For fjerde gang kårer Josimar verdens 50 beste spillere. For første gang heter ikke vinneren Lionel Messi. Tremannsjuryen var sjelden samstemte, bortsett fra om førsteplassen: Det kunne ikke bli noen andre enn Cristiano Ronaldo.I 2011, den første gangen Josimar samlet et ekspertpanel og ba de krangle seg frem til hvem verdens 50 beste spillere er, var førsteplassen omtrent det eneste alle var enige om. Faktisk var verdenseneren så soleklar at ingen av ekspertene egentlig hadde lyst til å bruke tid […]
For fjerde gang kårer Josimar verdens 50 beste spillere. For første gang heter ikke vinneren Lionel Messi. Tremannsjuryen var sjelden samstemte, bortsett fra om førsteplassen: Det kunne ikke bli noen andre enn Cristiano Ronaldo.I 2011, den første gangen Josimar samlet et ekspertpanel og ba de krangle seg frem til hvem verdens 50 beste spillere er, var førsteplassen omtrent det eneste alle var enige om. Faktisk var verdenseneren så soleklar at ingen av ekspertene egentlig hadde lyst til å bruke tid på å snakke om det. Det var Messi, det kunne bare være Messi, og det var bare å gå videre. I 2014 er situasjonen mye det samme, men navnet er et annet. Det er Cristiano Ronaldo, det kan bare være Cristiano Ronaldo, og det er egentlig bare å gå videre.
Tekst Lars Sivertsen
– Jeg skulle ønske jeg kunne finne et motargument, men jeg finner det ikke, erkjenner Philippe Auclair og ler.
Philippe Auclair har blitt beskrevet av en av sine kolleger som «en perfekt engelsk gentleman, bortsett fra at han er fransk». Han er blant annet kjent for å ha skrevet en av tidenes beste fotballbiografier, Cantona: The Rebel Who Would Be King, og han har i årevis levert en jevn strøm av fremragende artikler for France Football og en rekke andre publikasjoner. Auclair besitter en instinktiv og avslappet eleganse, han er sosialt grasiøs, og han både snakker og skriver bedre engelsk enn omtrent alle engelskmenn. Man får fort følelsen av at dersom Philippe Auclair hadde gått inn i diplomatiet ville verden med ett blitt et fredeligere sted.
– Du kunne kanskje argumentere for at han representerer noe av det verste med moderne fotball, med tanke på individualiseringen av sporten, med tanke på kjendiskulturen i moderne fotball, sånne ting. Men det han har gjort i år er helt ekstraordinært, konkluderer Auclair om Cristiano Ronaldo, verdens beste fotballspiller.
– Du snakker om individualisering av sporten, men samtidig så vi for litt siden i «El Clásico», der laget hans vant, og jeg synes prestasjonen hans der var alt annet enn individualistisk.
Gabriele Marcotti er Philippe Auclairs rake motsetning. Dersom Marcotti hadde fått noen som helst rolle innen diplomatiet ville tredje verdenskrig brutt ut få timer senere. Dersom det finnes romvesener ville vi kort tid etter vært i krig også med dem. Gabriele Marcotti har skrevet flere bejublede fotballbøker, og han har jobbet for de fleste publikasjoner en fotballskribent kan håpe å få jobbe for. I huset sitt i Vest-London har han et rom med tre tv-skjermer, og der sitter Marcotti hver uke og ser et direkte helsefarlig antall fotballkamper. Han har ekstremt sterke meninger om det aller meste, men i motsetning til mange mediefolk med sterke meninger har Marcotti også kunnskapen til å backe dem opp. Mens Philippe Auclair i et alternativt univers kunne vært diplomat er det lett å tenke seg Marcotti som en fryktet og ettertraktet advokat. Selv om han er en instinktiv kranglefant er det umulig for Marcotti å være uenig i konsensusen rundt Cristiano Ronaldo.
– Et annet poeng er at dere husker sikkert alle disse folkene, som visstnok er velinformerte, som i vår snakket om at Cristiano var skadet og at han aldri kom til å bli den samme igjen. Men nå sier Ancelotti at han er bedre enn han noensinne har vært, så det sier litt.
Det er likevel ett spørsmål som kan være verdt å ta opp, spesielt i disse tider der flere og flere vurderer Lionel Messi som tidenes beste spiller.
– I lys av den diskusjonen, er det på tide å ta diskusjonen om hvorvidt Cristiano Ronaldo faktisk er tidenes beste. Er det han gjør nå enda mer ekstremt enn det Messi har gjort?
Tor-Kristian Karlsen er Norges fremste kapasitet på internasjonal fotball. Han har i løpet av sin karriere jobbet som speider i Bayer Leverkusen og Zenit St. Petersburg, og som sportsdirektør i AS Monaco. Gjennom sitt liv og virke har han opparbeidet et kontaktnett og en innsikt i internasjonal toppfotball som er unik i norsk sammenheng. Han er den eneste som så langt har vært med i panelet i alle utgavene av Josimars topp 50-liste, men i forkant av årets kåring har han varslet at han er endret mann. Dette er visstnok en ny og mildere Karlsen. Han er, påstår han, mer åpen for andres meninger, mer ydmyk. Det er en påstand som arkiveres under «jeg tror det når jeg ser det».
– Det har alltid vært tett mellom de to, alle prisene som har gått til Messi og ikke Ronaldo, de har vært omdiskuterte.
Ingen rundt bordet protesterer på at Messi og Ronaldo er så nær likeverdige at dersom Messi er med i diskusjonen om tidenes beste spiller må Ronaldo også være det.
