Systematikeren

Ingen så ham smile og alle visste at han drakk. Møt en av de viktigste trenerne i den moderne fotballen – Valeriy Lobanovskyi.

Tekst Jonathan Wilson

Treningsleiren ved bredden av Svartehavet virket å ha gått bra. Viktor Maslov, Dynamo Kievs nye trener, hadde fremstått som en streng, men omtenksom onkel, og spillerne var imponerte. Det var all grunn til å tro at 1964-sesongen ville bli vellykket. Men dårlig vær på vei tilbake til Kiev tvang flyet til å lande i Simferapol. Turen videre ble utsatt gjentatte ganger, og til slutt bestilte Maslov lunsj. Spillerne gjorde store øyne da Maslov også bestilte et glass horilka – ukrainsk vodka – til dem alle.

«De kunne ikke tro sine egne øyne», skrev journalisten Arkady Galinsky. «Noe slikt hadde man aldri sett før i Dynamo. Maslov utbrakte en skål for hell og lykke i den kommende sesongen, og alle drakk. Unntatt venstreving Valeriy Lobanovskyi, han rørte ikke glasset sitt. Maslov så dette og ba ham drikke for lagets suksess. Da Lobanovskyi igjen nektet, bannet Maslov til ham, og Lobanovskyi bannet tilbake.»

Fra det øyeblikket av, hevder Galinsky, var det dårlig blod mellom de to.

Hendelsen virker triviell, men det kan sies å ha vært et nøkkeløyeblikk i ukrainsk, kanskje til og med i sovjetisk, fotballhistorie. Det var definitivt et nøkkeløyeblikk i Lobanovskyis liv. Før dette hadde han vært en stjerne, i den grad datidens Sovjetunion tillot stjerner. Han var en venstreving med tekniske nådegaver som tillot ham å slippe unna med en holdning som var, om ikke sløv, så i hvert fall langt unna den hardtarbeidende innstillingen han som senere trener krevde fra sine spillere. «Ledningen» ble han kalt i Moskva-pressen, fordi det virket til tider som om ballen var bundet fast til skolissene hans. Lobanovskyi var en av Dynamos sentrale spillere, talentfull og populær blant supporterne. Da han døde i 2002, kom det kondolansemeldinger som fortalte om hvordan folk hadde gått på Dynamo-kamper tidlig på 60-tallet, fulle av forventninger fordi de blant annet ville få se ham slå cornere med så mye bakspinn at ballen falt nesten vertikalt ned i boksen – en variant av «fallende løv»-frisparkene brasilianske Didi utviklet noen år tidligere.

Sakte, men sikkert ble Valeriy Lobanovskyi skjøvet ut i kulden. Hans karrière som spiller ebbet ut uten at det egentlig var hans skyld. Problemet var at Lobanovskyi var venstreving, og vinger hadde ingen plass i Maslovs plan.

«Maslov søkte etter nye former for fotball, og spillere som holdt på ballen for lenge passet ham ikke,» sa playmakeren Andriy Biba. «Samtidig, etter at han selv ble trener, erkjente Valeriy at spilleren Lobanovskyi ikke kunne spilt i laget hans.»

Kollektivet i front
Det er nesten noe bibelsk over det som så skjedde: Skjøvet ut i kulden, alene i fotballens villmark, tenkte Lobanovskyi over fotballen, tenkte på Maslovs system med hissig press, og fikk en åpenbaring. Han innså at ikke bare hadde Maslov rett, men han hadde ikke gått langt nok. Maslov hadde tatt Dynamo til tre ligatitler på rad – mens Lobanovskyis suksesser skulle ble mye større, mye mer langvarig: Under ham vant Dynamo åtte sovjetiske seriemesterskap, seks sovjetiske cupmesterskap, fem ukrainske ligamesterskap, tre ukrainske cupmesterskap og to europeiske cupvinnercuper. Han ledet Sovjetunionen i to verdensmesterskap og tok dem til EM-finalen i 1988. Men mer enn alt dette, han definerte den sovjetiske stilen. Han står nå i fotballens Valhall fast i blikket, flat skinnlue trukket stramt nedover hodet, kinn røde og småhovne etter tiår med litt for mye alkohol. Men han står der likefullt som en av de virkelige storhetene, en av de særdeles få trenerne som både var innovatører og som samlet store mengder sølvtøy.

