«It’s not fucking over yet»

En av de aller største trenerlegendene er i ferd med å si farvel til klubbfotballen. Tre minutters ekstremdrama i helgens kamper gjør at hun kjemper om enda en tittel, helt til siste slutt.

Tekst: Marius Lien

Emma Hayes’ spillerkarriere var kort. Faktisk var den så kort at hun ikke rakk å bli seniorspiller. På midten av 1990-tallet la den lovende midtbanespilleren fra Arsenal-akademiet ut på en tur i alpinløypa. Resultatet var en ankelskade som tvang henne til å legge opp.

Hayes, født og oppvokst i London, var likevel full av energi, og begynte å studere ved et universitet i Liverpool. Samtidig begynte hun trenergjerningen, først for et amatørlag i Liverpool og senere i en collegeliga i USA. I 2006 returnerte hun til England, og fikk jobben som manager for Arsenals kvinnelag. På de tre første sesongene vant hun elleve titler, som inkluderte tre førsteplasser i øverste divisjon, altså forløperen til dagens Women’s Super League. Men den gangen var Arsenal fullstendig dominerende, et klassisk eksempel på at ett lag er ute av startgropa lenge før alle de andre. Å vinne disse titlene fortalte i seg selv ikke så mye om managerens egenskaper.

Deretter bar det tilbake til USA, der hun fikk ulike jobber «i kulissene» – altså ikke som manager, men i andre roller rundt ulike fotballag.

Kanskje det var her hun for alvor begynte å se verdien av å bygge et lag rundt manageren. Dette var et av emnene hun diskuterte i audioboka Kill the Unicorn, utgitt i 2023. Her dysser hun ned alt ståket som ofte oppstår rundt «managergeniet» – forestillingen om at store trenere som Pep Guardiola, Alex Ferguson, Jürgen Klopp eller Sara Wiegman er gudbenådede, allmektige genier. I stedet handler det ifølge Hayes om at disse folkene klarte å samle velsmurte, toppkvalifiserte team rundt seg.

Første tittel i 2015
De var rett og slett dyktige lagledere. På dette tidspunktet hadde Hayes selv opparbeidet seg en posisjon som gjorde det naturlig å plassere hennes navn ved siden av disse gigantene. Og hva mente Hayes om taktikk og formasjoner? «Jeg er ikke sta når det gjelder taktikk. Formasjon er bare noen jævla tall. Alt handler om rom, hvem som kan skade oss og hvor de kan gjøre det.»

Oppturen begynte da hun fikk managerjobben i Chelsea i 2012. Året etter ble Arsenals ni år lange streak brutt av Liverpool, og i 2014 fulgte Chelsea Liverpool helt til døra. Hayes hadde nå fått bygd opp sitt eget lag, både på og utenfor banen. Med en purung Beth Mead som spydspiss vant Hayes sitt første WSL-trofé i 2015, etterfulgt av en andreplass året etter.

Dette var tiden da Lyon konsoliderte seg som Europas desidert beste lag. England hang fortsatt et stykke etter, men på hjemmebane satte Hayes og Chelsea seg i førersetet. I 2017 ble sesongen lagt om, slik at den som hos herrene gikk fra august til mai. Hayes signerte stjerner som norske Maren Mjelde og amerikanske Crystal Dunn, og vant først ligaen i en «interimsesong», før hun vant en «tradisjonell» WSL i 2017-18. Deretter fulgte hun opp med seiere i hver sesong fra 2019-20 og fram til i fjor. Nøkkelspillerne var nå verdensenere som Sam Kerr, Pernille Harder og Fran Kirby.

I år ble det kjent at Hayes var inne i sin siste sesong hos Chelsea. Neste stopp skulle bli USAs landslag. Ikke bare ville WSL miste sin mest meritterte og anerkjente trener. Ligaen ville også miste en usedvanlig fargerik personlighet, en sitatmaskin og kruttønne, som samtidig klarte å framstå som en hjertevarm og menneskelig leder. «Jeg har aldri vært en trener som roper og skriker, for faren min gjorde det mot meg, og jeg hatet det,» har hun uttalt. I Kill the Unicorn skrev hun at herreidrett fortsatt er hjemsøkt av «neandertalerholdninger», men likevel var det enkelte Chelsea-fans som i 2023 tok til orde for at hun skulle overta som manager for herrelaget.

