Dopingspøkelset

Det blir sjelden omtalt og anerkjent, men mistanker og anklager om dopingbruk går som en rød tråd gjennom fotballhistorien. Offisielt er det nesten ingen doping i fotballen – men har sporten i det hele tatt mekanismer som kunne fanget det opp dersom det var det?

Tekst Lars Sivertsen

De siste tiårene har endringer i fotballen gjort at spillere må være bedre trente og restitueres raskere enn før. Parallelt med denne utviklingen, viser det seg at man i en annen sport bedrev systematisk, sofistikert doping for å gjøre utøverne bedre trente og for å restituere de raskere.

Det blir sjelden omtalt og anerkjent, men mistanker og anklager om dopingbruk går som en rød tråd gjennom fotballhistorien. Da Tyskland slo Ungarn i VM-finalen i 1954, en kamp som refereres til som «mirakelet i Bern», ble det funnet sprøyter i den tyske garderoben. Tysklands lege hevdet han hadde gitt spillerne injeksjoner av vitamin C, men forskere ved Humboldt-universitetet i Berlin stiller spørsmål ved den forklaringen. I en 800 sider lang rapport om doping i Tyskland fra 1950 og frem til i dag, publisert i fjor høst, avsløres det at vesttyske idrettsutøvere ble systematisk dopet over flere tiår. En av forskerne bak rapporten, Erik Eggers sa til Reuters allerede i 2010 at «det er flere sterke indikasjoner på at noen av de tyske spillerne fikk injeksjoner av Pervitin, ikke vitamin C, som det ble hevdet». Pervitin er en form for amfetamin som var svært utbredt blant tyske soldater under 2. verdenskrig.

Helenio Herrera, catenaccioens gudfar og en av fotballhistoriens største trenerskikkelser, var viden kjent for at han ville gjøre hva som helst for å vinne. Skal vi tro Ferruccio Mazzola, tidligere Inter-spiller og lillebror til den legendariske playmakeren Sandro Mazzola, inkluderte dette små hvite piller. I et intervju med nyhetsmagasinet L’espresso i 2005 fortalte lillebror Mazzola at «jeg så treneren, Helenio Herrera, gi ut piller du skulle legge under tungen. Han testet de først på reservene (jeg var ofte en av disse), og så ga han de til spillerne på laget. Noen tok de, andre spyttet de ut igjen i hemmelighet. Det var min bror, Sandro, som sa at dersom jeg ikke ville ta de, kunne jeg gå på do og kaste de. Det var det mange som gjorde. Men når Herrera oppdaget at vi spyttet de ut igjen, begynte han å løse de opp i kaffen vår. Fra da av ble ‘Herreras kaffe’ vanlig praksis i Inter».

Spillerne fikk aldri vite nøyaktig hva som var i pillene.

«Jeg vet ikke sikkert, men jeg tror det var amfetaminer». Feruccio beskriver en episode der han fikk en av Herreras kaffekopper og hallusinerte i tre dager. Ifølge Ferruccio har hans mer berømte bror Sandro sluttet å snakke med ham etter at han snakket offentlig om pillene.

«Han sier at skittentøy bør vaskes hjemme».

Liberale nederlendere
Også laget som til slutt beseiret Herreras nesten uovervinnelige Inter, Ajax, virker å ha vært dopet. I boken Voetbalmysteries har nederlandske Guido Derksen snakket med både spillere, trenere og leger som var involvert i nederlandsk fotball på 70-tallet, og han konkluderer med at «praksisen var at mange nederlandske fotballspillere dopet seg nesten ukentlig». Derksen hevder at i Ajax, Feyenoord og FC Twente var det på 70-tallet utbredt bruk av amfetaminpiller. Han påpeker at spillerne selv ofte ikke var klar over at de ble dopet – det var ikke uvanlig at klubblegen blandet stoffene i spillernes te eller suppe uten av de var klar over det. Hans Kraay, som scoret Feyenoords seiersmål da de slo Real Madrid i Europacupen i 1965, bekrefter i boken at han hadde hatt amfetamin i teen på forhånd. Kampen huskes i dag spesielt godt for at det var mye aggressivt spill og mange korte lunter på banen. Ajax-spillerne Johnny Rep og Arie Haan har begge innrømmet at de tok amfetaminer.