Idet Maslovs Dynamo sikret sin tredje strake tittel i 1968, havnet Shakhtar, som Lobanovskyi nå spilte for, på en skuffende 14. plass. Gjennomført desillusjonert bestemte Lobanovskyi for å gi seg med fotball. Hans frustrasjon kom ikke først og fremst av lagets sviktende form, den stammet fra årsakene bak de svake prestasjonene.

«Det er umulig å spille som vi gjør det,» skrev han i sin selvbiografi, Endless match. «Det er umulig å stole på flaks og tilfeldigheter i moderne fotball. Det er nødvendig å skape et ensemble, et kollektiv av troende som underordner seg en overordnet idé om hvordan de skal spille.»

I 1969 ble Lobanovskyi tilbudt jobben som trener for Dnipro Dnipropetrovsk, som da lå i en av fire parallelle andredivisjoner. Der begynte han å innføre de vitenskapelige metodene han var overbevist representerte fremtiden.

«Dersom du vil være en god trener må du glemme spilleren du var,» sa han. «Mitt forhold til Maslov var kanskje ikke bra, men det er ikke viktig. Han var en stor taktiker som lærte sine spillere hvordan de skulle spille fotball.»

Om han var uenig med Maslovs filosofi, var uenigheten på dette punktet rent metodisk. Maslov hadde jobbet etter instinkter; Lobanovskyi ville ha bevis.

I sin tredje sesong med Dnipro ledet Lobanovskyi laget sitt til opprykk. Sesongen etter havnet de på sjetteplass i den sovjetiske elitedivisjonen, bare ett poeng bak Dynamo.

Ser lyset med bioenergetikk
1972 ble et viktigere år, det var da Lobanovskyi traff Anatoliy Zelentsov. Lobanovskyi hadde i lengre tid vært frustrert over hvor vanskelig det var å evaluere spillernes fysiske tilstand, og hvor stor belastning hans forsøk på å innføre systematisk press faktisk la på spillerne. Han innså at Zelentsov, en spesialist i bioenergetikk, var løsningen.

«Lobanovskyi og jeg ble uadskillelige,» sa Zelentsov. «Han sa en gang på en fest, i full offentlighet, at «Du vet, hadde det ikke vært for deg, hadde jeg kanskje ikke lyktes som trener. Jeg har deg å takke for min formasjon, min kunnskap og min forståelse av fotball.»

Sent i 1973 fikk Alexander Sevidov sparken av Dynamo Kiev, og Lobanovskyi fikk trenerjobben. Det var noe triumferende over Lobanovskyis retur til Kiev. På en måte var dette jobben han ble født til, en av de sjeldne øyeblikkene da en trener, et lag og en filosofi kommer sammen i perfekt harmoni. I ettertid virker venstrevingen Lobanovskyi som et slags avvik, noe som ikke stemmer overens med mannen. Han var alltid en tenker og en teoretiker, til og med en vitenskapsmann. Men det var bruddet med Maslov som skulle til for at han selv innså det.

I 1961 var en 22 år gammel Lobanovskyi en del av Dynamo Kiev-laget som vant den sovjetiske elitedivisjonen for første gang. De hadde kommet så nær så ofte at fansen begynte å miste troen på at det noensinne ville skje, og deres seiersrus var forsterket av følelsen av lettelse. Men midt i all jubelen fantes en misfornøyd Lobanovskyi, noe han gjorde klart da han sammen med lagkameratene Bazylevych og Vladimir Levchenko ble sendt for å besøke Vitenskaps- og Forskningsinstituttet til konstruksjonsindustrien.

«Ja, vi har vunnet ligaen,» husker Volodymyr Sabaldyr, en vitenskapsmann og amatørspiller fra Kiev, at han sa da han ble møtt av ekstatiske gratulasjoner. «Men hva så? Noen ganger spilte vi dårlig. Vi fikk bare flere poeng enn de andre lagene som spilte verre enn oss. Jeg kan ikke akseptere deres hyllester, for de er ubegrunnede.»

