Ut med spilleren – inn med læreren

Før var det sånn at gamle toppspillere fikk managerjobbene. Det er det blitt slutt på. Heldigvis.

Tekst Simon Kuper

Våren 2005 spilte Jose Mourinhos Chelsea mot Frank Rijkaards Barcelona i Champions League. Det ble en temperamentsfull affære. Chelsea beskyldte Rijkaard for juks (noen Chelsea-folk hevdet at nederlenderen hadde vært inne i dommergarderoben til Anders Frisk for å påvirke ham), mens Barcelona-fansen konstant ropte «oversetteren» til Mourinho (hans første jobb de årene han jobbet på Camp Nou) – og ting utviklet seg til det verre derfra. Mourinho innrømmet at han ikke kunne sammenlignes med Rijkaard som spiller:
«Hans karriere var fantastisk, min var ingenting». Men, tilføyde portugiseren: «Som manager har han null trofeer, mens jeg har vunnet masse. Han kan ikke sammenlignes med meg.»

Og ganske riktig: Over de to møtene vant Mourinho den taktiske kampen og Chelsea slo Barcelona ut av Champions League.

Det finnes to typer managere: Tidligere toppspillere, som Rijkaard, som har lært det de kan på banen, og lærere som Mourinho, som har lært det de kan gjennom en formell utdanning. I dagens toppfotball er den siste kategorien på fremmarsj. For ikke så lenge siden ble to trenere med store spillerkarrierer bak seg, Roberto Di Matteo (Chelsea) og Mark Hughes (QPR) erstattet av to som gjorde lite ut av seg på banen, Rafa Benitez og Harry Redknapp.

Også to andre «lærere» var involvert denne kvelden i 2005. Etter at Chelsea hadde sikret seieren på Stamford Bridge, reiste en assistent, en annen portugiser uten spillerbakgrunn, den gangen bare 27 år gammel, seg opp og gestikulerte foran Rijkaard og Barcelona-banken. Den unge mannen hvis navn var Andre Villas Boas endte opp i håndgemeng med Samuel Eto’o. I dag er Villas Boas Tottenham-manager.

Magi og mystikk
En annen av Mourinhos assistenter på denne tiden, daværende ungdomstrener Brendan Rodgers, er i dag manager for Liverpool der han overtok etter den legendariske spilleren Kenny Dalglish. Selv Roy Hodgson, dagens engelske landslagsmanager, ble aldri bedre enn at han slet med å spille seg inn på reservelaget til Crystal Palace.

I tiår etter tiår har det vært en uskreven sannhet at kun dem som selv hadde spilte fotball på høyeste nivå kunne bli manager for storklubbene. Spillere som hadde vært store ledere på banen var spesielt ettertraktet. Da den glimrende Bryan Robson ble manager for Middlesbrough på 90-tallet, fikk han øyeblikkelig en liten formue til kjøp av nye spillere. Roy Keane fikk en lignende start som manager, og da Glenn Hoddle fikk en fin start på sin managerkarriere ble han sjef for England, 38 år gammel. Utenfor England har det vært det samme: Uprøvde trenere som Marco van Basten, Steve Staunton, Jürgen Klinsmann og Diego Maradona fikk ansvaret for sine respektive landslag.

Tanken var at det var noe magisk eller mystisk med å være manager, og dette magiske eller mystiske var noe lærerne og resten av oss dødelige ikke kunne begripe. Tidligere storspillere benyttet ofte anledningen til å påpeke dette. En gang på 80-tallet, da Kenny Dalglish var i sin første periode som Liverpool-manager, spurte en journalist Dalglish om hans taktiske valg.

Dalglish skiftet ikke ansiktsuttrykk, han så rett på journalisten:
«Hvilket lag var det du spilte for igjen?»

Hele rommet ble øyeblikkelig fylt med latter. Dalglish hadde kommet opp med den dødelige sannheten: Hadde du ikke spilt, hadde du ikke noe du skulle ha sagt.

En tidligere styreformann i en Premier League-klubb kunne fortelle meg at dette var et argument managere gjerne benyttet. Noen ganger ville styreformannen – gjerne en rik forretningsmann som aldri hadde spilt fotball – synes at manageren tok en merkelig avgjørelse. Konfronterte styreformannen manageren med dette, ville manageren bare trekke på skuldrene og si at «dette skjønner ikke du noe av, fordi du aldri har spilt selv.»

Og styreformannen hadde aldri spilt, så hvis man fikk en slags mystisk kunnskap gjennom å ha spilt selv, ville ikke han vite det. Og derfor ville som regel styreformannen trekke seg unna.

«Hvilket lag spilte du for igjen?» kan best forstås som en gammeldags måte å beskytte jobben sin på. Dette har tidligere spillere gjort for å sikre seg managerjobber etter endt spillerkarriere. Den typiske engelske manageren sluttet på skolen som 16-åring for å spille fotball. Han har ingen utdannelse og må derfor, for å beholde jobben, argumentere for at utdannelse ikke har noen verdi for å forstå fotball.

