Fotball under Gaddafis vinger

Fotball og diktatur er sjelden en vellykket kombinasjon. I Libya var det forbudt å navngi spillerne, fordi de kunne stjele oppmerksomhet fra landets leder.

Tekst Marius Lien

3. september 2011 vil for alltid være en merkedag for libysk fotball. Denne dagen stilte landslaget i hvite drakter, med et rødt, svart og grønnstripete flagg på brystet. Siden Muammar Gaddafi grep makten etter et militærkupp i 1969, har Libya spilt i grønne drakter. Grønn er islams farge, men mer viktig: Det er også Gaddafis favorittfarge, som han brukte i landets helgrønne flagg, i offisielle dokumenter og ikke minst i Gaddafis grønne bok, der han utla sine politiske og filosofiske grunnsyn. Inneholdt Gaddafis grønne bok også noen setninger om fotball?

Neppe.

Muammar Gaddafi (1942-2011) skal i utgangspunktet ikke ha vært interessert i sport. Men han så nytten og kraften som lå i idretten, og gjorde ofte offentlige opptredener under fotballkamper. Samtidig var han også, nettopp på grunn av den ukontrollerbare kraften i supporterkulturen, redd for fotballen.

For eksempel var det ikke lov til å rope opp navnet på spillerne under kamper eller på tv. Ingen skulle kunne bli mer populær enn lederen. Man brukte kun numre: «Scoring av nummer sju på Al-Ahly Benghazi». I tillegg brukte han, for å spre frykt og ubehag blant fotballfansen, stadioner til henrettelser.

Stemningsskifte
Den første kampen i hvitt gikk mot Mosambik, i en kvalifiseringskamp til Afrikamesterskapet 2012, spilt i Kairo grunnet krigen som da raste i Libya. Libya vant 1-0, og sikret med seieren plassen i Afrikamesterskapet, for bare tredje gang i landets historie. Fansen var i ekstase, spillerne likeså, og fotballkampen pustet ekstra liv i opprørsbevegelsen, som bare en uke tidligere hadde vunnet en stor seier ved at Gaddafi mistet kontrollen over Tripoli.

Bare seks måneder tidligere hadde situasjonen vært en helt annen. Libya møtte Comoro-øyene, også dette i AM-kvaliken. Kampen ble på grunn av krigen spilt i Mali, og det maliske publikummet heiet på Libya – på grunn av Gaddafi. De bar Gaddafi-plakater, og ved hvert mål – Libya vant 3-0 – ble diktatoren hyllet med fanrop. På det tidspunktet var Gaddafi populær i Mali, som han var i flere afrikanske land. I Mali har nok dette endret seg nå. Etter Gaddafis død krysset tusenvis av libyske tuaregsoldater fra diktatorens hær Sahara, for å slutte seg til et tuaregopprør i Mali, som i 2012 blomstret opp for fullt og har skapt stor uro i landet.

Uansett.
Etter kampen sa Libyas kaptein Tariq Ibrahim al-Tayib til BBC at det libyske laget ble rørt av Mali-publikummets respons. Han sa også at det ikke var noen politisk uenighet i laget: «Alle spillerne støtter Gaddafi».

Men i juni 2011 hadde noe skjedd. Da kom nyheten om at 17 libyske toppspillere hadde sluttet seg til opprørerne. Kilden var på opprørernes side i krigen, og opplyste om at det blant de 17 toppspillerne var fire landslagsspillere. Keeperen Juma Gtat uttalte: «Jeg ber oberst Gaddafi om å la oss være i fred, og la oss få bygge opp et fritt Libya. Faktisk skulle jeg ønske han ikke lenger var i live».

Gaddafi-regimets talsmenn benektet at det var snakk om toppspillere, og hevdet at ingen av dem hadde erfaring fra landslaget. Men Gtat har flere landskamper, og reddet blant annet en straffe i en AM-kvalifiseringskamp i 2009.

Libya er, som naboene Egypt, Tunisia og Algerie, et fotballfanatisk land. Spillernes handlinger ble vurdert som et gigantisk propagandanederlag for diktatoren, og en ditto seier for opprørerne, som da med tungt NATO-skyts i ryggen fortsatt kjempet hardt mot Gaddafis styrker.