Men der førsteplassen var enkel å bli enige om skulle andreplassen vise seg å være kanskje den mest problematiske.
– Jeg vil ikke ha Messi der, personlig. Ikke basert på 2014, starter Auclair.
– Jeg vil ikke ha Messi der heller. Jeg mener hans effekt på Argentina i VM var overvurdert, sier Karlsen. Kranglefanten Marcotti våkner til liv:
– Så du mener alle de avgjørende målene hans ikke var så viktige?
Auclair kjøper ikke argumentet:
– Det jeg mener er at dersom det argentinske forsvaret ikke hadde stått frem, slik ingen hadde forventet at de ville, så hadde vi ikke snakket om Messi i det hele tatt. De kom ikke så langt på grunn av Messi. Vi trodde alle at de ville gå langt på grunn av det fantastiske angrepet de hadde, men det viste seg at de gikk langt fordi et forsvar som alle hadde avskrevet faktisk leverte.
Uten å vente på innspill beveger Auclair seg videre.
– Jeg vil komme med en nominasjon til andreplassen. Jeg vil ha Manuel Neuer.
– Nei. Absolutt ikke, protesterer Marcotti før Auclair i det hele tatt er ferdig med å uttale Bayern-keeperens etternavn.
Müller-time
Da han ankom San Daniele del Friuli, den hyggelige italienske familierestauranten like ved gamle Highbury der topp 50-kåringen alltid avholdes, erklærte Marcotti umiddelbart at han ikke ville ha noen tyskere på de ti øverste plassene. Han erklærte også at «fjorårets liste var noe møkk, for jeg var ikke med. Hvem var det som var med? Hvem var disse folkene?». Men til tross for Marcottis antigermanske følelser blir det vanskelig å komme unna Die Mannschafts VM-helter.
– Du, Gab, på et eller annet tidspunkt vil du bli nødt til å venne deg til tanken på at vi må ha noen tyskere på topp ti, kanskje til og med topp fem, prøver Karlsen seg.
Marcotti er ikke overbevist:
– Ok, vel, la oss se. Han slapp inn tusen mål i Champions League-semifinalene. Han er definitivt en av de 15-20 beste keeperne i Bundesliga, men…
– Du, nå er du ikke kontrær, nå er du bare tøysete, avbryter Auclair. Franskmannen har kanskje en diplomats lynne, men Marcottis irrasjonelle skepsis til alt det tyske er vanskelig å ta på alvor. Karlsen prøver seg som brobygger.
– Uten å være respektløs her, Gabriele, men dette er en veldig typisk italiensk greie. Italienere hater tyske keepere. De hater den tyske keeperskolen, de hater Sepp Maier…
– Og Jens Lehmann! Han er djevelen, bekrefter Marcotti.
– Men Gab, har en italiensk klubb noensinne hatt en tysk keeper?
– Ja, Jens Lehmann, kan du huske hvor bra det gikk? Han er sinnsyk, han var elendig, og han er en kukskalle. Gabriele Marcotti er en Lehmann-skeptiker.
– Jeg trodde jeg skulle være den subjektive her, men nå må jeg prøve å ro oss tilbake til litt objektivitet, bryter Auclair inn. Marcotti tar hintet og prøver å komme med et konkret argument.
– Ok, dette er mitt fundamentale problem med Neuer: Jeg aksepterer at det ikke er hans feil, men han får veldig, veldig få skudd på seg på ukentlig basis. Men når han gjør tabber, så gjør han absurde, merkelige, uforklarlige tabber. Han gjør veldig alvorlige tabber. Og det er noe jeg aldri klarer å forstå.
– Men har det så mye å si, Gabriele? At en spiller gjør en kjempefeil i ny og ne, når han er solid 99% av tiden? undrer Karlsen.
– Dersom du får veldig mange skudd på deg, nei, men om du får veldig få skudd og sjanser mot deg er det ikke godt nok.
Argumentet om at Manuel Neuer er mer enn bare en keeper fordi han er så god med beina og kan fungere som en slags sweeper, finner spesielt dårlig grobunn hos Marcotti.
– Dette gjør meg så sint, dette er noe tull. Først av alt, denne greia med at han spiller sweeper. I Algerie-kampen i VM tok Löw ut feil lag, han hadde en treg backfirer, de var sårbare, og siden Neuer er en bra atlet så kom han mye ut. Ok. Han er ikke noen sweeper, han bare kom ut og sparket ballen langt vekk. Han er en veldig god keeper, men han har ikke gjenoppfunnet keeperrollen, slik noen vil ha det til. Han er ikke en moderne Jorge Campos eller noe sånn. Det er ikke noe han gjør hver uke. Jeg vil ikke at dette sweeper-keeper-faenskapet skal ha noe med saken å gjøre, fordi det er oppspinn.
Karlsen innser at Marcotti kommer til å bruke resten av ettermiddagen på å snakke ned Neuer om han ikke avbrytes.
– Men uansett, jeg får prøve en annen vinkel her fordi jeg forstår at italienere ikke takler tyske keepere… Så jeg vil heller foreslå en tysker som jeg vil tro er en drømmespiller for en italiener, og jeg tror han faktisk fortjener andreplassen. Det er Thomas Müller.
Marcotti hever øyenbrynene.
– Hvem?
–Thomas Müller, gjentar Karlsen.
– Nei, nei, nei, nei, fyren er ukoordinert, han kan ikke spille fotball, han har ingenting.
– Han har alt en italiener burde elske. Han har fysikken, han har intelligensen, han har…
– …Han er som en forvokst Inzaghi uten teknikk.
Mens Karlsen og Marcotti krangler om Thomas Müller har Auclair nok med å mentalt saksbehandle Marcottis påstand om at Müller «kan ikke spille fotball».
