Roberto Baggio er kanskje den eneste spilleren som alle i Fotball-Italia elsker. Han var en ren sjel i den moderne fotballens skitne verden.
Magnus Helgerud
Publisert: 28.03.2018 07:00
Alle elsker Roby
Roberto Baggio er kanskje den eneste spilleren som alle i Fotball-Italia elsker. Han var en ren sjel i den moderne fotballens skitne verden.
Tekst Magnus Helgerud
Støtt kritisk og gravende journalistikk. Send EDER til 2199 og gi 50,- (Beløpet blir belastet din telefonregning)
Den 18. februar 2017 var det én sak som gikk igjen i samtlige medier i Italia. Hendelsen skapte stort engasjement på sosiale medier, og alt fra politikere til mannen i gata kom med sine uttalelser. Hadde paven holdt en viktig tale fra sin balkong over Petersplassen? Nei. Hadde Silvio Berlusconi gjort politisk comeback? Feil igjen. Så hva var greia? Det var 50-årsdagen til Roberto Baggio. Selv under dagsrevyen på statskanalen RAI hadde man funnet plass til et innslag om Baggios bursdag. Ingen andre idrettsutøvere har denne posisjonen i det sportsgale Italia.
Det sies jo at det er bare når fotballandslaget spiller at italienerne føler seg som ett folk. Det er bare da de er italienere. Resten av tiden er de milanesere, romere, florentinere og sicilianere. I Italia brukes flagget så godt som aldri. Bortsett fra når «Gli Azzurri» spiller en viktig kamp. Da henges trikoloren ut på balkonger, fra Palermo i sør til Pordenone i nord, og den lokale tilhørigheten glemmes for stund. Men en fotballsupporter fra Milano som sverger til Inter vil allikevel ha visse kvaler ved å lovprise en spiller fra AC Milan, og Juventus-spillerne er både elsket og hatet over hele halvøya selv når de trekker på seg landslagsdrakten.
Den eneste fotballspilleren samtlige italienere i nyere tid har øst sin betingelsesløse kjærlighet over, er Roberto Baggio. Italienerne elsker diskusjoner om alt fra matoppskrifter til politiske maktskifter. Men en ting de aller fleste av dem kan enes om er at Roby Baggio er tidenes største italienske fotballspiller. For mange av dem er han langt mer enn en, han er et nasjonalikon.
Hvorfor er det slik? Her følger ti episoder fra Roberto Baggio sin karriere, som kanskje kan hjelpe oss til å forstå hvor denne enorme kjærligheten kommer fra.
1 – Skademarerittet Våren 1985. Etter en god sesong for Vicenza i Serie C, går 18 år gamle Roberto Baggios drømmer i oppfyllelse. Storklubben Fiorentina vil hente ham til Firenze for å spille fotball i verdens beste liga. Men rett før klubbyttet skal annonseres, så går det galt. Han ryker korsbåndet og tar menisken i en av sesongens siste kamper. Overgangen til Fiorentina står i fare, men klubben bestemmer seg likevel for å hente ham og betale for operasjonene. Nesten ett år skal det ta før han er tilbake på fotballbanen. Høsten 1986 debuterer han endelig i Serie A, men en uke senere går det galt igjen. Menisken ryker nok en gang, og Baggio må igjen opereres. Klubben og legene frykter at karrieren hans er over før den i det hele tatt har begynt. Men Roby er fast bestemt på å forfølge sin store drøm, og han har i ettertid sagt at støtten og kjærligheten fra supporterne var det som fikk ham gjennom disse tunge årene. Når han endelig scorer sitt første mål i den øverste divisjonen – mot Napoli våren 1987, et mål som redder Fiorentina fra nedrykk – har det gått nesten to år siden klubben kjøpte ham. De neste tre sesongene scorer Baggio 50 mål for Fiorentina, og etablerer seg som en av de mest lovende fotballspillerne i Italia, for ikke å si i verden.
2 – VM på hjemmebane Sommeren 1990 skulle Italia arrangere verdensmesterskapet i fotball, og den offisielle VM-sangen med tittelen «Notti magiche», gav lovnader til det italienske folk om magiske sommernetter.
