Loading
Støtt Josimar med valgfritt beløp! Vipps: 84433
Spør du en gruppe fotballentusiaster om hvem som er den beste spilleren i verden, vil du sannsynligvis få stort sett det samme svaret fra alle. Spør du den samme gruppen om hvem som er verdens fem beste spillere, vil du få ganske stor variasjon. Ber du dem lage en liste over verdens femti beste spillere, vil variasjonen være enorm. Det finnes like mange forskjellige måter å oppfatte fotballen på som det finnes mennesker som oppfatter den. Sent i november 2011 […]
Spør du en gruppe fotballentusiaster om hvem som er den beste spilleren i verden, vil du sannsynligvis få stort sett det samme svaret fra alle. Spør du den samme gruppen om hvem som er verdens fem beste spillere, vil du få ganske stor variasjon. Ber du dem lage en liste over verdens femti beste spillere, vil variasjonen være enorm. Det finnes like mange forskjellige måter å oppfatte fotballen på som det finnes mennesker som oppfatter den. Sent i november 2011 samlet Josimar en talentspeider og to av verdens mest respekterte fotballforfattere på en restaurant i nord-London i et forsøk på å kåre verdens 50 beste spillere, og nesten tre timer med argumentasjon, synsing og hestehandling senere var listen klar. Resultatet var en rangering som ingen i panelet var enige i, men som alle nesten kunne leve med.
«Messi», sier Wilson. «Messi», sier Marcotti.
Å kåre verdens beste fotballspiller akkurat nå er litt som sommerens presidentvalg i FIFA: Det er bare et navn på stemmeseddelen.
«Hans evne til å holde seg skadefri sammen med hans evne til å score mål», utdyper Marcotti, med et toneleie som indikerer at dette er så åpenbart at det er bare såvidt han gidder å bruke energi på å formulere ordene. «Dessuten er han veldig uselvisk», legger Wilson til, også veldig klar over at han påpeker det åpenbare. «Det er en stor faktor og det gjør at han utmerker seg i forhold til.»
Han trenger ikke fullføre setningen. Alle vet hvem som er motstykket til Messis uselviske spillestil. Wilson fortsetter, fremdeles med en stemme som stinker av at dette har blitt sagt for mange ganger allerede: «Det eneste spørsmålstegnet er kanskje at han ikke har vært like god for Argentina.»
«Men det er et idiotisk spørsmål, så la oss ikke stille det spørsmålet», avbryter Marcotti. Få menn i fotballpressen er mer glad i å hakke løs på etablerte sannheter enn Gabriele Marcotti. Det at Messi ikke er best fordi han ikke er like god for Argentina er en etablert sannhet Marcotti har spesielt lite til overs for. Wilson mener imidlertid at det er verdt å ta diskusjonen. «Du sier det er et idiotisk spørsmål, men det er likevel et spørsmål mange stiller, og jeg tror det er et spørsmål vi må forholde oss til. Folk sier at han aldri kan bli like god som Maradona før han vinner et verdensmesterskap. Jeg vet ikke om det er rimelig å si, men.»
«Han kan aldri bli like god som Maradona, punktum.»
«Hvorfor kan han aldri bli like god som Maradona?»
«Fordi det kan bare være en, det er som Highlander.»
«Men selv i Highlander måtte han kjempe om retten til å være den eneste.»
«Han har vunnet. Dette er ikke en kamp lenger, det er over. Noen ting må man bare akseptere.»
Marcotti er ikke til å rokke, Messi er kanskje soleklart verdens beste, men han kan aldri bli Maradona. Karlsen forholder seg rolig og lener seg litt tilbake i stolen. Dynamikken i gruppen er klar allerede fra første trefning: Wilson og Marcotti er uenige, enten fordi de faktisk er uenige eller fordi de helt tydelig trives med å diskutere med hverandre, mens Karlsen er gjedda i sivet og venter til det øyeblikket det er mest strategisk å involvere seg i diskusjonen. «Men når det er sagt, dersom du analyserer hvilke toppspillere som presterer i verdensmesterskap nå om dagen uansett», påpeker han. «Det er et godt poeng», sier Marcotti. «Det er et veldig godt poeng», sier Wilson. Man er enige om at mange av verdens beste spillere har det til felles at de ikke presterer til sitt ytterste på landslagene sine, og at Spania er et unntak fordi det spanske laget spiller stort sett likt som de aktuelle spillerne gjør på klubblagene sine uansett.
Marcotti tar diskusjonen videre. «Så, Ronaldo er nummer to.»
«Nei.»
Wilson er ikke enig.
«Unnskyld?»
«Ikke for meg.»
«..hvem er din nummer to?»
«Xavi.»
Wilson må forklare seg. «Ronaldo er utrolig egoistisk, i så stor grad at det er skadelig for laget hans, til tross for alle ferdighetene hans.» At Jonathan Wilson, en engelskmann som har vokst opp i Sunderland og har skrevet bok om taktikk, er mer opptatt av hvordan en spiller passer inn i et system enn hans kvaliteter som individualist er kanskje ikke sjokkerende. At Gabriele Marcotti, som har amerikanske aner, men vokste opp i Italia, er mer opptatt av individuelle ferdigheter, er kanskje enda mindre overraskende.
«Tror du kanskje det at Xavi har bedre lagkamerater enn Ronaldo kanskje forklarer det at han slår bedre pasninger?»
