Det har vært harde kamper – både på og utenfor banen – men lite å juble for i Nord-England de siste 20 årene. Er noe i ferd med å skje, eller vil forskjellene mellom nord og resten av England bare øke?
Det har vært harde kamper – både på og utenfor banen – men lite å juble for i Nord-England de siste 20 årene. Er noe i ferd med å skje, eller vil forskjellene mellom nord og resten av England bare øke?
Tekst Arne Lysne
«Investeringene skjer i sør.Jeg har hørt latterlige rykter om at lag fra nord vurderer å skaffe seg treningsanlegg i London. Spillerne kan da bo i London og reise til ‘hjemmekampene’. At sånt i det hele tatt vurderes er skremmende», uttalte tidligere Manchester United-stjerne, nå fotballekspert på Sky, Gary Neville i en artikkel i The Guardian i mai.
Artikkelen var skrevet av journalisten og forfatteren Anthony Clavane fra Leeds som i fjor ga ut A Yorkshire Tragedy. The rise and fall of a sporting powerhouse. Boken skildrer en utvikling som finnes i mye mer av Nord-England enn bare Yorkshire.
For dagens generasjon fotballsupportere, de som aldri har hørt om noe annet enn Premier League, betal-TV og fotballturer, for dem dreier det meste seg om London og Manchester – og så de som er arvelig belastet med Liverpool da. Årets ligatittel var en kamp mellom Chelsea og Tottenham. Arsenal slo Chelsea i FA-cup-finalen.
At Huddersfield, for første gang på 45 år, fulgte Newcastle opp etter straffedramaet i playoff-finalen gjør at Yorkshire er på PL-kartet også neste sesong.
Det gjenstår å se om det blir et mer enn et gjestebesøk fra enda et nordlig lag. Blackpool (rykket ned i 2011), Sheffield United (2007), Leeds (2004), Bradford (2001), Sheffield Wednesday (2000), Barnsley (1998) og Oldham (1994) har alle fløyet nær den skinnende Premier League-solen for så å kræsje voldsomt og ikke komme tilbake.
A Hard Days Night
Mens vi har vårt «alt nord for Sinsenkrysset» har engelskmennene «alt nord for Watford» som den fleipete forklaringen på hvor skillet mellom nord og sør går.
University of Sheffield forsøkte for noen år siden å finne dette skillet basert på økonomiske og sosiokulturelle faktorer. De endte opp med et omdiskutert kart med en linje skrått fra Bristol-kanalen nordøstover til Hull. Det de fant var lavere lønninger, dårligere helse og faktisk ett år kortere forventet levealder på nordsiden.
Årets resultater i Premier League var ingen tilfeldighet, men et dekkende bilde på den økonomiske delingen av England gjennom de siste 40-50 årene, det som omtales som «the north-south divide».
Når sesongen 2017-18 sparkes i gang i august er tre lag fra Nord-England med, utenom de fire faste innslagene fra Manchester og Liverpool i nordvest, nemlig Burnley, Newcastle og Huddersfield. Så sent som i 2008-09 var antall lag sju; Newcastle, Sunderland, Middlesbrough, Hull, Blackburn, Bolton og Wigan.
På de siste ti sesongene har antallet gått fra 7 til 6-5-5-3-3-4-2, bunnåret 2015-16 med bare Newcastle og Sunderland, 4 til 3 i forrige sesong.
Selv om lagene i nordvest har klart seg bedre, så forsterkes trenden av at Liverpool ikke har vunnet serien siden 1990 og Everton ikke siden 1987. Hadde det ikke vært for at tidenes manager i Manchester United skapte klubben til en gigantisk global merkevare, og en av verdens rikeste sjeiker pøste sin pengebinge inn i Manchester City, ville dreiningen mot sør vært enda tydeligere.
«Resten av nord» har to seriemesterskap ved Leeds og Blackburn på første halvdel av 90-tallet, to ligacupseire ved Blackburn og Middlesbrough på begynnelsen av 2000-tallet og Wigans FA-cup-seier i 2013. Det betyr fem trofeer av de 75 siste. Sunderland har ikke vunnet noen av disse trofeene siden 1972, Newcastle ikke siden 1955.
Alle vet hvordan det gikk med Chelsea i år. Men hvordan gikk det med Rotherham?
