Loading
Støtt Josimar med valgfritt beløp! Vipps: 84433
En epoke er over. Etter 30 år som eier og president i AC Milan, har Silvio Berlusconi takket for seg. Her er ti episoder fra Silvios storhetstid.
En epoke er over. Etter 30 år som eier og president i AC Milan, har Silvio Berlusconi takket for seg. Her er ti episoder fra Silvios storhetstid.
Tekst Magnus Helgerud
Vinteren 1986 tok Silvio Berlusconi over eierskapet i Associazione Calcio Milan. Han gikk til anskaffelse av en klubb i krise. De foregående sesongene hadde klubben vært nede i Serie B ved to anledninger. Et av disse nedrykkene som følge av den store kampfiksingsskandalen Totonero. Den økonomiske situasjonen så ikke bra ut. Men ved oppkjøpet var det kun optimisme å spore når han uttalte seg til italiensk presse:
«Vi vil skape et lag for fremtiden. Et lag som skal returnere på den nasjonale og internasjonale scene med klasse, med stil og med hjerte. Vi vil gjenskape vinnerkulturen og gi supporterne noe tilbake for alt det de har gitt til klubben. Tro meg: Tro kan flytte fjell.»
Så hvordan gikk det? Siden 1986 har klubben vunnet åtte seriemesterskap, den hjemlige cupen én gang, seks ganger har de vunnet den italienske supercupen, fem ganger har de løftet Champions League-bøtta, fem ganger den europeiske supercupen, i tillegg har de vunnet to interkontinentale supercuper, og ett VM for klubblag. Denne rekken med trofeer taler egentlig for seg selv. Den gjør Silvio Berlusconi til den mestvinnende presidenten/eieren i fotballens historie.
Silvio hadde altså rett, tro kunne flytte fjell. Det hjalp selvsagt med noen veltrente finansielle muskler også. For du vinner ikke trofeer kun med tro, du trenger gjerne et par gode fotballspillere i tillegg, og da som nå har de en tendens til å koste litt penger. Blant stjernene som har trukket på seg den røde- og sortstripede trøya siden hans overtakelse finner vi navn som Marco van Basten, Alessandro Nesta, Frank Rijkaard, Roberto Baggio, Paolo Maldini, Franco Baresi, Kaká, Zlatan Ibrahimovic, Dejan Savićević, Andrea Pirlo, Oliver Bierhoff, Ronaldinho, Ruud Gullit, Ronaldo, Clarence Seedorf, Gennaro Gattuso, Andrij Sjevtsjenko, David Beckham, Mario Balotelli, Cafu, Filippo Inzaghi. Hele syv ganger har Ballon d’Or gått til en Milan-spiller i løpet av de 31 årene Berlusconi har vært klubbens eier og president.
Men den 13. april 2017 var det slutt på moroa. En komplisert overtagelsesprosess som hadde pågått over lang tid ble sluttført, og Berlusconi måtte levere fra seg nøklene til den kinesiske forretningsmannen Li Yonghong. I den forbindelse skrev han et avskjedsbrev til klubben og supporterne på Facebook. Det har ingen hensikt å parafrasere en talefør mann som Silvio, så her har dere brevet i sin helhet.
«I dag, etter over 30 år, gir jeg fra meg eierskapet og ansvaret som president i AC Milan. Det smerter meg, men jeg vet at det å konkurrere på det høyeste nivå i den moderne fotballen krever så store investeringer at en enkelt familie ikke lenger kan bære dette alene.
Jeg vil aldri glemme de stundene og følelsesladde øyeblikkene som klubben har skjenket både meg selv og dere. Jeg vil aldri glemme alle de menneskene jeg har hatt den ære å være president for, i en klubb som har vunnet så mye.
Først av alt, vil jeg komme til å huske alle de flotte trenerne og alle de store mesterne som har skrevet seg inn i fotballens historiebøker under sin tid i Milan. Å nevne dem alle ved navn er umulig, men jeg sender en stor klem til dere alle. Den samme omfavnelsen går også til de som hadde roller i ledelsen, i det sportslige og administrative apparatet og det medisinsk personellet. De som har vært med på å gjøre AC Milan ikke kun til et lag, men til en stormakt. Blant disse menneskene ønsker jeg dog å nevne Adriano Galliani som har vært den utrettelige byggherre og motor for denne veksten.