«Men han spiller også i en annen posisjon.»
«Ok, ok, jeg kan gi deg et sitat fra Xavi: «Jeg er akkurat den samme spilleren jeg var for seks, sju, åtte år siden. Jeg er litt mer erfaren, og jeg er litt tregere og jeg blir fortere sliten. Før sa folk at jeg var en fin liten spiller, men burde jeg spille på landslaget? I dag setter folk meg i topp 5 i verden. Hva har endret seg?»
«Han er en veldig beskjeden mann. Men det endrer ikke det faktum at Ronaldo burde vært mye bedre enn det han er, på grunn av holdningen sin. Han er en utrolig selvsentrert og egoistisk spiller. La meg gi deg to eksempler på dette. Nummer en, Champions League-finalen i 2008. Han ga United ledelsen, han tenkte da tydeligvis i hodet sitt at nå handler alt dette om meg, Ronaldo vinner Champions League, og så er han ræva resten av kampen. Etter den første halvtimen gjorde han ingenting, han gjorde ingenting for å tvinge Essien tilbake, Essien dominerte høyreflanken og det var hans løp fremover som føre til utligningen. Så misser Ronaldo i straffekonkurransen, og når resten av lagkameratene hans feirer med fansen etter å ha vunnet, sitter Ronaldo for seg selv ved midtstreken og gråter, fordi det handlet ikke om ham lenger.»
«Fordi han sviktet laget.»
«Nei, fordi han er ute etter personlig heder. Og så forrige sesong, i derbyet mot Atletico, scoret Real to mål tidlig i kampen. Real moste de, det burde blitt 6-1, men han var desperat etter å vinne toppscorertittelen, så hver gang han fikk ballen, uansett hvor han var, skjøt han, han skjøt fra helt latterlige posisjoner, og det endte bare 2-1. Det handlet bare om hans personlige heder.»
Karlsen bryter inn. «Bare av nysgjerrighet Wilson, hvor på listen ville du plassert Ronaldo?»
«Sannsynligvis femte eller sjetteplass.» «Femte eller sjetteplass?!»
«Ok, tredje eller fjerde.»
«Personlig, når det gjelder offensive spillere laget jeg min liste basert på hvor stor påvirkning en spiller kan ha på en kamp, individuelt, så derfor er jeg enig med Marcotti.»
«Poenget med det må jo være hvordan han passer inn i en lagenhet, og han gjør bare ikke det.»
«Når du bidrar i så stor grad at du scorer 50 mål hver sesong, da synes jeg ikke egentlig du kan klage på hans generelle bidrag. Men han er kanskje litt egoistisk.»
«Det er nok til at han ikke er verdens neste beste spiller, men verdens tredje eller fjerde beste. Se på Portugal, hvorfor må de hele tiden ut i play- off for å komme til mesterskap? Fordi laget deres er Ronaldo pluss ti andre. Det er ikke det at de ikke har noen andre gode spillere, de har Nani, de har Carvalho, de har et veldig ok lag.»
«Egoismen er kanskje mer skadelig for Portugal enn den er for Real Madrid.»
«Den er skadelig for begge, men du ser det mer med Portugal for der har han ikke fullt så gode spillere rundt ham til å redde ham.»
«Jeg ser hva du mener, men jeg vil likevel ha ham på andreplass.»
Marcotti er enig, det er to mot en, det blir avgjort, og Wilson slår neven i bordet. «Greit, ok, jeg stikker.» Han er selvsagt sarkastisk, og begynner umiddelbart å småprate med Marcotti om noe helt annet. Ronaldo kommer på andreplass, Xavi på tredje.
«Xavi på tredje, David Silva på fjerde.»
Det blir stille rundt bordet. Wilson har foreslått at David Silva er verdens fjerde beste spiller. «Han har vært fantastisk i litt over et år nå». Det er vanskelig å være uenig i det, men likevel, fjerdeplass? Det er stille i flere sekunder. Karlsen drar på det.
«Vel, fantastisk spiller, men jeg er fortsatt ikke helt overbevist. I de store kampene, er han spilleren som står frem? For Spania, er han i det hele tatt fast på laget? Jeg ville hatt Iniesta over David Silva.»
Marcotti skjærer en grimase, han er ingen stor fan av Andres Iniesta, og foreslår heller Thiago Silva. Stille igjen.
«Så Silva-brødrene på fjerde og femteplass?» spøker Wilson. Dersom Thiago Silva og David Silva har samme mor må de ha veldig, veldig forskjellige fedre. Karlsen nekter å gi seg på at fjerdeplass til David Silva er generøst.
«Jeg synes han har vært fremragende det siste året, men han har egentlig ikke oppnådd noe særlig». Marcotti er enig, og tar frem Blackberryen.
«Kan jeg foreslå noen andre femteplasser? Jeg har Schweinsteiger, kanskje litt generøst, Neymar.»
«Nei! Definitivt ikke Neymar, absolutt ikke.» Wilson er synlig indignert, og setter seg rakere i stolen.
«Ibra, Rooney og Eto’o. Hva er galt med Neymar? Bare fordi du ikke likte ham når du så ham spille for Brasil?»
«Jeg har sett ham spille for Santos også, han er veldig, veldig uferdig, veldig ustabil. Han er tydelig et enormt talent, han er innenfor topp 50, men å foreslå at han er på femteplass.»
Karlsen klarer ikke la være å le, Wilson er meget, meget indignert.