Sørover
I januar 2012 ble Afrikamesterskapet sparket i gang i Ekvatorial-Guinea og Gabon. Åpningskampen ble spilt mellom Ekvatorial-Guinea og Libya, sistnevnte med en rekke spillere som kom bokstavelig talt rett fra slagmarken. «Dette er mye viktigere enn en fotballturnering. Vi er ikke her for å more oss, men for å gjøre noe bra for Libya,» uttalte midtbanespilleren og opprørskrigeren Walid al-Katroushi til Associated Press. Ekvatorial-Guinea vant 1-0, men Libya gjorde en hederlig innsats i cupen. Laget slo Senegal 2-1, og klarte uavgjort 2-2 mot de senere mestrene Zambia. Status: Fire poeng, ikke nok til å gå videre fra gruppespillet, men Libya var det eneste laget i turneringen som knep poeng fra Zambia.

Landets brasilianske landslagstrener Marcos Paqueta sa under mesterskapet at opprøret så ut til å ha en positiv virkning på spillerne: «De ble mer fokuserte, målrettet, mer i stand til å overgå seg selv». Gaddafi, som på brutalt og merkelig vis hadde blandet seg inn i landets fotballspill i årene før, klarte først å hjelpe landslaget da han døde.

Under hælen
En av Muammars sønner, Saadi Gaddafi (født 1973), er i motsetning til sin far kjent for sin voldsomme fotballentusiasme. Han er også berømt for sin noe uortodokse karriere, som startet med at han var den eneste spilleren som fikk navnet sitt ropt opp under kampene i hjemlandet, og som endte i Italia, i Serie A-klubbene Perugia, Udinese og Sampdoria.

Det er ofte blitt hevdet at Saadi var dugelig nok som spiller. Bra nok til å hevde seg i den libyske serien, og til å få noen landskamper. Årene i Italia har i motsetning blitt latterliggjort, og sett på som en kjøpt, betalt og korrupt affære. Men sannheten er at Saadis karriere i hjemlandet er enda mindre ærerik enn Italia-perioden hans.

I 2002 trente Saadi en kort periode med Juventus. Dette oppholdet kom i stand fordi familien Gaddafi kontrollerte investeringsselskapet Libyan Arab Foreign Investment Company, som året før hadde kjøpt opp 5.31 prosent av klubben. Men Saadi skal ha vært for stor, for treg og for svak teknisk. Det kunne ikke gå. Han fikk også prøve seg hos Lazio, med samme resultat.

I 2003 gikk Saadi likevel til Perugia, en overgang som ble betalt av den libyske statskassen. De fleste regner med at Muammar Gaddafis vennskap med Italias statsminister Silvio Berlusconi, og de mange politiske og økonomiske båndene mellom Italia og Libya, også var medvirkende årsaker til at Saadis internasjonale karriere fant sted i nettopp støvellandet. Men detaljene rundt overgangen er foreløpig ikke offentlig kjent.

Saadi Gaddafi hyret Ben Johnson som fysisk trener, og Diego Maradonas bror Eduardo som teknisk trener. Kort tid etter testet han positivt for nandrolon. Etter suspensjonen fikk han 15 minutter som innbytter i én kamp. Det var alt. Kampen var for øvrig viktig nok, Perugia slo Juventus og skaffet seg viktige poeng i kampen mot nedrykk. I 2005 bar det til Udinese, som det året var kvalifisert for Champions League. Saadi fikk 10 minutter som innbytter i en betydningsløs kamp mot slutten av sesongen. Neste år gikk han til Sampdoria, men ble ikke benyttet i 2006-2007-sesongen.

Seks års eventyr i Italia var over. «Han var ikke så god,» uttalte engelskmannen Jay Bothroyd, som spilte sammen med ham i Perugia. «Men han gjorde det nok som en hobby. Han stilte på alle treningene, og forventet ikke spesialbehandling eller noe slikt».

Det samme kan ikke sies om Libya-karrieren til midtbanespilleren Saadi. Her var spesialbehandling selve grunnpremisset.

