsmegler da huset ble lagt ut for salg i 2003.
Are Andenæs Huser i NTF sier dette på generelt grunnlag om å taksere en eiendom man selv har vært utbygger på:
– Uten å kjenne saken høres dette ut som et tilfelle som vil rammes av våre etiske regler som omhandler takstmannens habilitet. Blant grunnverdiene til en takstmann er at man ikke skal kunne stille spørsmål ved hans tilknytning til oppdraget og således hans objektivitet, nøytralitet og uavhengighet.
Hvis man skal selge sitt eget hus til et firma man selv eier, hva må man da være påpasselig med med tanke på å sette takst?
– I slike tilfeller er det viktig å benytte seg av en uavhengig takstmann. En riktig markedsverdi/vurdering kan legge grunnlaget for gevinstbeskatning, for eksempel, sier Andenæs Huser.
Rita Roaldsen, ordfører i Gratangen fra 1999 til 2003 og gift med utbygger og takstmann Svein Roaldsen, uttalte dette om boligmarkedet i Gratangen til Dagbladet i 2003:
«Markedspris i vår kommune ligger under byggepris. Det er sjelden at man får igjen for investeringene sine når man selger et hus i Gratangen.»
Mannen hennes, derimot, hadde taksert huset til tre ganger markedspris.
Overfor Josimar står Svein Roaldsen fast på at taksten var reell (se eget intervju).
Gjeldfri med et pennestrøk
Da Per-Mathias Høgmos eiendom ble solgt til hans eget firma i 2000 hadde det en takst tre ganger så høy som den reelle verdien. Verdien på innbo og løsøre ble satt til 250 000 kroner, tomten til 100 000 kroner og huset til 2,1 millioner kroner. Teambuilding Norge AS kjøpte eiendommen for totalt 2 450 000 kroner.
Det som i selskapets stiftelsesdokument ble omtalt som «gjeld til stifterne» (altså Høgmo), var nå, ifølge selskapets årsberetning for 2000, blitt til «gjeld til kredittinstitusjon» på 2 450 000 kroner.
Og dermed forsvant all gjeld Per-Mathias Høgmo hadde til banken. Han var gjeldfri. Gjelden var nå bankens problem – noe som skulle komme fram da selskapet senere gikk konkurs. Høgmo tjente penger på å selge boligen til seg selv, ifølge bostyrer:
«Den som synes å ha tjent på overføring av eiendommen […] er Per-Mathias Høgmo […] Per-Mathias Høgmo har fått utbetalt kr. 2 348 000,- pluss de øvrige aksjonærenes aksjeandeler i alt kr. 85 000, totalt kr. 2 433 000,- med eventuell dekning av den påhvilende pantegjeld som Per-Mathias Høgmo har hatt i forbindelse med utbygging av eiendommen.»
I 2000 tronet salget av Høgmos bolig til hans eget firma på en soleklar førsteplass over boliger omsatt i Gratangen. De neste boligene på topp fem-listen ble solgt for henholdsvis 650 000 kroner, 400 000 kroner, 390 000 kroner og 300 000 kroner.
– Dette kan være bankbedrageri
Ifølge Petter Gottschalk, professor ved BI og ekspert på økonomisk kriminalitet, kan både takstmannen Svein Roaldsen og Per-Mathias Høgmo være skyldige i bankbedrageri.
– Her setter takstmannen tydeligvis en altfor høy takst mot bedre vitende. Denne taksten bruker Høgmo når han selger huset til selskapet. Den danner grunnlaget for verdien i selskapet – selv om han vet at taksten er mye høyere enn husets markedsverdi. Når banken overtar gjelden, gjør de det i den tro at boligen har den verdien som er oppført i taksten, sier BI-professoren.
Gottschalk nevner flere saker de siste årene der takstmenn har blitt tiltalt og dømt til fengsel for bankbedrageri. I 2012 tok Økokrim ut tiltale mot takstmann Thorbjørn Myhre for bedrageri av flere banker. På oppdrag for utelivskongen Bjørn Løvstad og finansakrobaten Christer Tromsdal utarbeidet han for høye takster. Takstene ble brukt av bakmennene overfor banker som i sin tur utbetalte for store lån på bakgrunn av de uriktige takstene – takstene forledet bankene til å tro at deres sikkerhet var bedre enn den faktisk var. Taktstmann Myhre ble dømt for grov korrupsjon i Oslo tingrett til fengsel i ett år og ni måneder. Retten fant Myhre skyldig i ni tilfeller av grov korrupsjon. I dommen heter det at Myhre har misbrukt sin stilling som takstmann ved å kreve 5.000 kroner for å utarbeide takster som viste for høy verdi på eiendommene.
