Mens barna i bemidlede strøk på Oslo Vest kan boltre seg på kunstgressbaner med undervarme i vinterhalvåret, møtes ungdommene i Groruddalen av stengte baner.
Tekst: Lars Johnsen
15-åringen Abisan Sagayathasan møter Josimar på Grorud Senter. Det er en fredag. Det er stille på senteret, ute er det mørkt. Gradestokken viser seks
«Abi», som han kalles, er kledd i hettegenser og olabukser og takker høflig nei til noe å drikke eller spise. Via snarveier bor han ti minutters gange unna senteret. På motsatt side av riksvei 4, der bilene durer gjennom Groruddalen retning Oslo sentrum eller i retning Gjøvik, ligger hjemmebanen til Grorud IL.
Abi startet ganske sent med fotballen. Ikke før han gikk i 5. klasse, da han sakte ble dratt inn i fotballen gjennom spill i friminuttene med vennegjengen på skolen, startet han med organisert fotball. Han er høyreback, av den offensive sorten, i Groruds 2002-årgang, og innrømmer at han har litt igjen på fysikken før han kan ta for seg i boksen på defensive dødballer.
– Da blir det til at jeg står ved stanga når vi har corner i mot, sier han.
Fotballen har blitt en sentral del av tilværelsen hans. Gjennom sesongen blir det tre-fire treninger i uka, pluss kamp, og gjerne nede på banen når det er ledig tid i helgene. Klubben har en veldig viktig rolle i lokalmiljøet, mener han. Han skryter av det gode miljøet. Det er multikulturelt. Etternavnet hans avslører avstamning fra Sri Lanka.
– Jeg elsker å spille fotball.
Han skulle gjerne ha vært på banen nå, men det kan han ikke. På kunstgresset til Grorud ligger det snø. Mye snø. Banen er stengt. Det er mørkt. Det eneste lyset kommer fra gatekjøkkenet som holder til i den ene enden av Groruds klubbhus. Bymiljøetaten i Oslo kommune har nektet Grorud vinterdrift. Klubben har derfor ikke treningstid på egen bane for Abi eller noen av klubbens 600 aktive fotballspillere. Lagene får noen sporadiske treningstider på andre tider.
– Det er kjedelig uten treninger. Vi hadde én trening for et par uker siden, på banen til Årvoll. Jeg savner fotballen.
Mangel på treningstid fører til at undommene faller fra.
– Jeg vet ikke hvor mange som ikke kommer til å fortsette, men det som skjer er at folk slutter. Man mister interessen.
Selv har han også vært inne på tanken om å legge skoene på hylla – i hvert fall for en stund. Når man er medlem i en klubb og den ikke har treningstid, blir det litt halvveis. Samtidig har han et viktig halvår på skolen foran seg. Han er inne i siste semester på Apalløkka ungdomsskole og ønsker å stille sterkt når han skal velge videregående. Han vil inn på studiespesialiserende linje, og sikter seg inn på en utdanning innen økonomi.
Når klubben ikke har treningstid å tilby, har det gitt et ekstra incentiv til heller å gi alt i skolearbeidet.
– Jeg har noen viktige valg foran meg, sier Abi som setter fotballen som en solid nummer to i viktighet – etter skolen.
– At banen er stengt er kjedelig for oss unge. Fotballen er noe jeg har tenkt til å drive med så lenge jeg kan, sier han.
Vinterstengt på GrorudDet eneste tegnet på fysisk aktivitet fotballbanen på Grorud er spor etter dem som bruker banen som gjennomfartsåre ned til turstiene på nedsiden av banen. Ved siden av klubbhuset har klubbens styreleder Richard Pedersen sprøytet en liten flekk så barna i området kan gå på skøyter.
15. oktober 2016 ble den nye kunstgressbanen offisielt åpnet, med seks centimeter høyt kunstgress. Det er to centimeter høyere enn normalt, noe som skal gjøre banen bedre rustet til vinterdrift. Men klubben får ikke holde banen åpen i år. De holdt åpent den første vinteren uten å ha tillatelse fra kommunen. Som straff har kommunen nektet klubben å brøyte banen denne vinteren.