Hjem igjen
I Libya spilte han første og fremst på Al-Ahly Tripoli og Al-Ittihad Tripoli, to lag som på alle måter var under Gaddafi-familiens vinger. Saadi Gaddafi var også kaptein på landslaget, og president i det libyske fotballforbundet. Han hadde total kontroll over fotballen i Libya. Dette gikk spesielt utover en klubb i Benghazi, landets nest største by med over 650.000 innbygger, og et av sentrene for revolusjonen i 2011.

I 2000 brøt det også ut anti-Gaddafi-opptøyer i Benghazi. Slikt forekom svært sjelden i årene mellom 1969 og 2011, og denne ene gangen var bakteppet en fotballkamp.

Mot slutten av 1990-tallet var Saadi president, manager og kaptein på Al-Ahly Tripoli. Å spille på laget hans bød på uvanlige utfordringer. En tidligere medspiller, Ben Amer, beskrev situasjonen på følgende måte til avisen Der Spiegel: «Det var ikke lett. Saadi var kapteinen, og han ville score målene selv. Hvis han fikk en dårlig pasning ble han forbanna, og banket opp spilleren. Eller fikk håret hans barbert bort, eller han slapp hundene sine løs på han.»

Noe slikt kunne aldri blitt sagt mens gaddafiene satt ved makten. På den tiden kunne spillere – og da særlig Saadis medspillere – også få besøk av regimets menn i hjemmene sine, om kvelden etter kamp eller trening. Hvis de ikke hadde gjort som de ble bedt om.

Å spille mot Saadi Gaddafi var ikke særlig lettere enn å spille med ham. Da han regjerte i Al-Ahly Tripoli ønsket han at klubben skulle bli Afrikas største, og fikk for seg at ingen andre toppklubber skulle få lov til å bruke navnet Al-Ahly, som kan oversettes med «nasjonal». Dette gikk ut over Al-Ahly Benghazi, dannet i 1947 og en av landets eldste klubber. Saadi ville ha laget ned fra den øverste divisjonen, og startet en storstilt trussel- og bestikkelseskampanje overfor landets dommere. De hadde ikke så veldig mye valg. Under en kamp var det så ille at Benghazi-spillerne stormet av banen, på grunn av absurde straffespark og offsideannulleringer som gikk mot dem. Saadi sørget også for at Benghazis beste spillere ble kjøpt opp av andre klubber, fortrinnsvis Tripoli-lagene Gaddafi-familien selv kontrollerte.

Før sommeren 2000 risikerte Benghazi å rykke ned. I den siste kampen trengte de uavgjort for å klare seg.

Kampen ble spilt 20. juli. På denne glohete dagen, som vanlig med rundt 30.000 på lagets hjemmekamp, begynte stemningen på stadion å bli muggen. «Det var den samme gamle leksa», sa Chalifa Binsrati til Der Spiegel i sommer. I 2000 var han Al-Ahly Benghazis «sportsmanager», og han begynte i likhet med supporterne å gå lei. «Motstanderlaget fikk straffe etter straffe. Hele stadion var imot Saadi. Alle hadde en venn eller slektning som var blitt drept eller fratatt all eiendom. Benghazi hatet Gaddafi-regimet. Men på denne dagen hatet den først og fremst Saadi.»

Det startet med buing, som etter hvert gikk over i et gigantisk brøl. Plutselig ble banen stormet av flere hundre illsinte fans. Flere fulgte på. Folkemengden trakk ut i gatene, og stemningen ble pisket opp av fotballen, varmen og Benghazis mangeårige motvilje mot familien Gaddafi. Byen var en trykkoker som fikk utløp. Plakater av diktatoren ble brent, det samme ble lokalkontoret til Libyas fotballforbund, og ikke minst: Et esel ble påført en Saadi Gaddafi-drakt, og drevet rundt i byen.