«Bare fordi han ikke har gjort noe i Europa?» utfordrer Marcotti.
«Nei, han har ikke det, han har ikke gjort det i Brasil heller, Santos er hva, på syvende eller åttendeplass?»
«God spiller på et dårlig lag.»
«Så hvorfor har vi ikke Matt LeTissier på listen da?»
«Fordi han er femti.»
«Han er ikke i sin beste periode av karrièren, nei, samme som Neymar.»
Diskusjonen sporer av, og Karlsen bryter inn.
«Jeg er ikke fornøyd med å ha David Silva på topp ti heller, for å være helt ærlig. Jeg ville til og med hatt Yaya Touré høyere, om vi skal snakke om City-spillere. Og jeg ville hatt Agüero høyere.» Diskusjonen har stagnert litt. Marcotti tar initiativ og vender seg mot Wilson.
«Ok, jeg gav deg en liste med mulige topp 5-kandidater, la meg gjenta de: Ibrahimovic.»
«Nei.»
«Rooney.»
«Herregud, nei!»
«Eto’o.»
«Nei.»
«Neuer.»
«Ja.»
«Schweinsteigler.»
«Ja.» Dette fra Karlsen, som kvikner til. «Jeg tror uenigheten er for stor til at vi kan ende opp for å lande på en åpenbar rekkefølge, så jeg tror vi er nødt til å innføre et slags demokrati her.»
«Så skandinavisk av deg,» skyter Wilson inn. Marcotti og Karlsen er fornøyd med Schweinsteiger.
«Femte?» protesterer Wilson. «Han er bare Steven Gerrard med en hjerne.» Men etter å ha påpekt dette står panelet igjen med en åpenbar konklusjon: Steven Gerrard med en hjerne er en veldig, veldig god fotballspiller. Så Schweinsteiger blir det. Wilson aksepterer det, men er ikke fornøyd.
«Jeg vil, med tanke på fremdriften i diskusjonen, akseptere Schweinsteiger på femteplass, men da forventer jeg tilsvarende storsinn fra dere senere når vi skal snakke om Dario Srna.»
«Okei, sjetteplass, noen som liker Ibrahimovic?» Marcotti driver samtalen videre, og det er Karlsens tur til å være indignert.
«Absolutt ikke. Setter dere Ibra på topp ti så går jeg.»
«Rooney? Eto’o?»
«Busquets», prøver Wilson seg, men møter motstand i Marcotti.
«Nei, ikke Busquets, Neuer?»
«Busquets.» Wilson gir seg ikke.
«Kom med andre forslag til topp 10 da!» «Busquets.»
«Du legger ned veto mot alle folka mine her!
Busquets? Du kødder nå, ikke sant?»
Karlsen avvæpner situasjonen ved å foreslå Rooney, og gjentar at han forlater åstedet om Ibra-himovic blir topp ti. En slags forsiktig konsensus nås over Wayne Rooney på sjetteplass, og Manuel Neuer på syvende. Wilson vil ha inn Busquets og Vidic på topp ti, men Marcotti står steilt imot begge, Marcotti foreslår Ibrahimovic igjen, men karlsen truer nok en gang med å gå sin vei, og en slags enighet blir nådd om Andres Iniesta på åttende, Sergio Aguero på niende og Samuel Eto’o på tiende.
Karlsen ser at det er på tide å vise litt solidaritet. «Zlatan på 11. plass kan jeg leve med,» sier han og snur seg mot Wilson, som enda ikke har sagt noe om den uberegnelige balkansvensken. «Zlatan på 11. plass, er du fornøyd med det? Hva synes du egentlig om Zlatan?». Wilson svarer kjapt at «Han er en mystisk spiller som virker å spille glimrende hver gang jeg ikke ser på.»
Wilson foreslår igjen Vidic, men Marcotti er forutsigbart nok uenig.
«Vi kan ikke ha en fyr der som burde bli utvist hver gang han spiller.»
Karlsen støtter. «Jeg ville, bare for å gjøre et poeng, argumentere for at Pique burde være høyere enn Vidic,» sier han. Det er en diskusjon Marcotti helt tydelig ikke er interessert i.
«Jeg vil foreslå å flytte midtstopper-diskusjonen til senere sånn at vi kan få noen faktiske fotball- spillere inn på listen først.» Merkelig nok foreslår han så umiddelbart Iker Casillas. Wilson er ikke imponert. «Casillas har ikke vært ufeilbarlig det siste året, synes jeg.» Og når en først diskuterer keepere foreslår Karlsen Gianluigi Buffon.
«Ah, ja, Buffon er frisk nå.» Marcotti er fornøyd.
«Jeg vil ha ham høyere enn Pique og Vidic», sier Wilson. «Ok, nok om Pique og Vidic nå», avbryter Marcotti, men faktum er at de tre har nådd en sjelden enighet. Buffon på 12. plass.
Til trettendeplassen foreslår Marcotti Robben, Casillas, Pastore, Lahm, og noe overraskende «profeten» Hernanes.
Wilson foreslår Vidic. Karslen minner om at David Silva-spørsmålet ennå ikke har blitt avklart. «Hæ?! Er ikke David Silva inne ennå?!» Wilson, som kanskje har vært for opptatt av å få inn Vidic og Busquets til å få med seg alt som har blitt sagt, er indignert. Igjen.