Med noen få unntak er kunstgressbanene i Oslo eid av kommunen, mens klubbene har det daglige driftsansvaret. For å drive om vinteren krever kommunen en ytterligere driftsavtale, og kommunen tillater ingen nye baner å holde vinteråpent den første vinteren etter at nytt dekke er på plass, for at banen skal sette seg. Drift om vinteren er en kostnad klubbene selv bærer.
Grorud holdt likevel åpent i fjor. Richard Pedersen mener klubben hadde tillatelse til vinterdrift. Under hele anleggsperioden ble det ifølge ham aldri nevnt at banen ikke skulle være vinteråpen 2016/17.
Straffen fra kommunen er altså stengt bane i år – i tillegg fikk de våren 2017 en opprydningsregning fra kommunen på 93 000 kroner. Klubbens egen opprydning etter vinteren hadde ikke vært god nok, ifølge Bymiljøetaten, som leide inn en ekstern entreprenør til å rydde etter Groruds vinterdrift. Klubben betalte, om enn motvillig.
Inne på kontoret på Groruds sparsommelige, men funksjonelle klubbhus, forteller styreleder Pedersen at de synes straffen er urimelig. Pedersen, med mange års fartstid i Oslo-idretten etter han han ankom byen i 1971 som innflytter fra Larvik, er pensjonist og bruker så og si all sin tid på Grorud-fotballen.
Straffen fra kommunen rammer ikke ham eller andre ledere. Den rammer barna – Abi og de vel 600 aktive medlemmene. I tillegg til den ikke-organiserte aktiviteten etter skoletid som kunne ha foregått på banen.
Uten egen bane må klubben leie treningstid der det er mulig. De har noen tider på Årvoll, Greibanen og idrettshøyskolen på Sogn, mens A-laget som forbereder seg til en ny sesong i 2. divisjon må ut av Oslo: til Gjelleråsen, Lørenskog og Fjellhamar. Fasilitetene er bedre på den andre siden av kommunegrensen.
– Når vi ringer rundt til dem med vinteråpen bane, får vi stort sett svar om at det er fullt. Tidene vi eventuelt kan få på andre baner er gjerne fra klokken 20:30 på kvelden. Det er umulig med tanke på at det dreier seg om barn, sier Pedersen.
Ifølge Pedersen fører mangelen på treningstilbud til det Abi snakker om: spillerne slutter.
– Vi har måttet legge ned vårt 17-årslag på grunn av mangel på tilbud. Noen går til andre klubber. Men hva skjer med de andre, hvilke miljøer vil de havne i?
For kort tid tilbake havnet ungdommer i bråk på et kjøpesenter i nærheten. Klubben ble kontaktet fordi noen av dem hadde Grorud-tøy på seg.
– Det viste seg å være gutter fra det nedlagte laget. Så fort tilbudet er borte, begynner de å kjede seg.
Trange kår
Stortingsrepresentant fra Arbeiderpartiet og Grorud-styremedlem Jan Bøhler har hengt vinterjakka med klubbemblemet over stolen inne på klubbkontoret. Han har i stedet tatt på seg en alvorlig mine.
– Fotballen spiller en helt sentral rolle Groruddalen. Ca 80 prosent av barna her er innom idretten, og fotballen er desidert størst. Det er en arena for integrering, læring, mestring og for å bygge folkehelse, sier Bøhler, som selv spilte i Grorud fra han var fem år. Han har kamper for A-laget.
– Jeg har hatt enorm glede av fotballen. Faktisk var vi best i by’n. Vi vant A-serien i Oslo, foran Lyn, Vålerenga og Skeid i min ungdom, mimrer han.
En vinterstengt fotballbane er bare et symptom. Det er det store bildet som bekymrer ham.
Det bor omtrent 150 000 mennesker i Groruddalen. Først nå har dette store geografiske området fått en kunstgressbane med undervarme – på Jesperud på Stovner.