«Fotball og doping? Ikke noe mysterium i det hele tatt. På den tiden gjorde alle det», sier Rep.

I Tyskland kom det stadig nye anklager. I 1987 publiserte Harald «Toni» Schumacher en eksplosiv selvbiografi der han forklarte at flere av lagkameratene hans på landslaget var eksperter i kjemisk selvforbedring. Ifølge Schumacher var en av de tyske landslagsspillerne så aktiv på dette området at de kalte han «det vandrende apotek». Schumacher fikk sparken fra klubben sin, 1. FC Köln, og ble utestengt fra det tyske landslaget.

Dopingtester hadde blitt introdusert i landslagsfotball i 1966, men ifølge historiker Erik Eggers finnes det dokumenter fra 70-tallet som viser at det tyske fotballforbundet gjorde et kalkulert valg om å ikke bry seg om de nye retningslinjene. Like etter VM i 1966 hadde Mihailo Andrejevic, daværende styreformann i FIFAs medisinske komite, sendt et brev til det vesttyske idrettsforbundet der han forklarte at tre spillere fra Tysklands VM-tropp hadde testet positivt for efedrin under turneringen. Såvidt vi vet ble anklagene ikke undersøkt nærmere, og ingen sanksjoner av noe slag ble pålagt. Da media fikk vite om dette brevet i 2011, insisterte Jürgen Grabowski og flere andre fra 66-laget på at ingen av de hadde vært dopet.

«Det er det første jeg har hørt om det. Jeg var aldri klar over noen form for doping på landslaget, og det var aldri et tema», sa Grabowski. Det tyske fotballforbundet introduserte dopingtester i 1988. Men Peter Neururer, som trente Schalke i 1989/90-sesongen, hevdet i et intervju med Sport-Bild i 2007 at doping likevel var svært utbredt på den tiden.

«Det var nokså vanlig. Det var allmenn kjent at spillere brukte stoffer». Ifølge Neururer brukte «opp mot 50 prosent» stoffet Captagon, en form for amfetamin som i dag er hyppig brukt blant soldater i Midt-Østen. Andreas Müller, som spilte under Neururer da han var Schalke-trener og som var direktør i klubben da Neururer kom med anklagene sine, skjøt tilbake i pressen: «Dersom Neururer vet noe bør han komme med navn. Det er viktig at vi holder oss til fakta. For min egen del kan jeg si at jeg aldri har sett noe slikt». Paul Breitner sa imidlertid til østerrisk TV i fjor at doping var svært vanlig da han var aktiv.
«Alle som benekter at doping var et problem er hyklere. Vi tok alle et eller annet», hevder Breitner.

«Som et lite sykehus»
I august 1998 kastet Zdenek Zeman en brannfakkel ut i den italienske fotballeteren. I et intervju med L’espresso stilte Zeman, som da var trener for Roma, spørsmål ved muskelveksten til enkelte Juventus-spillere, og erklærte at «fotballen må komme seg ut av apoteket». Zeman nevnte Gianluca Vialli og Alessandro Del Piero som spillere han var «forbløffet» over, noe som naturlig nok vekket oppsikt.

«Zeman er en terrorist», var tilsvaret fra Vialli, som la til at «jeg er sikker på at dette til syvende og sist er et kalkulert forsøk på å skade Juventus». Raffaele Guariniello, statsadvokat i Torino, bestemte seg for å etterforske det hele. Juventus sine treningsanlegg og kontorer ble gjennomsøkt, og etterforskerne fant 281 forskjellige typer legemiddel. Svært få av de stod på IOCs dopingliste, men mengden og utvalget av medikamenter Juventus var i besittelse av, var mistenksomt i seg selv. Gianmartino Benzi, Guariniellos medisinske rådgiver, bemerket at «klubben var utstyrt som et lite sykehus». Guariniello undersøkte så Acqua Acetosa-laboratoriet i Roma, der prøver fra Serie A-spillere ble analysert. Han oppdaget mildt sagt kritikkverdige forhold. I kun 20% av tilfellene ble urinprøvene testet for steroider, og i kun 5% ble det testet for diuretika (vanndrivende legemidler som kan bli brukt til å skjule ulovlige stoffer). La Repubblica publiserte senere vitnemål som en anonym ansatt ved laboratoriet skal ha gitt til Guariniello: «Ofte er det de samme doktorene som skal hente urinprøven som selv urinerer i begeret til spillere som er ‘i fare’, og de gjør dette på klubbenes forespørsel. Så forsvinner selvsagt alt etterpå. Dersom du gransket det nøye nok ville du oppdage at urinprøvene ikke kom fra fotballspillere, men fra de fire eller fem doktorene». Andre ansatte ved laboratoriet forklarte at dersom noen mot formodning testet positivt ble det feiet under teppet.