Men mine dypeste takk, fra bunnen av mitt hjerte, går til fansen. Til alle de millioner av supportere som har fylt stadioner verden rundt og sunget «Forza Milan», men også til fansen som har befunnet seg langt unna, men som allikevel har vært tilstede i ånden. Uten disse menneskene ville vårt store Milan aldri eksistert. Sammen med dem har vi vunnet alt som det var mulig å vinne. I mitt hjerte og i mine tanker har jeg tatt vare på tusenvis av øyeblikk der kjærligheten fra fansen har vært rørende. Til dere vil jeg si, at selv om jeg i dag sier fra meg alle representative og operative oppgaver i klubben, så vil jeg alltid forbli Milans største supporter. Laget min far lærte meg å elske, og som nå har blitt til en drøm vi sammen har skapt.
Jeg sender mine lykkeønskninger til de nye eierne, og håper de vil oppnå enda mer enn det vi klarte.
Til de som blir igjen – til spillerne, trenerne, alle samarbeidspartnere og supporterne – vil jeg si: måtte både deres og de personene som står dere nær sine drømmer gå i oppfyllelse.»
Så la oss se nærmere på et redigert utvalg av de «stundene og følelsesladde øyeblikkene» som Berlusconi selv siktet til, samt noen hendelser som på godt og vondt har vært med på å definere AC Milan i løpet av disse tre tiårene under hans eierskap.
1. Da Silvio steg ned fra himmelen
Fredag 18. juli 1986. Drøyt ti tusen trofaste milanisti er samlet ved Arena Civica. Laget skal presenteres før sesongoppkjøringen, og de venter spent på at spillerbussen skal ankomme. Men plutselig er det en speaker som tar ordet og ber dem kikke opp på himmelen. Der oppe nærmer tre stykk helikopter seg, og i det de går inn for landing tordner tonene fra Wagners Valkyrienes marsj ut av høyttalerne. Ut av helikopteret kommer kaptein Baresi og de andre spillerne, folk fra trener- og støtteapparat og sist men ikke minst: Silvio Berlusconi. Musikken tones ned, Berlusconi tar mikrofonen og begynner å snakke om hvordan han er en dedikert fan, en ekte milanista, akkurat som alle de andre som er samlet her på plassen, og om hvordan han ser for seg at San Siro igjen skal bli en scene for de helt store sportslige spetakkel.
Dette skulle bli år null for AC Milan, ifølge Berlusconi. Han ønsket å markere sin overtakelse som starten på en ny tidsregning i klubben, og det fantes nok ikke en bedre måte å understreke dette på en å komme stigende ned fra himmelen som en frelser.
2. Ansettelsen av Arrigo Sacchi
Det var mange av Italias fotballjournalister som ristet på hodet da Berlusconi i 1987 valgte å ansette Arrigo Sacchi som klubbens nye hovedtrener. For hvem i all verden var han? Den tidligere sko-selgeren hadde to sesonger bak seg som trener i Parma, én i Serie C1 og én i Serie B, og null erfaring som toppspiller. Pressen spøkte om at Silvio selv antageligvis var en bedre fotballspiller enn Sacchi, men trenerens stilfulle svar lød som følger: Jeg visste ikke at man må ha vært en hest før man kan bli en jockey.
Med sin 4-4-2 formasjon ønsket han å revolusjonere fotballen i Italia. Bort fra den kyniske og defensivt orienterte catenaccio-fotballen, nå skulle man underholde. Noe ikke alle spillerne satte pris på, og enkelte tok derfor til orde mot Sacchi og ønsket ham ut. Berlusconi forsvarte treneren sin overfor spillerne ved å si: «Han blir ut sesongen, men jeg vet ikke om dere gjør det!»
Sacchi gjorde alle tips til skamme og ledet Milan til sin første scudetto på ni år i mai 1988. Året etter vinner Sacchis Milan serievinnercupen, UEFAS supercup og Interkontinentalcupen, det samme hat-tricket gjentar de året etter i 1990. I 1991 ble presset dog for stort for den revolusjonære sko-selgeren, og han bestemte seg for å ta et sabbatsår.
