Invasjon av innovasjon

Fotballen er i konstant utvikling, og i fremste rekke finner vi Tyskland, som i løpet av kort tid har utviklet to nye spillertyper – hybriden og astronauten.

Tekst Eivind Bisgaard Sundet

Mange av dagens tyske spillere er vanskelige å definere inn i en etablert rolle i et fotballag. Og det er noe symbolsk i at verdens fremste nummer 10, Mesut Özil, fikk drakt nummer 11 da han skrev under for Arsenal i sommer. Fotballens magiske nummer og spillertype er i endring. Og i Tyskland er Mesut Özil det fremste bilde på en ny tid. Hybriden Özil er ingen typisk nummer 10. Han var ving og ble playmaker, men tok med seg mange av ferdighetene fra vingrollen og er nå egentlig hverken playmaker eller ving. En annen spiller som er sjangeroverskridende er Marco Reus, han var spiss og ble kant. Han er ingen typisk ving, ei heller en innoverkant, men har med seg spisskvaliteter og playmaker-ferdigheter ut i en ny fri kantrolle. Astronautene er opptatt av rom. Thomas Müller var den første som ble omtalt som astronaut, og den omtalen sto han for selv. Max Kruse er også en slik spiller. Disse spillerne er gode til å utnytte rommet motstanderlaget gir fra seg. De beveger seg nesten ubemerket mellom motstandernes forsvarslinjer. De nye tyske spillertypene vandrer gjerne ut på kant, inn i bakrom eller ned i egen midtbane. Og de er effektive. Denne besettelsen av å effektivt utforske rommet gjør Tysklands månelanding i Brasil neste sommer mulig.

Özil
Özils ferdighetsregister la grunnlaget for den dynamiske fotballen tyske klubblag – og landslaget – står for anno 2013. I likhet med den brasilianske landslagsjefen Carlos Alberto Parreira, som under VM i 94 lot de bevegelige spillerne, Zinho og Mazinho, få spillerom og spilletid på bekostning av den mer stillestående Rai, gjorde den tyske landslagssjefen Joachim Löw det samme trekket da han satset på Özil som Tysklands offensive kraft før VM i 2010. Det tyske maskineriet hadde før Özil blitt dirigert av Michael Ballack. Ballack var utvilsomt en god spiller, selv om ettermælet til Ballack for alltid vil være preget av kampene han ikke vant: To tapte Champions League-finaler, et semifinaletap i VM og en tapt VM-finale. Ballack var i besittelse av et helt annet ferdighetsregister enn Özil. Dirigenten Michael Ballack var en sentral midtbanespiller, men ingen utpreget playmaker. Han tilførte lagene han spilte på fysikk og hardhet. Han var en innpisker, en god pasningsspiller, men ikke et kreativt geni av typen Xavi eller Riquelme. Ballack ble skadet før VM i 2010 i Sør-Afrika, noe som gjorde veien åpen for Özil. I tiden før Ballack, var Steffan Effenberg prototypen på en tysk offensiv midtbanespiller. Effenberg som presist beskrives på Wikipedia som en ledertype med et hardt skudd og god fysikk, men også som en fryktet og kontroversiell type. Litt som den gamle tyske midtbanerollen.

Jose Mourinho beskrev Özil som en blanding av Luis Figo og Zinedine Zidane da han ankom Madrid. Og reaksjonene lot ikke vente på seg da tyskeren skiftet bostedsadresse fra Madrid til London. Blant dem som var mest skuffet over exiten var Cristiano Ronaldo. «Özil er den spilleren som kjenner meg best, det er han som vet hvordan jeg beveger meg og hvor jeg vil ha ballen.»

For Özil var det kanskje greit å komme seg ut av Ronaldos skygge, selv med en god statistikk i Real Madrid hvor Özil leverte 81 assists og 27 mål på 157 kamper, noe som tilsvarer et snitt på 0,69 mål per kamp. Men prestasjonene var enda bedre for Tyskland i samme periode, hvor han scoret 12 mål og hadde 19 assists på 29 kamper, et snitt på 1.07 mål per kamp. Tallenes tale er klokkeklare, Özil er en skapende kraft, men han er også en spiller som ikke trenger ballen for å skape farlige situasjoner. Han er svært bevegelig, og det er måten han vandrer i hele banens bredde som skiller ham fra tidligere playmakere. I Real Madrid gjorde disse løpene ut mot siden det mulig for Ronaldo å komme inn sentralt i banen. Og over 30 % av sjansene Özil skapte for Real forrige sesong gjorde han fra flankene.