Laboratoriets sjef, doktor Emilio Gasbarrone, fikk sparken og Mario Pescante, president i Italias olympiske komite (som drev laboratoriet) trakk seg. Juventus’ daglige leder Antonio Giraudo og kubblege Riccardo Agricola ble siktet for å medisinert Juventus-spillerne på ulovlig vis. Under rettssaken kom det frem at 23 Juventus-spillere hadde regelmessig fått kraftige antidepressive piller, til tross for at ingen av de hadde vist tegn på depresjon. 14 spillere hadde fått en hjertemedisin som inneholder kreatin, og 32 spillere hadde regelmessig fått det smertestillende stoffet Voltaren (som normalt brukes i forbindelse med isolerte skader). Forsvarsadvokatene argumenterte for at disse stoffene ikke var ulovlige, selv om bruken var uvanlig. Under rettssaken kom det også frem at flere Juventus-spillere hadde vist uvanlige blodverdier i Juventus sine interne blodprøver, blodverdier som kunne indikere bruk av EPO. Giuseppe d’Onforio, en anerkjent hematolog, hevdet det var «veldig sannsynlig» at flere Juventus-spillere hadde brukt EPO mellom 1994 og 1998, en periode der klubben vant tre Scudetto og kom til finalen i Champions League tre ganger. Agricola ble dømt til 22 måneders betinget fengsel. Saken ble anket frem og tilbake, før Italias høyesterett opprettholdt dommen i 2007 – men ankeprosessen hadde da tatt så langt tid at straffeutmålingen allerede var foreldet. John Foot beskriver det i sitt epos om italiensk fotball, Calcio, som «et klassisk italiensk juridisk kompromiss, det tilfredsstilte ingen». Guariniellos oppdagelser ble ikke gransket videre. Italiensk fotball så tilsynelatende ikke verdien i å undersøke hvilke klubber som hadde motvirket dopingtestingen. Guariniello hadde også funnet dokumenter som viste at over tjue Parma-spillere hadde hatt blodverdier som kunne tyde på bruk av EPO, men dette ble heller ikke undersøkt. Matías Almeyda, som spilte for Parma i to sesonger før rettssaken mot Agricola og Giraudo, skrev mange år senere i selvbiografien sin at «i Parma fikk vi intravenøse drypp før kamper. De sa det var en blanding av vitaminer, men før jeg gikk på banen kunne jeg hoppe helt opp i taket».

