Julekalender #8 Filosofen Sócrates

Han var en av de beste spillerne Brasil har fostret. Men Sócrates etterlot seg minst like store fotavtrykk utenfor banen.

Tekst Marius Lien

1980 ble Corinthians og Brasils elegante midtbanespiller Sócrates intervjuet av fotballbladet Placar. Sócrates var da 26 år gammel, og sammen med landslagskollega Zico var han i ferd med å stige fram som en av verdens mest spennende spillere. Placar spurte Sócrates om hvordan han så for seg livet i 2004, altså året han fylte femti. Sócrates svarte, med et smil, at tja, vel, etter å ha vunnet VM i Spania i 1982, kom han til å legge fotballskoene på hylla. Deretter kom han til å flytte fra São Paulo og tilbake til hjembyen Ribeirão Preto, der han kom til å drive en barneklinikk, og ellers leve et rolig liv med kona Regina og barna. Av og til kom han til å stikke innom hjemmebanen til Botafogo de Ribeirão Preto, den lokale klubben der han selv startet sin karriere. Selv kom han til å holde formen ved like ved å spille parkfotball med venner i helgene. Livet hans kom ikke til å ha noe som helst med profesjonell toppfotball å gjøre – akkurat slik han foretrakk.

I dag vet vi at Sócrates’ liv i 2004 ikke på noen som helst måte ble slik han forutså i 1980. Tvert imot. I sitt femtiende år var han på vei til å bli en fullblods alkoholiker, etter flere tiår med stort ølkonsum. Han var for lengst skilt fra Regina, drev fra jobb til jobb og fra partner til partner, ute av stand til å finne roen eller lykken noe sted. Det mest konstante var kanskje den jevne produksjonen av artikler og kommentarer for ulike aviser, om vidt forskjellige temaer – politikk, medisin, demokrati, litteratur, teater, musikk, fotball og mye annet. I tillegg til skrivingen fortsatte han sine diskusjoner gjennom tv-opptredener, foredrag, møter og ikke minst samtaler på kafeer og puber rundt i Brasil. Som journalist Andrew Downie påpeker i sin duggferske biografi om spilleren: Etter at han la opp i 1987, var Sócrates en praktiserende heltidsfilosof.

Filosofen som liten
Sócrates Brasileiro Sampaio de Souza Vieira de Oliveira ble født nord i Brasil i 1954, i byen Belém ved Amazonas-elvas utløp, i delstaten Pará. Faren solgte hengekøyer på stranda og sukkerrør på markedet. Om kveldene leste han – fast bestemt å arbeide seg oppover i samfunnet ved hjelp av utdannelse på hjemmebane. Da eldstesønnen ble født, var han inne i en periode der han tok for seg de greske klassikerne, og dermed fikk gutten navnet Sócrates. De to neste barna ble hetende Sóstenes og Sófocles, etter henholdsvis en person i Paulus’ brev til korinterne og forfatteren av Kong Ødipus. Sócrates fikk i alt fem søsken, mens hans første minner fra barndommen var fra farens bibliotek. Mens Amazonas rant forbi, og papegøyer skrek fra regnskogen, satt Sócrates og leste sammen med pappa, under levende lys i et hus uten elektrisitet.

Da Sócrates var seks, fikk faren jobb som offentlig tjenestemann i Ribeirão Preto, 2600 kilometer sørover, i det glovarme innlandet i delstaten São Paulo. Byen hadde på dette tidspunktet 160 000 innbyggere, og Sócrates far ble snart en del av styret i Botafogo, byens beste fotballag. Dette var ikke det berømte Botafogo-laget fra Rio de Janeiro, som stjerner som Garrincha og Josimar har spilt for, men et lag som lot seg inspirere og tok samme navn – en vanlig praksis i Brasil, der det i landet som helhet finnes minst ti lag som heter Botafogo. Styrevervet ga uansett faren sesongkort, og eldstesønnen fulgte med på hver eneste kamp. Som så mange andre gutter brukte han store deler av fritiden til å spille fotball. I gata, på lekeplasser, i parker og på treningsfelter.

11 år gammel begynte han å spille for et lite lag kalt Raio de Ouro, sammen med eldre ungdommer og voksne. Laget reiste til bortekamper på lasteplanet på en lastebil, og Sócrates første lagkamerater kom fra helt andre sosiale lag enn ham selv. De kunne være fattige, ofte dukket noen opp til kamp uten å ha spist den dagen, og leste aldri bøker – på alle måter radikalt annerledes enn den nå komfortable middelklassetilværelsen til Sócrates’ familie. Senere kalte han disse kampene «de største øyeblikkene i karrieren». Det var her han for første gang fikk føle hvordan det brasilianske samfunnet fungerte, fra bunnen av. «Først mye senere fikk jeg vite at faren min også hadde gått gjennom det samme, men han fortalte det aldri til oss, han ville ikke at vi skulle vite det», sa han om denne tiden. Kampene med Raio de Ouro formet Sócrates’ bilde av hvordan fotballen kunne fungere som sosial faktor og lim i samfunnet: «Fotballen gir deg en kontakt med virkeligheten ingen andre yrker gjør. Fotball er så demokratisk. Jeg kom i kontakt med folk fra helt andre sosiale situasjoner enn min egen, med utdannelser på andre nivåer. Du ser rett inn i virkeligheten.»

