Fotballhjerne

I jakten på den perfekte fotballspiller er det én del av kroppen som blir ignorert.

Tekst Lars Sivertsen

Alle storklubber med respekt for seg selv har en avdeling for sportsvitenskap, der spillernes fysiske prestasjoner og kapasiteter kartlegges og vurderes. Med de summene som står på spill i den moderne toppfotballen, sier det seg egentlig selv at klubbene bruker millioner på å utforske alle vitenskapelige muligheter som potensielt kan gi spillerne en fordel.

Men én kroppsdel blir fortsatt oversett av de aller fleste, nemlig den delen av kroppen der alt begynner og slutter. Merkelig nok har nesten ingen fått det i hodet at det er i hjernen det hele sitter.

Den femte revolusjon
Den danske forfatteren og vitenskapsjournalisten Lone Frank ga i 2007 ut boken ”Den Femte Revolusjon”. De fire første vitenskapelige revolusjonene hun refererer til var Kopernikus sitt heliosentriske verdensbilde, Darwins evolusjonsteori, Freuds psykoanalyse og Waston og Cricks oppdagelse av DNA-molekylets struktur. Den femte revolusjonen, det ferskeste paradigmeskiftet for menneskelighetens kunnskap, er hjerneforskning.

– Dette er noe jeg også har forstått, og jeg prøver å sette det ut i praksis, forteller Michel Bruyninckx med stor entusiasme.

– Men det vil ta tid før folk endrer seg, før trenere til slutt forstår at hjerneforskning vil endre hele verden.

Belgiske Michel Bruyninckx er utdannet lærer, har en bachelorgrad i datavitenskap, men er først og fremst fotballtrener. Han begynte tidlig å trene unge spillere, og etter å ha vist seg som en effektiv spillerutvikler begynte han å tiltrekke seg de belgiske storklubbenes oppmerksomhet.

– Det var faktisk bare én klubb i den øverste divisjonen i Belgia jeg ikke jobbet for, og det var Club Brugge, forteller Bruyninckx. Til tross for en fremgangsrik karrière begynte Bruyninckx for 11 år siden å se seg om etter nye utfordringer, og han ble ansatt av det belgiske fotballforbundet for å jobbe hos deres eliteakademi ved Universitetet i Leuven.

Ved universitetet kombinerte han jobben som spillerutvikler med akademisk arbeid. Slik kunne han finne nye og bedre måter å utvikle spillere på.

– Jeg ble kjent med en professor i kinesiologi, og hun introduserte meg til nevrologi, og fra det øyeblikket endret hele livet mitt seg fullstendig. Jeg begynte å studere nevrologi, kognitiv nevrologi, nevropsykologi, og jeg begynte å forstå at vi aldri har viet oppmerksomhet til hjernens påvirkningskraft.

Hjernen styrer alt. Det er så åpenbart, men i fotballen likevel så oversett. Klubber har vendt seg til vitenskapen for å forbedre alle tenkelige kroppslige funksjoner på lovlig og, i noen tilfeller, ulovlig vis, men hjernen og det nyere hjerneforskning forteller oss, har fått være i fred.

Det er imidlertid uhorvelig langt fra forelesningssaler og medisinske journaler til treningsfeltet, og en av grunnene til at hjerneforskningen ikke har gjort sitt inntog i fotballen ennå er kanskje at teoriene ofte fremstår som virkelighetsfjerne og vanskelige å sette ut i praksis. Ifølge Michel Bruyninckx er det ikke egentlig så komplisert som det høres ut, det er bare snakk om å plukke opp enkelte prinsipper og så prøve å sette de inn i øvelser. Bruyninckx kaller det ”brain centered learning”, og konseptet er velkjent innen utdanningsmiljøer. Og hva er vel spillerutvikling om ikke utdanning?

Emo
Akkurat når det gjelder læringsprosessen mener Bruyninckx at fotballen kan hente mye fra nyere hjerneforskning.

– Jeg begynte å forstå at alt vi lærer går gjennom det emosjonelle senteret i hjernen, og det er veldig viktig å ta dette i betraktning. Dersom du ikke kan skape det riktige emosjonelle miljøet, vil det ikke virke. Det handler ikke bare om nevrologi, men også pedagogikk. Læring er todelt, du har en individuell del, men læringen er også nødt til å bli bekreftet av gruppen, av miljøet, og der kommer det emosjonelle inn.

For å skape dette riktige emosjonelle miljøet der læringsprosessen kan fungere best mulig, sier Bruyninckx at vi må bevege oss bort fra konkurranseprinsippet.

Når treningsopplegg kun er lagt opp etter konkurranseprinsippet, vil alltid de som har kommet lengst i utviklingen gjøre det best, og fordi læring altså går gjennom det emosjonelle senteret i hjernen vil de konstante nederlagene medføre at utviklingen for de svakere spillerne stopper opp.