«Det føles fantastisk»
Doping i fotball blir bagatellisert av mange. Fotball handler tross alt om mer enn å løpe fort og langt, sies det. Men de siste par tiårene har to store endringer funnet sted i fotballen: For det første løper spillerne mye mer. Bedre kosthold, bedre trening og taktiske utviklinger (større fokus på kollektivt press, større fokus på raske overganger) betyr at fotballen på det høyeste nivået krever mye mer av spillerne fysisk enn den gjorde tidligere. På 90-tallet ble de europeiske klubbturneringene omstrukturert og antallet landskamper steg, så verdens beste spillere måtte nå spille flere kamper og hadde færre hviledager enn tidligere. Som følge av disse endringene fikk spillerne behov for to ting: Større utholdenhet og raskere restitusjon. Parallelt med denne utviklingen vet vi nå at man i sykkelsporten utviklet systematiske og sofistikerte dopingprogram for å gi utøverne større utholdenhet og raskere restitusjon. Det er på høy tid at fotballen tar en titt på hva som skjedde i sykkelsporten og stiller spørsmålet: Kan det samme ha skjedd i vår idrett?
Av alle dokumentarene, bøkene og intervjuene som har blitt publisert i forbindelse med doping-avsløringene i sykkelsporten de siste årene er Tyler Hamilons selvbiografi «The Secret Race» kanskje den mest fascinerende. Hamilton beskriver på detaljert og ektefølt vis hvordan han kom til Europa midt på 90-tallet som en grønn, ung sykkelrytter og oppdaget at doping var så utbredt at det i praksis var meningsløst å delta i europeiske sykkelløp uten å dope seg. EPO (en forkortelse for «erytropoietin») er et legemiddel som i utgangspunktet ble utviklet for å behandle pasienter som lider av blodmangel. Grovt forklart så øker EPO produksjonen av røde blodceller i kroppen, og flere røde blodceller betyr at kroppen er bedre i stand til å transportere oksygen fra lungene til musklene. En studie publisert i European Journal of Applied Physiology i 2007, med det fengende navnet «Prolonged administration of recombinant human erythropoietin increases submaximal performance more than maximal aerobic capacity», viste at EPO kan forbedre en sykkelrytters prestasjoner med vanvittige 54%. Forskerne tok 16 relativt godt trente syklister, delte de i to grupper, ga en gruppe placebo-injeksjoner og ga den andre gruppen EPO. Før injeksjonen etablerte forskerne hva deltagernes maksimale output-nivå på sykkelen var, og de testet hvor lenge de var i stand til å sykle på 80% av sitt eget maksnivå før de ble utmattet. Deltakerne ble testet igjen etter fire uker, og gruppen som hadde fått regelmessige injeksjoner av EPO viste en 13% økning i maksnivå og en 54% økning i evnen til å sykle på 80% av maksnivået til utmattelse (fra 22 minutter til 33,5 minutter). Eksperter argumenterer for at studien ikke er representativ for hvordan EPO vil virke på profesjonelle atleter. Siden disse allerede er langt nærmere kroppens fysiske yttergrenser vil effekten av EPO neppe være like drastisk. Men i sykkelsporten, der marginene mellom seier og nederlag er minimale, vil selv en forbedring på noen små prosenter utgjøre en enorm forskjell. Hamilton hevder EPO forbedrer en profesjonell sykkelrytter med rundt 5%, som er mer enn nok til å utgjøre forskjellen mellom suksess og fiasko.

Tyler Hamilton beskriver effekten på følgende vis: «Hvordan føles det å være på EPO? Det føles fantastisk. Fordi du ikke føler det i det hele tatt. Du er ikke utkjørt. Du føler deg sunn, normal, sterk. Du har mer farge i kinnene, du er mindre irritert og morsommere å være sammen med. Disse små, blanke dråpene virker som radiosignaler – de gir nyrene dine beskjed om å lage flere røde blodceller, og snart fylles blodårene dine med millioner av nye celler som bærer oksygen til musklene dine. Alt annet med kroppen din er som før, bare nå har du bedre bensin. Du kan presse deg hardere, i lengre tid. Det hellige stedet helt på grensen av hva du orker blir dyttet litt lenger unna».

I tillegg til EPO forklarer Hamilton at han tok testosteron, et anabolt steroid som kan brukes til å bygge muskelmasse og som i mindre doser kan gi bedre muskelrestitusjon. Hamilton tok testosteron for første gang like etter et ritt i Valencia i 1997. To dager etter å ha tatt det han beskriver som «et bittelite rødt egg» var Hamilton tilbake på sykkelen i en konkurranse, en konkurranse som startet med en brutal, bratt stigning.

«Jeg havnet bakover i feltet, som jeg hadde forventet. Men så skjedde noe. Da vi nærmet oss toppen av stigningen merket jeg at jeg avanserte; jeg passerte en rytter, så tre, så ti. Ikke misforstå meg, jeg var ikke et supermenneske, jeg led. Jeg var ved min absolutte yttergrense. Men tingen var at andre led litt mer».

Hamilton, som så langt i karrieren aldri hadde klart å hevde seg i toppen i et europeisk ritt, holdt følge med tetbruddet.