«Silva må være høyere enn Ibra», fortsetter han, og det er Marcottis tur til å være indignert.
«Han er ei lita reke. Ibra er svær og har svart belte i karate, Ibra kunne spist hele Silva.» Men skal man bedømme dette etter hvem Ibra kunne banket opp, ville Leo Messis førsteplass definitivt stått i fare, så det argumentet blir lagt på hyllen.
«Jo, men vi har en situasjon å løse opp i her,» sier forhandleren Karlsen.
«Vi har David Silva, og vi har David Villa også».
Marcotti er enig. «Vi har David Silva, vi har David Villa, David Beckham, David Trezeguet.»
De to første blir neste menn på listen. De to siste har vel egentlig sett bedre dager.
Karlsen vender seg mot Wilson igjen. «Hvor militant er du egentlig når det gjelder Busquets?»
«Jeg bare mener Busquets er enormt undervurdert. Han setter tempoet i laget, han bryter opp spillet til motstanderne, han spiller midtstopper når det trengs, han spiller midtbaneanker.»
«Her er nøkkelen til at Busquets ikke bør være så høyt på listen,» avbryter Marcotti, igjen. «Når Busquets ikke spiller for Barcelona er de ikke noe dårligere. Fordi de løste situasjonen ved å spille 3-4-3, de satte inn Thiago og Cesc, Thiago og Xavi, de brukte Mascherano, når han ikke er der så har det ingenting å si! Og når han er der får han folk utvist.»
Karlsen bryter inn. «Jeg synes Marcotti er litt streng nå.»
Marcotti synes ikke Marcotti er litt streng.
«Synes dere virkelig at Busquets er en bedre fotballspiller enn Fabregas? Enn Alexis Sanchez?»
«Om du ber han trikse med ballen så nei, om du ber han vinne fotballkamper så ja,» sier en nå litt oppgitt Wilson.
«Hvilke kamper vinner han egentlig?! Han spiller for verdens to beste lag!»
«Tja, hva har Barcelona vunnet de siste par årene?»
«Ok, greit, skal vi ha Abidal på listen også da?! Han har vunnet masse.»
Wilson og Marcotti har begge hisset seg opp igjen, og Karlsen klarer igjen ikke å la være å le.
«Det jeg vil si om Fabregas», begynner Wilson, som nå har samlet seg igjen, «er at han har gjort Barcelona til et dårligere lag. Han har gjort de til et lag som vinner færre kamper enn før.»
«Til tross for Busquets i startoppstillingen.» Marcotti gir seg ikke. «Men dere har fått inn de to Davidene, og om dere insisterer å ha Pique-Vidic diskusjonen deres så kan dere ha den nå.»
Det blir ingen stor debatt, alle rundt bordet er enige om at Pique og Vidic skal inn og at Pique skal over Vidic. Pique og Vidic på 15. og 16. plass, og
diskusjonen ruller videre. Marcotti foreslår «Ribery, Hernanes, Pastore.»
«Faen, jeg hater Ribery.» Wilson er ikke fan.
«Hernanes er vel ikke fast for Brasil engang?» Karlsen er ikke fan.
«Har ingenting å si.» Marcotti er fan. «Det er mange som ikke spiller fast for Brasil. Vidic spiller ikke fast for Brasil heller.»
«Han er en veldig god og stabil Serie A-spiller», prøver Karlsen seg.
«Han er Profeten», avbryter Marcotti.
«Lotito kjøpte han, det i seg selv er et argument imot».
«Han er Profeten, han har det kuleste kallenavnet på hele listen vår.» Marcotti gir seg ikke, men virker å forstå at ingen ser helt hvorfor han er så glad i Hernanes, og han gir seg. «Kan jeg foreslå noen andre navn på listen min som vi ikke har enda? Neymar, Götze, Dani Alves, Pastore, Robben.»
Det er tydelig at jo lengre unna toppen man kom-mer, jo vanskeligere blir det egentlig å sette en konsis rangering. Men Marcotti er nå inne i en god stim, han har fått snakketøyet i gang.
«Unnskyld, men hvorfor er ikke Dani Alves på denne listen så langt? Jeg ville tro at med tanke på navnet på bladet dette skal publiseres i, så ville dere vært mer opptatt av Dani Alves.»
Karlsen er enig, han liker Dani Alves, og alle vender seg mot Wilson.
«Jeg mener Dani Alves er et bedrageri.» Marcotti sukker med hele kroppen.
«Han liker ikke Dani Alves, han liker ikke Eto’o.» «Vent, hva, hva er dette med at jeg ikke liker Samuel Eto’o?»
«Du ville ikke ha ham på topp ti.»
«Jo, jeg var helt for å ha ham på tiendeplass.
Men jeg så også hva han gjorde mot Paul Le Guen for Kamerun, og jeg synes det var forferdelig.»
Wilson refererer til fjorårets verdensmesterskap i Sør-Afrika, da Samuel Eto’o var en av flere kamerunske spillere som gjorde opprør mot lagets franske trener Paul Le Guen. Le Guen insisterte på at Eto’o, tidenes beste afrikanske spiller og en av verdens farligste avsluttere, skulle spille høyreving og ha som oppgave å markere motstanderens venstreback, samt å slå innlegg til den uerfarne Hamburg-spissen Eric Choupo-Moting. Le Guen var en av meget få mennesker på planeten som følte at dette var en god ide.