I fengsel
«Eselet ble kjempefornærmet», uttalte den tidligere Al-Ahly Benghazi-spilleren Ahmed Baouson til The Guardian. Det samme ble Saadi og faren. Sikkerhetsstyrkene ble sendt inn, og opprøret ble knust. Flere titalls supportere ble torturert. 32 ble dømt til fengselsstraffer. Tre menn ble dømt til døden, en av dem begikk selvmord i fengselet. De to andre dødsstraffene ble ikke fullbyrdet. Chalifa Binsrati tilbrakte en måned i en celle som i praksis var en kiste, noen centimeter høyere og bredere enn mannen som satt i den. En måned alene i mørket, med to flasker ved siden av seg. En for urin, en for vann. Han var anklaget for å være en fiende av folket, for å ville danne et anti-Gaddafi politisk parti, og for å konspirere med andre land og regimer utenfor Libyas grenser. Men det eneste han hadde gjort galt, var å sitte på benken til feil klubb.

Gaddafi fortsatte kampanjen mot klubben da høsten kom. Den 1. september 2000, på 31-årsdagen for Muammars maktovertakelse, ble Al-Ahly Benghazis hovekvarter rasert av soldater. Treningsfeltet, klubbhuset, klubbemblemet, inngangspartiet, alt ble jevnet med jorden. Innbyggerne ble tvunget til å se på, og det hele ble overført live på libysk tv.
Nyheten om dette opprøret, i ettertid omtalt som «fotballrevolusjonen», slapp ikke ut av Libya før etter at borgerkrigen i 2011 var i full gang.

Men «fotballrevolusjonen» var en forløper til den virkelige revolusjonen, som etter en blodig borgerkrig veltet Gaddafis regime for godt. Fans og spillere fra Al-Ahly Bengazi var blant de første krigerne som møtte diktatorens soldater. I mangel av militære uniformer, stilte mange i Al-Ahly-drakter. En av lagets midtbanespillere ble drept under kampene i Misrata.

Etterpå
Libya har for tiden mange utfordringer. Opprørshæren var på ingen måte en enhetlig organisasjon, verken ideologisk, religiøst eller politisk. Det er mye å være uenige om i Libya i 2012. Men dagens ledere ønsker å bruke idretten til å skape trygghet i det nye landet. «Sport vil være et viktig verktøy når vi skal skape harmoni. Libyerne er idrettsgale, og ved hjelp av idretten kan vi oppfordre alle til å stå sammen, og vi kan vise hvor viktig lagarbeid er», sier lederen i Libyas olympiske komité, Nabil Elalem.

I en årrekke har landet – særlig i Europa – først og fremst vært forbundet med ekstremisme, undertrykkelse og diktatur. Elalem understreket at denne tiden nå er over, og at landets idrettsorganisasjoner blant annet vil fokusere på å invitere utøvere fra resten av verden til turneringer, treninger og tevlinger ved Libyas middelhavskyst: «Det er nå vi skal vise frem det egentlige Libya. Vi har åpnet dørene. Kom.»

I vår valgte Det libyske fotballforbundet ny president: Hussain Bousefi, som i mer enn 30 år har jobbet med å forbedre vilkårene for fotballspillerne i landet. Tripoli Post kalte ansettelsen et «skritt i riktig retning» etter den «katastrofale tilstanden» fotballen befant seg i under Gaddafi.

Kvalifiseringen til Fotball-VM i Brasil i 2014 er allerede i gang. Libyas første kamp gikk av stabelen 3. juni i år, borte mot Togo. Kampen endte 1-1, og Libyas mål ble scoret av Ahmed Zuway. 10. juni ble andre kvalikkamp spilt, «hjemme» – altså i Sfax i Tunisia – mot Kamerun. Ahmed Zuway scoret igjen, etter bare seks minutter. Etter 15 minutter utlignet Kamerun, og kampen så ut til å ende uavgjort. Men tre minutter på overtid satte Hamd Ahniash inn Libyas seiersmål. Dermed leder Libya sin gruppe etter to kamper.

Valget i Libya, gjennomført 7. juli, var en suksess. Vinnerne ble en sekulær, liberal allianse under ledelse av Mahmoud Jibril, som også var interimstatsminister under revolusjonen. Alliansen fikk 39 av 80 seter i nasjonalforsamlingen, mens Det muslimske brorskapet gjorde det relativt dårlig. Deres parti fikk 17 seter.