Fotball i sol og skygge
I 1970 ble 16 år gamle Sócrates bedt om å komme på juniortrening med Botafogo. To år senere debuterte han på A-laget, og fra han var 20 var han fast i startoppstillingen. Botafogo spilte i første divisjon i delstatsmesterskapet i São Paulo, og i denne perioden var disse mesterskapene fortsatt viktigere enn den nystartede nasjonale ligaen (hvor Botafogo ikke nådde opp). I 1974 havnet laget på sjuende plass i delstatsmesterskapet, med Sócrates i en fri rolle mellom midtbanen og angrepet. Hovedjobben var å være tilrettelegger for spissene, en jobb som falt svært naturlig for ham, grunnet hans ekstreme blikk for spillet og den delikate pasningsfoten. Men han vikarierte også som ren spiss, og var målfarlig uansett hvor han spilte. I en av de første utenbys omtalene av spillet hans, skrev journalisten Alberto Helena i São Paulo-avisen Jornal do Tarde: «Det som gjorde meg oppmerksom på Sócrates var ikke bare teknikken, ferdighetene, intelligensen, posisjoneringen og allsidigheten. Han ga meg en klar følelse av at han opererte på en egen frekvens. (…) Han gjorde ting på sin egen måte, og befant seg på en helt annen bølgelengde enn resten.»

På tribunen satt faren og skrek – særlig på sønnen sin. Han hadde alltid gjort seg bemerket med sin entusiasme på tribunen, og med Sócrates på banen nådde han nye høyder. For eksempel var han ikke nådig når sønnen avslørte at han var bedagelig anlagt. Det kunne være 35 grader i skyggen og vindstille i Ribeirão Preto, noe som gjorde at Sócrates likte seg dårlig i solskinnet. Dermed trakk han inn i skyggen – også under kamp. Tribunen skygget nemlig for deler av banen, og ble det for varmt, hadde det unge stjerneskuddet en klar tendens til å alltid trekke spillet vekk fra sola. På tribunen ble faren mer og mer rasende: «Kom deg ut av skyggen, nummer åtte! Tjukken, kom igjen, ut av skyggen med deg!»

De lokale mediene stemte fram Sócrates som Ribeirão Pretos beste spiller i 1974, 1975, 1976 og 1977. De fleste brasilianske 20-åringer i hans posisjon ville ofret alt for å videreutvikle fotballkarrieren. Men selv om Botafogo var et profflag, nektet Sócrates å se spillet som noe annet enn en hobby. Faren insisterte på at barna skulle ta utdannelse, og Sócrates var ikke vanskelig å overtale. Han var lidenskapelig opptatt av medisin, og gjennom hele ungdomstiden hadde han slukt bøker om alle mulige emner. I 1972 startet han legeutdannelsen på universitetet, og da han signerte proffkontrakten understreket han at forelesninger og eksamener var viktigst. Han ville prøve å komme på treninger så sant de ikke krasjet med studieopplegget. Det sa han, i alle fall. Men sannheten var at Sócrates mislikte all form for trening som ikke inkluderte spill med ball. Så hvis det var fysisk trening som sto på planen, så viste det seg ofte at timeplanen på universitetet også var fylt opp akkurat da.

Ved siden av fotball og medisin, var den unge Sócrates også opptatt av øl. Helst i kombinasjon med musikk, gode venner, svale kvelder og spenstige jenter. Fra 13-årsalderen var Sócrates ofte å se på byens barer, og de som kjente han godt, oppdaget raskt en liten endring i personligheten etter et par kalde. Vanligvis kunne Sócrates være sjenert og tilbakeholden. Han kunne sitte og høre på samtaler og diskusjoner, og i hemmelighet brenne etter å ta del. Men i stedet ble han bare sittende stille og anspent ved siden av. Hadde han litt alkohol i blodet – ikke mye, men noen dråper – slappet han med en gang mer av i sosiale situasjoner. Han ble vittig, spydig, sarkastisk – han fikk det samme stinget verbalt som han hadde i føttene ute på banen.

En VW-buss til stranda
Alkohol var alt annet enn bannlyst fra brasilianske klubber på denne tiden. I Brasil blir ølen solgt iskaldt rett fra fryseren fra kafeer overalt – antakelig når varmen blir uutholdelig. I Botafogo tok ofte spillerne seg en flaske eller to etter trening. Sócrates supplerte ølen med sigaretter, men var likevel slik anlagt at en gryende bohemsk livsstil ikke påvirket prestasjonene hans på banen. Så han fortsatte med alt – studier, øl, fotball. Og han gjorde det tydelig for alle at nettopp dette var den prioriterte rekkefølgen.