«Paul Le Guen? Paul Le Guen?! Mannen som ødela Rangers? Den kolossale svindelen Paul Le Guen?» Marcotti vil ikke høre snakk om Paul Le Guen.
«Når ble egentlig Paul Le Guen en del av denne diskusjonen?» undrer Karlsen, men Wilson er i gang.
«Det jeg sier er at det Eto’o gjorde mot Paul Le Guen var skammelig. Uansett hva du synes om ham som trener, så må han få styre laget når han er trener. Du kan ikke undergrave treneren.»
«Det var VM, om fire år er kanskje Eto’o for gammel for VM, mens Le Guen kan sitte der og telle penger eller trene et annet land eller noe sånn. Dette er så typisk engelsk, alle må gjøre som treneren sier, alle må stå i kø ved bussholdeplassen, alle må respektere sersjanten. Det er derfor dere vinner kriger og bygget et imperium, men dette er fotball, det er annerledes.»
Gradvis begynner Marcotti å snakke med flere og flere kroppsdeler, og det hele er i ferd med å skli litt ut. Karlsen prøver å få kontroll over det hele.
«Men nå diskuterer vi en spiller som allerede er på listen. La oss holde oss til saken.»
Til 17. plassen nominerer Marcotti Yaya Toure eller Van Persie, og for en gangs skyld er han på bølgelengde med resten av panelet og de to blir satt på 17. og 18. plass. «Jeg vil ha inn Modric veldig snart,» sier Karlsen og får sterkt medhold fra Balkan-entusiasten Wilson.
«Nei.»
Akkurat som haier er nødt til å bevege seg, virker det som om Gabriele Marcotti er nødt til å være uenig med noen for å holde seg i live. Murring fra Karlsen og Wilson, men Marcotti fortsetter.
«Jeg mener det finnes bedre spillere. Hvem er best, Modric eller Fabregas?» Wilsons skepsis til Fabregas har allerede blitt etablert, men det er likevel ingen tvil om at den hjemvendte katalaneren er en spiller i verdensklasse. Det blir argumentert for at Modric har flere strenger å spille på, men da setter Marcotti i gang for alvor.
«Ja, han gjorde jo så masse forrige sesong i Champions League, han var fantastisk, det var så flott å se han stå der på midtbanen mens et elendig Inter-lag tok ledelsen 3-0.»
«Hei, hei,» det er Karlsens tur å avbryte. «Han har Harry Redknapp til å briefe seg før kampene.» «Jeg visste du kom til å si det, skyld på Harry for
alt. Alt er hans feil. Euroen? Det er Harrys feil.»
«Du, Marcotti, om vi skal bli uvenner, så la det ikke være over Harry Redknapp, ok?»
«Nei, nei, det er bare denne utrolige kjærligheten for Luca Modric, denne ideen om at Modric er en slags superstjerne, som jeg bare ikke forstår.» Wilson, derimot, forstår den veldig godt. «Jeg har vært forelsket i Modric i fire-fem år, jeg synes han er en fantastisk spiller.»
Han støttes og toppes av Karlsen, panelets andre Modric-forkjemper. «Jeg har vært forelsket i Modric siden jeg så han for første gang i 2004, en sju år gammel bromance.»
«Han var helt sensasjonell mot Tyskland i 2008,» følger Wilson opp.
Marcotti anklager Wilson for å være i overkant Balkan-sentrisk, for å ha en irrasjonell forkjærlighet for spillere med navn som slutter på «ic» og for Øst-Europa generelt, men han har flertallet imot seg. Han vil likevel at hans protester skal loggføres. «Jeg forstår bare ikke hva det er denne personen gjør som gjør han så mye bedre enn andre spill- ere.»
Wilson forstår. «Han sentrer ballen, han ser ut som om Jesper Olsen og Johan Cruyff fikk et barn sammen.»
«Men, når du spiller på lag med Van der Vaart, med Bale, er det virkelig så vanskelig å slå pasninger?» Marcotti forstår fortsatt ikke.
Karlsen bryter inn, dette er hans område. «Poenget er rekkevidden på pasningene hans, at han kan slå presist både kort og langt, at han vekter pasningene riktig, at han alltid tenker tre trekk fremover. Tar du ut ham av dette Tottenham-laget, vil det falle fra hverandre.»
«Jeg er helt enig,» sier Wilson, uten at dette er en nevneverdig overraskelse. «Det jeg mener han gjør bedre enn noen andre er å bevege seg inn i ballbanen når han mottar en pasning slik at han mottar den i bevegelse, og derfor kommer aldri forsvarsspillere nær han.»
«Han er limet i dette Tottenham-laget,» gjentar Karlsen. «Greit, greit.» Marcotti gir seg, nesten. «Men mener dere virkelig han er bedre enn Fabregas?» Karlsen gjør det, Wilson er litt mer usikker, men han påpeker at «Modric er sikkert en lettere spiller å håndtere for en trener, for han sitter sikkert bare stille i hjørnet av garderoben med tegneblokken sin.»
Marcotti er litt småbitter over å ha måtte gi seg på Modric, og vender seg til Wilson. «Du vil vel kanskje ha med Pavlyuchenko også?» Wilson lar seg ikke affisere av mobbingen.
«Jeg tror du vil oppdage at jeg hele tiden har sagt at Pogrebnyak er en bedre spiller enn Pavlyuchenko, men at han har blitt holdt tilbake av skader.»