Salget av boligen til Teambuilding Norge AS kan også være en skjult godtgjørelse.
– Høgmo måtte ha solgt huset med milliontap, dersom han selv hadde solgt det på det åpne markedet. Tapet er det nå banken som tar på seg ved denne merkelige konstruksjonen. Differansen kan oppfattes som en skjult inntekt for Høgmo. En inntekt han da skulle ha skattet av, for å unngå mistanke om skatteunndragelse sier Gottschalk.
Studielektor Dag Jørgen Hveem fra institutt for rettsvitenskap på BI sier dette på generelt grunnlag:
– Å sette en alt for høy takst kan etter omstendighetene være erstatningsbetingende uaktsomt, og det kan også være medvirkning til bedrageri og/eller økonomisk utroskap. Det aktuelle gjerningsinnholdet her er at banken får en ny debitor/låntaker, nemlig et aksjeselskap i stedet for en privatperson, noe som kraftig svekker bankens rettslige stilling. Banken har i beste fall utført et slett kredittarbeid. Den kunne enkelt ha sjekket verdiene nærmere, ikke minst når banken beveger seg så langt fra sitt geografiske område. De involverte bankpersoners handlinger (og unnlatelser) kan etter omstendighetene være økonomisk utroskap, jf. straffeloven § 390. Gjerningsinnholdet her er at den/de involverte bankpersoner har handlet «mot en annens interesser som han styrer eller har tilsyn med, med forsett om å oppnå en uberettiget vinning for seg eller andre eller om å skade».
I denne saken vil «den uberettigede vinning» være hos privatpersonen som solgte boligen til et aksjeselskap – altså Per-Mathias Høgmo.
– Banken kan enkelt sikre sitt krav når den aksepterer å erstatte en fysisk skyldner med et aksjeselskap ved at privatpersonen stiller realkausjon eller kausjon, sier Hveem, som også påpeker at saken er strafferettslig foreldet.
Vi tok kontakt med SpareBank1 Østfold-Akershus ved dagens administrerende direktør Arild Bjørn Hansen for å høre hvilken sikkerhet banken hadde. Vi fikk dette svaret på epost fra bankens informasjonssjef Heidi Erøy Hansen:
«Viser til din henvendelse til Arild Bjørn Hansen den 14.7.16.
Banken kommenterer ikke detaljer rundt våre kunders engasjement.
Generelt vurderer vi bedriftsengasjement blant annet på grunnlag av forretningsidé og konsept, fremlagt sikkerhet, og personene som står bak.»
Revisor med riper i lakken
Revisor for Teambuilding Norge AS, Magnar Nilsen fra RevisjonsCompagniet AS i Moss, hadde ingen merknader utover at «eiendeler og forpliktelser minst tilsvarer pålydende de aksjer som vederlag på kr. 102 000,-». Og tok ikke stilling til om verdien var reell eller ikke. Merknader har derimot Kredittilsynet hatt på både RevisjonsCompagniet AS og revisor Magnar Nilsen.
Ved tre tilsyn Kredittilsynet gjorde hos selskapet i perioden 2004-2006 ble det «avdekket vesentlige svakheter ved den kontrollerte revisjonen», skrev de i sin tilstandsrapport i 2006.
«Kredittilsynet vil fremheve de særlige svakheter som ble avdekket ved gjennomgang av revisjonsutførselen til daglig leder (Magnar Nilsen)», skrev de og konkluderte med at revisjonen i RevisjonsCompagniet AS ikke var «utført i samsvar med revisorlovens krav, herunder god revisjonsskikk».
I 2009 ble Magnar Nilsen klaget inn til Kredittilsynet av Advokatfirmaet Planke DA i Fredrikstad som var bostyrer etter en konkurs. Nilsen hadde vært revisor for det konkursrammede firmaet. Selskapet hadde ikke blitt revidert på en tilstrekkelig måte.
«Kredittilsynets foreløpige konklusjon er at det har blitt avdekket brudd på revisors plikter etter revisorloven, herunder god revisjonsskikk», skrev de.