Reus
Dortmunds Marco Reus har levd litt i skyggen av Mario Götze, men etter sistnevntes exit fra Westfalen stadion har verden fått øynene opp for Reus. Han besitter mange av de samme egenskapene som Özil. Med utgangspunkt som venstrekant i Klopps 4-2-3-1 system vandrer Reus konstant innover i banen, men like ofte løper han fra kant til kant. I motsetning til Bayern Münchens kantspillere Ribéry og Robben er det som regel uten ball. Reus og Thomas Müller har mer til felles i hvordan de hele tiden truer motstandernes rom enten mellom leddene eller bak motstandernes forsvar. Denne evnen til å utnytte rom i kombinasjon med gode ferdigheter, hurtighet og kondisjon gjør Reus til det ultimate tyske angrepsvåpenet. I likhet med Özil er Reus en hybrid. Han spilte i en annen posisjon i starten av karrieren. I Borussia Mönchengladbach spilte Reus spiss, men i Klopps Dortmund har han altså vært å finne bak spissen Lewandowski i en kantrolle. Dortmund er det laget, sammen med Leverkusen, som bruker posisjonsbytter mest aktivt. Jürgen Klopps mannskap har en stor grad av frihet, med tanke på hvor spillerne bak Lewandowski befinner seg, samtidig som backene alltid skal holde bredde når laget angriper. Reus har fått større ansvar offensivt selv om playmakeransvaret i hovedsak har hvilt hos Nuri Sahin denne sesongen. Det er Marco Reus som er katalysatoren i angrepspillet. Han setter tempoet. Reus er ikke de facto Klopps nummer 10, men han er spilleren mye skal innom, det er han som skaper farlige situasjoner, og som Özil gjør han det fra alle posisjoner. Etter sju kamper hadde Reus skapt 52 av Dortmunds skudd på mål, 26 skudd og 26 pasninger som førte til skudd. Det er mer enn hva klubben SC Freiburg har greid på sju kamper. De står med 51 skuddforsøk etter sju kamper.

Thomas Müller og Bayern München
Ich bin ein Raumdeuter, sa Thomas Müller i et intervju til Süddeutsche Zeitung i 2011 for å beskrive sin rolle på fotballbanen. Og med det definerte han en hel generasjon tyske fotballspillere. På norsk vil Raumdeuter bety noe sånt som romtolker, men la oss kalle det for en astronaut. Han er jo virkelig en astronaut der han vandrer mellom Bayerns stjerner. Han er den fremste spilleren i verden til å finne rom. Müller kan ta dype løp for å frigjøre seg, men ofte er bevegelsen hans bare små steg til siden, et steg bakover, bort fra ballfører og ute av syne for sin oppasser. Thomas Müller jobber i det stille. Han er ingen playmaker som Özil, han er ingen kantspiller som Ribéry eller Robben. Han er astronauten Thomas Müller, og som den britiske skribenten Barney Ronay beskrev på denne måten: «Hans spesielle kraft er å finne rom, et rom usynlig for en som ikke er Raumdeuter, og så spre seg i dette rommet som en sky av røyk, eller en form for lumsk hussopp.»

Denne kraften som Müller besitter har allerede tatt ham ubemerket til toppen av fotballverden. Han er kun 24 år gammel, men toppscorer fra VM 2010, har to seriegull i Tyskland og to cupgull. To finaler i Champions League, mål i den første mot Chelsea i 2012 hvor det ble tap, og seier mot Dortmund i 2013. Han var Bayerns toppscorer i Champions League i 2012/13-sesongen med åtte mål, kun slått av Cristiano Ronaldo og Robert Lewandowski på toppscorerlista, og han har tredjeplass fra både VM og EM! Sist sesong var han nummer tre på målpoenglista i Bundesliga. Med 13 mål og 13 assists var det bare spissene Kiessling og Lewandowski som var bedre. Denne høsten har han også gjort en ny reise for Pep Guardiola. Thomas Müller har spilt ensom spiss for Bayern borte mot Manchester City og borte mot Bayer Leverkusen.