Ifølge statistikkbanken til Oslo kommune er snittinntekten per husholdning Grorud bydel 357 000 kroner – omtrent en halv million lavere enn i bydel Vestre Aker. Hver innbygger i Grorud mottar i snitt 2800 kroner i sosialhjelp – tre ganger så høyt som i Vestre Aker.
Antall husholdninger der over halvparten av inntekten kommer fra overføringer er på 23 prosent.
Av 27 000 innbyggere i Grorud bydel har bare 1791 personer utdanning fra høyere universitetsnivå.
Andelen som dropper ut av videregående skole i bydelen er nesten 38 prosent. For «delbydel» Romsås – hjemstedet til Joshua King – er andelen 44 prosent.
Ifølge Richard Pedersen består flere av lagene i Grorud IL av 70 til 80 prosent spillere med familiebakgrunn fra andre land enn Norge.
Over 20 prosent av «husholdninger med ikke-vestlig landbakgrunn» i bydelen er statistikkført å ha «lav inntekt».
– Bygging av idrettsanlegg er forebygging av sosial nød, rus og kriminalitet. Fotballen er et holdepunkt, mener Bøhler.
– Det er ikke bare positive aktiviteter som lokker her oppe. Jeg vet om talenter som har forsvunnet fra fotballen og havnet i rusmiljøer, sier han.
Ifølge Helsedirektoratets rapport fra 2014 koster ett døgn innenfor rusomsorgen 4900 kroner. Ett år innenfor rusomsorgen koster 1,8 millioner kroner – for én person.
I tillegg kommer kriminalitet, arbeidsledighet, mangel på skatteinntekter og det ikke-målbare: dårlig selvbilde, knuste fremtidsdrømmer og ødelagte familierelasjoner.
Å holde fotballbanen på Grorud åpen om vinteren koster vel 300 000 kroner, i en snørik vinter som årets, ifølge Pedersen.
Det er i et slikt samfunnsregnskap bygging av idrettsanlegg må settes inn, mener Bøhler.
– Vi unner alle klubbene i Oslo Vest hver eneste bane med undervarme de har. Men i all annen fordeling, til skole, eldreomsorg og så videre, legges en sosial fordelingsnøkkel til grunn: hvor mange med lav inntekt er det i bydelen, hvor mange enslige forsørgere, barnevernstilfeller og antallet med minoritetsbakgrunn. Slike kriterier legges ikke til grunn i bygging av idrettsanlegg. Idrettslag i Oslo Vest har større mulighet til å samle inn penger til undervarme eller vinterdrift. Det er bra at de gjør det, men kommunen og Oslo-idretten må sørge for at det også kan bygges i øst, sier Bøhler.
Banen med undervarme på Stovner er bygget med «Groruddalsmidler», en kommunal pott øremerket sosiale tiltak for Groruddalen. Men det trengs mye mer, mener Bøhler.
– Det er en ekstrem forskjell. Barna i Oslo Vest, på de stedene som har undervarme, kan bare rusle ned på banen etter skoletid. Er det ett sted det trengs, så er det her i Groruddalen, sier han.
Banen til Romsås IL, som sto ferdig i 2009, ble bygget med undervarmeanlegg. Den er aldri tatt i bruk. Per Aarsbog, klubbens daglige leder, estimerer at det ville ha kostet ca 500 000 kroner å drifte banen i vinterhalvåret, til fyring, brøyting og lys. Det er penger klubben ikke har.
– Hadde det eksistert en støtteordning, kunne vi ha kommet i gang, og over tid ville driften ha gått rundt på utleieinntekter, sier Aarsbog.
En slik støtteordning finnes ikke. Banen er i dag dekket av snø. Ungdommene som kunne ha vært i aktivitet på banen i vinter, gjør noe annet.
Jan Bøhler mener Groruddalen har det største talenttilfanget i Fotball-Norge, talenter som ikke får ut potensialet sitt på grunn av mangel på anlegg. Ved siste uttak til kretslagsamlingene i Oslo for 2002- og 2003-årgangene var ingen spillere fra Groruddals-klubber tatt ut. Alle spillerne kom fra klubber som har tilgang på kunstgress med undervarme.