RevisjonsCompagniet AS har vært sponsor i Moss FK siden 1998. Magnar Nilsen har hatt flere verv i klubben – nestleder i styret, revisor og kasserer. Han er en del av «pubgjengen» – og personlig venn av Per-Mathias Høgmo.
Han var også revisor for Høgmos selskap Lagstyrke AS som i 2005 brøt aksjeloven ved at selskapet lånte penger fra firmaet til Høgmo personlig.
«Det Per-Mathias glemte var bare å stille betryggende sikkerhet, enten i form av pant i huset eller annen sikkerhet. Dette ville ikke ha vært noe problem. Når regnskapet kom til revisjon, ble vi enige om at dette enklest kunne løses ved utdeling av utbytte. Dette var på ingen måte noe stort eller alvorlig brudd på aksjelovens § 8-7», uttalte Magnar Nilsen til Nettavisen og mente det var en «ikke-sak».
Revisor Magnar Nilsen mener han gjorde en god jobb med revisjonen til Teambuilding Norge AS – og sier at Høgmos boligsalg til seg selv var uproblematisk ettersom det dreide seg om et AS med flere aksjonærer (se eget intervju).
– Én aksjonær eller hundre aksjonærer. Revisors rolle endrer seg overhodet ikke av den grunn. Han eller hun skal forsikre seg om at verdiene er reelle, sier Petter Gottschalk og trekker inn konkursen i selskapet Sponsor Service som eksempel på hvor viktig denne rollen er.
I forbindelse med konkursen ble det avdekket at Sponsor Service hadde manipulert regnskapene i årene 2000 og 2001. Selskapets verdier viste seg å ikke være reelle. Revisoren fra Ernst & Young hadde godkjent de oppblåste regnskapene. I 2011 ble han dømt til 90 dagers betinget fengsel for brudd på revisorloven. Ernst & Young godtok et forelegg på fire millioner kroner.
Et tomt hus i Gratangen og en postkasse i Oslo
Teambuilding Norge AS, som skulle drive «ledelse og kompetanseutvikling», avholdt ingen kurs eller seminarer i huset. I juli 2001 endret firmaet navn til Mikkelskogen AS. De skulle ikke drive ledelse- og kompetansesenter lenger. «Eie, drive og leie ut fast eiendom, drive serveringsvirksomhet og hva derved står i forbindelse», var firmaets nye formål, ifølge Brønnøysundregistrene.
Det var et firma med liten aktivitet, bestående av et tomt hus i Gratangen og en postkasse i en av Oslos drabantbyer.
Firmaet leverte bare inn årsregnskap til Brønnøysundregistrene i ett av sine virkeår, i 2000. I selskapets egen årsberetning er selskapet omtalt som «Norsk Teambuilding AS», og ikke Teambuilding Norge AS, som var firmaets Brønnøysund-registrerte navn.
Det nærmeste selskapet kom aktivitet var at Sverre Jørgen Høgmo, broren til Per-Mathias, hadde oppsyn med huset og fungerte som en slags daglig leder – noe han fikk betalt for.
– Jeg jobbet med å klargjøre kursstedet, utarbeide kursinnhold. I tillegg ble det jobbet med drift av Foldvik Brygger og vi ble forespurt av konkursboet til Gratangen Hotell om vi kunne tenke oss å avhjelpe med drift i sommersesongen. Dermed ble også det en viktig arbeidsoppgave, skriver Sverre Jørgen Høgmo i en epost til Josimar.
Per-Mathias Høgmo, som etter OL-gullet i Sydney hadde tatt over som landslagssjef for U21-herrer, bodde fortsatt i Moss. Og pleiet omgang med «pubgjengen».
2002 ble en turbulent sesong for den gamle fotballstormakten i Østfold. Under trener Erik Brakstad gikk laget fra tap til tap i vårsesogen. Han ble «innvilget ferie ut sesongen» i august. Rune Tangen skulle lede laget resten av 2002.
Den samme sommeren begjærte Mikkelskogen AS seg konkurs. Konkursboet besto i all hovedsak av gjelden banken hadde mot selskapet for kjøp av huset.
Urealistisk høy verdi
«Tilsynelatende foreligger det en klar overvurdering av boets faste eiendom og innbo/løsøre i forbindelse med etableringen av selskapet i 2000. Takstmann har angitt en antatt markedsverdi på kr. 2 100 000,- pluss tomt: kr. 100 000,-. I alt kr. 2 200 000», skriver bostyreren i sin sluttinnberetning etter konkursen i Mikkelskogen AS.