Sabaldyr spurte han hvordan det føltes å ha oppnådd noe som har vært en drøm for innbyggerne i Kiev i tiår. «En oppnådd drøm opphører å være en drøm,» svarte Lobanovskyi.

«Hva er din drøm som vitenskapsmann? En grad? En doktorgrad? En avhandling?»

«Kanskje,» repliserte Sabaldyr. «Men en ekte vitenskapsmann drømmer om å gjøre et bidrag til vitenskapelig utvikling, om å sette sitt spor på den.»

«Og der har du svaret ditt» svarte Lobanovskyi.

Computer Love
Uansett hvor dilettantisk han var som spiller, den perfeksjonistiske rasjonalismen, den ambisiøse og analytiske intelligensen, dette var der helt fra starten av. Kanskje dette ikke burde være noen stor overraskelse. Han var, tross alt, en tilstrekkelig begavet matematiker da han ble uteksaminert fra skolen sin. Samtidig var tiden han vokste opp en periode da man i Sovjetunionen var besatt av vitenskapelig fremskritt. Han ble født i 1939, så Lobanovskyi var tenåring da Sovjetunionen åpnet sitt første atomkraftverk og sendte Sputnik ut i verdensrommet, mens Kiev var hovedstaden i Russlands computerindustri. Det første kybernetiske instituttet i Sovjetunionen ble åpnet der i 1957 og ble raskt anerkjent som en verdensleder i automatiserte kontrollsystemer, kunstig intelligens og matematisk modellering. Det var i 1963 at en tidlig prototype av den moderne pc ble utviklet her. Da Lobanovskyi studerte til å bli varmeingeniør ved Kievs polytekniske institutt, var man bare i ferd med å innse potensialet datamaskiner hadde på nesten alle områder. Det var spennende, det var nytt, så det er ingen stor overraskelse at Lobanovskyi ble revet med denne bølgen av teknologisk optimisme.

I personen Lobanovskyi ble den klassiske kampen mellom individualiteten og systemet utkjempet: Spilleren Lobanovskyi ville drible, finne opp triks og ydmyke motstandere, men likevel, som han senere innrømmet, hans studier ved polyteknisk institutt drev han til en systematisk tilnærming, til å bryte fotball ned til dets komponenters oppgaver. Fotball, forklarte han, ble til slutt for ham et system av 22 elementer – to subsystemer av 11 elementer – som beveget seg innenfor et definert område (banen) og som var underlagt bestemte restriksjoner (spillereglene). Dersom de to subsystemene var likeverdige ville utfallet bli uavgjort, dersom en var sterkere ville det vinne.

Dette er åpenbart, selv om denne måten å tilnærme seg det på ikke var det. Men det aspektet Lobanovskyi virkelig ble fascinert av, var at subsystemene var underlagt en merkverdighet: Effektiviteten av subsystemet var større en summen av effektiviteten til elementene det bestod av. Dette, slik Lobanovskyi så det, betydde at fotball var et perfekt sted å innføre de kybernetiske prinsippene som ble undervist på polyteknisk institutt. Fotball, konkluderte han, handlet mindre om individer og mer om koalisjoner og forbindelser mellom individene. «Alt liv,» sa han senere, «er et tall».

Best også utenfor banen
Innen han kom tilbake til Kiev, så Lobanovskyi et fotballag som et dynamisk system der målet var å produsere den optimale mengden energi i et optimalt mønster. Han hadde kommet til den konklusjonen at for å vinne titler, var det som skjedde utenfor banen, i form av fysiske forberedelser og spesielt rehabilitering, minst like viktig som det som skjedde på den.

Han ankom Dynamo som en del av et team på fire. Selv hadde han det spesifikke ansvaret for å modellere spillesystemer, Zelentsov hadde ansvar for å forberede spillerne individuelt, hans tidligere lagkamerat Oleh Bazylevich tok hånd om den faktiske treningen, mens Mykhaylo Oshemkov tok hånd om det de kalte «informativ støtte» – det vil si innsamlingen av statistiske data fra kampene.