Men det argumentet har aldri holdt mål. Det virker ikke som om tidligere spillere skjønner noe mer av fotballen enn deg og meg. Tilbake i 1995 publiserte den britiske sportsøkonomen Stefan Szymanski (jeg og han skrev Soccernomics sammen) en studie av 209 managere i engelske klubber fra 1974 til 1994. Han kunne rapportere:
«Jeg har sett på fotballkarrieren til samtlige managere, først som spillere (inkludert antall kamper spilt, mål scoret, posisjon på banen, landskamper og antall klubber de har spilt for) og deretter som managere (hvor mange års erfaring, hvor mange klubber de har ledet og hvor gamle de var mens de var i jobben). En spillerkarriere har ingen betydning, sett bort fra at forsvarsspillere og målvakter gjør det dårligere enn angrepsspillere som managere.»

Hest eller jockey?
Dalglish var den mest overpresterende manageren på lista til Szymanski i 1995 – foran John Duncan, Bob Paisley og George Curtis. Dalglish var en fantastisk spiller, men det var også Bobby Moore som havnet nede 193. plass. En spillerkarriere hadde ingen betydning for om du fikk suksess som manager. Som Arrigo Sacchi, en grusom spiller som ble en fenomenal manager, sa: «Du trenger ikke å ha vært en hest for å bli en god jockey».

Sue Bridgewater, professor ved Warwick Business School i England, har skrevet den eminente boka Football Management. Den inneholder blant annet denne talende historien fra en manager som er anonymisert:
Jeg fikk jobben, og den første dagen viste sekretæren meg inn på mitt kontor der det sto en telefon på pulten. Jeg ble sittende i stolen uten å vite hva jeg skulle gjøre. Jeg visste jo alt om fotball og hadde kontroll på treningsfeltet, men jeg hadde aldri jobbet på et kontor før, så jeg ble bare sittende og vente på at noe skulle skje. Men ingenting skjedde, så etter en stund plukket jeg opp telefonrøret og ringte min mor.

Selv hans påstand om «Jeg visste jo alt om fotball og hadde kontroll på treningsfeltet» er tvilsom. Vet Rijkaard og Mark Hughes mer om fotball enn Jose Mourinho? Har det at Roy Keane var en ekspert til å gire opp lagkameratene før kamp fått noen som helst betydning for hans managerkarriere? I engelsk fotball har det vært sånn at spillerne holdt kjeft mens de lyttet til den allmektige manageren. Det har ikke forberedt dem på å bli managere selv en dag.
Trolig er det grunn til å anta at tidligere spillere er mindre egnet enn skolelærere til å bli dyktige managere. Da Jose Mourinho en gang ble spurt om hvorfor dårligere spillere ble bedre managere kom svaret kjapt:
Mer tid til å studere!

Og man kan bare se på Mourinhos karriere. Han var knapt kommet i tenårene da faren hans (som trente et lag på nivå tre) begynte å be sønnen lage analyser av kommende motstandere. Senere, da faren ble trener for Setubal i 2. divisjon, fikk Mourinho ansvaret for ballguttene slik at pappa Felix kunne gi beskjeder til sønnen som ga dem videre til ballguttene som igjen kunne gi dem videre til spillerne. Mourinho ble aldri bedre enn en benkesliter på Belenenses, så han begynte å studere sportsvitenskap på universitetet i Lisboa. Han studerte psykologi, fysiologi og filosofi på flere språk før han jobbet som gymlærer i tre år. Andre Villas-Boas og Brendan Rodgers har gått noe av den samme ruta.
Kontrasten mellom Mourinhos suksess og Maradonas katastrofale verdensmesterskap med Argentina i 2010, bidro til å endre tankegangen i fotballen. Ser du på dagens 20 managere i Premier League ser du at antall «lærere» øker. 16 managere som Wenger, Benitez og Redknapp har ingen spillerkarriere å snakke om bak seg. Bare to av 20 er tidligere stjernespillere: Michael Laudrup i Swansea og Roberto Mancini i Manchester City. Sistnevnte forsvinner trolig til sommeren. Andre tidligere storspillere som Keane, Bryan Robson og Glenn Hoddle er blitt uønsket. I 2010 gikk Diego Maradona ut og sa han gjerne ville være manager for en Premier League-klubb. Ingen lot seg friste, ikke engang de indiske eierne i Blackburn. Anuradha Desai, styreforkvinne i Venky’s, sa: «Han er ikke blitt vurdert og vil heller aldri bli det.»

Sommeren 2012 fikk Maradona sparken i Al-Wasl i Dubai etter å ha havnet på åttende plass i ligaen, klubbens svakeste plassering på sju år.

Frank Rijkaard, de lærdes nemesis, har nå en lukrativ trenerkontrakt i Saudi Arabia. Alan Shearer, som i flere år ble tippet som den neste Newcastle-sjefen, fikk et kort opphold i drømmejobben før han var tilbake som tv-ekspert på fulltid. Tony Adams, en gang en formidabel lederfigur på banen, trener i dag Gabala i Aserbajdsjan. En av Adams’ tidligere lagkamerater på det engelske landslaget kunne fortelle meg at Adams var en inspirerende lagkamerat, men trodde ikke han ville nå de samme høydene som manager. Adams var en hest og ikke en jockey. Det virker som om engelske klubber endelig har innsett at det er en forskjell.