En gang måtte han ta drosje direkte fra forelesningssalen i Ribeirão Preto til Pacambeu stadion i São Paulo. Botafogo skulle møte Corinthians, og han ble satt av blant fansen, rett utenfor hovedinngangen. Verken taxisjåføren eller Sócrates visste hvor garderoben var, så spilleren kjøpte billett til kampen, kjempet seg fram blant supporterne – ikledd legefrakk og medisinveske pluss fotballtøy i en bag ved siden av, og med sine karakteristiske krøller stående til alle kanter. Han ble stoppet av en vakt før han nådde garderobene, og vakten bare lo da galningen i legefrakk sa han skulle spille kampen. Til slutt dukket Botafogos trener opp, og fikk løst situasjonen, før han trakk drakt nummer åtte over hodet på spilleren, og førte ham til spillertunellen der resten av laget ventet, klare til kamp.

En annen dag hadde direktøren i Botafogo blitt tipset om at lagets stjerne hadde hatt en tung kveld på byen. Da Sócrates kom tassende til trening, ropte direktøren: «Hei du, jeg vil snakke med deg. På mitt kontor – nå!» Spilleren så på ham og svarte: «Du trenger ikke snakke med meg på kontoret. Jeg vet hva det dreier seg om, og la meg gjøre en ting helt klart. Jeg er voksen, det er mitt liv og jeg gjør som jeg vil. Her på stadion har jeg mine forpliktelser overfor Botafogo, men det som skjer utenfor er min business. Og vet du hvorfor? Fordi hvis det var på noen annen måte, så hadde jeg sluttet.» Direktøren ble stående med åpen munn, mens Sócrates tasset videre i flip-flops og shorts.

Han briljerte på banen. I 1977 vant Ribeirão Preto den såkalte Primeiro Turno i delstatsmesterskapet, altså første del av turneringen, som på typisk brasiliansk vis utgjorde en egen cup inni den større cupen. Laget møtte den mye større klubben São Paulo i finalen, som gikk over to kamper, og halte det hele i land etter 0-0 hjemme i siste kamp. Fortsatt regnes dette som den største seieren i Botafogos historie, og ingen er i tvil om at pokalen var Sócrates’ fortjeneste.

I en 10-0 seier mot Portuguesa Santista – det nest beste laget fra strandbyen Santos – hadde han to assist og scoret syv. Kun Pelé har scoret flere mål i én kamp i Campeonato Paulista, da han ti år tidligere satte inn åtte.

En måned senere, en onsdagskveld, spilte Botafogo borte mot São Paulo på Morumbi stadion. Matchen var tung og endte 1-1. Etter kampen møtte Sócrates en gruppe studiekompiser utenfor, i en folkevognbuss. De spilte for universitetslaget, og ville ha med Sócrates på kamp samme kveld. Avsparket var blitt utsatt, og kampen gikk i Santos, et par timers kjøretur unna. De ville rekke det om de satte seg i VW-bussen – nå. «Klart jeg blir med», sa Sócrates og fant Botafogo-treneren, og sa han ikke kom til å bli med lagbussen hjem. Treneren nektet, to kamper på én dag går ikke, han trengte Sócrates i topp form til matchen kommende helg. «Ikke faen», sa Sócrates, og sprintet bort til VW-bussen, som spant ut fra parkeringsplassen, ned fra fjellplatået São Paulo ligger på og til Santos på kysten. Vel framme eksploderte den lille arenaen da Sócrates entret matta med en øl i hånda. Laget vant 4-0, og kvelden kulminerte i en lang fest. Da sola sto opp kjørte de sekstimersturen tilbake til Ribeirão Preto, hvor Sócrates dro rett på forelesning og deretter på trening med Botafogo. Han forventet en reprimande, men treneren sa ingenting. Sócrates var nå så god at han fikk leve ut sin individualistiske livsstil til fulle, uten at noen kunne eller ville hindre ham.

Suget fra storbyen
Både Santos, Corinthians, Palmeiras og São Paulo var nå på jakt etter Sócrates. Selv hadde han alltid tenkt å slutte med fotball og begynne som lege så snart studiene var unnagjort. I 1978 var han 24 år gammel. Sammen med Zico fra Rio de Janeiro ble han sett på som en av de mest spennende spillerne i sin generasjon. Om han ville, kunne han enkelt gå inn i en lang karriere i en av Brasils absolutte toppklubber. Landslagspill var innen rekkevidde. Men Sócrates tvilte. Og tvilte. Og tvilte. Fotball var jo bare for gøy, han brant etter å komme i gang med legeyrket. I 1978 endt han likevel opp med å signere for en av landet største og mest tradisjonsrike klubber: Corinthians. Han var klar over at medisinen måtte spille andrefiolin i noen år, men han drømte om å trekke den gule landslagstrøya over hodet, og bestemte seg for å gjøre et forsøk.