«Hva med Berezutski-tvillingene?» «Berezutskiene er faen meg helt jævla håpløse.» «Igor Semshov?»
«Altså, Semshov på sitt beste.»
Karlsen bryter inn. «Marcotti kødder nå, men likevel, Kerzhakov på topp 50? Kan det argumenteres for det?»
«Ja, jeg synes det,» sier Wilson. «Om ikke annet så fordi Zenit ser så elendige ut uten han.»
Det hele blir for mye for Marcotti som sukker, ruller med øynene og går for å legge på mer penger på parkometeret. Karlsen og Wilson ser sitt snitt til å prate om russere.
«Vil du si at Bukharov er en fattig manns Pavlyuchenko?» Etter litt prat om tilfeldige russere får man manøvrert samtalen tilbake til temaet. Karlsen slår en krempasning til Wilson: «Dario Srna?»
«Srna, ja, definitivt. Kanskje ikke topp 20, men han må definitivt være på listen.»
«Nå tøyer du virkelig tålmodigheten min her altså.» Marcotti er tilbake fra parkometeret, og han er ikke i humør til å diskutere kroatiske høyrebacker.
Det er et navn som ikke har dukket opp enda, et navn det har blitt litt vanskelig å forholde seg til, men Karlsen tar initiativ.
«Vi er nødt til å snakke om Tevez nå. For tre måneder siden ville jeg hatt han på topp ti.» Wilson har lite til overs for den streikende Carlos.
«Jeg begynte å miste tålmodigheten med ham allerede i Copa America. Jeg synes han spilte veldig egoistisk og veldig dumt der også.» Men på tross av hva som har skjedd de siste par månedene, er fortsatt Carlos Tevez for en av verdens ypperste fotballspillere å regne.
«Jeg vil ha han inn fordi jeg mener det blir urettferdig å avskrive han bare på grunnlag av tre måneder,» sier Karlsen og møter liten motstand.
«Jeg mener Ashley Cole må vurderes på grunn av mangelen på gode venstrebacker.» Karlsen er frampå nå, men Wilson er ikke helt enig.
«Jeg ville vært enig med deg helt fram til for seks måneder siden, men i det siste har han vært veldig svak.»
Snakker man om backer er det også naturlig å ta opp Philipp Lahm.
«Cole er kanskje mer atletisk,» mener Marcotti. «Men Lahm er definitivt en bedre fotballspiller.» I tillegg til dette er det også en voksende konsensus om at fysikken til Cole er på hell–det er en grunn til at han ikke trener hver dag lenger – og han havner derfor lenger nede på listen enn sin tyske backrival.
«Er det ikke egentlig litt sinnssykt at vi sitter her og snakker om Cole og Lahm? Jeg vet at forsvarsspillere er viktige og alt sånn, men bidrar de likevel mer til laget sitt enn Cavani, enn Robben, enn folk som det?» Marcotti er misfornøyd, igjen.
«Har du et lag fullt av midtspisser skjer det jo ingenting, du ville aldri fått tak i ballen og ville sluppet inn mål konstant og hele tiden.» Strukturalisten Wilson er indignert, igjen.
«Men du kan jo få hvem som helst til å spille forsvar.»
«Nei det kan du ikke! Ingen har fått Cristiano Ronaldo til å gjøre noe defensivt. Det er derfor han ikke burde være så høyt som på andreplass.»
Det er en diskusjon som neppe vil føre noe sted, og Karlsen styrer, nok en gang, samtalen tilbake i en mer konstruktiv retning. Marcotti nominerer Neymar igjen.
«Neymar er jeg tilbøyelig til å være enig i,» nikker Karlsen. «Jeg har sett han i ungdomsmesterskapene og han er en enestående spiller, han kommer helt klart til å bli en spiller i verdensklasse.» Wilson betviler ikke potensialet, men er litt skeptisk til om han er helt der enda.
«Copa America var egentlig den første anledningen der han har fått spille mot de store gutta, og han var ikke spesielt god. Finalen av Copa Libertadores, i det første oppgjøret, var han også helt usynlig.»
«Så fordi Neymar spilte en dårlig kamp kan han ikke være i vår topp 25?» Marcotti klarer å holde seg rolig denne gangen, men er tydelig irritert, og Karlsen bryter ut i latter igjen.
«Det jeg prøver å si er at jeg har sett Neymar spille seks kamper, og han var dårlig i fem av dem.»
«Så la meg spørre deg dette, når du så han spille, så du en god spiller som spilte dårlig eller en dårlig spiller?»
«Jeg så en god spiller som spilte dårlig.» «Så hva er egentlig poenget ditt?»
Det er enighet om at Neymar skal på listen, men Wilson og Karlsen vil ha med Busquets foran han. Marcotti må gi etter, men sliter tungt med å akseptere dette utfallet. «Ved siden av navnet til Busquets, kan vi ha en fotnote der mine fulle og totale protester noteres? Jeg distanserer meg herved fra avgjørelsen om å sette Busquets noe som helst sted på denne listen. Han er en bra spiller som gjør en jobb, men kom igjen. Seriøst?» Wilson, som godter seg litt over å endelig ha fått viljen sin, legger til at «Ved siden av fotnoten, kan vi ha en hashtag der vi uttrykker mine følelser om at han burde være betydelig høyere på listen enn dette?»
Alle rundt bordet er enige om at det er på tide med noen uruguayanere i form av Luis Suarez og Edinson Cavani, og ingen protesterer på Karlsens ønske om å sette Cavani øverst av de to.