Jo, de endte sist i The Championship. Rotherham vant fem av 46 kamper, rakk gjennom tre managere og var med sine 23 poeng, 28 poeng unna sikker plass!
Sjanseløse rett og slett, men slik har det ikke alltid vært. Denne industribyen i Sør-Yorkshire ble som så mange andre i Nord-England bygget på kull og stål og jern. I 1981-82-sesongen spilte faktisk Chelsea og Rotherham sammen i gamle 2. divisjon. Rotherham vant begge kampene, 6-0 hjemme og 4-1 på Stamford Bridge. Året etter rykket Rotherham ned og klubbenes ligaspor har senere aldri krysset hverandre. I 2017 har de knapt noe annet felles enn at de begge driver med fotball.
London Calling
At vi vender tilbake 1980-tallet er ikke tilfeldig. Med stikkord som inkluderer arbeiderklassekultur, gruvestreiker, Margaret Thatcher, nyliberalisme, investorer og betal-TV, skjer det et markant skille i engelsk politikk og økonomi. Anthony Clavane hevder i artikkelen sin at fotballen i England nå er like skjevdelt som økonomien.
«Etter finanskrisen i 2008 er gapet mellom nord og sør vokst seg enda større», skriver Clavane.
Den påstanden bekreftes i mange undersøkelser. Londons globale, finansdrevne økonomi fikk sin første eksplosive vekst på 80-tallet. Tungindustrien tapte for servicebaserte næringer og skillet mellom nord og syd skjøt fart.
Centre for Cities la i 2015 fram tall som viste at for hver eneste jobb som ble skapt i nord det siste tiåret, ble det skapt 12 jobber i sør. London har fått en halv million nye jobber siden 2012, og en analyse gjort av Trade Union Congress viser at London i tillegg til å få flest nye jobber i privat sektor, så har byen mistet færrest jobber i offentlig sektor.
London står nå for en fjerdedel av den engelske økonomien, og genererer 30 prosent av landets skatteinntekter. Londons økonomiske vekst er på tre prosent i året. Nordøst har en forventet veksttakt på 1,6.
Det er ingen grunn til å bli overrasket over at Reading – noen mil vest for hovedstaden – snuste på opprykk i år. Farten i Readings økonomi overgår til og med London. På listen over byer med størst økonomisk vekst er Premier League-nykommere som Bournemouth og Brighton.
London by (utenom omland) passerer med dagens veksttakt ti millioner mennesker i 2025. At London er Englands største by og Birmingham, med cirka en million innbyggere, er nest størst, vet de fleste. Men at Leeds (770.000), Sheffield (570.000) og Bradford (530.000) følger deretter er mindre kjent, iallefall hvis geografikunnskapene er basert på Premier League-tabellen.
Mange i nord ser denne utviklingen som en villet politikk, og mange plasserer all skyld på Margaret Thatcher. Noen vil nok nyansere bildet med at særlig National Union of Mineworkers hadde fått for stor makt utover på 70-tallet, og sto i veien for all omstilling, i tillegg til at New Labour under Tony Blair på 2000-tallet ikke gjorde mye for å endre på forholdene.
Storbritannias første kvinnelige statsminister, med kallenavnet Jernkvinnen, regjerte fra 1979 til 1990. Da hun døde 8. april 2013 ble dødsfallet feiret som en festdag mange steder nord i landet.
Det forteller litt om hvor splittet fotballøya ble under hennes styre med nyliberalisme, økonomiske dereguleringer, privatisering og kamp mot fagforeningene.
Thatcher omtalte gruvearbeiderne som «the enemy within». Et ganske langt sprang fra da gruvesønnen, senere mangemillionær og Newcastle-eier Sir John Hall som 13-åring sto med store ører og øyne og hørte daværende Labour-statsministeren Clement Attlee forklare nasjonaliseringen av gruvene i 1946.
«Dere jobber ikke nå for noens profitt. Dere jobber nå for landet», sa Attlee.
På det meste, i årene før første verdenskrig, jobbet 1,1 millioner menn og unge gutter i gruvene. Tross depresjonen på 30-tallet var det fortsatt 700.000 gruveansatte da alle samlet seg om gjenoppbyggingen etter andre verdenskrig. Kullet ble bokstavelig talt drivstoffet for 20-30 år med sammenhengende økonomisk vekst, og fotballens rolle vokste i takt med utviklingen. Særlig i nord.