I privatlivet gikk det i tregt rett etter klubbskiftet. Sócrates fant seg ikke til rette i gigantiske São Paulo, der trafikken alltid står i kork, og det tar timevis å forflytte seg fra en del av byen til en annen. Ribeirão Preto ble en landsby i forhold, og Sócrates tilbrakte mye tid med familien – kona Regina, som han giftet seg med som 20-åring, og deres foreløpig to barn.

117 000 tilskuere så debuten mot Santos, som endte 1-1, og Sócrates fikk vist fram sin teknikk og sitt overblikk, og ikke minst det som nå var hans spesialitet: Hælsparket. Men i løpet de første kampene kom både fans og medspillere i stuss over noen av Sócrates’ særtrekk. For eksempel gikk han ikke av veien for å diskutere med dommeren om han hadde dømt feil – også når feildømmingen gikk i Corinthians’ fordel. Ble han feilaktig tildømt straffe, kunne han si: Nei dommer, feil, det var ikke straffe. Og når han scoret droppet han feiringen, i stedet ruslet han rolig tilbake mot egen banehalvdel. Corinthians’ ekstremt hengivne supportere forventet mer utagerende feiring, og de var heller ikke vant til å se midtbanespillere med såpass få defensive fibre som Sócrates. Man skulle arbeide og slite i 90 minutter, alltid jobbe og presse, aldri bruke krefter på individuell ballek hvis det gjorde at du ikke orket et sugende 90-meters returløp etterpå. Slikt passet Sócrates dårlig. Det samme gjorde den såkalte concentração-tradisjonen, der spillerne ble tvunget til å sjekke inn på et lukket hotell en dag eller to før kamp, for å holde dem unna holde alkohol og damer. Hos Botafogo hadde han ganske enkelt droppet å møte opp på concentração. Dette ble ikke godtatt hos Corinthians. Han måtte også trene hver eneste dag, og hadde foreløpig ikke en posisjon som tilsa at han bare kunne droppe treninger uten ball.

På slutten av 1970-tallet var de brasilianske ligaene ekstremt rotete organisert. Da Corinthians ble slått ut i kvartfinalen i Campeonato Paulista 1978, viste kalenderen 22. april 1979. Laget droppet å delta i den nasjonale ligaen i 1979, grunnet det tette kampprogrammet. Dette ga dem mye krefter å bruke i Campeonato Paulista 1979, og Sócrates fant seg sakte men sikkert bedre til rette, både på og utenfor banen. Corinthians tok pokalen hjem, etter at Sócrates hadde scoret første mål i den siste av tre finaler, foran 90 000 tilskuere på Morumbi. Det var hans største triumf så langt i karrieren, og nå visste hele Brasil at Magrão – på norsk «Den store tynne» – var en av Brasils aller beste og mest komplette midtbanespillere. Han hadde også blitt bedre kjent med livet i klubben, og beskrev det senere slik: «Å spille for Corinthians er å respektere en kultur, et folk, en nasjon. Å spille for Corinthians er som å bli innkalt til en irrasjonell krig, og aldri tvile på at det er det aller viktigste som noen gang er skjedd. Det er som å skulle tenke som Marx, kjempe som Napoleon, å be som Dalai Lama, å ofre livet ditt som Nelson Mandela og å gråte som en baby.»

Sócrates hadde skjønt poenget, og fansen elsket ham.

Småen og Frankenstein
Sócrates og Zico møttes første gang i 1977, da landslaget møtte et samlet delstatslag fra São Paulo. Det var Zicos 14. landskamp, og de to fant umiddelbart tonen da de småpratet før og etter kampen. Senere, når Flamengo møtte Corinthians, kalte Zico Sócrates for Frankenstein, mens Sócrates svarte med å omtale sin kortere venn for Småen. I 1979 fikk Sócrates sin landslagsdebut, og da Telê Santana tok over som landslagstrener året etter, slo Sócrates, Zico og resten av Brasil ut i full blomst. Gjennom de neste tre årene ble duoen det fremste symbolet på et landslag hele verden lærte seg å elske.

Laget surfet gjennom en serie vennskapskamper i Sør Amerika, samt kvalifiseringen til VM i 1982. I mange av kampene spilte Sócrates spiss, som en falsk nier, omgitt av offensive spillere på midtbanen og i angrepet. I 1981 reiste de på en europaturné og slo i tur og orden England, Frankrike, Vest-Tyskland og Spania. Kampene var briljante, og særlig Sócrates og Zico puttet spektakulære mål. Trener Santana hadde landet på at Sócrates burde spille på midtbanen, sammen med Zico og de ørlite grann mer defensive Toninho Cerezo og Falcão, i et 4-2-2-2-system. Éder tok den ene spissplassen, den andre var usikker. Europa ble uansett bergtatt, og et sammensveiset og harmonisk Brasil var plutselig VM-favoritt.