Pep Guardiola ser ut til å være fast bestemt på å gjøre sine personlige forbedringer. Under Heynckes var ikke Bayern like dynamiske som Dortmund og Leverkusen. Dette skyldes nok i stor grad Robben og Ribéry. De er to utpregete vingspillere, som holder bredden når laget er i angrep. Det ble da opp til Müller, og ofte også Schweinsteiger, å bevege seg i mellomrommet. Ribéry og Robben hadde begge en kjempesesong i fjor. Ribéry ble kåret til Champions Leagues beste spiller mens Robben avgjorde CL-finalen og ble utnevnt til banens beste spiller.

Max Kruse og Gladbach
Max Kruse er en spiller Joachim Löw har lagt sin elsk på den siste tiden. Han er en god tilrettelegger og avslutter. Han skiller seg fra de andre spillerne nevnt i denne saken fordi han i utgangspunktet er spiss. Rollen han bekler i Mönchengladbach er tilnærmet den vi har sett Fabregas har gjort for Spania, som en «false nine», eller ni og en halv, som de sier i Tyskland. Han er en anvendelig og vandrende spiller. Han er ofte helt andre steder på banen enn ved motstanderens mål. Kruse vandrer ute til venstre eller nede på midtbanen i den oppbyggende fasen av spillet. Hele tiden søker han rom og han er alltid spillbar. Etter åtte kamper leder han kombinasjonsstatistikken mål og assist sammen med Sam og Lewandowski. Borussia Mönchengladbach er det eneste laget i toppen av Bundesliga som spiller med to spisser. På papiret stiller Lucien Favre menn i en helt normal 4-4-2 formasjon, men når kampen er i gang minner ofte formasjonen mer om 4-6-0. Sammen med Raffael utgjør Kruse Bundesligas mest bevegelige spisskombinasjon. De søker begge ned i banen for å få ballkontakt. Max Kruse er den som går dypest av de to, Raffael søker oftere mot kantene. Det har vært effektivt. Hjemme har Gladbach vunnet alle kampene på Borussia Park. I den åttende serierunden ble til og med Borussia Dortmund for små.

Sidney Sam og Leverkusen
Sam har denne sesongen slått ut i full blomst for Leverkusen. Sist sesong var det Schürrle som fikk det meste av æren for Leverkusens fine spill. Schürrle er en spiller som minner mer om Thomas Müller, han er anonym, lite flamboyant og det er vanskelig å sette fingeren på hva han er god på, annet enn at han er en effektiv og bevegelig spiller. Sidney Sam er kantspilleren som fikk en fri rolle bak spissen Kiessling. Han er ingen playmaker, men en hurtig og god kontringspiller. Denne sesongen har Sam blitt mye bedre til å frigjøre seg når Leverkusen angriper mot etablert forsvar og det har gitt resultater. Etter åtte serierunder denne sesongen har han allerede notert seg for seks mål og fire assist. Leverkusen har med sin 4-3-2-1 formasjon også en stor grad av frihet for de to spillerne bak spissen Kiessling. Sørkoreanske Heung Min Son var linket til mange store klubber i sommer blant annet Dortmund, men valgte Die Verkself. I Leverkusen er det backene som skal holde bredden i angrep. Det fører til at Leverusen ser ut til å spille 2-1-2-4-1 i angrep. Schürrle og Heung Min Son er ganske like typer. Begge var i utgangspunktet spisser, men veldig løpesterke og gode til å finne rom. Sidney Sam og Robbie Kruse er i utgangspunktet mer kantspillere, hurtige og dribleglade. I Leverkusen har man ikke en like definert playmaker som vi har sett i Dortmund i år, Leverkusen satser på hurtige angrep og høy grad av bevegelse både fra spillerne bak spissen og fra backene.

Konklusjon
Tysk fotball har utviklet seg mye siden Ballack og Effenberg. Det vi nå ser er fruktene av satsingen som kom etter EM-nedturen i år 2000. Tyske spillere har i dag bedre grunnutdanning enn sine forgjengere, og er flinkere til å effektivt kombinere sine egenskaper samtidig som de kan utnytte hele banens flate. Nivået blant spillerne er blitt høyere og det er blitt viktigere at den enkelte finner sin nisje. Det å beherske rom og å spille i ulike posisjoner er blitt vinnerformelen for denne tyske generasjonen. Det er derfor dagens beste spillere har tatt steget ut av utdaterte rollebeskrivelser og funnet opp sine egne.