Hvor bra var dette laget? De anerkjente magasinene France Football og World Soccer kåret Sacchis AC Milan til tidenes beste klubblag i henholdsvis 2006 og 2007.
3. De flyvende hollendere
Sacchi var svært inspirert av den nederlandske totalfotballen, hans biografi fra 2015 har sågar tittelen Calcio Totale, og hvem kunne vel være bedre til å spille denne typen fotball enn nederlenderne selv? Så Berlusconi åpnet lommeboken, og i løpet av et år kom trioen Frank Rijkaard, Marco van Basten og Ruud Gullit inn dørene på treningsanlegget Milanello.
Frank Rijkaard ble omskolert av Sacchi til en av verdens beste defensive midtbanespillere, og scoret blant annet kampens eneste mål i Serievinnercup-finalen i 1990.
Ruud Gullit, eller mannen med spagetti-håret som vi kalte ham på løkka, som må ha vært en av tidenes mest allsidige fotballspillere, vant Ballon d’Or i 1987. Gullit fortalte til The Guardian i 2007 at det var Berlusconi selv som signerte ham, og at «så fort jeg møtte ham følte jeg at her hadde jeg en sjanse til å være med på noe utrolig med denne klubben».
Å skulle oppsummere Marco van Bastens tid i Milano med en setning eller to er omtrent like absurd som…ja…å oppsummere Marco van Bastens tid i Milano med en setning eller to. Men uansett, han endte opp med å finne nettet 125 ganger på 200 kamper i løpet av sine seks aktive sesonger i klubben. Mange av målene var av det svært spektakulære slaget. Volleyer, brassespark, stupheadinger. Dessverre la han i praksis opp allerede i en alder av 29 år som følge av store skadeproblemer. Men i 2006 fikk faktisk rossoneri-fansen et gjensyn med van Bastens akrobatiske kunster. I en avskjedskamp for Demetrio Albertini mot Barcelona stupheadet han like greit et innlegg knallhardt i mål. Sjekk det på Youtube.
Denne trioen var svært delaktig i klubbens triumfer de påfølgende sesongene, og i 1988 så Gullballen-podiet ut som følger: 1. Marco van Basten (AC Milan) 2. Ruud Gullit (AC Milan) 3. Frank Rijkaard (AC Milan). I 1989 var den eneste endringen at Franco Baresi hadde tatt Gullit sin plass. Et bedre argument for, eller bevis på, at dette Milan laget var tidenes beste klubblag finner man neppe. Van Basten vant for øvrig trofeet for tredje gang i 1992.
4. Fotball som TV-produkt
Så Berlusconi hadde altså ansatt Sacchi fordi han likte den typen fotball mannen stod for. Litt av grunnen til at Silvio ønsket seg en ny type fotball hadde også sammenheng med den medierevolusjonen han så komme, og som han i stor grad også var en pådriver for.
Den måten Champions League spilles på i dag, med innledende gruppespill, var for eksempel noe Berlusconi etterlyste allerede i 1987. De to store favorittene Napoli og Real Madrid hadde nemlig møttes allerede i den første runden av Serievinnercupen det samme året. Noe som betød at turneringen mistet en av sine store attraksjoner, Diego Maradona, allerede i den første runden. TV-dekning var en stor del av Berlusconis plan for å oppnå den internasjonale suksessen han drømte om med Milan. Cup er som kjent cup, og han fryktet selvsagt at det daværende turneringsformatet kunne føre til at et lag som Milan også skulle kunne slåes ut tidlig, noe som ville føre til tapte inntekter.