Roberto Baggio kom til mesterskapet med en turbulent vår bak seg. Fiorentina og Baggios agent hadde i samråd bestemt seg for å selge ham til Juventus, for det som da var overgangsrekord i verden. I Firenze var supporterne mildt sagt forbanna. De tok til gatene og protesterte, noe som resulterte i femti skadde personer og biler som brant. Men det var klubbens president Pontello og agenten de ville stille til veggs. For Roby hadde ikke bedt om denne overgangen. Han ville bli i Firenze, noe han har gitt tydelig uttrykk for i ettertid. Ettersom supporterne hadde støttet ham gjennom de to tunge årene med skader var han nært knyttet til byen og florentinerne. På toppen av dette skulle han bli far for første gang, og han skulle spille VM for sitt hjemland på hjemmebane.
Verdens dyreste fotballspiller var ikke garantert en plass i startelleveren. I Italias to første kamper i mesterskapet ble Vialli og Carnevale foretrukket på topp. Men ingen av dem leverte varene, og mot Tsjekkoslovakia fikk Baggio endelig sjansen. Noe som hadde vært et folkekrav dagene i forveien. Han kvitterte med å skape det mest magiske øyeblikket i VM. Roby mottar ballen på midtbanen, helt nede ved sidelinja. Han vender opp, spiller en kjapp vegg med Giannini og setter fart skrått innover i banen. Idet han danser elegant unna en takling har han allerede ristet av seg tre motspillere. Han forserer mot sekstenmeteren med ballen klistret til høyrefoten, og med et par deilige kroppsfinter sender han stopperen til venstre, keeperen til høyre og ballen midt i mål. Olympiastadion i Roma eksploderer rundt Baggio der han legger seg ned på matta, holder seg for ansiktet og lar tårene trille. Målet er rangert som det syvende vakreste noensinne i et VM, og selv om Italia ikke vant mesterskapet så hadde Baggio for alvor slått igjennom på den internasjonale scenen, og den vonde våren var glemt.
3 – Gullballen Når Juventus reiste til Firenze for å spille seriekamp mot Fiorentina våren 1991, ble de møtt av et banner fra Viola-fansen med teksten: «Baggio…voi avete il nome, noi abbiamo il cuore». Dere har navnet hans, men vi har hans hjerte.
Under kampen nekter Baggio å ta en straffe mot gamleklubben, og når han blir byttet ut får han kastet flere Fiorentina-skjerf etter seg fra hjemmefansen. Han plukker opp et av dem og henger det rundt halsen mens han går ned i garderoben.
Agenten som solgte Baggio til Juventus, uten spillerens samtykke, har i ettertid sagt at han angrer stort på denne overgangen sett fra et menneskelig perspektiv, men at det samtidig er noe av det beste han har gjort sett fra en sportslig synsvinkel. Agenten ville ikke at Baggio skulle lide samme “skjebne” som en annen spiller han hadde hatt i stallen sin noen år tidligere. Playmakeren Giancarlo Antognoni hadde blitt værende i Fiorentina i 15 år på tross av tilbud fra flere storklubber.
Og det er i Juventus at Baggio for alvor etablerer seg som en stjerne på fotballhimmelen. Partnerskapet på topp med spillere som Vialli og Ravanelli fungerer utmerket, han bøtter inn mål og bærer etter hvert kapteinsbindet i Italias største klubb. Endelig hadde klubben en verdig arvtaker til Michel Platinis trøye nummer 10. I desember 1993 blir Baggio tildelt Ballon d´Or som beviset på at han nå er verdens beste fotballspiller, og våren 1995 er han med på å bryte AC Milans hegemoni når Juventus vinner sin første ligatittel på ni år.
Brasilianerne jubler mens Baggio og hele Italia fortviler. Han har akkurat brent den avgjørende straffen i VM-finalen 1994.
4 – VM 1994 Den italienske musikeren Francesco De Gregori har en sang hvor refrenget går som følger: «Ikke vær redd for å ta et straffespark, for det er ikke disse som definerer en fotballspiller, det er mot, altruisme og fantasi som skaper stjerner». Sangen er skrevet tidlig på 80-tallet, men de fleste italienere tenker på Roberto Baggio når de hører denne låta i dag. Hvorfor?