Alt var nøye planlagt, og lagets forberedelser ble delt inn i tre nivåer. Spillerne skulle få individuell teknisk coaching slik at de var bedre utstyrt til å gjennomføre oppgavene Lobanovskyi ga dem under kampene, spesifikke taktikker og oppgaver for hver spiller ble satt opp i henhold til motstanderne, og en strategi ble lagt for konkurransen som helhet; alle kampene ble plassert i en kontekst med en anerkjennelse for at det er umulig for et lag å opprettholde maksimale nivåer over en lengre periode.

«Når vi snakker om taktisk evolusjon,» skrev Lobanovskyi og Zelentsov i deres bok The Methodological Basis of the Development of Training Models, «så er det første vi tenkte på å strebe etter nye handlingsmønster som ikke tillater motstanderen å tilpasse seg vår måte å spille på. Dersom en motstander har tilpasset seg vår spillestil og funnet en måte å motvirke den på, da må vi finne en ny strategi. Dette er spillets dialektikk. Du er nødt til å gå frem på en slik måte og med et slik utvalg av offensive alternativer at du tvinger motstanderen til å gjøre en feil. Med andre ord, det er nødvendig å påtvinge motstanden den tilstanden du ønsker at den skal være i. En av de viktigste måtene å gjøre det på er ved å variere størrelsen på spilleflaten.»

Akkurat som Rinus Michels Ajax kunne Dynamo presse, med det formål å stenge for motstanderen og vinne ballen langt oppe i banen, men de var også like kapable til å sitte dypt og slå til på overganger. Som Lobanovskyi konstant påpekte, alt avhenger av omstendighetene. En ting forble sentralt: Gjør den foretrukne spilleflaten så stor som mulig når du har ballen, og så liten som mulig når du ikke har den. «Noen ganger sier folk at fotballens mening ligger kun i angrep,» fortsatte Lobanovskyi og Zelentsov. «Men det er nærmere sannheten at når vi har ballen er vi i angrep, og når motstanderne har ballen er vi i forsvar. Fra denne fundamentale sannheten utvikles fotballstrategi: Hvordan, hvor og når man angriper eller forsvarer seg.»

Spillerne møtte veggen
På veggen av Dynamos treningsanlegg hang det lister med krav Lobanovskyi stilte til spillerne sine. Av de 14 defensive oppgavene handlet fire om distribusjon av ballen og etablering av offensive posisjoner når ballen hadde blitt vunnet. Å bare klarere ballen var utenkelig, for det ville være det samme som å gi den bort og derfor sette laget på defensiven igjen. De 13 kravene til angrepsspillerne inkluderte en regel om press og forsøk på å vinne ballen høyt i banen, men de var ellers dominert av oppfordringer til bevegelse og søken etter måter å flytte ballen fra områder av banen der motstanderen har en høy konsentrasjon av spillere.

Kanskje ingen hadde satt sammen slike lister før, men deres innhold – selv om fokuset på ballinnehav var ekstremt – var langt fra revolusjonerende. Det som var mye mer radikalt var listen av 20 ting som omhandlet det Lobanovskyi og Zelentsov kalte «koalisjonshandlinger». Disse gjaldt både defensive handlinger, som å sette en offsidefelle, men også offensive som å sette opp overlapper. «For å angripe,» sa Lobanovskyi, «er det nødvendig å frata motstanderen ballen. Er det lettere å gjøre dette med fem spillere enn med alle 11? Det viktigste i fotballen er hva en spiller gjør på banen når han ikke har ballen, ikke omvendt. Så når vi sier at vi har en glimrende spiller så kommer det fra det følgende prinsippet: En prosent talent og 99 prosent hardt arbeid.»