Så Berlusconi var blant de som var foregangsmenn for å gjøre Serievinnercupen til den superligaen som Champions League har blitt til i dag. Ettersom han hadde slått seg opp som en mediemogul gjennom TV-selskapet Mediaset, så hadde han selvfølgelig økonomiske interesser av et slikt format også sett fra den andre siden av bordet. Noe en uttalelse til magasinet World Soccer i 1991 er et godt eksempel på:
«Milan er mitt fremtidslaboratorium. Vi må nå publikum også utenfor stadions murer. Det betyr via fjernsynet, som er den globale landsbyens teater. Milan skal være en del av dette. Vi ønsker selvfølgelig å være best. Men på det høyeste nivået er det ofte marginer og flaks som skiller tap fra seier. Det som er viktig er at vi er blant hovedrolleinnehaverne i dette teateret.»
I 1992 skulle han få viljen sin da Champions League slik vi kjenner turneringen i dag ble etablert.
5. Utestengt fra Europa
Alt var ikke bare fryd og gammen på 80- og 90-tallet for Berlusconis lag. Den 20. mars 1991. Milan har vunnet serievinnercupen de to foregående årene og de jakter en historisk trippel, men nå ligger de under 0-1 borte mot Marseille i kvartfinalen. Etter 87 spilte minutter slutter en av lyskasterne over stadion å virke. Dommeren stopper kampen. Lyskasteren repareres etter hvert, og kampen blåses i gang igjen. Men så tar direktør Adriano Galliani seg ned fra tribunen til gressmatta og haler Milan-spillerne av banen. Hvorfor? Kanskje håpet man på at kampen skulle spilles om igjen, fra start, dersom Milan ikke spilte videre?
Galliani fikk hard medfart for sin avgjørelse om å ta laget av banen, men det sies dog at ordren faktisk kom fra Berlusconi selv, som satt og så kampen på TV i Italia. Flere år senere uttalte stopperkjempen Alessandro Costacurta følgende om denne hendelsen:
«La oss si det slik at Galliani tok på seg skylden, men jeg tror at ordren kom fra Arcore (Berlusconis eiendom utenfor Milano, journ. anm.). Flere av mine lagkamerater er av den samme oppfatningen. Dersom vi visste at dette var en enmanns-avgjørelse ville vi fullført kampen. Spillere som Baresi, Maldini og Gullit var ikke redde for å gå imot ledelsen dersom de mente at de gjorde det rette.»
Stuntet gikk ikke helt etter planen. Resultatet ble stående, Marseille ble tilkjent seieren, og Milan ble utestengt fra alle europeiske konkurranser i ett år.
6. Capello-epoken
Etter at Sacchi hadde gitt seg i trenerstolen var bordet duket for Fabio Capello – taktikeren over alle taktikere – og Milan-dominansen så ut til å ingen ende ta. I perioden 1991-1996 vinner klubben fire scudettoer, hvorav tre av dem på rad i 91/92, 92/93 og 93/94. De går ubeseirede gjennom sesongen 91/92 og totalt spiller de 58 kamper på rad uten tap i Serie A. De spiller tre CL-finaler på rad, hvorav to av dem ender med tap, mot Marseille og Ajax, i henholdsvis 93 og 95, mens de i 1994 møtte Johan Cruyffs Barcelona til dyst.
Nettopp den kampen står nok igjen som den mest minneverdige fra Capello-epoken. Barcelona var store favoritter. Katalanerne hadde akkurat vunnet La Liga for fjerde året på rad og hadde en sentrallinje bestående av Ronald Koeman, Josep Guardiola, Hristo Stoichkov og Romario. For Milans del så det verre ut med tanke på laguttaket. Marco van Basten hadde lenge vært ute med den skaden som etter hvert skulle tvinge ham til å legge opp, og stjerneskuddet Gianluigi Lentini som da var verdens dyreste fotballspiller var også skadet. Stopperkjempene Baresi og Costacurta var suspenderte og UEFAs utlendingsregler gjorde at Jean-Pierre Papin og Brian Laudrup måtte utelates fra troppen. Bare et par sekunder etter at kampen blir blåst i gang påpeker den legendariske fotballkommentatoren til RAI, Bruno Pizzul, at dette er et Milan-lag uten Costacurta og Baresi. Alt talte for en seier til gigantene fra Spania.
