Josimar 4/2013

Hva gikk egentlig galt, Ståle?
For to år siden var Ståle Solbakken Norges største trenerstjerne etter imponerende resultater i FC København. Han skulle bli ny landslagssjef, men da tilbudet fra Bundesliga dukket opp, vraket hedmarkingen Norge – og flyttet til Köln. Etter et turbulent opphold som endte med sparken, fikk han en ny mulighet hos ærverdige Wolverhampton. Her skulle han lide samme skjebne. I dag jobber Ståle Solbakken som fotballekspert på TV2. Josimar-redaktør Frode Lia har møtt Solbakken i «den store fotballsamtalen».

Jeg tror heller feilen lå i at vi undervurderte det medietrykket og den trykkokeren både klubben og spillerne hadde lidd under alt for lenge. Det var en kjensgjerning at flere av dem hadde ønsket seg vekk fra klubben i en lengre tid. Garderoben var helt død. Fullstendig tom for glød og engasjement. Nettopp derfor valgte vi å bytte kaptein så vi kunne få det beste ut av hele troppen, noe Podolski forstod. Men akkurat det motsatte skjedde.

Pedro Geromel hadde vært lenge ute med skade og vi hadde solgt Youssef “DoDo” Mohamad til Al Ahli i Dubai, så vi hadde ingen i backup. Da jeg valgte ham som kaptein var det fordi jeg trodde han ville bli en bedre fotballspiller av det, men trykket på både han og de andre spillerne ble bare enda større. Det fikk motsatt effekt og han ble en mye dårligere spiller. Det var en tabbe og mitt ansvar som trener.

Supporterbråket i Tyskland
I ekstase fylles gressmatta på Esprit Arena i Düsseldorf. Fortuna har klart det ingen trodde de skulle få oppleve igjen – de har kjempet seg tilbake til Tysklands øverste nivå. Sandhausen og Erzgebirge Aue skal byttes ut med Bayern München og lokaloppgjør mot Bayer Leverkusen. Horder av rødkledde fans omfavner hverandre og tenner bengalske lys ute på banen. En fan river opp straffemerket i et håp om å sikre seg et minne for livet. Klubbens store helt, kaptein Andreas Lambertz som har fulgt Fortuna helt fra fjerde nivå i 2003, blir omkranset av flere hundre jublende hjemmesupportere. Det er uforglemmelige scener.

Men det er et lite problem. Dommeren har ikke blåst av kampen. Idet dommer Wolfgang Stark og brorparten av de 22 spillerne på banen sprinter mot garderoben, viser klokken 95.52. Det er enda over et minutt igjen av de syv tillagte minuttene.

Det tar sin tid, men til slutt klarer vaktene å rydde gressmatta. Og etter 20 minutters opphold kan kampen fortsette. Hertha Berlin har 90 sekunder på å score et mål. Det greier de ikke. Og igjen kan Fortuna-fansen ta seg ut på gressmatta til vill opprykksfeiring.

For Herthas Levan Kobiasjvili renner det fullstendig over. Han langer ut et slag som treffer dommer Stark midt i planeten. Men i etterkant er det faktisk reaksjonene mot Fortuna-fansen som er sterkest. Skys ekspertkommentator Mehmet Scholl sier at han var redd for sitt eget liv.

Etter flere år der tyske fotballsupportere har blitt portrettert som kontinentets beste og mest innovative, har de igjen blitt et samfunnsproblem – slik de var det på 90-tallet – en tid hvor nynazisme og kick-and-run var tysk fotballs mest åpenbare kjennetegn. Forslagene til tiltak er mange: spill for tomme tribuner, utestengelse fra cupen og avskaffelse av ståtribuner. Andreas B. Høyer har bodd mange år i Tyskland og fulgt tysk fotball tett. Les hans rapport i denne utgaven.