Lobanovskyis mål var noe han kalte «universialitet». Han ville at angrepsspillerne skulle forsvare og forsvarsspillerne skulle angripe, og han så ingen selvmotsigelse i dette, fordi for han var ikke angrep og forsvar relatert til posisjon på banen, men hvorvidt man hadde ballen eller ikke. «Ingen annen trener krevde noen gang at jeg skulle jage motstanderne mine helt tilbake til mitt eget straffeområde,» sa den tidligere russiske landslagsspissen Sergei Yuran, som begynte sin karriere i Dynamo under Lobanovskyi. «For eksempel, Oleg Romantsev, både med landslaget og med Spartak Moskva, ga meg beskjed om å jobbe hardt, men bare i motstanderens banehalvdel. Han ba meg gjøre alt i mitt område, men sa at jeg ikke skulle blande meg der andre skulle spille.»

Zelentsov forklarte at bestemte bevegelser ble innøvd slik at de kunne brukes, ikke mekanisk, men som en sjakkspiller som tilpasser sine trekk til omstendighetene. Disse var nøklene til Lobanovskyis fotballkonsept, og det var gjennom deres treningsmodeller for å utvikle en bedre forståelse for spillets struktur hos spillerne at han og hans team drev fotballen fremover. Det klassiske eksemplet av slike prinsipper i aksjon kom kanskje i cupvinnercup-finalen i 1986, med Dynamos andre mål i deres 3-0 seier over Atlético Madrid. Vasyl Rats avanserte ned venstresiden, trakk på seg to mann og sentret ballen inn i banen til Igor Belanov. Han tok to toucher, og i det midtstopperen beveget seg ut i press slo han ballen blindt mot høyre til Vadym Yevtushenko. Han tok et steg fremover og tvang motstanderens venstreback til å komme inn i banen for å presse, og flikket så instinktivt ballen til høyre mot Oleg Blokhin som kom på overlap. Blokhin mottok pasningen i fullt sprang og løftet ballen over Atléticos keeper. Angrepet var så hurtig og instinktivt at det var så godt som ustoppelig.

Detaljerte tilbakemeldinger
Kritikere hevder ofte at Lobanovskyi kvelte individualitet, men sannheten er at han gjorde sine spillere klar over at de ikke var individer, at individuelle egenskaper kun hadde nytteverdi i konteksten av systemet. «Taktikken velges ikke for å passe til de beste spillerne,» forklarte Lobanovskyi. «De må passe vår måte å spille på. Alle må tilfredsstille trenerens krav først, og bare da kan de vise sine individuelle kvaliteter.»

I hvor stor grad spilleren hadde møtt disse kravene, ble bestemt av den mest komplette analysen av spillet fotballen så langt hadde sett. Dagen etter kamper ble den statistiske gjennomgangen av oppgjøret hengt opp på tavler på treningsanlegget, en innovasjon som ga Lobanovskyi stor makt. «Når jeg var spiller,» sa han, «var det vanskelig å evaluere spillerne. Treneren kunne si at en spiller ikke var på rett plass til rett tid, men spilleren kunne enkelt og greit være uenig. Det var ingen videoer, ingen reelle analysemetoder, men i dag kan ikke spillerne protestere. De vet at morgenen etter kampen vil det bli hengt opp papirark som viser alle tallene som beskriver prestasjonene deres. Dersom en midtbanespiller har fullført seksti tekniske eller taktiske handlinger i løpet av kampen har han ikke dratt sin del av lasset, han er forpliktet til å gjøre hundre eller flere.

Det var uunngåelig at denne holdningen ville føre til konflikter, og selv om de fleste spillere virket å respektere Lobanovskyi, Andriy Shevchenko insisterer for eksempel på at han «skapte meg som spiller», så var det få som hadde spesielt varme følelser for sjefen sin. «Mitt forhold til Lobanovskyi var ikke fiendtlig, men det var ikke vennlig heller,» sa spissen Igor Belanov. «Det var kun profesjonelt. Men han gjorde mye for meg. Han inviterte meg til Dynamo og overtalte meg til å spille på hans måte. Vi hadde mange krangler, men vi var klar over at det vi gjorde var noe stort.» Nesten som for å bevise at han ikke bar nag mot sin tidligere trener, gav Belanov sin sønn navnet Valeriy.