Alle forventer at Milan skal legge seg lavt. Men Fabio Capello kalles ikke en slu taktiker for ingenting. Rossoneri går ut i hundre. De gjør det stikk motsatte av det både fansen og motstanderlaget venter seg. Når kampen i Athen blåses av viser tavla på stadion 4-0. Til AC Milan. Etter scoringer av Massaro (2), Savićević og Desailly. Den største seieren noensinne i en Champions League-finale. En taktisk genistrek som Fabio Capello i ettertid har kalt for la partita perfetta – den perfekte kamp.
7. Berlusconi entrer banen – AC Milan som stemmesanker
Silvio Berlusconi endret det politiske landskapet i Italia når han trådte inn i politikken i 1994. I sin første tale som politiker på TV brukte han fotballmetaforen scendo in campo – nå entrer jeg banen – for å annonsere sine ambisjoner som Italias nye leder. At han valgte å bruke et uttrykk forbundet med fotball var neppe tilfeldig. Som vi allerede har vært inne på var han veldig klar over hvilken mediemakt som lå i fotballen, og han så sitt eierskap i AC Milan og sin tilknytning til sporten som en perfekt måte å forføre velgerne på.
Hell i fotball så etter hvert ut til å bety hell i politikk for Berlusconis del. Han tok plass som Italias statsminister for andre gang sommeren 2001 og ble sittende i nesten fire år. Noe som i Italia er for en evighet å regne. I løpet av de samme årene vinner Milan både serien, cupen og Champions League under Carlo Ancelotti.
Det sies at Berlusconi aldri forsøkte å hente AS Romas store sønn Francesco Totti til Milan i disse årene, fordi han fryktet å tape stemmer fra Roma-supporterne. Mange hevder også at det ikke var en tilfeldighet at Milans store stjerne, brasilianeren Kakà, ble solgt dagen etter valget til Europaparlamentet i juni 2009. Seks måneder tidligere hadde Milan blitt tilbudt over 100 millioner euro av Manchester City, men de avslo. Et bud på 70 millioner fra Real Madrid ble derimot akseptert, men det sies at Berlusconi ønsket å utsette salget til etter valget slik at han ikke gikk på det som av fotballsupportere ville bli sett på som et «nederlag» på transfermarkedet rett før disse skulle gå til urnene og stemme.
8. Calciopoli-skandalen
Våren 2006 ble den største kampfiksingsskandalen i moderne italiensk fotball, kjent som Calciopoli, rullet opp. Størst straff fikk Juventus som ble fratatt to serietitler og sendt ned i Serie B. Milan hadde endt den inneværende sesongen på andreplass, men ble trukket tretti poeng og endte dermed som nummer tre. De slapp å ta turen ned i Serie B, slik de hadde måttet gjøre etter Totonero-skandalen i 1980, men de måtte starte den påfølgende sesongen med åtte minuspoeng.
Juventus’ sportsdirektør Luciano Moggi, som ble fremstilt som den store stygge ulven i kjølvannet av skandalen og som opprinnelige ble dømt til flere år i fengsel, har i ettertid påstått at det var Milans Adriano Galliani som gikk ut med informasjonen som utløste hele saken. Etter sigende fordi Galliani fryktet at Moggi, som hadde hatt et møte med Berlusconi, skulle ta hans plass som AC Milans daglige leder. Slike uttalelser bør nok kanskje tas med en klype salt, da Moggis kredibilitet nok må sies å være av den skjøre sorten.
Italiensk fotball lider fortsatt av skadevirkningene etter denne skandalen, og har aldri helt kommet seg på fote igjen som den attraktive ligaen det en gang var.
9. Ancelotti, marerittet i Istanbul og revansjen
De fleste av leserne husker nok det såkalte mirakelet i Istanbul i 2005. AC Milan møter Liverpool til finalen i Champions League, og for Milan skal kampen utvikle seg til å bli et mareritt. Til pause leder rossoneri 3-0. Den brasilianske backen Cafu innrømmet til ilmilanista.it i 2017 at man mer eller mindre var i gang med å feire seieren i garderoben allerede i pausen. Men som dere alle vet, Liverpool kommer tilbake og vinner til slutt på straffer. En kamp som satte dype spor hos spillerne, og hos Berlusconi.