Den 18. juli 1994, på Rose Bowl Arena i Pasadena, står Roberto Baggio ansikt til ansikt med Brasils keeper Claudio Taffarel. Over ham står solen høyt på himmelen, og foran ham ligger ballen på straffemerket. Det er VM-finalen som nå skal avgjøres. Han var egentlig ikke i form til å spille etter å ha skadet kneet i semifinalen, men allikevel har han nå gjennomført 120 minutter i den stekende varmen i California. Roby vet det antagelig selv, at dersom han bommer nå, så er det ingen som kommer til å huske at både Baresi og Massari har bommet på sine straffer før ham. Og det er få som kommer til å snakke om at det var han som utlignet på overtid mot Nigeria i åttendelsfinalen, før han deretter satt en straffe i ekstraomgangene, at det var han som avgjorde i det 88. minutt i kvarten mot Spania, eller at det var han som sørget for begge målene i semifinalen mot Bulgaria. Han kikker bort på dommeren, tar fart, og skyter. Himmelhøyt over mål. Han blir stående med hoftefeste og stirre i bakken. Veien fra verdens beste fotballspiller til verdens mest ensomme mann kan være kort.
Bildet av Baggio som står alene igjen på matta, med brasilianerne jublende i bakgrunnen har blitt stående som et av de mest ikoniske fotballbilder som noensinne er tatt, og har i stor grad vært med på å skape den auraen av melankoli som omgir historien om Roberto Baggio. Men han skulle få sin revansje.
5 – Året i Bologna Etter at Juventus har sikret seg ligatittelen våren 1995, blir det fort klart at Baggio er på vei bort fra klubben. I Torino vil man heller satse på stortalentet ved navn Alessandro Del Piero. Baggio var sterkt ønsket av Silvio Berlusconi, og dermed gikk turen til AC Milan. Men selv om han var med på å vinne ligaen i sin første sesong i Milano, så blir de to årene med den sorte og røde drakta på mange måter stående som en parentes i historien om denne spilleren.
Etter en skuffende 96/97-sesong, hvor Baggio spiller lite og klubben ender på 11. plass, reiser Roby videre. Til Bologna. Overgangen kommer som et sjokk. FC Bologna hadde tre år tidligere spilt på tredje nivå i Serie C1. Dette var ikke et lag fullt av stjerner, som Juventus og AC Milan, men nå hadde de sikret seg den største stjernen av dem alle. Tusenvis av Bologna-fans tok turen opp til alpene, hvor laget lå på treningsleir foran sesongen, for å se om det virkelig var sant.
Baggio hadde en plan med det hele. Etter en sesong med lite spilletid, ville han nå sikre seg en plass i troppen som skulle til VM 1998. Men midtveis i sesongen oppstår det en konflikt mellom Baggio og treneren Ulivieri. Laget spiller ikke bra, og Ulivieri mener at Baggio har skapt ubalanse i laget og at han ikke viser nok vilje til å tilpasse seg hans taktiske system. Mediene er fulle av spekulasjoner, og Baggio har på et tidspunkt muligheten til å gå til Inter, klubben han hadde heiet på som barn, men han takker høflig nei. Bologna hadde solgt 25 000 sesongkort, og han visste at mange av dem hadde kjøpt dette for å se Roberto Baggio spille for klubben i deres hjerter. Supporterne er, ikke overraskende, på Baggios side. Men Roby skværer opp med treneren, og fra januar og ut sesongen er både han og Bologna ustoppelige. Etter å ha ligget på nedrykksplass frem til nyttår ender klubben på en sterk 8. plass. Baggio scorer 22 mål i serien, noe som er karrierebeste for ham, og blir deretter tatt ut i troppen som skal representerer Italia i VM.
Åpningskampen mot Chile starter bra, og Baggio leverer en målgivende pasning på førstetouch slik ingen gjør bedre enn ham. Men Chile kommer tilbake, de utligner og de går opp til 2-1. Når det gjenstår fem minutter skaffer Baggio straffe. Han blir stående og hvile seg på knærne i ti-femten sekunder. Lagkameratene kommer bort og oppmuntrer ham. Mens han står og venter på at dommeren skal gi klarsignal står chilenerne og roper for å psyke ham ut. Italias trener, Cesare Maldini, stiller seg med ryggen til banen. Man sitter med følelsen av at hele Italia holdt pusten i ett minutt. Så skyter Baggio i mål. Og blir med det den eneste italiener som har scoret i tre VM-turneringer.