«Hæ? Magrão leder an – i jogging rundt banen!?!» Det var Zico som ble overrasket, da han entret Brasils treningsfelt i starten av VM-oppkjøringen. Sócrates hadde alltid drømt om å spille i VM, og satset alt på å være i god fysisk form til mesterskapet. Ikke bare kuttet han ut alkohol og sigaretter i månedene før. Han deltok også i jogging uten ball, med full innsats og godt humør. 28-åringen var lagets kaptein og samlingspunkt, Zico uttalte at Sócrates var lagets naturlige leder, troppens magnet og personen som oppsøkte alle konflikter og løste opp i dem så alle ble fornøyde. Sócrates skrev også dagbok fra mesterskapet, som ble publisert jevnlig i Placar, og ga dermed hele Brasil innblikk i lagets liv.

Brasils kamper i dette mesterskapet er beskrevet mange ganger før. Sócrates åpnet scoringsballet med en kanon i krysset mot Sovjet i første kamp, et mål han senere beskrev som «en endeløs orgasme». Kampen var Brasils svakeste i turneringen, selv om de vant 2-1 mot et sterkt lag. De feide over Skottland – på den tiden en massiv fotballnasjon – og New Zealand i de neste kampene. Pasningene, driblingene, skuddene og samspillet var hele tiden magisk. De spaserte seg til en 3-1 seier over Argentina, før Italia sto for tur i siste kamp i mellomspillet. Brasil ville gå til semifinalen med uavgjort, men før kampen hadde Sócrates’ spalte i Placar for en gangs skyld vært preget av en viss slitasje. Spilleren var skuffet over å måtte tilbringe så mye tid på spillerhotellet, i stedet for å utforske Spania og folkefesten: «VM er ikke som jeg forventet. Vi får ikke utvekslet erfaringer med folk fra andre land. Alle er bare sammen med sitt lag hele tiden, og det er alt.»

Men på vei til kampen satt Sócrates på busstaket med sambatrommer og gitarer, og sang klassikerne sammen med resten av laget. Da dommeren blåste i gang oppgjøret var han konsentrert og inspirert. Likevel tok Italia – som hadde ligget i forsvar gjennom hele VM og gikk videre på målforskjell etter tre uavgjort i gruppespillet – ledelsen etter fem minutter. Et kampbilde satte seg: Brasil presset, passet, angrep og skjøt. Italia forsvarte seg. Sócrates utlignet etter 12 minutter, etter en herlig kombinasjon med Zico, men 13 minutter senere var Italia igjen foran. Brasil fortsatte sitt spill. Italias forsvarer Claudio Gentile la frimerke på Zico, og lagde utallige frispark, som Éder dundret i muren igjen og igjen. Sócrates beholdt hele tiden roen, i det som i dag anses som en av de absolutt største kampene i VM-historien. Men Italia vant til slutt 3-2. I Brasil er denne kampen en kilde til evig debatt, og fortsatt både et mysterium og et åpent sår. Hvordan kunne dette brasilianske laget, et av de beste og høyest elskede landslagene noensinne, tape mot et middelmådig Italia? En lang rekke bøker er skrevet om kampen. I en av dem, Sarriá 82, går to forfattere gjennom alle kampene fra Telê Santana tok over og fram til Italia-kampen. Deres konklusjon er at Brasil burde tatt ut sin spiss (Serginho), spilt med en høyre kantspiller (Paulo Isidoro), samt flyttet Sócrates opp som spiss i falsk nierrolle. Da ville man fått en mer kreativ angrepsrekke, og egentlig ikke mistet noen av Sócrates’ kvaliteter, siden han strengt tatt nesten bare bidro offensivt, til tross for at han var en midtbanespiller med 8 på ryggen.

Og Sócrates selv? Han rundet av sin dagbokspalte slik: «Vi ble slått ut av VM, selv om vi spilte den beste fotballen. Jeg er svært trist, og har ikke krefter til å forklare noe, til å skrive. Nå, på den siste siden i VM-dagboka, kjenner jeg bare på to følelser: Den intense frustrasjonen, kanskje den største i mitt liv, over å ikke vinne tittelen som jeg dypt ønsket. Og også frustrasjonen over å ikke kunne jobbe med denne dagboka i en uke til, og avslutte den slik jeg hadde planlagt, med følgende setning: ’Tusen takk, supportere. Vi er verdensmestere.’»

Demokrati eller kaos
Johan Cruyff sa rett ut at han anså Brasil som verdensmestre, fordi de spilte den beste fotballen. Cruyff følte et slektskap med Sócrates, på grunn av hvordan de spilte på banen og på grunn av Sócrates’ politiske og sosiale engasjement. Allerede da han spilte for Botafogo, endret Sócrates praksiser i fotballen, da han fikk resten av spillerne med på å dele seiersbonusene med alle som hadde en eller annen funksjon i klubben. Dermed fikk både vaktmesteren og vaskedamene penger i lomma hver gang laget tok tre poeng. Noen år senere påvirket Sócrates utviklingen i den brasilianske storpolitikken, gjennom arbeidet han la ned for å endre Corinthians.