To år senere var det derimot duket for omkamp. Milan og Liverpool skulle igjen møtes i finalen. Denne gang i Athen. Milan vinner 2-1 og Pippo Inzaghi scorer begge målene. De som har sett hvordan Inzaghi feiret selv enkle mål i betydningsløse kamper kan tenke seg hvordan han feiret disse målene.
Carlo Ancelotti var Milans trener i disse årene, og hans track record i Champions League med klubben er mildt sagt imponerende. Som spiller var han med på å vinne Serievinnercupen i 1988 og 1989, og i løpet av hans åtte sesonger som trener spilte Milan finalen i verdens gjeveste klubbturnering tre ganger, to av dem endte altså med seire.
Men Ancelotti klarte bare å vinne serien én gang under sin tid som trener i klubben. Etter hvert ble han sterkt kritisert av Berlusconi i media for å spille kjedelig fotball, noe som skulle vise seg å bli hans bane. For det at man spiller attraktiv fotball var vel så viktig for Silvio som det å vinne titler.
Berlusconi har for øvrig en lang historie med å blande seg inn i det sportslige og taktiske i klubben. Etter seieren mot Juventus i CL-finalen i 2003 holdt han for eksempel opp en lapp hvor det stod skrevet «Ancelotti fikk laget til å spille slik jeg sa, og vi vant».
10. Slutten på en æra
Siden scudettoen i 2011 og det påfølgende seriesølvet året etter, under Max Allegris ledelse, har det gått nedover med AC Milan. Som Berlusconi var inne på i sitt avskjedsbrev; en familie kan ikke lenger fullfinansiere en moderne fotballklubb. Når lagets to beste spillere, Zlatan Ibrahimovic og Thiago Silva, ble solgt sommeren 2012 for å dekke klubbens underskudd, begynte nedturen for alvor. Siden den gang har trenerne kommet og gått, og spillermaterialet de har rådd over har ikke vært fra øverste hylle.
Hvor veien videre går herfra for AC Milan, det er det ingen som enda vet. Nå er begge Milano-lagene under kinesisk eierskap. Kun to dager etter at prosessen rundt oppkjøpet var fullført, og Berlusconi ikke lenger kunne kalle seg AC Milans president, møttes Inter og Milan til il Derby della Madonnina. Men i italienske aviser ble kampen døpt til il primo derby cinese – det første kinesiske derby. Et dramatisk oppgjør som endte 2-2, etter at Milan kjempet inn utligningen på overtid av overtiden med en ball som ble dømt inn av mållinje-teknologien. Det var som om Silvio selv skulle ha regissert det hele.
Kanskje klarer den lovende treneren Vincenzo Montella og de nye eierne å bygge opp et nytt AC Milan? Kanskje skaper de et nytt, slagkraftig lag rundt unge, italienske spillere som Gianluigi Donnarumma, Alessio Romagnoli og Manuel Locatelli? Det vi kan fastslå med sikkerhet, er at Berlusconi-epoken i Milan vil bli stående i historien som noe helt spesielt.
Etter en oppsummering som dette sømmer det seg å la en Milan-supporter selv få det siste ordet, og under Berlusconis avskjedsbrev på Facebook står følgende kommentar som den suverent mest likte.
«Du har gitt oss Van Bastens brassespark og langskuddene til Gullit. Du har gitt oss den geniale Sevicevic og Maldinis eleganse. Du har gitt oss Sacchis revolusjon, Capellos taktikkeri og Ancelottis fantasi. Du har gitt oss Weahs løpeturer og Baggios frispark. Du har gitt oss hodestøtene til Bierhoff og gjennombruddspasningene til Albertini. Du har gitt oss Shevchenkos tusenvis av mål og Super-Pippo Inzaghis tap-in mål. Du har gitt oss Kakàs rykk og Seedorfs muskler. Du har gitt oss Zlatans galskap og Ronaldinhos dribleraid. Du har gitt oss Italia, Europa og Verden. Du har gitt oss øyeblikk og historier som vi aldri vil glemme, og som vi vil fortelle til våre barn for å holde mytene levende. Du har gitt oss Milan. Vi vil aldri glemme alt det du har gjort for oss. Takk for alt. Takk, Silvio.» u