– Jeg er målløs, er alt Auclair får frem.
– Så du vil ha Thomas Müller over Messi?, spør Marcotti, indignert.
– Kom igjen, på et eller annet tidspunkt er vi nødt til å…
– Men, ok, hør her, Auclair har fått summet seg:
– Vi snakker ikke om absolutt talent her, vi snakker om hvem som har gjort mest i 2014, hvem som har utrettet mest, hvem som har oppnådd mest. Vis meg medalje-metoden.
– Müller er ikke en gang blant mine fem beste tyskere, sier en Marcotti som nå har gått over fra sint til furten.
– Er han på din topp 50-liste sånn generelt? spør Karlsen.
– Han er på min liste over topp 50 tyskere, såvidt, sier sure Marcotti.
I lys av Marcottis intense motforestillinger mot både Manuel Neuer og Thomas Müller må andre forslag til andreplassen luftes.
– Jeg vil foreslå Arjen Robben, sier Auclair forsiktig.
– Jeg har fire spillere jeg vurderer som fremragende, som de beste i verden i 2014, og det er Cristiano Ronaldo, Thomas Müller, Manuel Neuer og Lionel Messi. Jeg ville plassert Robben i kategorien like under de fire, men jeg ser argumentene for ham, svarer Karlsen.
Marcotti kvikner til:
– Jeg ser argumentene for Robben basert på 2014, jeg synes vi også må erkjenne utviklingen Robben har hatt. Sammenlignet med Champions League-finalen i München der han gjorde alt på egenhånd, aldri sentret til noen, i dag er han en helt annen spiller.
Den hissige italieneren er for en gangs skyld positiv til noe.
– Hva kan jeg si? Jeg liker spillere med ferdigheter.
– Han er en begrenset spiller. Han er ekstrem, men han er begrenset, protesterer Karlsen, men det er litt halvhjertede protester.
– Han er begrenset, men det som gjør han veldig effektiv er at han har to eller tre veldig veldig sterke kvaliteter. Robben er 10 av 10 i et par kategorier.
Så kan det kanskje argumenteres for at når han er 10 av 10 på det å dra seg forbi en sideback og legge ballen i lengste kryss, så er det nok til å gjøre han en av verdens beste spillere.
– Jeg bare føler han er litt begrenset, konkluderer Karlsen. Han har et ansiktsuttrykk som om han har blitt servert en matrett som ser fin ut, men lukter vondt. I realiteten har han blitt servert en tallerken med pasta Bolognese som både ser bra ut og lukter helt riktig. Marcotti har gått for havabbor, mens Auclair gyver løs på en kjøttrett.
– Jeg synes det er sinnssykt at vi i det hele tatt diskuterer disse folkene før vi har fått inn Messi på listen, sier Marcotti bestemt.
Auclair drar på det.
– Han har hatt et vanskelig år. Han har vært skadet, han har ikke vunnet titler med Barcelona…
– Dette med medaljer gir jeg faen i, det har ikke noe å si, protesterer Marcotti.
– Når du spiller på lag som Barcelona og Argentina, og det er din jobb å gjøre en forskjell, så har det noe å si, poengterer Auclair.
– Jeg ser på prestasjoner, ikke resultater i turneringer.
– Men, kom igjen Gab, 2014-Messi er ikke den Messi vi så for noen år siden.
– Til tross for dette, og til tross for at han var skadet, til tross for at han ikke var i kampform under VM, så dukket han opp og scoret avgjørende mål under VM, insisterer Marcotti, men argumentene hans setter av en alarm i bakhodet til Karlsen:
– …og det gjorde ikke Müller?
– Jo, men det er en stor forskjell. Først og fremst det at Messi har talent, det har ikke Müller.
Auclair reagerer igjen med vantro:
– Müller har ikke talent? Du snakker om spilleren som kommer til å ende opp som tidenes VM-toppscorer? Han har ikke talent?
– Nå får jeg lyst til å stange hodet i veggen her, kom igjen. Miroslav Klose har den rekorden, hva faen? Saudi-Arabia, liksom? Kom igjen.
– Hva med Messi når han scorer mot Levante og Elche og sånne lag? Skal vi ta de målene ut av statistikken hans?
– Jeg vil påstå at nivåforskjellen mellom Barcelona og Levante ikke er så stor som forskjellen mellom Tyskland og Saudi-Arabia var i 2002, der Klose scoret mål nummer 5, 6 og 7 da laget allerede ledet 4-0.
– Så vi er ikke enige om Neuer, og vi er ikke enige om Müller, konkluderer Auclair i et desperat forsøk på å få Marcotti ut av sin nyeste retoriske blindgate.
– Messi som nummer to, basert på dette året, det blir ikke riktig for meg. Jeg er enig med Philippe der, sier Karlsen, som legger mer pondus i stemmen enn tidligere.
– Vel, om dere insisterer på Neuer så har dere jo et flertall der, sier en muggen Marcotti.
– Du virker så bitter i dag, Gab. Er alt ok i livet ditt?, ler Karlsen.
– Hør her, om du vil lage en liste over de mest intelligente spillerne i verden, av spillerne som overpresterer mest i forhold til talentet sitt, for all del, da hører Müller hjemme helt i toppen.
– Men hvorfor kan ikke det respekteres? Kan du tenke deg om du hadde 11 italienere med den mentaliteten? Karlsen prøver igjen å spille på nasjonalitet.