Local Hero
«Nordøst-England er en helt egen verden», sa Liverpools legendariske manager Bob Paisley. Og han visste hva han snakket om. Paisley vokste opp som sønn av en gruvearbeider på 1920- og 30-tallet i Hetton-Le-Hole sør for Sunderland.
«Det var tette lokalsamfunn hvor arbeidsfolk spilte fotball. Vi lærte tidlig å jobbe hardt, sette pris på det vi hadde, men samtidig alltid forsøke å forbedre oss. Den oppveksten bygget karakterstyrke», siteres Paisley på i Michael Walkers strålende fotballøkonomiske analyse Up There. The North-East football boom & bust fra 2014.
Bob Paisley, en av de mange som forlot nord for å lykkes, er med sine 15 trofeer, 20 inkludert Charity Shields, bare passert av Sir Alex Ferguson på listen over mestvinnende managere i England.
Med tanke på at Paisley overtok for legenden Bill Shankly, og vant alle trofeene på bare ni år, så mener mange at han er den beste manageren England noensinne har sett.
Det er ingen grunn til å romantisere verken arbeids- eller boforhold. Men i det harde livet etablerte det seg en tre-enighet mellom familie, jobb og fritid. I de tøffe arbeidsforholdene i gruvene måtte man samarbeide og kunne stole 100 prosent på kollegaen. Det skapte en fellesskapsfølelse som preget hele miljøet, både på jobb og på fritiden. At fotball ble arbeiderklassens sport forklares blant annet med at den var billig å drive, den var lett å etablere og det var lett å få avviklet kamper mellom skiftarbeidet i gruvene, stålverkene og verftene.
I 1880 etablerte skipsverftet Swan Hunter seg i Newcastle. Verftet, som ble nedlagt i 1993, hadde på det meste 14.000 ansatte. I 1904 stiftet direktørene og de ansatte Wallsend Boys Club for å gi de ansatte og deres barn (les: sønner) noen fritidstilbud (les: boksing). Etterhvert ble klubben kjent som en talentfabrikk for fotball og siden 1965 har 59 spillere fått proffkarriere. Kjente spillere som Alan Shearer, Peter Beardsley, Steve Bruce og Michael Carrick startet i klubben.
Vince Carrick, pappaen til Michael, er en av de mange frivillige som holder liv i klubben. Han husker spesielt en kameratgjeng på 80-tallet.
«Lee Clark, Steve Watson, Robbie Elliot og Alan Thompson var fire kompiser som kom hit samtidig. Alle fire fikk kontrakt med Newcastle United, og alle fikk gode fotballkarrierer. Noe sånt får vi ikke oppleve igjen», sier Vince Carrick i boka Up There av Michael Walker.
«Det er en kombinasjon av årsaker, men selv om folk er fortsatt er religiøst opptatt av fotball her oppe er ikke standarden den samme lenger», påpeker Carrick.
Simon Kuper og Stefan Szymanski forklarer i den banebrytende boka Soccernomics fra 2009, at en av grunnene til at «England alltid taper» er at spillerne som lykkes stort sett kommer fra den stadig synkende arbeiderklassen. Deres tall viser at det er svært få med middelklassebakgrunn i proff-fotballen, og at middelklasseungdom ikke føler seg hjemme i fotballkulturen og at de heller velger rugby eller cricket. Utvalget er rett og slett blitt mindre.
Everybody Wants to Rule the World
Dagens fotball, med tilnavnet The People’s Game, ble født i det nordlige England. Seks lag fra Midlands og seks fra Lancashire, området nord for Manchester og Liverpool, stiftet den aller første ligaen, The Football League i 1888.
Verdens nest eldste liga ble stiftet i nordøst året etter under navnet The Northern League. Ligaen befinner seg i dag, passende nok, på niende og tiende nivå i den engelske fotballpyramiden. Arbeiderklasse- og gruvesamfunnene i nord utviklet ikke bare fantastiske spillere. De var bokstavelig talt en gullgruve da engelsk klubbfotball dominerte Europa i nesten 20 år fra midten av 60-tallet.
Brian Clough, som heller ikke fikk kontrakt med Sunderland, ble en ekstrem målscorer for Middlesbrough (251 mål på 274 kamper) før han ble en like ekstrem manager. Han ledet Derby til serieseier før han overtok Nottingham Forest. Der skapte han et enda større fotballeventyr, med ligagull og to seiere i serievinnercupen, forløperen til dagens Champions League, i 1979 og 1980.