Plan B mot Serie A
Etter fjorårets nestensesong, ligger Sassuolo nå an til et velfortjent opprykk til Serie A. I neroverdi, de svartgrønne, har siden stiftelsen i 1922 aldri vært høyere enn Serie B. I løpet av inneværende sesong har de til gjengjeld fremstått som Serie Bs klart beste fotballag. I midten av april ligger også alt til rette for opprykk til Italias øverste divisjon, med syv poengs ledelse til Hellas Verona og Livorno som følger på de neste plassene.

Veien dit har vært lang – men kraftig forkortet av visjonære Giorgio Squinzi. Sassuolo Calcio lå bedagelig posisjonert i Serie C2 avdeling B da Mapei-eier Giorgio Squinzi fikk nyheten han aller helst ikke ville få. Sykkellaget Mapei Quick Steps lagkaptein Stefano Garzelli testet positivt på et vanndrivende stoff, ofte brukt til å skjule bruk av andre prestasjonsfremmende medikamenter, og Squinzi bestemte seg for å avslutte sponsoratet umiddelbart.

«Omstendighetene tvang meg til å foreta dette dramatiske valget», fortalte han og bestemte seg for å dra Mapei videre til fotballen.

Med seg på lasset fikk den lille fotballklubben en støttefunksjon som knapt nok hørte hjemme i Serie C2. Mapei Sports Center, som ble stiftet i 1996, hadde i årene frem til 2002 opparbeidet seg rykte for å være en av sykkelidrettens absolutt beste treningsklinikker. Senteret ga oppfølging på alt fra posisjon på sykkelsetet til oksygenopptak og mental helse. Etter oppkjøpet av Sassuolo Calcio har senteret blitt en sentral del av spillernes arbeidshverdag. Hver eneste spiller er gjenstand for medisinsk analyse og blir tildelt et personlig treningsprogram basert på dette. Treningsprogrammet kalkuleres gjennom en avansert algoritme, som først ble utviklet i forbindelse med trening av syklister. Den australske midtbanespilleren Carl Valeri har uttrykt stor entusiasme for klubbens fremgangsmåter.

Neste sesong skal den lille klubben måle krefter med storhetene i italiensk fotball. Joismar sin ekspert på italiensk fotball, Thomas Høy, har skrevet saken om Sassuolo.

Fem fra glemselen
Hvert år presenteres vi for nye supertalenter. Unge fotballspillere som skal erobre fotballverdenen og som blir spådd store karrierer. Slik går det ikke alltid.

Det beste eksemplet er kanskje Freddy Adu. Få fotballspillere har startet karrieren med større fallhøyde enn ham. Allerede som 13-åring fikk han millionkontrakt med Nike i 2002. Som om ikke det var nok, debuterte han for DC United i MLS året etter. 14 år gammel var han den yngste profesjonelle idrettsutøveren i USA siden 1887. Enorme forventninger var knyttet til guttungen som skulle bli «den nye Pelé». Det var dømt til å gå galt. Adus karriere startet lovende. Han hadde en imponerende statistikk, spesielt for aldersbestemte landslag der han hadde flere mål enn kamper (16 mål på 15 kamper). Hypen var såpass stor at Manchester United i 2006 inviterte ham over på prøvespill i to uker. Overgangen ble det ikke noe av, men for Adu betød det svært lite ettersom Real kom på banen. Real Salt Lake, altså. Siden den gang har karrieren gått jevnt nedover. Les Jonas Giævers gjennomgang av Adu og fire andre talenter som aldri ble det de trodde de skulle bli.