«Også verdien av innbo og løsøre synes å være urealistisk høy sett i forhold til den listen over innbo og løsøre som medfulgte overdragelsen av eiendommen utarbeidet av Per-Mathias Høgmo. Han var en av stifterne av selskapet og eier av den faste eiendom, som ble brukt som tinginnskudd, i henhold til en avtale mellom stifterne datert 3. juni 2000.»
Ifølge bostyrer viste det seg at det var betydelig mindre verdier i møblene enn 250 000 kroner, «dels på grunn av at enkelte hvitevarer var ødelagt, samt møbler skadet. Salg av møblene har utelukkende innbrakt kr. 9000,-».
«Den som synes å ha tjent på overføringen av eiendommen som tinginnskudd – ved stiftelsen av selskapet, er en av stifterne/aksjonærene i selskapet – Per-Mathias Høgmo, ved at eiendom og løsøre er overtatt for kr. 2 450 000 ,- – og Per-Mathias Høgmo har fått utbetalt kr. 2 348 000,- pluss de øvrige aksjonærenes aksjeandeler, i henhold til avtalen av 3. juni 2000, hver på kr. 17 000,-, i alt kr. 85 000 – totalt kr. 2 433 00,- med eventuell dekning av den påhvilende panten Per-Mathias Høgmo har hatt i forbindelse med utbygning av eiendommen.»
Mens bobestyreren påpekte i sin sluttinnberetning at Høgmo hadde tjent penger på konkursen, hadde han selv en annen forklaring da Dagbladet omtalte saken i 2002.
«Vi har investert 800 000 kroner i prosjektet. Disse pengene er nå tapt», sa Høgmo til avisen.
Hele ideen om et ledelses- og kompetansesenter i Gratangen, var en boble.
«Selskapet synes etablert på et svært luftig og tynt grunnlag. Samtidig synes selskapets daglige ledelse og styre ikke å ha fulgt opp igangsettelsen og utviklingen av selskapet med tilstrekkelig engasjement og oppmerksomhet», skriver bostyrer.
– I sum blir dette tilsynelatende en gutteklubb av fotballentusiaster som kan ha misbrukt bankkundenes og bankaksjonærenes midler. Dette er et tap nok Høgmo skulle ha vært påført – han bygget et flott hus i et marked der du ikke får igjen pengene nå du selger det. Han gikk inn med åpne øyne. Ved å få satt en urealistisk høy takst på huset forledet han nok banken til å tro at det var mer verdifullt enn det var. Han skulle ikke ha påført banken dette tapet, men på den annen side burde banksjefene aldri gått med på dette, sier Petter Gottschalk.
Den anonyme varsleren
10. mars 2016 sendte en person som omtaler seg som «bankfunksjonær i Sparebank 1» et anonymt brev til kulturdepartementet ved kulturministeren og fotballpresidenten, der han antyder økonomisk utroskap i bankens ledelse i saken, og at det aldri var meningen å holde noen kursvirksomhet i huset i Gratangen.
«Så skjedde det som vi i banken aldri har opplevd maken til i vår bankkarriere. Mikkelskogen AS begjærte seg konkurs 13. juni 2002 og Sparebank 1 overtok gjelden i boet 16. juni 2002. Gjelden inkludert eiendom og løsøre var da 2 615 276,65», skriver han.
«Det er merkelig at dette ikke har blitt etterforsket av politiet, men ved en forespørsel den gang hos bobestyrer fikk vi beskjed om at politiet i Oslo ikke hadde prioritet til å etterforske saken», skriver den anonyme varsleren.
Konkurser etterforskes svært sjelden.
– Hovedregelen er at bostyrer må melde fra om mistanke om ulovligheter. Det hender også vi får høre om det på annen måte, for eksempel gjennom varslere eller media, forteller Bård Thorsen i Økokrim til Josimar.
Den anonyme bankmannen ventet i mange år, før han sendte varslerbrevet.
«Beklager at jeg ikke har kommet med info før. Jeg var redd for jobben min!», skriver han.
Ingen budrunde
Eiendommen ble etter konkursen taksert til 920 000 kroner av takstmann Idar Skoglund fra Harstad, med en låneverdi på 800 000 kroner.
– Den taksten, det var min vurdering av hva en potensiell kjøper var villig til å betale for huset. Det er ikke noe kjempemarked i Gratangen, sier Skoglund.