– Mangelen på anlegg i Groruddalen burde ha vært en hovedsak på Fotballtinget, på Idrettstinget, mener Bøhler.
Alt på stell
Rett bak klubbhuset til Idrettslaget Heming snirkler Holmenkollbanen seg oppover åsen i retning det nasjonal skianlegget. Klubbhuset som sto ferdig i 2016 kostet 35 millioner kroner, hvorav 12 millioner ble dekket inn av offentlige midler. De resterende 23 millionene finansierte klubben selv, godt hjulpet av noen «rike onkler» som, ifølge administrativ leder Svein Gunder Gundersen i Heming Fotball, ikke en gang merker at slike summer forsvinner ut fra kontoen.
Heming holder til i Vestre Aker, bydelen med høyest gjennomsnittsinntekt i hele Oslo – 857 00 kroner. For den mannlige befolkningen i «delbydel» Slemdal, der Hemings anlegg ligger, er snittinntekten 1,6 millioner kroner. I «delbydel» Romsås i bydel Grorud tjener menn til sammenligning 361 000 kroner i året i snitt.
10 417 av Vestre Akers 48 000 innbyggere er registrert med utdanning fra høyere universitetsnivå. I tillegg har 12 733 utdanning fra lavere universitetsnivå.
Klubbhuset huser fem fulltidsansatte i Heming Fotball, pluss to andre i 70-80-prosentstillinger. Heming Fotball har ca. fem millioner kroner i lønnsutgifter i året.
I tillegg holder også de ansatte i idrettslagets alpin- og langrennsgrupper til i klubbhuset. Tennisgruppen sitter derimot i idrettslagets nye tennishall, som kostet rundt 60 millioner kroner.
Men ingen, selv om man skulle ha aldri så mange millioner kroner på konto, bare gir bort store beløp. Man må ha noe å tro på.
Heming er en ressurssterk klubb, og ikke bare på grunn av store beløp på klubbens eller klubbmedlemmenes bankkontoer, men fordi de flinke. Flinke til å dokumentere behov, til å kjenne offentlige prosesser, til å vite hvordan de innhenter anbud og gode til å legge planer som skaper engasjement innad i klubben – som gjør at velgjørere synes det er verdt å bla opp når klubben trenger penger.
Fra klubbhuset ser man utover to brøytede kunstgressbaner med undervarme. Den dagen snøen forsvinner, vil klubbens tredje 11er-bane komme til syne. Det samme vil sjuerbanen.
– Alt dette er et resultat av langsiktighet. Noen ledere i klubben var fremtidsrettet, sier Gundersen.
Da den første kunstgressbanen skulle anlegges, finansiert av kunstgressløftet til Bymiljøetaten og Oslo Idrettskrets, overdimensjonerte klubben undervarmeanlegget. De bygget et varmeanlegg med tanke på at det en dag skulle anlegges en kunstgressbane til. Den første banen var klar i 2004.
Undervarme finansieres ikke av offentlige midler. Klubber som ønsker undervarme må betale for det selv.
– Vi tok opp én million kroner i lån for å finansiere varmeanlegget. Vi leide traktor av Ris Planteskole (et hageland i nærheten. Journ. anm.). Trenerne brøytet selv, sier Gundersen, som i dag både er fyrbøter på anlegget og måker banen, i tillegg til å være administrativ leder i klubben, en stilling han har hatt i fem år.
Etter det nye kunstgressløftet i 2011-12 var bane nummer to med undervarme på plass.
På omtrent samme tid sto sjuerbanen klar.
– Dette var mens Holmenkollbanen var under utbedring. Vi gjorde en avtale med entreprenøren som jobbet med Holmenkollbanen, og fikk billig fyllmasse som vi brukte til å anlegge banen.