Brand it like Beckham
Å være idrettsutøver eller kjendis er begge jobber som krever hardt arbeid. Men det er ikke samme type jobb. Lionel Messi er en idrettsutøver. Kim Kardashian er en kjendis. Kjendiser kan tjene penger ved å promotere produkter (noe som er hovedinntektskilden til David Beckham), men de må jobbe hardt for å hele tiden være synlig i ”nyhetene” (mediene). I Manchester United og Real Madrid var Beckham en type idrettsutøver etter Alex Fergusons hjerte: Vinn, hold kjeft, kom deg inn i spillerbussen. Overgangen til den andre yrkesretningen startet i 2007 da han landet i Los Angeles, kjendisens hovedkvarter, for å spille for LA Galaxy. Fra den dagen var det en gjenganger på amerikansk TV hvordan paparazziene fotfulgte familien Beckham. Bare ett år senere viste en undersøkelse gjort av Tru*Scores at Beckham var den mest populære idrettsutøveren blant amerikanske tenåringsjenter. De brydde seg lite om at i 2008 var LA Galaxy et av de svakeste lagene i Major League Soccer. For dem var Beckham en kjendis, ikke en idrettsutøver: Et maleri av Andy Warhol som pustet. Det er ingen tvil om at Beckham fremdeles var en god fotballspiller. Etter noen ufokuserte sesonger, der han stadig var over i Europa og spilte for AC Milan, hjalp han Galaxy til å bli amerikanske mestere i 2011 og 2012. Han satte ikke fotballen på det amerikanske kartet, fordi det alt var der, men han bidro til at sporten ble større. Da han kom til LA, trakk MLS tre millioner tilskuere i sesongen med et publikumsnitt på 15.500. Da han dro hadde antall tilskuere doblet seg, og snittet økt til nesten 19 000 per kamp. Det er ikke utelukkende Beckhams fortjeneste, men hans opphold i USA hadde ikke skadet hans fine CV.

Denne vinteren måtte han finne ut av neste trekk. Bare små engelske klubber som QPR og West Ham, viste interesse. Å ha rykket ned med QPR i mai, hadde ikke vært bra for CV-en hans. For en mann som planlegger spranget til heltidskjendis, var Paris det perfekte valget.

Beckham vil gjøre noen pene portretteringer denne våren i Paris. Fra tid til annen vil han spille fra start. Etter det kan han si at han har blitt seriemester i nok et land. Så kan han dedikere livet til det sitt egentlige kall: kjendiseri.

Den anerkjente journalisten Simon Kuper har skrevet kommentaren Beckham.

Sterke følelser i Zagreb
Titalls journalister – blant dem Josimars Sasa Ibrulj – fra hele verden fylte opp en improvisert mixed zone under sørsvingen på Maksimir stadion der de venta på at spillerne skulle komme ut. Kroatia hadde nettopp slått erkerivalene Serbia i VM-kvalifiseringskampen, og nesten sikra seg en av de to topplasseringene i gruppa. De fleste kroatene mener, slik det står skrevet på monumentet under Maksimir, at det var på denne stadion at krigen starta.

Luka Modrić blant de første kroatene til å komme ut og dele gleden sin. Det var et lykkelig øyeblikk, med ekstatiske smil og glade ansikt, men spørsmålet var uunngåelig. I de krigsherja nittiåra tilbrakte Modrić barndommen i eksil, tvunget fra familiens hjem nær Zadar da serberne motsatte seg kroatisk uavhengighet. En av journalistene lurte på om denne seieren var en søt hevn.

«Nei», svarte den Cruyff-aktige midtbanespilleren på Real Madrid med et irritert og skuffa uttrykk. «Jeg søkte ikke hevn. Dette er ikke tid og sted for å snakke om krigen. Ja, vi kan ikke glemme det som skjedde, og ja, dette var en spesiell kamp for oss alle, men det var også bare en fotballkamp».

Temaet gikk igjen i alle uttalelser fra spillerne før og etter kampen, en kamp som både kroatiske og serbiske medier kalte «tiårets kamp» – det første møtet som uavhengige stater, 18 år etter starten på den grusomme krigen.

«Men, det må jeg innrømme», sa Modrić etter en kunstpause, «en stor stein falt fra hjertet mitt». Slik følte nok alle de involverte det denne kalde kvelden i Zagreb, både kroater og serbere. Det handla ikke bare om å vinne eller tape poeng, ikke bare om mål og pasninger eller om Brasil og VM. Det dreide seg om mye mer enn det, både om fortida, men i enda større grad om framtida.