«Objektivt sett visste jeg hva som hadde skjedd. Det lille røde egget – som jeg senere forstod var testosteron – hadde gått inn i blodstrømmen min og satt igang en kaskade av positive endringer: Det tilførte væske til musklene, reparerte bittesmå skader, og skapte en følelse av velvære. Det var ikke bare meg som var på vei opp bakken, det var en forbedret versjon av meg».

Utover disse to stoffene var bruk av veksthormoner og kortison utbredt i sykkelsporten på denne tiden. På 90-tallet fantes det ingen dopingtest som kunne avsløre EPO eller veksthormoner, så bruken av disse var i praksis risikofri. Det eneste rytterne måtte passe på i forbindelse med EPO var å ikke blitt tatt på fersken, og å sørge for at hematokrit-nivået i blodet deres ikke oversteg 50. Hematokrit-nivået er prosentandelen røde blodceller i blodet, og siden det på den tiden ikke fantes noen test for EPO bestemte sykkelmyndighetene seg for at ryttere som ble testet og hadde hematokrit på over 50 – et uvanlig høyt tall og en sterk indikasjon på EPO-bruk – ville bli suspendert i 15 dager. Sykkelrytterne skaffet seg utstyr til å teste sin egen hematokrit, slik at de kunne være sikre på å ikke ble tatt. Var tallet for høyt kunne blodet deres tynnes ut ved å ta en isoton saltvannsløsning intravenøst. Da en test for EPO ble introdusert i 2000 måtte rytterne være mer forsiktige. Fremfor å injisere EPO under huden, som gir effekt over tid, men som også betyr at stoffet blir værende i kroppen lengre, ble en mye mindre dose av stoffet injisert rett i blodåren. Stoffet ga likevel effekt, og var helt ute av doperens system kun noen timer senere. Praksisen ble kalt «mikrodosing», og dersom det for eksempel ble gjort på kveldstid kunne sykkelrytterne ta en dopingprøve morgenen etter uten å bli tatt.

«Gjennom karrieren min så jeg journalister beskrive forholdet mellom utøvere og dopingtestere som ‘et våpenkappløp’, men det var ikke helt riktig, for det ville betydd at testerne hadde en mulighet til å vinne. For oss var det ikke et kappløp. Det var mer som en gjemmelek i en skog med mange gode gjemmesteder, og regler som ga de som prøvde å gjemme seg store fordeler», skriver Hamilton.

«Dersom du var forsiktig og fulgte godt med kunne du dope deg og være 99% sikker på å ikke bli tatt». I tillegg til de ulovlige stoffene var det også en utbredt praksis i sykkelsporten i forbindelse med større ritt, som Tour de France, å ta ut 1-4 enheter med blod (1 enhet tilsvarer 450 milliliter) i forkant av rittet. Så, etter noen etapper, når den fysiske anstrengelsen har ført til at blodets hematokrit-nivå synker, blir det friske blodet med friske røde blodceller satt inn i rytteren igjen. Blodoverføringer er svært vanskelig å avsløre.