I nesten samme nabolag i Middlesbrough stammet Don Revie fra. Revie måtte til Leicester for å igang karrieren på banen. Etter å ha vært en tur hjemom i Sunderland ble han på begynnelsen av 60-tallet spillende manager i 2. divisjonsklubben Leeds. Under Revies ledelse ble det opprykk og deretter det første av to seriegull i 1968-69. Leeds vant ligacupen og to ganger Inter Cities Fairs Cup, forløperen til UEFA-cupen som nå er Europa League. I tillegg ble det en rekke annenplasser og finaletap før Revie takket ja til jobben som engelsk landslagssjef i 1974.
Lenger nord vokste enda en gruvearbeidersønn, Bobby Robson, etterhvert Sir Bobby Robson, opp. Han måtte også sørover for å utvikle seg som spiller og manager, og han ledet Ipswich til suksess før han ble engelsk landslagssjef og nesten lyktes i Italia-VM 1990. England tapte på straffespark (selvfølgelig) mot Vest-Tyskland (selvfølgelig) i semifinalen. Den avgjorde bommen kom fra Chris Waddle (fra Nord-England selvfølgelig). Robson reiste videre til storklubber som PSV Eindhoven, Sporting, Porto og Barcelona før han overtok sitt elskede Newcastle i 1999. Det endte fem år senere, som det alltid ender i Newcastle, i tårer.
Fra Newcastle sognet også Howard Kendall, historiens mest suksessrike Everton-manager. Han fant seg en klubb i Preston før han ble solgt til Everton. Der vant han seriemesterskapet I 1969/70, og selv om han holdt høyt nivå i sin 18 år lange karriere, fikk han underlig nok ingen landskamper for England. Han vendte tilbake til Everton som spillende manager i 1981, riktignok bare spillende i fire kamper, og fikk stor suksess etter først å ha kommet seg gjennom noen tøffe sesonger. Sesongen 1984/85 var Kendalls store år med seier i både serien og cupvinnercupen, i tillegg til tap i FA-cupfinalen mot Manchester United. Sesongen 1985/86 kom Everton på andreplass i serien og tapte FA-cupfinalen mot Liverpool, og året etter ble Everton nok en gang seriemestere.
At Bob Paisley måtte reise til Liverpool for å utvikle seg er bare ett av mange eksempler på hvor dårlig de store klubbene i Nord-England forvaltet den lange rekken av talenter.
Sunderland signerte ikke Paisley med den klassiske forklaringen «at han var for liten». Myten fortalte at klubbene bare kunne plystre ned en gruvesjakt og opp kom det en stjernespiss. Denne ressurstilgangen bidro til både arroganse, dårlig ledelse og dårlig talentutvikling i klubbene i Nord-England.
Brødrene Bobby og Jackie Charlton dro til Manchester United og Leeds, Ray Kennedy til Arsenal, Bryan Robson til West Bromwich, Peter Beardsley til Carlisle, Alan Shearer til Southampton og Michael Carrick til West Ham. Alle unge spillere som ikke ble plukket opp og utviklet hjemme.
Fra 1966 og i tiår framover var nordøst representert på landslaget med midtbanestjerner som Charlton, Manchester Citys Colin Bell, Robson og Newcastles egen Paul «Gazza» Gascoigne. Nå er Jordan Henderson og Fraser Forster landsdelens representanter, og å plassere dem i samme kategori vil være en fornærmelse.
Talentene blir færre og færre, og i bortekampen mot Manchester City i oktober 2015 stilte Newcastle uten en eneste engelskmann i startoppstillingen. Et ydmykende 1-6 var for mange svarthvite fans en bekreftelse på hvor lite alle «leiesoldatene» brydde seg på veien mot nedrykk.
Under Steve Gibsons langsiktige og stødige eierskap har Middlesbrough lenge arbeidet veldig godt med akademiet sitt. Den 7. mai 2006 stilte Middlesbrough med elleve engelske spillere i startoppstillingen borte mot Fulham, ti av dem fra eget akademi. Men noen vei til suksess var det ikke, i en globalisert liga hvor pengene rant inn og alle klubber snart kunne kjøpe hvem de ville fra hele verden. To år senere rykket Middlesbrough ned.