Den danske fotballprofessoren
Josimar-skribent Øyvind Garnes Loftheim har intervjuet den danske fotballprofessoren Jens Bangsbo. I dag er han assistent-trener på det danske landslaget, tidligere har han vært trener i blant annet Juventus med Zinedine Zidane på laget. Dansken kunne fortelle om en spiller som var profesjonell til tennene.

– Zidane var veldig fokusert. Jeg hadde vært der to måneder da han spurte tolken min om han kunne få stille meg et spørsmål. Da var han allerede verdensmester og europamester med Frankrike. Han spurte: «Hvordan forbereder jeg meg optimalt til en trening?». Han utstrålte en vilje til å bli bedre. Zidane er nok den beste spilleren jeg har trent. Det var en fornøyelse å se ham på feltet. Han var god, sier Bangsbo til Josimar med et smil.

Den viljen har Bangsbo sett igjen i flere toppspillere han har jobbet med på ulike reklameoppdrag. Videoene kan man finne på YouTube, om man søker på «Nike Bangsbo».

– Jeg har reist rundt for Nike og jobbet med noen av deres beste spillere. Er det en ting som kjennetegner dem, så er det at de er dedikerte. Om vi har en halvannen time sammen, så gjør de ting fullt ut. Jeg står der med Carlos Tevez, Cesc Fabregas og Nani, og selv om vi må skrape snø av banen, gjør de ting ett hundre prosent. De sier til meg dagen etterpå at økten med meg var hardere enn øktene på klubblaget. Hvorfor gidder de? Fordi en idiot som meg står der, og Nike filmer? Nei, fordi de er dedikerte, og de tar ting seriøst. Det er det som kjennetegner toppspillere, sier Bangsbo.

Størst og minst i Stockholm
Det blir hevdet at Brommapojkarna fra Stockholm har flest aktive utøvere og ledere i Europa. Klubben har nesten 3000 spillere og har bygd opp en enorm ungdomsavdeling. I år spiller A-laget igjen i Allsvenskan. Men de mangler publikum og en skikkelig stadion.

En sak som skal gjennomsyre alle lag i BP er offensiv og pasningssikker fotball. Å rygge hjem, sparke langt og forsvare seg med nebb og klør duger ikke. Da får man heller «tape pent».

I det svetteluktende styrerommet våkner klubbdirektør Ola Danhard til. Han skryter av pasningsspillet til A-laget og legger fornøyd til at den nysignerte Nicklas Bärkroth fra IFK Göteborg pleier å si at BP er mer pasningssikre enn det forrige laget hans var.

– På den andre sida er Blåvitt bedre enn oss lengst framme og lengst bak, og det er jo der kampene avgjøres. Om man bare holder ballen i laget hender det jo ingenting. Man må score mål og forsvare seg, konstaterer Danhard.

Ambisjonen er at Brommapojkarna skal etablere seg i Allasvenskan og slik få mer og mer respekt fra media, konkurrenter og publikum, samtidig som man fortsetter å utvikle ungdomsarbeidet. Danhard sammenligner seg gjerne med BK Häcken fra Göteborg som har slått seg opp i den svenske toppfotballen de siste åra.

– Hver forening har sitt særpreg og sine muligheter. Man skal ikke være misunnelig på alle andre, man må se mulighetene i egen forening. At en så stor del av laget skal komme fra ungdomsarbeidet er både en begrensning og en mulighet. I en så stor og bred forening er A-laget et resultat av innstillingen hos medlemmene. Våre medlemmer er ungdomsspillere og da skal de få sjansen der oppe også, sier Danhard.

Josimar-skribent Martin Röshammar har besøkt Stockholms største klubb.

Josimar 4/13 sendes til abonnentene fredag 19. april.

Følg oss på:
www.josimar.no
twitter.com/josimarfotball
facebook.com/josimarfotball