Hva er det i Parmaskinka?
Det store spørsmålet er: Kunne en fotballklubb eller enkeltspiller, teoretisk sett, dopet seg slik sykkelrytterne gjorde? Svaret virker å være ja. Lance Armstrong dopet seg systematisk gjennom hele karrieren, ble testet opp mot 300 ganger, og ble aldri tatt. Fotballspillere testes langt mindre. Ifølge WADA (World Anti-Doping Authority) ble 28 002 dopingtester utført innen fotballen i 2013. Dette høres kanskje ut som et stort tall, men så finnes det også veldig mange fotballspillere. Det finnes ikke noe nøyaktig tall, men i FIFAs Big Count i 2006 ble det anslått at det var rundt 110 000 profesjonelle fotballspillere i verden. Spilleroganisasjonen FIFPro er litt mer konservative, og anslår at tallet ligger på rundt 65 000. Av de 28 002 dopingprøvene som ble gjennomført var kun 2,3% blodprøver (som er den beste måten for å oppdage EPO og veksthormoner). Ingen blodprøver ble gjennomført i Brasil, Tyskland, Spania eller Nederland, og kun 0,6% av alle dopingtester i fotballverden var blodprøver tatt utenfor konkurranser. Dette virker i utgangspunktet utilstrekkelig, spesielt når sykkelsportens skandaler viser at et godt planlagt dopingprogram er lagt opp slik at utøverne er rene på konkurransedager. Hele 77% av alle dopingtester som ble gjennomført i fotballen i 2013 var urinprøver gjort i forbindelse med konkurranser. Kun 2375, altså rundt 8% av alle prøvene som ble tatt, ble testet for EPO. I fjor kom daværende president i WADA, John Fahey, med følgende oppfordring til fotballen: «Det eneste jeg vil si om fotball er dette: De tester ikke nok for EPO. De kan gjøre mer og vi oppmuntrer dem til å gjøre mer». Han la til at «mange land og mange idretter tror ikke de har et problem med EPO, så de ser ikke etter det. Den situasjonen er nødt til å endre seg». FIFAs er imidlertid ikke bekymret: Organisasjonens medisinske sjef Jiri Dvorak uttalte i sommer at «det finnes ingen mistanke om at bloddoping spiller en betydelig rolle i fotball».

Er fotballen helt fri for bloddoping? Da Raffaele Guariniello etterforsket Juventus i 1998 kom det frem at av 24 Parma-spillere som ble testet den sommeren hadde 23 et hematokrit-nivå på over 50, altså nok til at de i sykling ville blitt suspendert på grunn av EPO-mistanke. Spillerne med uvanlig høye verdier inkluderte Gianluigi Buffon, Lillian Thuram, Dino Baggio, Enrico Chiesa, Hernan Crespo og Juan Sebastián Verón. Merkelig nok var det tredjekeeper Alessandro Nista som haddde høyest nivå med elleville 63%. Hematokrit på over 60 regnes som helsefarlig, da blodet er så tykt at det lett kan danne blodpropper. I rettssaken mot Agricola og Giraudo kom det frem at Didier Deschamps sine blodverdier på to forskjellige anledninger hadde steget med hele 20% over et par måneder, og at han også på det høyeste hadde hematokrit på 51,2. At en spiller har hematokrit på over 50 betyr ikke nødvendigvis det er ugler i mosen, det kan forekomme naturlig. Men at et helt lag er over 50 slik Parma var det, og at Deschamps’ verdier to ganger steg på den måten mens han var i en klubb som beviselig delte ut medikamenter i øst og vest, er unektelig mistenksomt. Deschamps ledet senere Frankrike til VM-gull i 1998 som kaptein. Den franske legen Jean-Pierre Paclet jobbet på den tiden med det franske U21-landslaget, og i 2010 publiserte han en bok der han beskrev «uregelmessigheter» i a-landslagsspillernes blodprøver like før turneringen.

«Blodprøver viste uregelmessigheter hos flere spillere før VM i 1998. Når du vet hvilke klubber visse spillere var oppdratt i, så gir det grunn for sterke mistanker».

I et intervju med Le Parisien la han til at «det er offentlig kjent at det var praksiser som foregikk på den tiden som var… som var i grenseland, for å si det mildt. Jeg sier det alle vet. Jeg har ikke diktet opp noe. Å ha et hevet hematokrit-nivå beviser ikke at de hadde tatt EPO. Og siden det ikke var noen bevis så brydde vi de ikke med det».

Spillerne benekter at det var noe unormalt med blodet deres.

«Skyggen av doping som kastes over 1998-laget er en løgn», insisterte Laurent Blanc.