– Men poenget med Müller er, ok, sett Müller på et dårlig lag. Hvor stor forskjell utgjør han? Vi har sett Messi for Barcelona, der han har glimrende lagkamerater, og vi har sett Messi når han har jævla Biglia og Rojo og Campagnaro og alle disse ubrukelige folkene rundt seg. Men vi har aldri sett Müller i et elendig lag. Dersom Müller hadde spilt for Norge, hvor god hadde han vært? Hadde han vært som Zlatan er for Sverige? Hadde han holdt Joshua King ute av laget?
Diskusjon og demokrati
Enighet om andreplassen forblir en utopi. Marcotti nekter å gå med på tyskere av noe slag, mens Karlsen og Auclair begge legger ned sterke vetoer mot Messi. Dersom man skal ha noe håp om å ferdigstille en topp 50-liste denne ettermiddagen må en avgjørelse tas.
– Jeg vil helst ha Müller, men jeg kan leve med Neuer. Messi går jeg overhodet ikke med på, er Karlsens dom.
– Jeg ville foretrukket Neuer, og for å ta Gabs poeng på alvor så tror jeg Neuer ville utgjøre en større forskjell på et hvilket som helst lag enn Müller, mener Auclair. Det virker uunngåelig at Marcotti blir nødt til å akseptere en tysker på andreplasss.
– Altså jeg er ikke anti-Tyskland. Det finnes bra tyskere. Michelle Hunziker, for eksempel. Eller vent, er hun egentlig tysk? Jeg tror kanskje hun er sveitsisk.
Karlsen og Auclair ignorerer Marcotti, og gjør det de kanskje burde gjort tjue minutter tidligere: De bruker flertallet sitt til å presse gjennom Manuel Neuer som nummer to.
– Men Messi er nummer tre!
Å bli ignorert og overkjørt har ikke svekket Marcottis kampvilje nevneverdig.
– Tor-Kristian, se på det på denne måten: Tenk deg at du er sjef i Monaco igjen. Du kan få Messi eller du kan få Thomas Müller. Hvem velger du?
– Det er faktisk ikke en enkel avgjørelse. Jeg tror vi har sett det beste av Messi. Eksplosiviteten, de ekstreme driblingene en mot en, vi kommer ikke til å se så mye av det lenger. Han er nødt til å tilpasse seg, som Maradona gjorde. Kan han tilpasse seg? Kan han bli en ren playmaker? Karlsens Messi-skepsis er sterk.
– Jeg tror vi har sett starten av at Messi er på vei ned.
– Hva med Zlatan?, foreslår Auclair.
– Han spiller på et lag som er totalt dysfunksjonelt, ledet av en trener som ikke vet hva han driver med, med flere spillere som vil vekk, og han bærer laget på egenhånd nesten hver uke. Men for all del, når alt dette er sagt, jeg synes ikke Messi er noe spesielt dårlig valg som nummer tre.
– Jeg synes han er et veldig godt valg som nummer tre, i tilfelle noen var i tvil, sier Marcotti. Det er Karlsens tur til å måtte se seg slått av demokratiet. Han rister raskt av seg nederlaget og forsøker å gjenerobre et slags initiativ i diskusjonen.
– Jeg føler at nå har vi en lite gruppe spillere vi må ha en diskusjon om. Jeg tenker på Lahm, Müller, Robben, Zlatan har blitt nevnt, og Diego Costa.
Marcotti drar på det.
– Jeg vil være enig, men jeg vil også legge til James Rodríguez og Paul Pogba til den gruppen.
– Jeg vil ha Müller på fjerdeplass, personlig, sier Auclair.
– Blant annet fordi han personifiserer noe som er særtypisk for dette tyske landslaget. Det er et lag som ikke nødvendigvis handler om spillere som kan gjøre ting på egenhånd, men Müller har bemerkelsesverdig taktisk forståelse, posisjonerer seg fantastisk, han går på løp som ikke ligner noen annen spiller jeg vet om.
– Korrekt, han løper saktere. Marcotti nekter å gi opp i sin kamp mot Müller.
– Hva så? Han finner rom der det tilsynelatende ikke finnes noe. Og når du snakker med managere som har studert videoer av han, så forstår ingen av de hvordan han klarer det, hvordan han kommer på å ta bevegelsene han tar. Han leser spillet helt mesterlig. Ok, teknisk er han kanskje ikke den beste…
– Han er ukoordinert!, klager Marcotti, før han prøver en ny strategi for å få presset Müller nedover på listen:
– Men seriøst, Tyskland i VM. De spilte mot Ghana, som åpenbart var der på heisatur. De kranglet over bonusene, de var oppe hele natten før kampen, og Tyskland klarer ikke slå de? Og så spiller de mot jævla USA, og de vinner bare 2-1. De ryker nesten ut mot Algerie? Og jeg skal liksom sitte her og tenke wow, for et fantastisk lag det tyske VM-laget var? Men jeg kan leve med Lahm, jeg kan gå med på Lahm.
Karlsen aner et kompromiss.
– Jeg kan gå med på Lahm. Men jeg er enig med Philippe, Müller er en unik spiller. Og du Marcotti, du bruker den unikheten mot ham – mens vi klarer å sette pris på forskjellige ting. Vi har Messi på en side, vi har en keeper, og vi har Müller.
Marcotti renser halsen og legger ned bestikket.
– Men, ok. Jeg skal nå nevne en spiller som jeg mener ikke en gang er i nærheten av å være like god som Müller. Men jeg kommer på en spiller som spiller offensiv midtbane eller hengende spiss, som scoret mange mål forrige sesong, og som faktisk har hatt enorm suksess i Premier League. Til tross for at han ikke har veldig mye talent, og at han er en forferdelig atlet.
– Naysmith?, foreslår Karlsen.