Oleksandr Khapsalys, som spilte for Dynamo sent på 70- og tidlig på 80-tallet, husker hvordan Lobanovskyi enkelt og greit kunne avvise alle former for kritikk. «Det var best å ikke spøke med Lobanovskyi,» sa han. «Dersom han ga en instruks og spilleren sa; «Men jeg tenker at..» da ville Lobanovskyi bare se på ham og brøle «Ikke tenk! Jeg tenker for deg. Spill!»

Spillerne gjør opprør
For all sin suksess med Dynamo slet Lobanovskyi med å overføre sin suksess til det sovjetiske landslaget. To ganger i 1975 – mot Tyrkia og Irland – førte hans krav om et «stjernelag» fremfor «et lag fult av stjerner» til at han tok ut et landslag som kun besto av spillere fra Dynamo, og troppen han tok ut til OL i Montreal i 1976 var dominert av Dynamo-spillere. De hadde vunnet flere ligatitler på rad og var utvilsomt et av de beste lagene i Europa, men Lobanovskyi var likevel ikke fornøyd, og han innførte en enda hardere treningsplan. Spillerne var forferdet og mange klaget på at de var for utkjørte til å prestere sitt ytterste. Det hele nådde et kokepunkt i semifinalen da Sovjet gjorde en svak kamp og tapte mot Øst-Tyskland. Spillerne skyldte på Lobanovskyi, og gikk ut i streik. Hendelsen ble dysset ned, og man nådde til slutt en enighet da Lobanovskyi ga seg som landslagstrener. «Problemet var at vi innførte vitenskapelige metoder med spillere som var semi-amatører, og det førte til konflikter,» forklarte Zelentsov.

Disputten gjorde det klart for Lobanovskyi at mer trening ikke nødvendigvis førte til bedre trente spillere, og det var her Zelentsov gjorde sitt store gjennombrudd da han konstruerte et treningsprogram som klarte å balansere de to motstridende behovene for hurtighet og utholdenhet. Zelentsov hevder at Italia lånte modellen da de vant VM i 1982. I stadig større grad brukte han datamaskiner til å analysere kamper, og det var gjennom denne utviklingen at de revolusjonerte fotballen.

«I mitt laboratorium evaluerte vi den funksjonelle beredskapen til spillerne og hvordan deres potensiale kunne realiseres,» forklarte Zelentsov. «Og vi påvirker spillerne på en naturlig måte – vi former de etter vitenskapelige anbefalinger. Med hjelp av modellering samler vi grunnsteiner og bygger skjelettet av et lag. Det er sant at ikke alle spillere vil passe Dynamo-systemet, men vi gir ikke bare treneren råd, vi underbygger rådene med tall. Vi anbefalte hvordan han burde sette sammen treningsprogrammene, hvordan de kunne evalueres, hvordan å forstå spillernes handlinger på banen – alt fra et vitenskapelig synspunkt, ingen følelser.»

Lobanovskyis konsepter ble til den sovjetiske grunnstilen, dels fordi de virket, dels fordi Lobanovskyi var en sterk personlighet og dels fordi det føltes ideologisk riktig. Selv om datidens spillere protesterte mot stereotypen, så hadde den kollektivistiske filosofien dype røtter i laget.

Et skjebnesvangert tap i Lisboa
Det som skjedde i Montreal var flaut, men Lobanovskyis mørkeste øyeblikk kom i 1984. Alt så ut til å gå bra, spesielt etter at laget hadde nedsablet Portugal 5-0 i Moskva i EM-kvalifiseringen. Borte i Lisboa derimot gikk Lobanovskyi ut for å sikre uavgjort – som han alltid gjorde i vanskelige bortekamper – men planene ble torpedert av et sent straffespark som ble idømt for en hendelse som tydelig skjedde utenfor boksen. Portugal vant 1-0 og Sovjetunionen kvalifiserte seg ikke til EM. Lobanovskyis pragmatisme fikk skylden, og han fikk sparken.