6 – Konflikt Konflikten med Renzo Ulivieri var langt fra den eneste i Baggios karriere. Han hadde uoverenstemmelser både med Sacchi på landslaget og med Capello i Milan. Men feiden mellom han og Marcello Lippi er det verdt å stoppe opp ved. Etter den gode sesongen i Bologna bytter Roby beite igjen. Denne gangen takker han ja til tilbudet fra Inter. Sesongen 98/99 preges av hyppige trenerbytter i Milano-klubben, og sommeren 1999 blir Marcello Lippi ansatt som trener for Nerazzurri.
Dermed begynner et tungt år for Roberto. Han sitter stort sett på benken, og Lippi hevder at dette er fordi Baggio er ute av form. Noe Roby tilbakeviser i sin selvbiografi. Der forteller han om hvordan konflikten mellom dem oppstod. Lippi hadde bedt om å få vite hvilke spillere som ikke var fornøyd med hans regime, men Baggio hadde ikke noe ønske om å være spion for treneren, og dermed ble han henvist til benken. Videre forteller Baggio om en episode hvor Vieri og Panucci hadde applaudert en av hans pasninger på trening, hvorpå Lippi hadde respondert med å brøle: «Hva faen driver dere med, tror dere at dere er på teater!?» På humoristisk vis hevdet Baggio at han under Lippi bare fikk spille dersom laget var utsatt for en epidemi.
I hans siste kamp for Inter ville tilfeldigheten det slik at det var det nettopp dette som var tilfellet. Skader og sykdom blant spillerne gjorde at Lippi så seg nødt til å bruke Baggio fra start. Og dette var ikke i en hvilken som helst kamp: Inter og Parma skulle møtes på nøytral grunn for å spille om den siste Champions League-plassen. Baggio begynner med å sette et frispark fra hjørnet av sekstenmeteren knallhardt opp i nærmeste kryss bak en flaksende Buffon. Parma utligner, men ti minutter før slutt måker Baggio ballen i mål fra 20 meter med en volley i lengste hjørne. Sportsavisen La Gazzetta dello Sport gav ham toppkarakteren 10, og skrev at han var «perfekt hele kampen gjennom». Baggio er med dette den eneste som noensinne (!) har fått tildelt toppkarakter i avisens spillerbørs. Han var aldri en klubbspiller, men Roby gav alltid alt for den klubben han spilte for.
7 – Brescia Sommeren 2000, en drøy måned etter å ha sikret Inter en plass i Champions League, går kontrakten med klubben ut. 33 år gamle Roberto Baggio er nå Bosmannspiller. Han kan velge og vrake i tilbud. Det sies at selveste FC Barcelona er interessert i å hente ham til Camp Nou, og flere Premier League-klubber ønsker seg hans signatur. Men Baggio vil bli i Italia. Han er hjemmekjær, og han har et siste mål for karrieren: Han har en drøm om å spille enda et VM, han vil så gjerne vinne noe for Italia. Så han trener for seg selv hele sommeren, og venter på det rette tilbudet.
Etter en telefonsamtale med den karismatiske treneren Carlo Mazzone, blir han overbevist om å signere for Brescia. For andre gang i karrieren går Baggio til en liten klubb. Nå skulle han ikke lenger slåss om serietitler, men kjempe mot nedrykk. Den første sesongen gjør klubben det langt bedre enn forventet, og ender på en 8. plass, og Baggio nomineres faktisk til gullballen på bakgrunn av sine prestasjoner. Sesongen 01/02 begynte der den forrige slapp. Et av høydepunktene kom i lokalderbyet mot Atalanta. Baggio sørget for å redusere til 2-3, før han deretter utlignet på overtid av overtiden. Da klikket det for trener Mazzone. Han hadde fått slengt dritt etter seg hele kampen av motstanderens supportere, så han satte av gårde og løp som en rabiat, gammel mann over banen og bort til Atalanta-curvaen med knyttede never for å gni det inn.
Sammen med spillere som Pep Guardiola, Luca Toni, og Andrea Pirlo, spiller Roby kanskje sin beste fotball denne høsten. Noe åtte mål på de ni første kampene vitnet om. Samarbeidet med den avslappede Mazzone gikk knirkefritt. Han var kommet hjem nå. Han var toppscorer i Serie A, og definitivt i rute med tanke på å representere sitt kjære Italia i sitt fjerde verdensmesterskap. Så smeller det i kneet.