«Suarez er en galning som biter folk,» påpeker Marcotti.
«Så, Nani? Er det tid for Nani?» prøver Karlsen seg.
«Nei!» sier Marcotti og Wilson i kor. De er endelig enige om noe. Wilson foreslår Özil.
«Jeg liker ikke Özil.» Harmonien ble kortvarig.
«Jeg ville hatt Falcao over Özil. Og vi har fortsatt ikke hatt Robben.»
Karlsen vil ha inn både Özil og Nani før Robben, men Marcotti er sta.
«Jeg vet at ingen liker Robben fordi han er mye skadet og han er ustabil og så videre, men når han er frisk og han er på banen skremmer han vettet av
motstanderne. Spør deg selv, hvem spilte egentlig bra for Nederland i Sør-Afrika? Du hadde en gjeng med dverger i forsvar, du hadde folk som Kuyt
som bare er små roboter, du har flere dverger som Sneijder, den eneste skumle spilleren på det laget var egentlig Robben. Derfor har jeg veldig respekt for Robben, Robben skremmer meg på en måte de fleste andre spillere ikke gjør.»
Argumentasjonen er entusiastisk, men ingen rundt bordet er overbevist. Situasjonen er litt låst, og Karlsen foreslår Balotelli som en kontroversiell kompromiss. Alle er glade i Balotelli, og selv om hele panelet er enige om at 28. plass er litt langt oppe for ham, er det ingen som vil si imot Balotelli. Og for å unngå at Marcotti slår seg helt vrang, havner Robben på 29. plass.
Det er på tide med en høyreback, og Maicon blir plassert på listen uten noen form for prostester. Wilson utdyper at han liker Maicon bedre enn Dani Alves fordi «Maicon kan faktisk spille forsvar og trenger ikke masse gode spillere rundt seg for å se brukbar ut.»
Karlsen nominerer så Vincent Kompany, og selv om Marcotti er enig, er det ikke uten en liten innvending. «Jeg elsker Komapny, jeg synes han er en glimrende spiller, jeg syntes han var glimrende da han var 17 og spilte for Anderlecht, det eneste jeg vil si er at han spiller for et lag som er så gode defensivt, et lag der han i fjor hadde Nigel de Jong og Yaya Toure foran seg, så hvor ofte blir han egentlig utfordret?»
Karlsen har svaret på det. «Han har Lescott til venstre for seg og Micah Richards til høyre.» Det er et godt poeng. Det skjer så noe mystisk: Marcotti nominerer Sergio Ramos, Wesley Sneijder, Daniele De Rossi, og ingen protesterer. Når han først er i flytsonen fortsetter Marcotti med Nani.
«Nani? Hvorfor?» Wilson klarer ikke dy seg.
«Han er en helt grei spiller, men han er ingen Dario Srna.»
Det er klart at når man har kommet så langt ned på listen som til 36. plass, er det på tide å slutte å være demonstrative, det er på tide å slippe inn Dani Alves.
«Vi har gjort poenget vårt klart her,» konkluderer en fornøyd Jonathan Wilson. Taktikk-guruen fra Sunderland har lite til overs for høyrebacker som ikke kan spille forsvar. «Jeg synes Dani Alves er med klar margin den mest oppskrytte spilleren i verden.»
«Så etter Dani Alves, skal vi ha Eden Hazard?» foreslår Karlsen.
«Jeg vil ha Dario Srna som nestemann», kontrer Wilson, tydelig oppkvikket etter å ha få satt Dani Alves på plass. Gabriele Marcotti sukker oppgitt med hvert eneste molekyl av kroppen sin, og Karlsen bryter nok en gang ut i hjertelig latter. Hjerteligheten blir imidlertid værende på Karlsens side av bordet, og dersom blikk kunne drepe hadde Marcottis utryddet et kontinent.
«Greit. Landslaget hans, der han spiller ved siden av Luca Modric som jo er den beste midtbanespilleren siden Cruyff, kom seg bare såvidt til EM, de måtte ut i en ydmykende playoff-runde for å komme seg til EM.»
«Vent nå litt, skal vi trekke ned Cristiano Ronaldo også da? Portugal måtte også ut i playoff.» «Du nevner Cristiano Ronaldo og Dario Srna isamme sammenheng nå?»
«Ja. Dersom jeg måtte velge mellom de to, til mitt fotballag, ville jeg hatt Dario Srna.»
«Dario Srna. Som spiller for et bøllelag i en liga ingen bryr seg om?»
«Han dro dit for å være kaptein på laget, han leder laget, han har enorm energi.»
Wilson sitter rakrygget og forsvarer favoritten kategorisk, mens Marcotti ser ut til å mistet livslysten på et helt fundamentalt nivå. Karlsen ser seg nødt til å bryte inn.
«Jeg er enig, faktisk, jeg synes han er undervurdert, jeg synes han er en strålende spiller for å være helt ærlig.» Men i nok et diplomatisk trekk erkjenner Karlsen at navn som Ribery, Hazard og Pastore nok må komme over den standhaftige kroaten.