20. juni 2003 ble huset solgt for 700 000 – en «helt grei pris» ifølge eiendomsmegler Lars Johansen.
– Salget som etterfulgte konkursen gikk gjennom megler. At den salgssummen speiler den reelle markedsverdien på boligen, det kan man trygt legge til grunn. Perioden mellom de to salgene var så kort at det ikke skjedde noe i markedet som skulle tilsi at eiendommens verdi skulle falle. Kjernespørsmålet blir: Har man unngått tap ved salg av en eiendommen ved å opprette et selskap som det ikke ble noe virksomhet i for at husbygger skulle unngå å tape penger?, spør Oddgeir Lydersen, advokat og bostyrer i Sarpsborg.
Kjøperen, Jens Arve Johnsen som selv er tømrer av yrke, hadde ingenting håndverksmessig å utsette på huset
– Nei, det var et fint hus. Nå husker jeg ikke taksten, men jeg kjøpte det for 700 000. Markedet i Gratangen er ikke stort. Det var ingen budrunde, forteller han.
Tre år senere ble huset solgt videre. Kjøper var Per-Mathias Høgmos søster og svoger. Summen de betalte: 830 000 kroner.
700 000 var husets reelle markedsverdi. Det økonomiske tapet som Per-Mathias Høgmo skulle ha lidt, det tok i stedet den Moss FK-tilknyttede banken i Østfold, en bank der ledende skikkelser var gode venner med Per-Mathias Høgmo.
«Korrupsjon» og «smøring»
– Dette kan være økonomisk utroskap fra banken, sier Petter Gottschalk, professor ved Handelshøyskolen BI med økonomisk kriminalitet som fagfelt.
– Bankfunskjonærene har som oppgave å forvalte bankens verdier og interesser. Dersom de opptrår på en måte som gjør at at forvalter en annen parts interesser, inntreffer økonomisk utroskap.
Mats Stenmark fra institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo utdyper på generelt grunnlag:
– Det er ikke i seg selv straffbart å inngå en tapsbringende avtale. Såkalt økonomisk utroskap foreligger imidlertid når f.eks. en ansatt inngår en avtale som strider mot arbeidsgivers interesser, med det formål at vedkommende selv, eller en tredjeperson, skal tjene på dette.
Ifølge Petter Gottschalk kommer også korrupsjonsbegrepet i spill. Per-Mathias Høgmo fikk en «utilbørlig fordel i kraft av verv, stilling eller oppdrag».
– Dette inntreffer ikke fordi Høgmo var en vanlig, god bankkunde, men fordi han er Per-Mathias Høgmo, tidligere trener i Moss og en del av miljøet, sier Gottschalk.
– På generelt grunnlag kan det etter omstendighetene foreligge et brudd på straffebestemmelsen mot korrupsjon, dersom noen mottar en utilbørlig fordel, i anledning utøvelsen av en stilling som vedkommende er tiltenkt i fremtiden. Dette refereres ofte til som smøring, sier Stenmark.
«Ren idealisme»
Høsten 2002 tok Rune Tangen fatt på oppgaven som Moss-trener. I kulissene virket Per-Mathias Høgmo.
3. oktober skrev Moss Avis:
«Per-Mathias Høgmo er en av flere som kan være aktuelle som Rune Tangens nærmeste støttespiller i MFK neste år. Og seg selv er ikke Høgmo avvisende til tanken.
‘Jeg er jo allerede litt med i kulissene’, sier U21-landslagssjefen.
Høgmo hadde formasjonstrening med MFK-stallen før møtet med Start, og skal ha det igjen i morgen. Og følges det taktiske like godt nå som mot Start, er suksessen garantert.»
15 dager senere hadde lokalavisen snakket med Høgmo igjen.
«’Det er jo kun snakk om å klargjøre en del arbeidsoppgaver defensivt, og litt offensivt’, forteller U21-landslagssjefen. Men for trener Rune Tangen og resten av MFK-troppen er dette et verdifullt innslag i treningsuka, som spillerne vet å verdsette.»
Og Høgmos arbeid i kulissene skulle fortsette de neste årene.
«Per-Mathias Høgmo stiller opp for Moss Fotballklubb på ren idealisme og fordi han vet at det finnes et ekte fotballengasjement i byen og i klubben. Han skal ikke ha lønn for sitt bidrag og vi er svært fornøyde med å ha fått ham med på laget», sa Hans Jørn Rønningen, styreleder i Moss Fotballklubb til Moss Avis 18. februar 2005.