Corinthians’ tropp i 1982 var sammensveiset, med flere fargerike personligheter. Sócrates – som på denne tiden poserte som Rodins skulptur «tenkeren» på forsiden av Placar, utga en LP-plate fylt av den brasilianske countrymusikken kalt «sertaneja» og deltok i teateroppsetninger i São Paulo – var bare en av dem. Den unge rockeentusiasten og spissen Casagrande var en annen. Høyrebacken Wladimir, som var aktiv i Brasils «black power»-bevegelse var en tredje. Biro Biro, med en sveis som colombianske Carlos Valderrama kopierte noen år senere, var en fjerde. Kanskje var det naturlig at det var nettopp her den største politiske bevegelsen i brasiliansk fotballhistorie utviklet seg.

Til tross for sitt løsslupne image, har Brasil alltid vært et land med to ansikter. Deler av samfunnet har vært svært konservativt og autoritært, og dette har i aller høyeste grad vært tilfelle for fotballen som organisasjon. Spillerne har aldri hatt noe de skulle ha sagt om noenting, og klubbene har foretrukket at spillerne holdt munn om alt annet enn selve kampene. Sócrates oppfordret hele tiden sine lagkamerater til å lese bøker, oppdatere seg på situasjonen i Brasil, finne ut av sine rettigheter og kreve dem. Selv om brorparten av lagkameratene var fattige og fra arbeiderklassen, hadde de dyp respekt for middelklassegutten Sócrates, som aldri var redd for å si sin mening og stå for dem, uansett hvor sterk stormen ble. Og i årene 1982-1983-1984 ble den stadig sterkere.

Brasil var fortsatt et fascistisk diktatur, og svært mange av regimets politikere var aktive i fotballen. Ikke bare i selve fotballforbundet, men også i klubbene. Revolusjonen i Corinthians startet med en maktkamp i klubbens styrerom, der den lovlige valgte presidenten Waldemar Pires ble illegitimt fjernet av forgjengeren Vicente Matheus. Ingen uvanlig hendelse i brasiliansk fotball, men i den påfølgende kampen viste supporterne sin massive støtte til Pires. Corinthians vant kampen 2-0, men målscorerne Casagrande og Zenon unnlot å feire målene. Sócrates sa han ville legge støvlene på hylla om ikke Pires fikk tilbake stillingen. Corinthians hadde ikke noe valg – de måtte snu. Dette førte til at Sócrates, i samarbeid med Casagrande, Wladimir og Pires’ høyre hånd i styrerommet Adilson, offentlig kunngjorde at de nå skulle starte en reformbevegelse i klubben. Alle avgjørelser som angikk spillerne skulle bli tatt i fellesskap, gjennom demokratiske avstemninger. Treningsopplegg, treningstider, concentração, spillestil, spillerkjøp, lunsjmeny, ferier, oppmøtetider, sponsoravtaler – de stemte over alt. Bevegelsen fikk navnet Democracia Corinthiana, og er kanskje den eneste spillerorganisasjonen i historien som har bidratt direkte til å velte et diktatur.

Sócrates var pressens absolutte favoritt intervjuobjekt i månedene etter VM i 1982. Et typisk intervju kunne starte med et spørsmål om gårsdagens kamp eller sommerens VM, men etter to minutter gled det over i avstemningene i klubben, og videre til det manglende demokratiet i det brasilianske samfunnet, og hvordan landets fattige i likhet med mange fotballspillere er fratatt sine grunnleggende rettigheter, og mangler virkemidler og muligheter til å reelt påvirke sin livssituasjon. Han snakket om utdanning, helse, kultur og politikk – og han snakket snart så høyt at de regimetro mediene ble bekymret.

På banen spilte Corinthians med Democracia påskrevet draktryggen, og i tråd med det hele endret Corinthians spillestilen. Fra den hardtarbeidende, taklende, løpende, «engelske» hjertet-utenpå-drakta stilen laget lenge hadde hatt, til en mer ballbesittende, flytende, pasningsorientert angrepsfotball. Casagrande utviklet seg til å bli en av landets beste spisser, og Sócrates sa at et av hans mål var å hjelpe spissen til å vinne gullballen. De to forsto hverandre intuitivt på banen, og var begge festglade, musikkinteresserte fritenkere utenfor – og ble snart bestevenner.

Da Corinthians skulle spille mot Juventus høsten 1982, hjemme på Pacaembu, var det med teksten «Dia 15 Vote» skrevet på ryggen. Det skulle være lokalvalg i delstaten, egentlig et skinndemokratisk valg i et land der regimets parti fortsatt satt med all reell makt, men Democracia Corinthiana ønsket likevel å bevisstgjøre publikum: De hadde muligheten til å stemme. Bruk den!