Den kreative trioen blir etterfulgt av Casillas, som nå plutselig har havnet veldig langt nede på listen. Marcotti, ingen stor forkjemper for keepere som ikke heter Gianluigi Buffon, mener at kun tre keepere på listen er helt greit og Karlsen vurderer det slik at «Neuer og Buffon er bedre keepere, etter min mening, så jeg kan leve med det.» Et samstemt panel går så inn for Falcao på 41. plass. Karlsen foreslår Pepe Reina, men Marcotti nekter å gå med på enda en keeper. Xabi Alonso og Gareth Bale kan derimot alle leve med.
«Er Dario Srna med ennå?» Wilson lar seg ikke distrahere.
«Har du Tourettes eller noe?» undrer en oppgitt Marcotti, som igjen blir nødt til å gå og fylle på parkometeret. Mens Marcotti er ute, blir Karlsen og Wilson enige om å nominere Dynamo Moskvas tysk-bosniske playmaker Zvjezdan Misimović, bare for å se hvordan Marcotti vil reagere.
«Misimović» Karlsen holder et bra pokertryne, Marcotti er tilbake.
Pause.
«Bosnisk playmaker.»
«…ja jeg vet hvem han er. Du vil ha han på listen?» «Ja.»
Marcotti er målløs, men Wilson har argumentene klare.
«Han tok Bosnia til playoff.» Marcotti sirkler rundt agnet, men biter ikke helt.
«Er han i Wolfsburg enda?»
«Nei, han er i Tyrkia. Nei vent! Han er i Dynamo Moskva, ikke i Tyrkia.» Wilson spiller godt, og Marcotti biter.
«Så, altså, vi vet ikke en gang hvor faen denne fyren er hen? Eller hvem han er? Og Dynamo Moskva ligger bare på tredjeplass i den russiske ligaen!» Marcotti er oppspilt, på grensen til sint. Både Karlsen og Wilson knekker sammen samtidig.
«Men Dynamo kom fra ingenting til den tredjeplassen,» hikster en latterkvalt Wilson, «og Misimović slår gode frispark»
Tilbake til listen, og etter at Dario Srna endelig blir bekreftet er panelet enige om at Andrea Pirlo fortjener en plass. «Han har vært fantastisk denne sesongen både for Juventus og Italia». For en gangs skyld er alle enige med Marcotti, og han gjenvinner noe av sin tapte ære. Karlsen argumenterer så lidenskapelig for Mario Gomez, men kommer ingen vei. Marcotti føler at Mario Gomez bare er en glorifisert Kevin Kuranyi, mens Wilson foretrekker både Edin Dzeko og Fernando Llorente.
«Ok, men jeg vil bare gjøre det veldig klart at jeg, Tor-Kristian Karlsen, synes Gomez definitivt burde vært på denne listen.» Wilson overrasker ingen med å ta til ordet for Edin Dzeko, selv om også han har sine reservasjoner mot den litt mystiske bosniske tanksenteren. «Han er bare så rar. Han går fra 1 til 10 i løpet av samme spark, egentlig.» Til tross for dette kommer han med på listen, og det er det plutselig bare fire plasser igjen.
Det er et annet navn som nå virkelig har sklidd veldig langt ned, og karlsen tar ansvar.
«Kom igjen, vi må ha inn Özil nå snart.» Marcotti føler ikke at det er noe de må. «Basert på hva? Forrige sesong da Real Madrid kom på andreplass? Denne sesongen hvor han ikke har vært helt fast på laget en gang? Helt ærlig, jeg er ikke helt sikker på om Özil tilfører så mye.» Men Marcotti er nok en gang i mindretall og Özil får 47. plassen. Alle er så enige om at Alexis Sanchez må med, spørsmålet er bare hvorfor han er så langt nede på listen? Etter en fenomenal sesong i Serie A i fjor, etter at Barcelona betalte en enorm sum for hans tjenester, hvordan kan han havne helt nede på 48. plass?
«Fordi det er 47 bedre spillere,» mener Wilson.
«Eller, faktisk, det er 46 bedre spillere pluss jævla Nani.» Marcotti har sin egen forklaring. «Fordi ingen har lyst til å ha dårlig samvittighet fordi de overser forsvarsspillere, fordi forsvarsspillere visstnok er viktige. Men jeg har en viss tro på markedskreftene, og jeg mener det er en grunn til at spillere som Sanchez er verdt mye mer enn de beste forsvarsspillerne. Det er en hel gjeng med forsvarsspillere over han på listen her som jeg ikke ville satt foran han. En annen ting er at Sanchez har vært skadet denne sesongen, jeg tror at dersom han hadde storspilt for Barcelona i høst hadde vi nok hatt han lengre oppe.» Wilson nikker.
«Jeg tror det er en del sannhet i det. Jeg likte ikke det første argumentet ditt, men det andre var nokså bra.»
«Takk.»
Med kun to plasser igjen er det nesten totale fraværet av Chelsea-spillere tydelig, og Karlsen tar det opp. «Drogba? Burde han være der? Terry? Lampard?» Det er lite kjærlighet å hente i panelet for Chelseas aldrende sentrallinje, utenom Michael Essien som alle liker, men som jo har vært skadet i en liten evighet.
«Jeg ville argumentere for at Mata har hatt en bedre sesong så langt enn alle disse» sier Marcotti, og både Wilson og Karlsen er umiddelbart enige.
Det er heller ingen tvil om hvem som skal få den siste plassen på listen: Udinese-legenden Antonio di Natale, både for lang og tro tjeneste og for å ha scoret 28 mål på 36 kamper i Serie A i fjor, 54% av Udineses ligamål den sesongen.