Middlesbrough klarte aldri å snappe opp verken Clough eller Revie og i 1952 lot de enda en kommende legende glippe.
«Potensialet her er enormt», uttalte en av dem som hadde søkt på den ledige managerjobben. Han het Bill Shankley, men nådde ikke opp og ble ikke ansatt. Han reiste sørover til Liverpool, til en annen klubb hvor han også så et stort potensiale og skapte historie der i stedet.
English Civil War
Margaret Thatcher brukte krigsterminologi i sin omtale av gruvearbeiderne, og mange på venstresiden brukte det samme om hennes politikk.
«Brent jords taktikk», «borgerkrig» og «kolonialisme» var bare noen av uttrykkene som gikk igjen i de splittende 80-åra. Jernkvinnen erklærte ikke bare krig mot gruvearbeiderne, hun gikk like godt løs på deres favoritthobby, fotballen. Gruvearbeidere og fotballtilhengere var for henne det samme pakket. Den lange streiken i 1984/85, brannen i Bradford samt tragediene på Heysel (i 1985) og Hillsborough (i 1989) var for henne bekreftelsene på at hun hadde rett.
Nyliberalismen og den sterke troen på at markedet styrer best, begynte å prege også fotballen utover 80-tallet. Tottenham opprettet et holding-selskapet og ble i 1983 den første klubben som ble børsnotert. Fotballforbundet grep ikke inn, men så passivt på de store endringene som skjedde. Hjemmelagene fikk så lov til beholde alle inntektene selv. De fem store, Manchester United, Arsenal, Tottenham, Liverpool og Everton begynte å snakke sammen om å bryte ut.
«Småklubbene dreper sporten», sa United-direktør Martin Edwards, og i 1985 fikk 1. divisjon beholde halvparten av alle pengene i den nye TV-avtalen med ITV. 2. divisjon fikk 25 prosent, 3. og 4. divisjon måtte dele på 25 prosent. Premier League, Sky TV og den store kommersialiseringen av fotballen var på vei.
Katastrofene bidro til at banene ble bygget om, bygget ut eller at det ble bygget nye. Engelske fotballklubber hadde tradisjonelt vært lokalt eide hjørnesteiner. Men lokale eiere uten særlig omtanke for fansen eller andre visjoner enn å eie, og heller ikke stor nok lommebok til å utvikle klubbene eller stadionene, ble etterhvert lett bytte for den nye generasjonen av sultne investorer som så nye muligheter for profitt.
«Jeg har brakt Eiffeltårnet til Rotherham. Jeg vil at banen skal være noe som får folk til legge merke til hvor vi er på vei som fotballklubb og by», sa Rotherham-eier Tony Stewart da han bygget klubbens nye bane, New York Stadium.
Banen, som ble åpnet i 2012, ligger snaue 800 meter fra gamle, ærverdige og nedslitte Millmoor, hvor Rotherham hadde hørt til i 101 år. Hvor er Rotherham på vei nå? Denne sesongen spiller de på tredje nivå.
Sportshistoriker Simon Inglis mener at fotballstadiones rolle i lokalsamfunnet en gang var like viktig for folk flest som biblioteket eller rådhuset. Banene var et sted folk følte de hørte til, samlingspunkter som betød noe mer enn kampene som ble spilt der. Professor David Byrne ved universitetet i Durham understreker at det tidligere var en annen, en mer ekte tilknytning, til fotball som en egen del av selve livet.
«Mange steder finnes det nå ikke noe annet igjen enn fotballen, og det i en hypet versjon av den», sier Byrne.
(Don’t) Look Back In Anger
Som i for eksempel Sunderland, hvor gruvene og verftene er borte. Da Sunderland rykket ned i 2006 med magre 15 poeng, befant sju av Englands 25 fattigste områder seg innen en mils omkrets fra Stadium of Light.
Etter de destruktive 80-årene har mange av de gamle industribyene slitt med å fylle hullene etter gruvene, havnene, stålverkene, skipsverftene. De har slitt med å skape nye arbeidsplasser, ny identitet, nye grunner til rett og slett å være. I en servicebasert økonomi kan ikke alle gjøre som gutta i «The Full Monty» og livnære seg på stripping.