Tilbake i 2003, da fotballgruppen planla å gjøre grusbanen om til det som skulle bli den første kunstgressbanen, var Gundersen en helt vanlig fotballpappa som jobbet innen bank- og finansnæringen. Som ung hadde han ikke vært interessert i fotball. Interessen kom med barna. Den gang slet klubben med det mange breddeklubber sliter med – hver årgang levde sitt eget liv, som «klubber i klubben». Og uten anlegg måtte lagene trene der de fikk plass.
– Laget jeg hadde ansvar for trente for eksempel ved VM-huset, sier han.
Altså ved Holmenkollbakken.
Etter hvert som de nye banene kom på plass, kom entusiasmen, tilsig av barn og unge som ville spille fotball og klubben tiltrakk seg ytterligere ressurssterke og kunnskapsrike folk til verv i klubben.
– En pappa syntes fotballtilbudet i klubben var så bra at han donerte 100 000 kroner til bygging av en av banene, mot å forbli anonym. Ikke en gang familien hans fikk vite om det, smiler Gundersen.
I dag har klubben 1200 aktive fotballspillere som betaler 3500 kroner i året i treningsavgifter for sommerhalvåret, og ytterligere 3500 for å trene gjennom vinteren.
Klubben har sluttet å dele årgangene inn i forskjellige lag, i stedet samler de hele årganger til felles treninger og deler dem i spillgrupper. Det blir opp til hver enkelt hvor mye man ønsker å trene. Er du med mest for det sosiale, og kommer på trening en dag i uken, er det helt greit. Ønsker du å satse, og trene hver dag, er det også mulig. De ivrigste deltar gjerne også på klubbens spillerutviklingsprosjekter, der øktene fokuserer på spesifikke sider ved spillet: hurtighet, spenst, avslutninger og så videre.
Spesielt har veksten vært stor på jentesiden. På guttesiden går klubben gjennom det samme som mange andre breddeklubber – de mister sine beste ungdommer til klubber med større navn. For de mest ambisiøse spiller det mindre rolle at ens egen klubb har bedre treningsforhold og et godt sportslig tilbud.
«Akademiet», klubbens etter-skole-tilbud for barn 7-12 år, tiltrekker seg 400 barn som trener i sommerhalvåret og 350 om vinteren.
Klubbens utgifter til oppvarming av kunstgressbanene på ca 700 000 kroner i året dekkes inn av utleie av treningstimer. Driften av to kunstgressbaner med undervarme går ca. i null, ifølge Gundersen.
Underdekning i øst og vest
Midt i det som en gang var mest kjent som gjennomfartsåre, flaskehals, trafikkmaskin og ansamling av bilforretninger, reiser det seg en helt ny bydel i området Hasle/Løren/Økern. Når byggeprosjektene er ferdig, skal 8000 nye boliger ha blitt oppført. Det er en liten norsk by som skal ligge her. Området har i dag én fotballbane, Lørenbanen.
Midt mellom heisekraner og midlertidige adkomstveier i dette området, holder Bymiljøetaten i Oslo kommune til i et splitter nytt forretningsbygg.
Bymiljøetaten er ansvarlig for å planlegge, bygge og drifte kunstgressbanene i kommunen. På 32 av de 93 kommunalt eide banene er det åpnet for vinterdrift.
Det er ikke inkludert banen på Grorud.
– Våre driftsavtaler med klubbene gjelder for sommerhalvåret. Klubbenes oppgave er å holde daglig tilsyn med banen, holde det rent og ryddig rundt, sier seksjonssjef i Bymiljøetaten, Martin Sletten Løvik.
Kommunen drifter ikke kunstgressbanene på vinteren, men klubbene kan søke om å gjøre det selv. Klubber som ønsker å drifte banen om vinteren skriver en egen kontrakt, med klare retningslinjer om hvordan måke banen, hvor snøen – som da inneholder en mengde gummigranulater – kan deponeres. Ifølge Bymiljøetaten, tillater kommunen aldri drift den første første vinteren etter at et nytt kunstgressdekke er på plass.