– Nei, Kevin Nolan. For meg er Müller, altså, det er det samme konseptet du skryter av. Han er på rett plass til rett tid, etc. Men for meg, om vi skal snakke om de 50 beste spillerne i verden…
Det er tydelig at Karlsen og Auclair igjen må bruke sitt demokratiske flertall til å overvinne Marcottis antigermanske instinkter. Som en diplomatisk gest blir likevel Lahm plassert på fjerdeplass, plassen over den forhatte Thomas Müller, som blir nummer fem. Marcottis frustrasjon går hardest utover den stakkars havabboren på tallerkenen hans. Men han får umiddelbart medhold i panelet når han nominerer Arjen Robben.
– Arjen Robben, som spiller på lag med faens Bruno Martins Indi, Daley Blind, De Vrij, resten av dette jævla freakshowet, og Robin van Persie som ikke løper lenger. Han tar laget sitt på egenhånd til en straffe unna VM-finale, og han oppnår like mye på klubbnivå som alle de tyske gullguttene deres fra Bayern. Marcotti vifter med kniv og gaffel. Små biter av havabbor flyr hit og dit.
– Så du vil ha Robben på sjetteplass?, spør Karlsen.
– Nei.
– Hæ?
– Jeg vil ha ham på femteplass.
Det skipet har imidlertid seilt, og det var lastet med Thomas Müller. Det blir Robben på sjetteplass.
– Etter Robben mener jeg Diego Costa vil være på sin plass, foreslår Auclair.
– Helt enig, sier Karlsen umiddelbart.
– Han var jo fantastisk i VM, sier Marcotti syrlig.
– VM var jo så fantastisk viktig for dere når det var snakk om tyske spillere, men for all del, whatever. Costa er bra, men kan dere foreslå noen andre navn?
Karlsen kan ikke dy seg.
– Kroos? Jerome Boateng?
– Ja, ok, nok jævla tyskere nå.
– Sami Khedira?
– Gi nå faen.
– Götze? Reus? Vi har ikke nevnt Schweinsteiger en gang.
– Nok tyskere! Den eneste grunnen til at de vant VM var at de ikke møtte Italia!
Havabbor vs England
Å terge Gabriele Marcotti er en underholdende geskjeft, men det gjør lite for å drive diskusjonen videre. Karlsen forslår Luis Suárez.
– Med tanke på prestasjonene hans, hva han gjorde for Liverpool i andre halvdel av forrige sesong, det var helt eksepsjonelt. Jeg har aldri sett noe lignende på Premier League-nivå.
Auclair henger seg på.
– Og det samme med Uruguay. Om han spiller vinner de, om han ikke spiller vinner de ikke. Så enkelt er det.
Karlsen og Auclair er enige om at dersom det ikke hadde vært for Chiellini-bittet ville Suárez vært blant topp fem. Marcotti vil ha Zlatan over Suárez, men Karlsen gir seg ikke.
– Jeg mener Suárez er unik.
– Marco Materazzi var unik.
– La oss si at jeg var en manager, fortsetter Karlsen.
– Jeg ville valgt Suárez over Zlatan hver gang. Suárez er en selvmotiverende spiller. Med Zlatan, han er en spiller du må kontrollere, du må snakke ham god, han er hardt arbeid. Suárez er ikke det, han er en enkel fyr, bare send ham avgårde utpå banen så jobber han, så gjør han alt for å vinne.
Marcotti er ikke overbevist.
– Hva gjorde han i VM? Slo England? Selv Italia slo England. Restene av havabboren min kunne slått England.
Han vinner likevel ikke frem. Det ender opp med Diego Costa på syvendepass, Luis Suárez på åttende og Zlatan Ibrahimović på niende. Den neste plassen er viktig, siden det er den siste plassen blant de ti beste. Neymar blir foreslått, men umiddelbart avslått av Karlsen.
– Jeg begynner å komme til et punkt der Neymar er en luksusspiller, etter min mening. Han var god i åpningskampen i VM, og ok, de kollapser uten ham. Jeg er klar over det. Men for meg er han en spiller som akkurat når du tror han skal ta steget opp i gruppen med Cristiano og Messi, så skuffer han. Eden Hazard er også i denne kategorien.
Auclair har et nytt navn på blokken:
– Dersom vi snakker om den siste topp 10-plassen så vil jeg foreslå Ángel Di María.
Karlsen lyser opp.
– Jeg vi si at Di María definitivt er en spiller som er mer etter min smak enn Neymar. Og han har hatt et godt år. Jeg liker måten han bærer lagene sine på nå, han bærer et forferdelig Manchester United-lag for øyeblikket. Du kan si at han bar Argentina under VM. Han er nesten som en Suárez som spiller midtbane.
Marcotti har hatt en vanskelig ettermiddag så langt. Han har fått gjennomslag for svært lite.
– Ok, hør her, jeg liker Di María. Men jeg tenker også at det helt generelt er lettere når du har gode spillere rundt deg. Se for deg at du er Di María, du løper fremover fra midtbanen for Real Madrid, og du har Cristiano, Benzema og Bale foran deg. Hvem er forsvarsspillerne opptatt av? Jeg tror det er veldig mye lettere å være Di María der enn det er for andre spillere i hans posisjon i andre lag. Og samtidig så vil jeg si at vi kanskje verdsetter enkelte kvaliteter høyere enn andre. Så jeg vil si, for eksempel, at uten Mascherano så kommer ikke Argentina ut av gruppespillet i VM. Men likevel så setter vi Di María på tiendeplass siden han kostet 75 millioner pund, fordi han scoret mål for Real Madrid, osv.