Tåkelegging
I sommer publiserte den tyske landslagslegen Tim Meyer en forskningsrapport der han hadde fått analysert blodprøver fra 467 spillere fra Tysklands tre øverste divisjoner, på fire forskjellige tidspunkter i 2007/2008-sesongen. Tanken bak forsøket var i grove trekk å undersøke hvordan disse endret seg i løpet av en sesong. Spillerne og klubbene som deltok gjorde det frivillig, og kunne trekke seg fra forsøket når som helst. Det viste seg at seks spillere hadde hematokrit-nivåer på over 50 før sesongen startet, to hadde det da de ble testet på høsten, og ni prøver hadde uvanlig høye nivåer av hemoglobin (en annen mulig indikator på bloddoping). Igjen, det er verdier som kan forekomme naturlig, men ifølge doping-ekspert Fritz Sörgel er det resultater som burde undersøkes nærmere. «Med så avvikende verdier er det opp til utøveren og laglederen å bevise at det er snakk om en genetisk abnormitet og ikke doping. Hvorfor skal fotball være et unntak her? Med slike verdier ville det ikke vært noe å diskutere i andre idretter,» sa han til Der Spiegel. Det tyske fotballforbundet sendte ut en epost til alle klubbene som inneholdt sitater fra Meyer, der han forklarte studien ikke hadde noe med doping å gjøre. «Ingenting mer kan fastlås i ettertid, og videre etterforskning ville heller ikke vært dekket av samtykket som ble gitt av spillerne». Fremfor å undersøke om det kunne være snakk om bloddoping var forbundet mest opptatt av at klubbene hadde forklaringen klar når media stilte spørsmål.

Det store og stadig ubesvarte spørsmålstegnet rundt fotball og doping per i dag heter imidlertid Eufemiano Fuentes. Fuentes er en spansk lege som forsynte en lang rekke sykkelryttere og andre idrettsutøvere med ulovlige preparater. Han ble etterforsket av det spanske politiet i det vi nå kjenner som «Operación Puerto», som endte med at han i mai 2006 ble arrestert og hans eiendommer ransaket. Der ble det funnet enorme mengder dopingmidler, og over 200 poser med blod tilhørende forskjellige idrettsutøvere. En rekke syklister, som hadde vært Fuentes sine klienter, ble navngitt og utestengt fra idretten. Blodposene var merket med kodenavn, og Fuentes sa til dommeren under rettssaken at «jeg kan identifisere alle prøvene. Dersom du gir meg en liste kan jeg fortelle deg hvem som tilhører hvilken kode på posene».

Dommeren ba imidlertid ikke Fuentes om å gjøre dette, fordi det var etablert på forhånd at rettssaken kun skulle dreie seg om sykkelryttere. Fuentes forklarte til retten at han hadde behandlet «sportsfolk av alle slag. Det kunne være en sykkelrytter fra et sykkellag, en fotballspiller fra et fotballag, en tennisspiller eller en bokser». Den tidligere sykkelrytteren Jesús Manzano har sagt til fransk TV at han så «velkjente fotballspillere» på Fuentes sitt kontor. Til den franske avisen Le Monde sa Manzano helt konkret at han hadde sett en Real Madrid-spiller der.

Iñaki Badiola, tidligere president i Real Sociedad, sa i et intervju med den spanske sportstabloiden AS i 2013 at da han var i klubben hadde de sparket to klubbleger fordi de hadde kjøpt medisiner fra Fuentes, medisiner «som på den tiden var klassifisert som doping». Badiola la til at «systemet er dårlig regulert, og doping har et stort forsprang med leger som kan dekke det til. Det brukes urinprøver der man ikke leter etter EPO, noe som tyder på forsømmelse og manglende vilje til å rydde opp i sporten».

AS publiserte også en video på sine nettsider av Badiola som i 2008 forklarte til klubbens medeiere at «327 443 euro har blitt betalt ut årlig over flere år til Eufemiano Fuentes, uten at det ble bokført. Det inkluderer sesongen La Real kom på andreplass». Samme dag publiserte El País et dokument som tilsynelatende var i Fuentes sin håndskrift, som omhandlet en klient med forkortelsen RSOC og en bestilling av Actovegin – et stoff som er utvunnet av kalveblod og som kan forbedre blodets evne til å transportere oksygen på samme måte som EPO. WADA anser ikke Actovegin som doping, så lenge det ikke tas intravenøst, men stoffet er ulovlig i Spania (og en rekke andre land). To andre kodenavn var oppførte på Fuentes-dokumentene El País publiserte: «Alfredo» og «MILAN». AC Milan insisterte på at de ikke hadde noe som helst med det hele å gjøre, og truet med å saksøke alle som påstår noe annet.