Mange følte de allerede sto helt ribbet på perrongen da samfunnstoget raste videre. Nasjonen trengte deres arbeidskraft og naturressursene for å vokse, men da tungindustrien ble lagt ned eller flyttet ut, sto de igjen uten utdannelse eller jobb. I en nedslitt bolig uten verdi, i et område få ville flytte til. Ungdom med utdannelse reiste, de uten ble igjen på trygd og i fattigdom.
The Socialist Republic of South Yorkshire var kallenavnet på områdene i Sør-Yorkshire som ble styrt av venstreradikale med totalt motsatt politikk av Margaret Thatcher. Tredve år senere stemte to tredeler av befolkningen i Sør-Yorkshire for Brexit, mye basert på en opplevelse av å ha blitt utnyttet, forlatt og overlatt til seg selv av storkapitalen og myndighetene i London.
Fog on the Tyne
Elven Tyne var sentral da Newcastle gjennom kull, stål, jern og skipsverft vokste med 200.000 innbyggere på hundre år fram til første verdenskrig. Den skitne, forurensende elven flankert av tomme industrilokaler var et symbol på en by og økonomi i ruiner i andre halvdel av 1900-tallet.
Klubben som samler over 50.000 ivrige fotballsupportere uansett vær, vind og divisjon, har rykket ned to ganger fra Premier League de siste åtte årene, men begge ganger kommet raskt tilbake. Er tåka i ferd med å lette?
«Newcastle er en sprø og samtidig fantastisk fotballklubb. Noe av sjarmen er at den er totalt uforutsigbar. Alt vi ber om er en totalt uforutsigbar cup-triumf, bare én eneste én», skriver Ged Clarke i boka Newcastle United. Fifty Years of Hurt. En bok som ble gitt ut i 2006 for å markere 50-årsminnet av Newcastles siste hjemlige triumf, FA-cup-seieren i 1955. Boken kan oppdateres hvert tiende år, for Newcastle-supporterne venter fortsatt.
Men kanskje er det håp for Newcastle. Byen har bedre enn mange andre nordlige byer klart å bygge seg opp igjen etter industrikollapsen.
Newcastle er nå en stor handelsby, en kulturby og ikke minst en party-by. EU-kommisjonens undersøkelse Flash Eurobarometer i 2016, viste i tillegg at innbyggerne i Newcastle var mest tilfreds i England, og byen havnet helt oppe på tiendeplass i Europa-sammenheng.
Med Rafael Benítez er det solid fotballkompetanse på plass i klubben for første gang siden sparkingen av avdøde Sir Bobby Robson i 2004.
Den egenrådige eieren Mike Ashleys hovedstrategi var lenge å hente unge spillere som kunne selges videre med fortjeneste. Klubben markedsførte seg som et springbrett for de som ville vise seg for andre PL-klubber, men det har ført til to nedrykk i Ashleys ti år lange eierskap. Nå skal visstnok Benitez få hente de spillerne han vil, så får vi se om Ashley holder ord.
Michael Walker hentet tittelen «Up There» til sin bok fra en episode som viste geografiens betydning. I 1981 signerte tidligere omtalte Howard Kendall den walisiske landslagsvingen Mickey Thomas fra Manchester United. Etter et skadeavbrekk ville Kendall ha med Thomas i en reservelagskamp, borte mot Newcastle. Reservelagets lengste reise fristet ikke Thomas, som skal ha svart: «Jeg blir ikke med opp dit.»
Men opp dit, det var hjemme for Howard Kendall. Thomas avslag ble for mye for Kendall å svelge, waliseren var snart på vei videre etter bare ti kamper i Everton-drakta.
Rafa Benítez ser ikke den nordlige beliggenheten som et problem.
«Spillere ønsker å spille for en klubb med ambisjoner. De ønsker å spille for en klubb som matcher deres egne ambisjoner. Jeg er ambisiøs, og jeg vil at Newcastle skal være ambisiøse», sa Benítez i et intervju med The Telegraph i mai.
Kuper og Szymanski fastslo i Soccernomics at det over tid er 90 prosent sammenheng mellom lønnsbudsjett og hvilke resultater man oppnår. Et Leicester kan dukke opp sånn cirka hver tyvende år, ifølge deres tall.
Men når økonomiske muskler, som er så skjevt fordelt, betyr så mye, så gir det ikke mye håp om at fotballen i nord kan komme opp dit.
Til fotballtoppen igjen.