8 – Skademareritt, igjen I en kamp mot Venezia ryker korsbåndet i det venstre kneet, og Baggio må holde seg på sidelinjen i fire måneder. Landslagstrener Giovanni Trapattoni har gjennom hele sesongen blitt spurt av journalister om hvorvidt Baggio kan være aktuell for VM, og Trapattoni har sagt at han definitivt vil ta ham med i vurderingen dersom han kommer tilbake i samme form som før skaden.
I slutten av januar er Roby klar for comeback. Men under oppvarmingen før semifinalen i cupen mot Parma, får Brescia-spillerne beskjed om at deres lagkamerat Vittorio Mero har omkommet i en trafikkulykke tidligere samme kveld. Matchen utsettes selvfølgelig. Når den så skal spilles uka etter, starter Baggio på benken. Han kommer inn i andre omgang. Serverer pasninger, kommer til sjanser, og ingenting tyder på at han har vært lenge ute med en alvorlig skade.
Etter et kvarter på banen skriker han plutselig til, faller til bakken og holder seg til kneet. Korsbåndet har røket. Igjen. Nå er det kjørt. Det kan da umulig bli VM-tur på Baggio etter dette? Roby bestemmer seg tidlig for å ikke operere kneet. Han vet at en operasjon betyr minst fire måneder på sidelinja. Det har han ikke tid til. Sammen med leger han stoler på vil han heller prøve en annen tilnærming for å bygge opp det ødelagte kneet. For han nekter å gi opp drømmen om å spille et siste verdensmesterskap for Italia. Det snakkes om at han kanskje, kanskje, kanskje kan rekker sesongens siste kamp.
Men Baggio er tilbake allerede tre serierunder før slutt. Kun 76 dager etter at korsbåndet røk mot Parma kommer han på banen mot Fiorentina når det gjenstår 20 minutter av kampen. 20 minutter senere har Roby scoret to mål og sikret plassen i Serie A for Brescia. Uka etter, borte mot Bologna, er han banens beste og avgjør matchen. Kan han virkelig klare det? Skal han tas ut til VM etter to korsbåndskader på én sesong? Det er Baggio-feber i Italia. Et folkekrav man sjeldent har sett maken til tar form. Alle tester viser at Baggio er i form, og han har en hel måned foran seg på å komme i enda bedre form før mesterskapet sparkes i gang.
Men. Når Trapattoni offentliggjør lista med 22 spillere, er ikke navnet Robert Baggio å finne. Han mener at spilleren ikke har den fysiske kondisjonen inne som kreves for å delta i et VM. Noe Roby selv, og hele Italia med ham, er uenig i. Dette står fortsatt som et av de største «mysteriene» i italiensk fotball. Ikke fordi de andre spillerne som ble foretrukket var dårlige – Italia hadde et meget bra lag det året, og det var kun skandaløse dommeravgjørelser i kvartfinalen mot Sør-Korea som hindret dem fra å vinne hele greia – men fordi Baggio var SÅ god. FIFA utvidet faktisk antall spillere et land kunne ta med seg til mesterskapet fra 22 til 23, og det sies at dette ble gjort fordi de ønsket at de to superstjernene Baggio og Ronaldo skulle delta. De var begge akkurat tilbake fra skade, og utvidelsen av troppene skulle fungere som et slags insentiv til å ta en sjanse og ta dem med allikevel. Ronaldo ble tatt ut og vant VM, Baggio ble hjemme.
9 – Siste hilsen Roby hadde egentlig planer om å gi seg etter VM 2002, men siden han ikke fikk ta del i mesterskapet bestemte han seg for å fortsette, og tok to nye år i Brescia. Det blir to år med kamp mot nedrykk, men klubben holder seg oppe. Vinteren 2004 gir Baggio beskjed om at dette er hans siste sesong. Overalt hvor Brescia reiser den våren, møtes de av bannere som takker Roberto for hans bidrag til italiensk fotball gjennom nesten to tiår. Den 28. april arrangerer det italienske fotballforbundet en vennskapskamp mot Spania, med den hensikt å gi Roby en siste kamp i den blå landslagstrøya. De 40 000 oppmøtte får se en Baggio med nummer ti på ryggen og med kapteinsbindet rundt armen, som drar av forsvarsspillere, spiller lagkameratene gode, og nesten scorer.