«Jeg jobbet med spanske første- og andredivisjonsklubber», sa Fuentes selv i et intervju med Le Monde. «Jeg jobbet med mange klubber samtidig, noen ganger direkte med spillerne selv, noen ganger ved å dele kunnskapen min med klubblegene». Fuentes ville imidlertid ikke navngi klubbene han jobbet for.

«Jeg kan ikke si det, jeg har mottatt dødstrusler. Jeg ble fortalt at dersom jeg avslørte visse ting kunne familien min og jeg få alvorlige problemer. Jeg har blitt truet tre ganger og det kommer ikke til å bli en fjerde gang. Det er idretter du ikke kan gå imot, fordi de har tilgang til veldig sterke juridiske midler til å forsvare seg».

Le Monde hevdet videre at avisen hadde sett håndskrevne notater i Fuentes sitt hjem som viste at han hadde jobbet for Real Madrid og Barcelona, men Fuentes nektet senere for at disse var ekte. Både Real Madrid og Barcelona gikk til sak mot Le Monde og vant, og avisen ble dømt til å betale 300 000 euro i oppreisning til Real Madrid og 15 000 til Barcelona.

Dopingverstinger
Fuentes ble til slutt dømt til et års betinget fengsel for å «sette den offentlige helsen i fare». Han innrømmet å ha bloddopet sykkelryttere, men doping var ikke ulovlig i Spania på den tiden. I tillegg til den betingede fengelsdommen ble Fuentes utestengt fra legeyrket i fire år og idømt en bot på 4 650 euro. Få følte det var en tilfredsstillende dom. Men enda mindre tilfredsstillende var det at den spanske dommeren Julia Patricia Santamaría beordret at blodposene som ble beslaglagt på Fuentes sin klinikk skulle destrueres, fremfor å brukes til å finne ut hvilke andre utøvere Fuentes dopet.

«Jeg er sikker på at flere store fotballklubber påvirket den avgjørelsen», sa Lance Armstrong til Le Monde. Aktoratet, det internasjonale sykkelforbundet, den italienske olympiske komite og WADA har alle anket avgjørelsen, og i skrivende stund venter man stadig på at ankene skal behandles.

«Det har vært en skuffende opplevelse fra start til slutt,» sa Dick Pound, tidligere president i WADA da kjennelsen ble klar. «Fra undertrykkelsen av bevis i starten til den pågående motstanden som fortsetter i dag. Det er flaut for Spania. Alle vet at vi vil kunne avsløre en god del mer doping dersom prøvene blir gjort tilgjengelige». Fuentes var bare en av mange leger som forsynte sykkelrytterne med ulovlige preparater. Før Fuentes jobbet Tyler Hamilton med doktor Luis García del Moral, og i et intervju med Sunday Times i 2012 husker Hamilton at han fikk klar beskjed av del Moral: «Dere tar ingenting sammenlignet med fotballspillere».

Det finnes ingen formell, håndfast, bevist kobling mellom Fuentes og fotball, akkurat som det ikke finnes en håndfast kobling mellom dopingverdenen rundt sykling og fotball. Det er ikke nødvendigvis slik at der det er røyk er det også ild, men i dette tilfellet er det påfallende hvordan fotballmyndighetene ikke viser noen form for interesse for å i det hele tatt lete etter ilden. Fremfor å plukke opp et brannslukningsapparat har fotballen lukket øynene og trasket avgårde inn i røykskyen. Og det er merkelig at kort tid etter at omfattende bloddoping blir avslørt i sykkelsporten, kort tid etter flere aktører fra den skandalen har hintet eller sagt rett ut at også fotballspillere dopet seg, så erklærer FIFAs høyeste medisinske autoritet at «det finnes ingen mistanke om at bloddoping spiller en betydelig rolle i fotball». Dette etter et år der kun 2375 dopingprøver i hele fotballverden ble testet for EPO.

Det foreligger ingen bevis for utbredt bruk av doping i moderne fotball, men kanskje det er på tide å stille et litt annerledes spørsmål: Fremfor å spørre «finnes det doping i fotballen?», burde man spørre: «Ville vi oppdaget det dersom det fantes doping i fotballen?».

Mye tyder på at svaret er nei.