Det er likevel ingen som legger ned spesielt intense veto mot Di María på tiendeplass, og etter over halvannen times diskusjon er Josimars topp 10 i verden klare.
Neil Ruddock?
– Vi har et problem, og det er at vi har veldig mange offensive spillere. Mascherano, jeg liker tanken på å få ham med snart, men han er ikke den eneste, starter Auclair, i et dårlig skjult frieri til en stadig mer furten Marcotti. Italieneren plukker opp tråden:
– Jeg vi i så fall foreslå Thibaut Courtois på 11. plass. Auclair er umiddelbart enig, og Karlsen har ingen protester. Marcotti protester plutselig mot sitt eget forslag.
– Men blir det ikke litt sånn at vi bare kaster inn en defensiv spiller bare for å gjøre det?
Karlsen og Auclair sukker begge med hele kroppen.
– Men det var jo ditt forslag? Karlsen er oppgitt.
– Joda, joda, men vil du virkelig ha Courtois over Neymar?, prøver Marcotti seg.
– Ja. Hør her, Neymar, hva gjorde han i fjor?
– Han var den største stjernen på et lag som fikk like mange poeng som laget som vant La Liga, han var den største stjernen på et lag som kom til semifinalen i VM.
Panelet har igjen kommet til et punkt der man bare blir nødt til å ignorere Marcotti for å komme seg videre. Det blir Courtois på 11. plass.
– Han kom til Champions League-finale, han ble spansk mester, han var god på et veldig dårlig belgisk lag i sommer, og nå har han danket ut Petr Cech i Chelsea, oppsummerer Karlsen. Det er vanskelig å nekte for at Thibaut Courtois har hatt et fryktelig godt år.
– Vi har en gruppe nå med Kroos, James Rodríguez, Schweinsteiger, Bale, Touré, Mascherano, Pogba kanskje, som vi må snakke om. Karlsen virker opptatt av å sette premissene for diskusjonen.
– Neymar? foreslår Marcotti.
– Jeg kan svært motvillig gå med på at han hører hjemme i den gruppen, sukker Karlsen.
– Yaya Touré som nestemann da. Han hadde vært årets spiller i Premier League i fjor, om ikke alle dere i media var en gjeng med rasister. Det er hvertfall det han sier. Marcotti fortsetter med sin tendens til å komme med et forslag, for så umiddelbart å komme med en syrlig eller negativ kommentar til sitt eget forslag. Karlsen er skeptisk.
– Han hadde et forferdelig VM, han har vært dårlig denne sesongen, og selv forrige sesong synes jeg han var… for min del er Yaya sesongens største skuffelse. Før vi i det hele tatt vurderer Yaya mener jeg vi må ha med Kroos, James, Schweinsteiger, Bale, Mascherano, Pogba, Hazard, Iniesta, etc.
– Hva med Neymar? prøver Marcotti, igjen.
– Hør her, jeg bare fikk nok av ham med alle disse greiene han gjorde under VM, med underbuksene og hattene hans og alle disse greiene med Neymar. For meg er han ikke en spiller med substans lenger. Han er en overfladisk spiller.
– Så overfladisk at han har scoret en haug med mål denne sesongen, murrer Marcotti.
– Thomas Müller har også scoret en haug med mål, pirker Karlsen.
– Nok! Nok med dette Thomas Müller-greiene. Thomas Müllers problem er ikke mangel på substans, det er mangel på ferdigheter.
– Jeg vil heller ha substans enn ferdigheter. Med bare ferdigheter og ingen substans er du bare en futsal-spiller.
–…men uten ferdigheter er du Neil Ruddock, sier Marcotti.
– Nei, i dette tilfellet er du en verdensmester. Hør her, ok, realistisk sett, vi har nå Neymar, Kroos, Schweini, James. Ok? Bale? Karlsen ønsker å komme seg videre.
Panelet blir enige om å plassere Mascherano på 12. plass, hovedsakelig basert på at han var fremragende i VM. Marcotti, som selv foreslo Mascherano, advarer mot at leserne vil mene at panelet har gått fra besinnelsen om de mener at Mascherano er bedre enn Neymar, James, Kroos og de andre, «men greit nok, whatever. Så lenge det ikke kommer flere nederlendere på listen». Neymar og James blir de to neste. Karlsen vil ha James over Neymar, men blir nedstemt av de to andre.
Marcotti har for en gangs skyld fått viljen sin, og føler han er i flytsonen.
– Ok, jeg liker ikke å si noe fint om franskmenn sånn generelt, men basert på VM, basert på hvordan han leverte mot slutten av forrige sesong og hvordan han leverer denne sesongen, så burde Benzema hvertfall være på topp 20.
John Terry og dvergen
Den lojale og observante Josimar-leser vil kanskje huske at i tidligere års utgaver av denne kåringen har Karlsen kjempet innbitt for å få Sergio Agüero så høyt opp på listen som mulig. I år er det ikke aktuelt.
– Agüero har kun prestert i et par måneder av dette året, sier en skuffet Karlsen. Marcotti er for en gangs skyld enig i noe som blir sagt:
– Forrige sesong hadde han masse skader. Han scoret mange mål, men han var generelt sett mye skadet. Han drar til VM og spiller nesten ikke. Og han har ikke tatt helt av i starten av denne sesongen heller.
Auclair prøver å dreie diskusjonen i en ny retning.
– Vi snakker om de beste spillerne, og spillerne som var best i 2014, men vi må også tenke litt på posisjoner. Det er noen posisjoner der det er veldig få spillere som virkelig utmerker seg. Og da spesielt midtstoppere og sidebacker. Så, dere kommer til å le, men jeg mener John Terry er den beste midtstopperen i Premier League.