Hennes siste vårsesong ble preget av to store kontroverser. Første plumpet hun uti i et intervju om kjæresteforhold i kvinnefotballen (omtalt av Josimar i et tidligere nyhetsbrev). «Player-coach relationships – they are inappropriate, player to player relationships are inappropriate». For det er ingen tvil om at dynamikken i en garderobe endrer seg når to nøkkelspillere er kjærester. Hayes gikk ikke videre i detalj, men mange tenkte tilbake på paret Pernille Harder og Magdalena Eriksson, som begge gikk fra Chelsea til Bayern München i 2023. Debatten sto i full fyr i flere dager, og Hayes’ egne spillere trykket «like» på Hayes-kritiske kommentarer på sosiale medier.

Hva mente hovedpersonen, egentlig? Hayes var først og fremst travel. Kort etter at kommentaren falt møttes Arsenal og Chelsea foran 32 000 tilskuere på Stamford Bridge. Chelsea, med Sam Kerr og nyinnkjøpte Mayra Ramirez på skadelista, scoret tre mål på ti minutter og vant. Og vips – Chelsea lå plutselig ikke så langt bak Manchester City allikevel, og et siste gull var innenfor rekkevidde for Hayes. Etterpå kom manageren med en halvspist unnskyldning. Hun innrømmet at det var feil å bruke ordet «upassende», men insisterte likevel på at det var nødvendig å kunne «snakke om disse tingene».

Den andre store kontroversen fulgte et par uker etterpå. 1. april møttes Arsenal og Chelsea igjen, nå i finalen i ligacupen. Oppgjøret var tett og intenst, og målløst etter nitti minutter. Da de røde endelig fikk ballen over streken, og det sto 116 minutter på kampuret, feiret Arsenals manager Jonas Eidevall så kraftig at noen mente han hadde tatt for mye Møllers Tran. 1-0 sto seg til siste slutt, og da Eidevall gikk mot Hayes med utstrakt hånd etter kampen, valgte Chelsea-manageren å bare daske hånden hans bort. «Jeg har ikke noe til overs for mannlig aggresjon» var hennes post-match-forklaring på hvorfor hun ikke ville si takk for kampen.

Dette ble oppfattet som en kritikk av Eidevalls opptreden på linja under kampen, og særlig etter scoringen. Nok en gang tok debatten fyr, og Hayes ble møtt med enda mindre forståelse enn ved forrige runde. Selv kommentatorer som The Guardians Suzy Wrack og frilanseren Sophie Lawson, som vanligvis ikke går av veien for å hamre løs på alle som ikke behandler kvinnelige fotballfolk med behørig respekt, mente Hayes burde ha tålt at Eidevall feiret litt da Arsenal scoret.

Livet gikk videre, og Manchester City hadde fortsatt en trygg sekspoengs ledelse på Chelsea. Helt fram til 89 minutter ut i de lyseblås kamp mot Arsenal sist lørdag. City ledet 1-0, men i løpet av to minutter scoret Stina Blackstenius to ganger. Samtidig scoret Guro Reiten fire av Chelseas åtte mål mot Bristol City. Dermed leder City i skrivende stund med tre poeng på Chelsea. City har en kamp igjen, borte mot Aston Villa 18. mai. Chelsea derimot, har hele to kamper igjen. Først borte mot Tottenham 15. mai, deretter borte mot Manchester United 18. mai. Tradisjonelt skal både Chelsea og City vinne sine kamper greit. I så fall vil de stå med like mange poeng ved sesongslutt.

Og målforskjellen? I skrivende stund har Hayes’ lag ett måls fordel. Alt tyder dermed på at legenden på mirakuløst vis skal hente hjem et siste trofé. «It’s not fucking over yet,» som hun sa etter 8-0-kampen sist lørdag.