Og Saadi?

Etter først å ha vært svært deltakende i Gaddafi-familiens krig mot opprørerne, tok han i august 2011 kontakt med både CNN og den arabiske tv-kanalen Al Arabiya. Nå var regimet klare for å forhandle med NATO og de revolusjonære, og han, Saadi, var mannen som kunne stå for forhandlingene. I september, rundt en måned før faren skulle bli skutt og drept, på et tidspunkt da kampene fortsatt raste som verst, flyktet han i en konvoi med 20 biler gjennom Sahara-ørkenen til Niger, Libyas naboland i sør. Konvoien ble ledet av australieren Gary Peters, som møtte Saadi under Sydney-OL i 2000, hvorpå Peters ble ansatt som livvakt og altmuligmann for Saadi og hans familie. Nyheten om Saadis flukt kom fra en nigersk grensepost, og snart var konvoien i et hotell i byen Agadez i Nord-Niger, der en større gruppe eks-Muammar Gaddafi-lojale libyere befant seg.

Livvakten Gary Peters snakket om forholdet til sin oppdragsgiver på australsk fjernsyn i februar:

«Saadi er vennlig, morsom og sosial. Han var misfornøyd med situasjonen i Libya, han var på lag med folket, han ville forhandle med opprørerne i Benghazi», hevdet Peters.

Men flere tidligere soldater i Gaddafi-regimet som var under Saadis kommando under opprøret, tilbakeviser livvaktens påstander.

«Saadi ga oss ordre om å skyte ubevæpnede demonstanter.»

Gary Peters beskrev flukten til Niger som uproblematisk.

«Det var bare å kjøre fort, og aldri stoppe.»

Saadi fikk oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, samtidig som Interpol sendte ut en arrestordre på han. Nigers myndigheter har så langt nektet å utlevere ham, verken til de nye styresmaktene i Libya eller til transnasjonale institusjoner. I november 2011 avslørte Mexicos etterretning en gruppe som arbeidet for å smugle Saadi inn i landet. I februar 2012 ble det kjent at Venezuela hadde vært et alternativt reisemål, blant annet på grunn av president Hugo Chavez’ nære bånd til pappa Muammar. Sentralt i begge operasjonen sto Gary Peters og den kanadiske kvinnen Cynthia Vanier – sistnevnte ble arrestert i Mexico etter avsløringene. Vanier skal tidligere samme år ha undertegnet en større kontrakt med det multinasjonale kanadiske ingeniørselskapet SNC-Lavalin, som da Muammar Gaddafi regjerte, var i gang med byggeprosjekter verdt hundrevis av millioner i Libya. De var i en periode også en av hovedsponsorene for Tripoli-klubben Al-Ittihad, der Saadi spilte fra 2001-2003.

Da Saadi fylte 35, var han på reise i Canada. Ingeniørselskapet tok ham med på laksefiske og elgjakt i Nord-Quebec, og forærte han på selve dagen en annen gave: 24 røde roser, levert på Saadis luksuriøse hotellrom i Toronto. Oppholdet skal i alt ha kommet på to millioner kanadiske dollar, alt betalt av vertene.

SNC-Lavalin har imidlertid benektet ethvert kjennskap til Cynthia Vanier, og hennes arbeid for å skaffe Saadi Gaddafi et fortsatt komfortabelt liv i rikdom og overflod. Et par ansatte har riktignok måttet gå på grunn av de plutselig uheldige Gaddafi-båndene, og selskapet har et par tunge rettssaker hengende over seg.

I mellomtiden lever Saadi det glade liv i Niger. Han er ute og morer seg med gode middager, piker, vin og sang til soloppgang. Han lever hver dag som om det skulle være hans siste.

Kilder:
The Guardian, Der Spiegel, BBC, Shabab Libya, The Daily Beast, This Day, Newsmax, Telegraph, Just Football, Gulf News, ABC News, Supersport, CNN, Soccernet, Washington Post, Wikipedia, Tripoli Post, Huffington Post.