– Det hadde du aldri våget å si på Twitter, avbryter Marcotti.
– Kom igjen, jeg utfordrer deg, si det på Twitter. I kveld.
– Jeg har sagt det på Twitter, jeg har sagt det på podcasten til The Guardian, jeg har sagt det…
– Men de folkene som hører på den, de tror sikkert du bare er smart og post-ironisk og sånn.
– Uansett. Jeg ser også på sidebacker, og det er ikke mange som utmerker seg, fortsetter Auclair. Karlsen er skeptisk.
– Men vi må også være forsiktige med å tenke sånn. Det var den tankegangen som førte til at Leighton Baines var på listen i fjor.
Det var nok også den tankegangen som i 2011 førte til noe som nå kun refereres til som «Ashley Cole-hendelsen». Karlsen er ikke helt klar for å gå løs på sidebacker ennå.
– Det er et godt poeng Philippe kommer med her, men jeg vil likevel mene at det er en gruppe spillere vi må ta med før vi begynner å snakke om forsvarsspillere og sånne ting. Kroos, Schweinsteiger, Bale…
– Eden Hazard, for guds skyld, skyter Auclair inn.
– Og vi må ha inn Karim Benzema på topp 20.
Paul Pogba blir også foreslått, men Karlsen har sine invendinger også mot ham.
– Hør her, for meg personlig var Pogba en skuffelse i VM. Jeg var en av de som sa i forkant av VM at han skulle ta steget opp som en av verdens beste midtbanespillere, men jeg synes ikke han gjorde det. Dersom vi snakker om franske spillere vil jeg faktisk ha Hugo Lloris over både Pogba og Benzema, forklarer Karlsen.
– Jeg vil ha to franske spillere foran Benzema og Pogba, starter Auclair, og det er Mathieu Valbuena og Hugo Lloris.
– Ok, ok, ok, hør her nå. Marcotti er sint igjen.
– Valbuena var en liten dverg på et elendig lag, og så går han og spiller et par gode kamper i VM, og så går han til Dinamo Creepystan. Nei. Hva faen, liksom.
– Dinamo Moskva, korrigerer Auclair, og han spiller veldig bra der, forresten, men ok, greit.
– Valbuena hører hjemme i en dyrehage, sier sinte Marcotti.
– Men, ok, Lloris hører hjemme over alle disse folkene, insisterer Auclair.
Karlsen prøver å ta tilbake kontrollen over det hele.
– Dersom vi vurderer kriteriene vi har diskutert her nå, ok, da har vi posisjon, vi har prestasjon på klubblag og prestasjon i VM. Burde vi ikke da snakke om Keylor Navas? Etter min mening har han ikke gjort noe feil i hele 2014. Det er ikke hans feil at han ikke spiller for Real Madrid om dagen. Det er kun politikk.
Det er stor kjærlighet for Keylor Navas i panelet, men kanskje ikke på 15. plass.
Karlsen og Auclair blir til slutt enige om at Toni Kroos passer bedre på 15. plass, og en bitter Marcotti blir nødt til å akseptere nok en tysker høyt oppe på listen. Etter nesten to timer rundt bordet har ikke panelet kommet lenger enn til 15. plass. Det blir besluttet at man må ta en pause, alle må gå ut i det fri og trekke inn litt londonsk eksosluft i noen minutter, for så å komme sterkere tilbake etterpå.
Tilløp til uventet harmoni
– Jeg ville gått for Bale, starter Karlsen når alle har satt seg igjen og 16. plassen skal avgjøres.
– Nei, Modrić, kommer det, tilsynelatende automatisk, fra Marcotti.
– Så vi snakker om Real Madrid-spillere? Jeg mener det er tre Madrid-spillere som hører hjemme i denne delen av diskusjonen, og det er Luka Modrić, Gareth Bale, og Karim Benzema, sier Auclair, før han fortsetter.
– Det jeg vil si om Gareth Bale er: Hvem forventet, realistisk sett, at han skulle dra til Madrid og finne seg til rette så godt som han har gjort, og at han skulle oppnå så mye som han har oppnådd, allerede i sin første sesong? Vi trodde alle at det var enda storkjøp av Florentino Pérez som ikke egentlig passet inn på laget.
Marcotti tenker seg om.
– Du sier det, men samtidig – og jeg vet at vi skal være litt hipstere her og sånn – må vi kunne si at Premier League er en ok liga. Og han spilte på et elendig lag, som han mer eller mindre bar på ryggen på egenhånd. Det var derfor han gikk til Madrid for veldig mye penger, og det bør da ikke være en alt for stor overraskelse at han klarer seg bra. Spesielt når han blir kjøpt av Real Madrid og fokuset ikke er på ham lenger. I Tottenham var det han som hadde alt ansvaret, mens i Real Madrid fokuserer alle på den andre kanten der Cristiano er, så han får mer rom, han får flere sjanser, og han er under mindre press. Så jeg er ikke overrasket over at han hadde en god sesong. Om du ser på Luka Modrić, så vil jeg påstå at dersom du tar Luka Modrić ut av Real Madrid så vet jeg ikke om de vinner Champions League. Jeg tror det ville vært et større tap for de enn dersom du tar ut Gareth Bale.
Karlsen har vært blodfan av Luka Modrić siden før andre verdenskrig eller noe sånn, og kjøper Marcottis argument 100%. Auclair liker også den kortvokste kroaten, og panelet når for en gang skyld et konsensus.
Karlsen foreslår så Alexis Sánchez.