Fascistene gned seg i øynene da Corinthians ruslet inn på banen, og laget ble nektet å bruke trøyene flere ganger. Men de vant delstatsmesterskapet i både 1982 og 1983. Sócrates briljerte. En rekke italienske klubber ville kjøpe han, og i 1984 holdt han en tale foran halvannen million mennesker under et politisk møte. Presset mot regimet ble stadig sterkere, og nå diskuterte politikerne et lovforslag om å innføre demokratiske presidentvalg. Fiorentina hadde tilbudt store penger for Sócrates – som helst ville bli i Brasil. I talen sa Sócrates at han ville bli i Corinthians om politikerne vedtok å innføre presidentvalg. Om diktaturet fortsatte, ville han reise til Italia. Menneskemengden jublet – men noen dager senere viste det seg at Sócrates hadde gamblet for høyt. Regimet klamret seg til makten, og nektet å innføre presidentvalg. Dette førte til at Magrão dro til Italia, og han var i Fiorentina i 1985 – det året diktaturet i Brasil endelig tok slutt. Men bidraget fra Democracia Corinthiana, som pressgruppe mot makten og som spreder av demokratiske tanker, regnes i dag som svært viktig i landets vei mot demokrati.

Karrierens slutt
«De politiske seierne mine er viktigere enn de jeg vant som proffspiller», uttalte Sócrates en gang. Likevel beskrev Sócrates’ romkamerat under VM i 1986 – høyrebacken Josimar, i et intervju med Josimar-redaktør Frode da Costa-Lia – Magrãos reaksjon etter VM-exiten mot Frankrike slik: «Han ble bare stille. Helt stille i flere dager. Han låste seg inn på rommet sitt, og ingen hørte et ord fra ham.»

Sócrates var 32 år i 1986, Zico var 33. De var over toppen. Sócrates hadde i tillegg en vond sesong i Fiorentina bak seg. Han fant seg aldri til rette i Italia. En ting var at han mente det var iskaldt i Firenze. En annen ting var de kristenkonservative klubblederne, som ikke likte særlig godt at Sócrates uttalte at hans mål for oppholdet var å «lære om den italienske arbeiderklassens historie», samt å lese den radikale filosofen Gramsci på originalspråket. I tillegg var Fiorentinas garderobe delt i to. Den ene fløyen ble ledet av argentinske Daniel Passarella, og den andre av lagets kaptein Eraldo Pecci. Sócrates tok ikke parti med noen av dem, og ble alene. Fritiden gikk heller med på å knytte bånd til fagforeningene og kommunistpartiet. Han prøvde å få med lagkameratene på grillkvelder hjemme, i brasiliansk stil, men få møtte opp. Én gang kom de alle sammen, og det var under karneval. Han inviterte også Zico, Júnior og andre brasilianske spillere i landet. Festen skulle vare i to dager, og de italienske stjernene dukket opp i stive dresser, slips og tykt med gelé i åttitallshåret. Sócrates stilte i shorts og sandaler, og når Giancarlo Antognoni, Giovanni Galli og de andre ankom, ønsket han dem velkommen ved å klippe Armani-slipsene deres over på halvveien. Festen var vellykket, men kunne likevel ikke hindre at oppholdet i Italia generelt gikk dårlig for Sócrates, både personlig og sportslig.

Etter 1985-sesongen signerte han for Flamengo, og så fram til å spille sammen med den hjemvendte Zico på klubbnivå. Men han ble skadet før 1986-sesongen begynte, og var alt annet enn selvskreven da Telê Santana tok ut troppen til VM i Mexico. Det samme gjaldt Zico. Men begge ble til slutt tatt ut, og Sócrates scoret i åpningskampen mot Spania. Brasil vartet igjen opp med strålende spill, mye takket være høyrebacken Josimar, som i det nevnte intervjuet omtaler Sócrates som en av de beste vennene hans på landslaget. Også samspillet mellom midtbanen og spissparet Careca og Casagrande/Müller var tidvis glitrende, og etter brakseire mot Polen og Nord-Irland så Brasil ut som et lag som kunne vinne pokalen. Men kampen mot Frankrike er enda et av nasjonens episke nederlag. Brasil tok ledelsen. Frankrike utlignet ved Michel Platini. Det ble ekstraomganger, innbytter Zico ble felt innenfor sekstenmeteren.

«Kom igjen, Galo, ta den du», sa den faste straffeskytteren Sócrates til sin venn Zico, som hadde kallenavnet «Galo» eller «Galinho». «Jeg fikser den», svarte kameraten. Men keeper Joel Bats reddet. Og i straffekonkurransen var det Sócrates sin tur til å misse – begge de to største stjernene og mest erfarne spillerne hadde brent hver sin straffe når det gjaldt som mest.