«Jeg ville bare skape arbeidsplasser»
Brevet fra varsleren ble sendt til kulturminister Linda Cathrine Hofstad Helleland og fotballpresidenten. Vi kontaktet NFF-president Terje Svendsen. Pr. sms opplyste han at han hadde mottatt brevet, og henviste oss til kommunikasjonsavdelingen i NFF for ytterligere kommentarer:
«Hei – ja, jeg har mottatt brevet. Ytterligere kommentarer gis av Christer Madsen i kommunikasjonsavdelingen i NFF. Terje»
Josimar forsøkte gjentatte ganger å få Per-Mathias Høgmo i tale – uten å lykkes. Uoppfordret tok NFFs kommunikasjonsdirektør Svein Graff kontakt med oss. Via Graff sendte vi en rekke spørsmål til landslagssjefen:
Kan du fortelle noe om visjonene til Teambuilding Norge?
Hvem av eierne kom på ideen om ledelse- og kompetansesenter i Gratangen?
Hvem skulle holde kursene? Var det kun interne krefter eller tenkte dere å hente inn eksterne foredragsholdere i tillegg?
Gratangen ligger litt utenfor alfarvei. Er det grunnen til at det ikke fungerte? Hadde forutsetningene for å lykkes med kurs- og kompetansesenteret vært bedre om det for eksempel hadde ligget i Oslo?
Hva var grunnen til navneendringen til fra Teambuilding Norge AS til Mikkelskogen AS?
Da selskapet ble stiftet la du en fordring i selskapet verdt 2 450 000 kroner. Hvorfor valgte dere den løsningen?
Da du skjøt inn huset i selskapet, hvilke forventninger hadde om når selskapets gjeld til deg ville være nedbetalt?
Utbygger var også takstmann: Hva tenker du om den problemstillingen?
I 2003 ble huset solgt for 700 000 kroner. Var taksten du fikk av Svein Roaldsen reell?
Bostyrer skriver i sluttinnberetningen at Teambuilding Norge AS ble «etablert på et svært luftig og tynt grunnlag». Hva er din kommentar til det?
Da selskapet gikk konkurs, overtok banken gjelden. Hvorfor gjorde de det?
Flere eksperter vi har snakket med mener det ble begått økonomisk utroskap i banken og at du ble gitt en «utilbørlig fordel». Dette er korrupsjonsbegreper. Hva er din kommentar?
Ifølge sluttinnberetningen er det utbetalt lønn til en ansatt i Mikkelskogen AS fra lønnsgarantifondet. Hvem var det og hvilke oppgaver utførte vedkommende?
Noen dager senere fikk vi svar på epost fra Svein Graff.
«Kan ikke se at det er nye opplysninger i denne saken som ikke har vært omtalt tidligere, men du kan eventuelt sitere PMH på følgende:
‘Denne saken er belyst og omtalt i media tidligere, og konkurssaken ble behandlet av de instanser som skal behandle konkurser. Ingen uregelmessige forhold ble avdekket av bobestyrer eller skifteretten da konkursen til selskapet ble behandlet for 13 år siden.
Selskapet ble opprettet for å tilby teambuilding-tjenester gjennom kurs- og konferansevirksomhet med interne og eksterne foredragsholdere i Gratangen og landet for øvrig.
Jeg hadde lyst til å være med å skape arbeidsplasser i min hjemkommune. Det er synd vi ikke fikk det til.
Utover det har jeg ikke behov for å kommentere denne saken.’»
«Jeg var uhildet da jeg vurderte huset»
Utbygger og takstmann Svein Roaldsen står fast på at taksten var reell – og mener Josimar er ute etter å sverte hans gode venn Per-Mathias Høgmo.
Stemmer det at du var utbygger da Per-Mathias Høgmo bygget hus i Gratangen?
– Ja. Jeg hjalp ham med en del saker, men det var en byggmester som utførte jobben. Jeg hjalp til med å ordne byggene for ham. Jeg var en konsulent for ham.
Da Høgmo solgte huset til sitt eget firma, var det en takst fra deg som var grunnlaget for salgssummen. Var det uproblematisk å være takstmann på en eiendom du hadde vært utbygger på?
– Nei, det var mange år etterpå. (Bygging av huset ble påbegynt 1998, taksten ble satt 15. april 2000. red.anm.) Jeg så ikke noe problematisk ved det, det gjorde jeg ikke. Hva er du ute etter? Saken skjedde for mange år siden.