– Grorud valgte å gjennomføre det likevel. Det er et brudd på driftsavtalen. Vi ser på det som et klart mislighold, og valgte å ikke tilby Grorud vinterdrift i år, sier Løvik.
– Det skal ha en oppdragende effekt, supplerer seksjonsleder i Bymiljøetaten, Øystein Grande.
Kunstgresset kommer med fem års garanti fra leverandøren. På grunn av drift den første vinteren, hevet leverandøren garantien på Grorudbanen.
– Dette er selvsagt synd for barna det gjelder. Men dette er eneste reelle sanksjonsmulighet vi har, sier Grande.
Bymiljøetaten har i ettertid gitt tillatelse til Grorud å måke en mindre del midt på banen. Det har Grorud takket nei til. Kostnaden ved å måke 54 ganger 67 meter blir for høy sett opp mot nytteverdien – to lag kan ikke trene samtidig, ingen lag kan spille treningskamper og klubben må likevel leie treningstid andre steder.
Ettersom det økonomiske ansvaret for vinterdrift, og eventuelt undervarme, bæres av klubbene selv, fører det til en skjev fordeling mellom øst og vest, forteller de. Klubber med best økonomi, og de ligger gjerne på vestkanten, kan bygge baner med undervarme. Klubber uten økonomiske muskler, har ikke råd.
Samtidig poengterer de at underdekningen på fotballanlegg gjelder i vest så vel som i øst.
Oslo Fotballkrets leverer hvert år en rapport om banekapasiteten i Oslo til Bymiljøetaten. For fotballsesongen 2017 var behovet til kamp og trening underdekket med 25 000 timer. Sesongen er definert som perioden 1. april til 31. oktober. Med fratrekk for fellesferie, består sesongen av 25 uker. Brukstiden på en kunstgressbane er på 963,5 timer i sesongen.
For å dekke behovet i sommersesongen, trenger Oslo 26 nye kunstgressbaner.
Lyn – solid plassert i Oslo Vest – trenger fem baner til for å dekke sitt behov.
Oslo med 666 000 innbyggere har 93 kunstgressbaner. Groruddalen – bydelene Bjerke, Alna, Grorud og Stovner – har 140 000 innbyggere og 16 kunstgressbaner.
Finnmark, til sammenligning, har 73 000 innbyggere og, ifølge Finnmark Fotballkrets, 26 kunstgressbaner av 11er-størrelse. Alta kommune med 18 000 innbyggere har fem 11er-baner, inkludert Finnmarkshallen. I tillegg har Alta én 9er-bane og tre 7er-baner. Ingen baner i Finnmark er bygget med undervarme, men fylket lengst i nord kan skimte med to haller bygget for 11er-fotball og fire haller bygget for 7er-fotball.
Antall baner med undervarme i Oslo er informasjon Oslo Fotballkrets ikke sitter på ettersom dette er noe klubbene selv bekoster og kretsen kun benytter banene i den perioden det foregår seriespill.
Mens Groruddalens 140 000 innbyggere akkurat fikk sin første bane med undervarme, har Oslos nabokommune Bærum, som også ligger under Oslo Fotballkrets, med 125 000 innbyggere totalt 33 spillflater med kunstgressdekke, fordelt på 18 11er-baner og 15 baner av mindre størrelse. Sju 11er-baner og én 7er-bane i Bærum har undervarme, forteller Rolf Halvorsen i Bærum kommune.
Oslo kommer dårligst ut
Idrettsanlegg finansieres i stor grad av spillemidler. Ikke bare kommer Oslo dårligst ut i antall idrettsanlegg per innbygger. De har tradisjonelt kommet dårligst ut i antall søknader om spillemidler.
Spillemiddelutdelingen for 2013 viste at Oslo karret til seg 19 millioner kroner fra Kulturdepartementets utdeling. Bare Finnmark fikk utdelt mindre enn Oslo. Landets minst befolkede fylke fikk én million kroner mindre enn fylket med landets største befolkning.
Mens Oslo fikk utdelt 29 kroner per innbygger, fikk Finnmark 230 kroner per innbygger.