Et par uker senere skal Brescia spille mot AC Milan i sesongens siste kamp. Etter 83 minutter reiser de 80 000 menneskene som har tatt turen til San Siro seg, og synger taktfast navnet hans i det han går av banen for aller siste gang.
10 – Mennesket Roberto Baggio I 2011 gav sportsavisen La Gazetta dello Sport ut en DVD-boks bestående av en ti timer lang dokumentar om Roberto Baggio sin karriere. En av temaene han stadig vender tilbake til under intervjuene, er hans sterke religiøse tro. I Italia står katolisismen sterkt, men Baggio har aldri korset seg etter å ha scoret mål, for han er nemlig praktiserende buddhist. Hver gang han snakker om de famøse kneskadene, nevner han meditasjon og den indre styrke den gav som grunnen til at han klarte å kjempe seg tilbake gang etter gang. Etter hvert som det ble kjent at han var buddhist fikk han kallenavnet «il divin codino» – den guddommelige hestehale.
Roberto Baggio er i det hele tatt ganske atypisk dersom man sammenligner han med dagens superstjerner i fotballen, i den forstand at han fremstår som genuint samvittighetsfull og ydmyk. Han har i flere år vært goodwill-ambassadør for FAO, som arbeider for matsikkerhet i verden. Og når han fylte femti valgte han å “feire” dagen med å besøke Amatrice, byen som ble jevnet med jorden i jordskjelvet som hadde rammet Italia noen måneder i forveien. Statskanalen RAI var kjapt på plass for å intervjue ham. Baggio var som vanlig ordknapp, og ville ikke ha noe stort oppstyr rundt besøket. Men stilt overfor ruinene av det som en gang var hjemmene til mennesker, som hadde bodd i det som en gang var en vakker by, klarte ikke Roby å holde tårene tilbake. Hans tidligere lagkamerat i Inter, Javier Zanetti, har oppsummerte Robys vesen på en treffende måte: «En ren sjel i den moderne fotballens skitne verden».
Å skrive poesi med føttene Men hvor kommer den fra, denne betingelsesløse kjærligheten italienerne ser ut til å ha overfor Roberto Baggio? Det må være noe de kjenner seg igjen i? Noe som stikker dypere enn fotball.
Det kan være italienernes sans for estetikk og dramatikk som gjør at Baggio hadde denne tiltrekningskraften på dem. De er svært stolte av kvalitetsvarer som er «made in Italy». Og akkurat slik klær fra de store motehusene for dem blir til symboler på en hel nasjons kreative kraft og sans for estetikk, ble også Roberto Baggio, spilleren som skrev «poesi med føttene», et nasjonalikon man kunne være stolt av. Hans karriere og bragder på fotballbanen plasseres faktisk av mange der oppe sammen med opera, mote, mat og resten av den immaterielle kulturarven som italienerne med god grunn er så stolte av.
Italienere er emosjonelle vesener, og er det noe Baggio sin karriere var full av så er det følelser og dramatikk. Det unge talentet som skadet seg og nesten ble tvunget til å legge opp før karrieren var i gang. Spilleren som kun scoret vakre mål. Veteranen som skadet seg og ikke fikk oppfylt sitt siste store ønske. I en tid der stadig flere spillere satte klubb foran landslag, var det intet som var større for Roby Baggio enn å trekke på seg den asurblå landslagstrøyen. Jeg kjenner italienere som fortsatt kan ta til tårene når de ser bildet av Baggio fra 94, der han står alene i landslagstrøya ved straffemerket på Rose Bowl Arena i Pasadena, med hoftefeste og senket hode.
Under Baggios avskjedskamp for landslaget i 2004, var det ett spesielt banner på tribunen som ble fanget opp av tv-kameraene. Og den hjemmesnekrede hyllesten som vaiet i vinden på Stadio Luigi Ferraris denne kvelden, oppsummerer hvorfor alle elsker Roby: «Du ble født i Caldogno, men du har levd i hjertene til alle italienere». u
Kilder: Io che sarò Roberto Baggio (dokumentar), La Gazzetta dello Sport, Una porta nel cielo (Roberto Baggio), Il sogno dopo (Roberto Baggio)