Boligens markedsverdi takserte du til 2,1 millioner kroner. Hvordan kom du fram til den taksten?
– Ja, det vet jeg jo. Det er en markedsverdi som er lagt til grunn for en takst. Den var ikke ugunstig, den taksten. Stor tomt. Bra tomt.
Når du sier ugunstig: taksten var riktig, er det det du mener?
– Den var ikke for høy, den taksten.
Hvordan vil du beskrive boligmarkedet i Gratangen på dette tidspunktet?
– Det var brukbart. Dette er på landsbygda, det er ikke stor aktivitet, men i perioder er det etterspørsel. Brukbart marked.
Var det godt med etterspørsel da?
– Ja, det var stabilt i Gratangen. Å bygge et sånt hus er mye dyrere enn den taksten.
Husker du kostprisen?
– Den husker jeg ikke. Den var langt over den taksten der, kostprisen. At banken selger husene til lavere pris, har ingenting med taksten å gjøre.
Samme år som boligen ble solgt for den taksten du hadde satt til Høgmos eget selskap, ble det nest dyreste hus solgt for 650 000 kroner.
– Hvor da?
Årstein. Det nest dyreste huset i Gratangen kommune det året ble solgt for 650 000 kroner.
– Det går ikke an å se på sånne ting. Da har dere ikke peiling. Det er tøvete. Kan ikke sammenligne et hus på en annen plass, hvor som helst. Kan være ei rønne av et hus. Det har mye å si hvor det er, tomt og utsikt. Men hva er det du holder på å legge opp til? Holder du på å lage en sak på ting som er avgjort og belyst for å få en stor overskrift? Hvorfor er du inne på dette? Hvorfor tar du opp dette?
Vi skriver om fotball…
– Men dette er ikke fotball.
Høgmo er landslagstrener i fotball.
– Jaja, men du har jo en grunn for at du går inn i dette. Hvem har tipsa deg? Hvorfor blir det tatt opp?
Vi ser på omstendighetene rundt konkursen i selskapet…
– Det er jo belyst og avgjort for mange år siden. Du er ute etter å sverte noen, det hører jeg på deg. Hvem har kontaktet deg?
Ingen.
– Jo, det er det ikke tvil om. Jojojo. Du må ikke si noe annet.
Vi sitter på et brev som er sendt kulturdepartementet, så ingen har kontaktet meg om det. Vi må finne ut om det ligger noe her eller ikke. Tre år etter at Høgmo solgte huset til sitt eget selskap for 2,45 millioner kroner basert på din takst, ble det solgt på det åpne markedet for 700 000. Hva tenker du om det?
– Det er det jeg prøver å si…når bankene overtar noe etter en konkurs da bare «stamper» de huset ut på kortest mulig tid. I et marked som i Gratangen må du bruke litt tid på selge et hus. I perioder vil det være litt laber interesse i markedet, men så dukker det noen opp som er interessert i huset og som kan betale for det. To millioner for et hus på den kvaliteten og størrelsen…så vidt jeg husker var det en ganske stor tomt med fantastisk beliggenhet. Det var også et fritidsmarked som er interessant. Hva banken selger det for, det er tøvete å skrive om. Har du en bil du ikke greier å betale for, hva skjer da? De henter bilen og «stamper» den ut og that’s it…sånn er det med bankene. Du må ha litt…når du skriver sånt…jeg skjønner hvor du vil…men du må tenke litt også når du skriver.
Gratangens ordfører og din kone, Rita Roaldsen, uttalte følgende til Dagbladet i 2003: «Markedspris i vår kommune ligger under byggepris».
– Jaja.
Likevel takserte du huset til tre ganger markedsverdien. Hvordan kom du fram til det?
– Taksten lå under byggepris. Det huset kostet mye mer å bygge.
I takstdokumentet står det at kostpris var to millioner kroner?
– Jeg husker ikke hva jeg satte som kostpris. Men det er jo en del i tillegg du må ta i betraktning. Tomt, vei, vann og kloakk og forskjellige ting, infrastruktur som ikke inngår i byggetaksten – som inngår i totaltaksten. Du må plusse på tomta på den prisen der.
Tomteverdien satte du til 100 000.
– Jeg husker ikke hva jeg satte. Men det ble bygget vei, vann og kloakk i forbindelse med den byggesaken.