Det er ikke fordi kulturdepartementet har tradisjon for å drive en overivrig distriktspolitikk at Oslo kommer dårligst ut – nabofylket Akershus, som har 50 000 innbyggere færre enn hovedstaden, fikk 117 kroner per innbygger.
Det handler om av hovedstaden ikke søker nok. Søker man ikke, får man heller ikke midler.
– Å bygge idrettsanlegg i Oslo er adskillig mer komplisert enn på bygda. Selv om vi har lyst, kan det ta år å få et anlegg på plass. F.eks. har vi holdt på med en bane til Frigg siden 2010. Byggingen treneres av naboklager. Forprosessene til bygging tar lang tid. Arealsituasjonen i Oslo er krevende. Det skal også passe med andre kommunale planer. Det gjør at vi ikke får realisert prosjekter så raskt vi vil, sier Grande.
Ved spillemiddeltildelingene i ettertid har Oslo hoppet oppover. I 2017 fikk Oslo utdelt 100 millioner kroner.
– Det er blitt gjort et bra løft de siste årene. Vi jobber med å ta igjen etterslepet. Det blir satset på å bygge anlegg nå, sier Sletten Løvik og viser fram Behovsplanen for idrett og friluftsliv.
– Det er et politisk vedtatt dokument, forteller han.
Magne Brekke, leder i Oslo Idrettskrets, uttalte til Aftenposten 17. mai 2017 at politkerne under arbeidet med behovsplanen «innså betydningen av idrett i byen, og satte idrettsaktivitet på linje med skole, helse og andre viktige områder».
I samme artikkel kappet det forrige blå byrådet med det nye rødgrønne om hvem som hadde æren for de nye spillemiddelmillionene.
«Vårt byråd la et godt grunnlag. Vi hadde en kraftig prioritering av idrettsanlegg de siste årene vi styrte», sa Høyres Eirik Lae Solberg.
«Jada. Det er mange som har bidratt, og det er greit å ha planer. Men det er også viktig å få realisert dem, og å få satt spaden i jorden. Og det har vi fått til nå. Vi har vært opptatt av å få opp gjennomføringsfarten», uttalte Rina Mariann Hansen fra Arbeiderpartiet.
Andre norske kommuner, uansett hvilken politisk farge som styrer, har prosesser som gjør at de får finansiering av idrettsanlegg.
I Oslo har det, ifølge Grande, vært en kultur for at «de som roper høyest» får finansiert sine anlegg.
– Folk med kontakter på rådhuset fikk sine prosjekter inn som politisk vedtak inn på neste års budsjett, sier han.
– Men helt vilkårlig har det ikke vært, skyter Løvik inn, og forteller at de i mange år har hatt en god dialog med Oslo Fotballkrets.
Her er det lett å trekke inn saken der tidligere byrådsleder Stian Berger Røsland fra Høyre som i 2015, rett før han gikk av, hastebehandlet Ullerns søknad om 600 000 kroner til ny kunstgressbane. Søknaden ble godkjent etter åtte dager.
Den til enhver tid sittende Byrådslederen har en pott som kan brukes til «diverse tilskudd etter byrådets beslutning». Berger Røsland gjorde ingenting ulovlig, men saken luktet dårlig for de andre idrettslagene som venter i årevis på nye anlegg eller oppgradering av eksisterende baner, i en by der Norges Idrettsforbund har regnet ut mangler 500 idrettsanlegg for å dekke behovet.
I en by der «belastede» Romsås har en kunstgressbane med undervarme, men ikke kan ta den i bruk av mangel på økonomi.
– Ballen har begynt å rulle nå. Det er en annen politisk vilje til å satse på idrettsanlegg, sier Løvik.
Oslos politikere har med andre ord hatt «vondt i vilja» tidligere. Resultatet er en by med en prekær mangel på anlegg – spesielt i de ressurssvakeste områdene.
De fotballspillerne som blir best har en tendens til å komme fra ressurssvake områder. Så fremt de har et sted å øve.