– Det vi vil unngå er kamper på treningsfeltet der et lag slår et annet 20-0, fordi det gir ingen mening, du ødelegger de svakere spillerne emosjonelt. De svakere spillernes utvikling stopper opp, og de sterkere vil heller ikke utvikle seg fordi de ikke får tilstrekkelige utfordringer.

Tapte talenter
I tillegg til et lite fruktbart utviklingsmiljø gjør også konkurransebasert trening og utvelging at potensielle storspillere forsvinner fra fotballen.

– For å gi et eksempel: Det har vært gjort grundig forskning på utvelgelsesprosessen i fotball, og vi finner ut at i de fleste land velger akademiene hele tiden de mest modne spillerne fra hver årgang. Dette er egentlig veldig merkelig, og ser du på fødselsdatoene på de unge spillerne på akademiene til toppklubber i hele Europa, ser du at 80 til 90 prosent av spillerne er født i de fire første månedene i året.

Den åpenbare forklaringen på dette fenomenet er at det er lettere å legge merke til de unge spillerne fra en årgang som har kommet lengst i utviklingen. Eksempelvis vil en spiller født i januar ha et forsprang på nesten et år i forhold til spillere født i november, og det er følgelig nokså naturlig at han hevder seg på treningsfeltet. En fødselsdato burde ikke ha noe å si for ens potensiale som fotballspiller, det er tross alt bare det punktet i den vestlige kalenderen man tilfeldigvis kom til verden. Likevel er altså Europas eliteakademier fulle av spillere født tidlig på året, mens halve generasjoner av fotballtalenter forsvinner ut av sporten.

Med dette i bakhodet begynte Bruyninckx å utvikle treningsopplegg som ikke var basert på konkurranseprinsipper, der spillerne som har kommet lengst i utviklingen ikke ble satt opp mot spillere som ikke har kommet fullt så langt. Hensikten var å gi alle de unge spillerne konstante utfordringer.

– Vi så at selvtilliten og tilegnelsen av ferdigheter vokste på en bemerkelsesverdig måte, men dette er egentlig nokså normalt, fordi konkurranse gir ikke spillerne konstante utfordringer, forteller han.

– Forskning har bevist at prestasjon ikke har noen verdi når det gjelder talentutvikling. Du er nødt til å forstå at det handler om læring, det har ingenting med prestasjoner å gjøre. Konsentrerer du deg om å skape et læringsmiljø vil du oppdage at unge spillere vil utvikle seg mye bedre enn i et konkurransemiljø. Han viser til Spania som en nasjon der fokuset i ungdomsarbeidet ligger på utvikling og læring fremfor konkurranse, og det er vanskelig å krangle med resultatene spanske klubb- og landslag har hatt i senere år.

Repitisjon med variasjon
Øvelsene Bruyninckx har utviklet setter konkurranseprinsippet til side, og fokuserer heller på synkronisme, rytme og variasjon. Men i bunnen av det hele ligger konsentrasjon.

– Jeg begynte å forstå kognitiv beredskap. Hva betyr dette? Først, dersom du vil være sikker på å få resultater, må du forstå at oppmerksomhet og konsentrasjon er viktig. Jeg brukte synkronisering, men alle øvelsene var organisert slik at spillerne er nødt til å være oppmerksomme og konsentrerte til enhver tid. Han forteller at treningen legges opp slik at spillerne må bruke hjernen, for brukes ikke hjernen, lærer man heller ikke.

– Dersom du ser hva kognitiv nevrologi forteller oss akkurat nå, så handler det også om multisensorisk integrasjon, bruk flere sanser, la de for eksempel spille barfot, jo bedre du bruker sansene dine, jo mer vil du lære. Vær også klar over at rytme har en enorm påvirkning på hjernen.

Når formålet altså er å sørge for at hjernen er aktiv og blir brukt under treningen, er det også en av fotballtreningens bautasteiner som må til livs:

– Vi trodde i mange år at vi måtte repetere kontinuerlig bestemte bevegelser, men tvert imot så må vi hele tiden tilby variasjon. Jo mer variasjon, jo bedre vil hjernen reagere. Fordi dersom hjernen kontinuerlig mottar samme bevegelse, den samme oppgaven, dersom du automatiserer, da finnes det ingen bevisst læring lenger og læringen stopper opp. Uendelig repetisjon er lenge blitt sett på som den hellige gral når man skal tilegne seg ferdigheter, men nyere hjerneforskning støtter ikke dette. Det er likevel ikke slik at repetisjon ikke virker.

– Vi har noen studier, for eksempel med basketball, som viser at dersom du skal ha en høy gjennomsnittlig treffprosent på et bestemt kast, må du gjenta kastet rundt 1.250.000 ganger. Vi kalkulerte det en dag, det vil ta rundt 8.700 timer. Det er bare for å lære én ting, ett kast fra en bestemt posisjon. Så, hva er problemet? Repetisjon er nødt til å være full av variabler. Repetér, men introduser variabler.