Lobanovskyis stjerne skinte aldri svakere enn akkurat da, og bare en personlig inngripen fra Volodymyr Scherbystykyi, lederen for det ukrainske kommunistpartiet, førte til at han ble gjeninnsatt som trener for Dynamo Kiev. Det så ut som en tabbe da Dynamo avsluttet 1984-sesongen på 10. plass. Lobanovskyi holdt likevel på sitt. «En sti forblir alltid en sti,» sa han. «En sti om dagen er også en sti om natten, og i soloppgangen.» Neste sesong vant Dynamo både serien og cupen, og dette ble etterfulgt av en ny triumf i cupvinnercupen. Eduard Malofeev, den nye landslagstreneren, slet tungt i oppkjøringen til VM i Mexico i 1986, og Lobanovskyi fikk landslagsjobben igjen. Sovjetunionen var strålende i gruppespillet, der de moste Ungarn 6-0, men de ble beseiret av katastrofal dømming mot Belgia i første runde av sluttspillet.

Det var to år senere, i EM i Vest-Tyskland, at Sovjetunionen kom nærmest triumf under Lobanovskyi. De slo England og Nederland i gruppespillet, og i semifinalen ble Italia utspilt. Den italienske landslagssjefen Enzo Bearzot var så imponert av den sovjetiske 2-0-seieren at han gikk for å finne Lobanovskyi etter kampen. «Jeg innså igjen at dere er et strålende lag,» sa han. «Dere spiller moderne fotball i 100 kilometer i timen. Det kollektive presset dere viste i dag er et tegn på store egenskaper, og den fysiske formen det sovjetiske spillerne er i er tydelig et resultat av svært oppofrende trening og stor profesjonalisme.»

Den eneste flerren i en ellers storslått forestilling var det gule kortet til sweeperen Oleg Kuznetsov, som betydde at han var ute av finalen mot Nederland. «Har du sett hvordan bier flyr?» spurte Zelentsov. «Svermen er i luften, og de har en leder. Lederen flyr mot høyre og svermen flyr mot høyre. Lederen flyr mot venstre og svermen flyr mot venstre. Det er det samme i fotballen, du har en leder som tar en avgjørelse om hvor han skal bevege seg, og resten korrigerer seg etter lederens bevegelser. Hvert lag har spillere som binder sammen koalisjoner, og hvert lag har spillere som ødelegger dem. De første ventes å være kreative på banen, de siste ventes ødelegge motstanderens kreative handlinger.» Uten sin leder tapte Sovjetunionen 2-0, etter å ha bommet på straffespark og blitt rammet av Marco van Bastens legendariske volley.

Etter et skuffende verdensmesterskap i 1990, forlot Lobanovskyi Sovjetunionen og dro til Midtøsten, men han ble overtalt til å returnere til Dynamo i 1996. Delvis fordi nye investorer kunne lokke med store penger, men også delvis på grunn av potensialet han så i en generasjon som inkluderte Shevchenko, Oleg Luzhny, Sergej Rebrov og Vyachelsav Vashchuk. Han drakk tungt, all tidligere måtehold ble druknet i litervis av armensk cognac, men Lobanovskyi ledet likevel Dynamo til en semifinale i Champions League i 1999. Hans tredje virkelige storlag.

Døde på trenerbenken
Innen han døde av slag i 2002 – et slag han fikk på trenerbenken i Zaporizhyzhya, mistenkte man at han slet med at spillerne hans nå var importerte. Han var blitt tvunget til å selge sine beste spillere, og i følge Dynamos visepresident Serhiy Polkhovskyi var det blitt tydelig mot slutten at han slet med å håndtere selv lokale spillere som ikke hadde vokst opp under kommuniststyre. «Han hadde interne problemer,» sa Polkhovskyi. «Tidligere hadde et ord, et blikk, vært nok for å sette seg i respekt og forklare hva han ville ha. Kanskje det var typisk for det kommunistiske systemet, men nå har spillere større frihet og individualitet.»

Likevel, hans ettermæle står fjellstøtt. Som Macello Lippi, Champions League-vinner med Juventus og verdensmester med Italia, sa: «Alle spiller med kollektivt press nå.»