Fuktig filosofi
Kanskje var det en uuttalt sorg over de to VM-nederlagene som gjorde at Sócrates gikk fra å være festglad fotballspiller til alkoholisert filosof. En annen faktor kan ha vært drømmen om å endelig få jobbe fulltid i legeyrket, som gikk i grus et par år etter at han la støvlene på hylla. Sócrates hadde kjøpt en eiendom i Ribeirão Preto, og i 1992 opprettet han Medicine Sócrates Center, som primært skulle fokusere på idrettsmedisin. Men han ble sjokkert over de mange feildiagnosene som mer eller mindre bevisst ble stilt av legekollegene hans. Operasjoner og dyre behandlinger ble igangsatt uten at det var nødvendig, og i stedet for å trives i yrket, var Sócrates i konstant tvil: Burde han løfte kollegenes misgjerninger ut i offentligheten, eller kun fokusere på sine egne arbeidsoppgaver som lege? Senteret ble uansett stengt da en ansatt anmeldte Sócrates grunnet et administrativt problem. Eks-spilleren orket ikke en lang rettssak, og valgte heller forlik. Deretter stengte han legesenteret.

Hva nå? Fotballkarrieren var over, og medisinen hadde ikke gitt ham den forventede sjelefreden. Sócrates’ begynte å føre et urolig liv. Han tok snart oppdrag som tv-kommentator og radioprater, og prøvde seg som trener i diverse klubber. Alt var kortvarig. Sócrates ønsket alltid å leve i nuet, men nå begynte jakten på nye øyeblikksopplevelser å bli opprivende. Han var alltid underveis. Alltid utålmodig, helt ute av stand til å slå seg til ro.

Etter hvert ble pennen en av Sócrates’ faste følgesvenner. Han skrev og skrev, både dagbøker, poesi og aviskommentarer. Ikke bare om fotball – det var nå den innledningsvis nevnte filosofipraksisen begynte å blomstre. Han kunne presentere radikale ideer om fotball, som forslaget om å gå ned til ni utespillere på banen, siden moderne spillere løper veldig mye mer enn hans egen generasjon, noe som gjør at banen i praksis blir mindre, og spillet mer fysisk og styggere. I tillegg deltok han i de løpende debattene i Brasil, om ethvert emne som måtte interessere han. Han uttalte seg støttende til politikere som Hugo Chávez i Venezuela, og den brasilianske presidenten og Corinthians-fanatikeren Lula.

De fleste alkoholikere trenger vin eller sprit for å få tilfredsstilt behovene, men Sócrates hadde alltid vært en øldrikker. Han hadde aldri vært voldelig eller til fare for andre, og dermed var rusavhengigheten mindre «synlig» enn den ofte kan være. Hans nærmeste selvsagt hadde forsøkt å få ham til å kutte misbruket, uten å lykkes. Utover 2000-tallet ble drikkingen verre og verre, etter hvert kunne han begynne å snøvle i offentligheten, og ansiktet ble tidvis oppsvulmet. På formiddagen den 4. desember 2011 døde han, bare 57 år gammel, etter å ha vært innlagt på sykehus flere ganger månedene i forveien. Han døde av septisk sjokk, etter en tarminfeksjon – et alkoholrelatert dødsfall.

Et låst skap fullt av minner
Sócrates sa alltid at han ville dø på en dag da Corinthians vant en viktig seier, og denne søndagen sikret laget sitt femte brasilianske seriegull. Sócrates-bilder og bannere vaiet på tribunene. Før kampen hyllet spillerne legenden ved å stille seg rundt midtsirkelen og reise høyre knyttneve mot luften – den politisk motiverte feiringen Sócrates gjorde etter scoringer, inspirert av de afroamerikanske friidrettsutøverne Tommie Smith og John Carlos, som løftet knyttneven på seierspallen i OL i 1968.

Sócrates sa også alltid at når han la opp som spiller, ville han ikke ha noe som helst med fotballen å gjøre. Han skulle være lege, og nyte livet med familien. Men antakelig var han en av de mange eks-spillerne som i stillhet savnet den intense spenningen fra garderoben, spillertunnelen og gressmatta, og som fant kompensasjon i rusen. Hans første kone Regina uttalte en gang: «Jeg tror at det gamle utklippsalbumet hans er låst bort i et skap, og han har den eneste nøkkelen. Noen ganger er han på kontoret i timevis, og når han kommer ut igjen, er øynene røde, som han har grått. Sócrates sier ingenting, men jeg vet hvorfor. Han nekter for det, men fotballen har merket livet hans.» u

Hovedkilde: Doctor Sócrates (Andrew Downie). De fleste sitatene er herfra. Andre kilder: Futebol (Alex Bellos), Sarriá 82 (Roman/Zanata), O Time Que Perdeu a Copa e Conquisto o Mundo (Falcão), Casagrande e Seus Demônios (Casagrande/Ribeiro), Josimars arkiv.