Bruyninckx foreslår at når det gjelder fotball, kan man for eksempel trene med baller av forskjellig størrelse for å gi variasjon i repetisjonen.

Hjernetrening
Konseptet hjernetrim er på ingen måte nytt, de aller fleste vet at hjernen i all sin kompleksitet også kan sees på som noe så enkelt som en muskel som må trenes. Det er likevel påfallende hvordan denne tankegangen i forsvinnende liten grad har kommet frem til treningsfeltet. Eller andre deler av hverdagen, for den saks skyld.

– Dersom du vil åpne hjernen må du være klar over at normalt sett, når man er 7-8 år gammel, er hjernen i ferd med å skru av. Hvorfor? Fordi vi kondisjonerer for mye. Dersom man bare kondisjonerer vil hjernen tro at vi har alle svarene, men dersom du tilbyr variasjon vil hjernen åpnes opp igjen.

Men det handler ikke bare om variasjon, det handler også om å gi hjernen flere oppgaver på én gang.

– Dersom du tilbyr bevegelser og dobbeltoppgaver, betyr det at du når flere deler av hjernen, og hjernen vil reagere. Den vil konstruere flere og flere forbindeleser. Dette betyr at du får bedre kontroll over stress og du vil mer effektivt tilegne deg ferdigheter, noe som er ganske naturlig siden du jo får mer ut av din hjernekapasitet.

På grunn av sin bakgrunn som spillerutvikler har Bruynckx fokusert hovedsaklig på unge spillere og deres utvikling, men han ser ingen grunn til at disse konseptene ikke også kan forbedre fullt utviklede toppspillere. Han viser til doktor Tom Amberry, også kjent som ”Dr. Free Throw”. Amberry er kjent i USA for å ha satt 2.750 strake straffekast i basketball i en alder av 71 år. Det tok ham 12 timer, og etter 2.750 valgte han selv å slutte, alt tyder på at Amberry kunne stått der og truffet kurven med hvert eneste kast så lenge kroppen holdt. Men det virkelig bemerkelsesverdige med Amberry er at han fra 1951 til 1991 ikke spilte basketball i det hele tatt, så han lærte seg det hele i en alder av 69.

– Han bekrefter det jeg prøver å fortelle folk, sier Bruynckx.

– Du kan lære hver eneste dag av ditt liv, det er bare snakk om å finne riktig balanse. Det Amberry har mestret er nettopp det Bruynckx prøver å implementere i fotballen, nemlig ”brain centered learning”.

Den nye hjernalderen
Bruyninckx anerkjenner likevel at det finnes en stor utfordring med å bruke vitenskapelige prinsipper i fotballsammenheng.

– Dersom du ønsker å måle fotballaktiviteter, er det en veldig komplisert sak. Du kan velge ut et aspekt av spillet, du kan forske på det, men dersom du setter den delen tilbake i det helhetlige fotballspillet vil ikke alltid resultatene vise det man venter. Fotballen er et komplekst spill, og i nesten alle spillfaser og situasjoner finnes det så mange variabler og omstendigheter at spillet er vanskelig å forske på, og man vil neppe noen gang finne fasitsvar.

Likevel er det grunn til å tro at hjerneforskning har en viktig rolle å spille i utviklingen av fremtidens toppspillere. Under et møte med fansen tidligere i år ble Arsène Wenger spurt om hva som har endret seg mest med selve spillet de siste tretti årene. Uten betenkningstid svarte Wenger:

– Tempoet, det tekniske nivået, og at det er mindre rom tilgjengelig for å gjøre avgjørelser. Wenger forteller at man på tribunen ikke får samme følelsen, men fra benken ser du tydelig at dagens spillere må operere i et ekstremt tempo. Fordi spillerne er bedre trente og bedre teknisk enn noen gang, må de også finne løsninger med ball raskere, og jo nærmere motstanders mål du kommer, jo mindre tid har du.

– I forsvar har du én til to sekunder til å gjøre en avgjørelse, på midtbanen 0,5 til ett sekund – når det går bra – og når du kommer til tredjedelen av banen ved motstanders mål har du 0,1 til 0,2 sekunder, maksimalt, til å ta en avgjørelse.

I denne høyoktansfotballen må alle ha de tekniske og fysiske forutsetningene for å holde følge, men de spillerne som virkelig vil skille seg ut, som vil avgjøre kamper og mesterskap, det er de som i tillegg kan ta flest riktige avgjørelser totalt uten betenkningstid. Da sier det seg selv at det er på tide å rette søkelyset mot hjernen, supercomputeren der alle disse avgjørelsene tas.