House of Football
Hvis det finnes et soundtrack til moderne fotball er det ikke korsang eller trønderrock. Det er house music. Vi har funnet ut hvorfor.
Hvis det finnes et soundtrack til moderne fotball er det ikke korsang eller trønderrock. Det er house music. Vi har funnet ut hvorfor.
Tekst: Peter Amdam
Put your hands up! Put your hands up! Puts your hands up for Dirk Kuyt! He loves this city! Ta ta ta ta ta taaaa taaaa taaaa!” Liverpoolfansen synger taktfast idet nederlenderen entrer gresset på Anfield. Men det er ikke den sedvanlige ompa ompa-takten vi er vant med på tribuner her hjemme. Men 128 bpm (beats per minute), housemusikkens vanligste tempo, og lesten de har støpt Kuyt-sangen på er Fedde Le Grands “Put Your Hands Up For Detroit”. En av de siste årenes aller største househits. Et monster på dansegulv verden over. Og på tribunene i Liverpool.
Dette illustrerer minst to ting: At housemusikk har en solid innvirkning på fotballkultur, og at house kan anses å være velegnet for både å bekrefte og øke ballentusiasmen.
Fotball, drugs og dansemusikk. En kort historie
Skal du skjønne noe av dette fenomenet, må du selvsagt se til England. Det er snakk om arbeider-
klasseungdom, samhold, eskapisme, fotball og clubbing. “Hooligans”, “casuals”, “mods”, “soulboys” og så videre.
“Purple hearts”, amfetamin i pilleform, var den foretrukne piffen i tillegg til alkohol. På 70-tallet reiste hvit arbeiderklasseungdom, pent og sharpt kledd, arvinger etter 60-tallets modskultur – i Nord-England, gjerne i flokk, utenbys til svære soulklubber for allnighter-dansing, fest og slåssing. Ikke ulikt fotballfans. Hvis du bytter ut klubber som “Wigan Casino” med en hvilken som helst stadion, blir koblingen åpenbar. De fleste vet at det er mer enn bare de nitti minuttene med spill på banen som tiltrekker og trekker deg ut av ukedagenes trelldom og monotoni.
“Northern soul”-folket og fotballsupporterne var skeptiske til hippier (som de mente var overklassefolk som snobbet nedover), og deres psykedeliske drugs. Men da arbeiderklassegutten David Bowie ble Ziggy Stardust på midten av 70-tallet, ble syrebiter en aksepert diett, og det fortelles om garvede fotballpøbler iført sølvfargede platåsko og glorete nylonskjorter på tribunene. En frapperende tanke.