– Hva mer kunne han gjort i 2014? Glimrende i VM. Glimrende med en gang i Premier League. Og faktisk også veldig god i andre halvdel av sesongen med Barcelona. Han har gjort mer i løpet av to måneder med Arsenal enn Özil gjorde på et år.
Det virker som om pustepausen gjorde panelet godt. Det er mer harmoni og samarbeidsvilje rundt bordet nå, og Bale, Sánchez og Benzema får de neste plassene på listen – uten at noen av ekspertene er misfornøyde.
– Jeg mener det er veldig vanskelig å overse Schweinsteiger eller Hummels for den siste topp 20-plassen, prøver Karlsen seg. Harmonien varte ikke lenge.
– Nei, nei, nei, nei, det er faktisk veldig lett å overse Schweinsteiger. Og Hummels er ikke akseptabel, på noen som helst måte. Marcotti er stadig ingen tilhenger av fotballens nye tyske verdensdominans.
– Altså, seriøst, har du sett Dortmund spille denne sesongen? Har du sett hvordan Hummels spiller? Så du ham mot Schalke?
– Men hele laget har kollapset, protesterer Karlsen.
– Ja, og han er eksepsjonelt elendig. Han var dårlig mot slutten av forrige sesong, og han var dårlig i VM – og det var derfor de flyttet Lahm til høyreback og flyttet Boateng inn som stopper. For problemet med Mats Hummels er at fyren kan ikke løpe. Og han er 25 år gammel. Det er en skummel greie. Han er ikke en av disse gamle folkene, han er 25, han kommer aldri til å være raskere enn dette.
– Hva med Paul Pogba, som den siste spilleren på topp 20?», foreslår Auclair.
– Pogba kunne spist Hummels levende og bæsjet ham ut i andre enden, fastslår Marcotti.
Karlsen er Pogba-fan, men er ikke helt overbevist.
– I 2013 synes jeg han var fantastisk, jeg synes han var i ferd med å bli den beste sentrale midtbanespilleren i verden, men 2014 synes jeg var et steg tilbake for ham.
Karlsen blir imidlertid nedstemt.
Auclair og Karlsen legger så ned en tapper innsats for å få inn Bastian Schweinsteiger på 21. plass, men Marcottis antityske agenda slår igjen ut i full blomst. David Alaba nevnes som et alternativ, men selv om alle liker ham føler panelet at dersom man skal begynne å se på defensive spillere bør man først se på defensive spillere som faktisk utmerker seg defensivt. Branislav Ivanović blir foreslått, og ingen tør si noe imot den serbiske muskelmannen.
– Mannen er et monster, fastslår Auclair. Og når man først er inne på Chelsea-spillere har Karlsen noe å komme med.
– En spiller som kom til England i januar og som har hatt en utrolig innvirkning er Matić. Jeg elsker ham. Fantastisk spiller.
Matić faller også i smak hos resten av panelet. Taktiske Marcotti foreslår så Pablo Zabaleta, en av Karlsens favorittspillere i verden, og han blir godkjent som nummer 23. Med andre ord blir Schweinsteiger presset enda en plass lenger ned på listen.
– Ser du, smiler Marcotti.
– Psykologi. Taktikk. 1-0 til Marcotti.
Karlsen har fått nok.
– Kom igjen, vi er på 24 nå og vi har ikke hatt Schweinsteiger ennå.
– Vi har ikke hatt Carlos Sánchez ennå heller, påpeker Marcotti.
Men Karlsen og Auclair insisterer begge på at 24. plassen tilhører Schweinsteiger.
Skammelige spanjoler
Karlsen trekker pusten dypt.
– Det er en spiller jeg har lyst til å foreslå, men jeg tror vi må binde fast Marcotti først. Det er en spiller jeg virkelig elsker, for måten han påvirker kamper. Jeg tror at for en manager så er det veldig, veldig viktig. Jeg mener han gjør en stor forskjell for klubblaget sitt i den rollen, og jeg mener han gjorde en stor forskjell for landslaget sitt i den rollen. Jeg snakker om André Schürrle. Jeg mener Schürrle er enormt undervurdert og at han har hatt et veldig godt år.
Marcotti er, overraskende nok, ikke imponert.
– Du, hør her, dette er absurd. Schürrle er ikke en gang god nok til spille fra start for klubben sin. Ok?
– Fordi han har…
– Fordi Chelsea har Hazard, Oscar og Willian, spillere du ikke vil ha på listen enda. Hadde Marco Reus vært frisk er det ikke en gang sikkert at Schürrle hadde blitt med i VM-troppen!
Det blir ikke Schürrle på 25. plass, det blir Keylor Navas. At han er reservekeeper i Real Madrid om dagen plager ikke Karlsen nevneverdig.
– Alle vet at Navas er en bedre keeper enn Casillas, men de må finne et riktig tidspunkt for ham å ta over på, av politiske årsaker.
26. plassen går til Carlos Tévez siden han, i Karlsens ord, «vant Serie A på egenhånd for Juventus» – og det var strengt tatt ikke hans feil at han ikke ble tatt ut i VM-troppen til Argentina.
– Så vil jeg ha inn Rakitić, fordi jeg føler vi begynner til å komme til et stadium av listen der selv Europa League er relevant. Og prestasjonen hans i finalen der for Sevilla var fabelaktig. Karlsens Rakitić-forslag utløser ingen nevneverdige protester. Auclair og Marcotti presser så gjennom David Alaba som nummer 28.
– Men nå tror jeg vi må komme oss tilbake til virkeligheten og få inn noen store navn, som selv om de har vært variable i år, fortsatt er fantastiske spillere. Da tenker jeg på Eden Hazard og Sergio Agüero.
For en gangs skyld et konstruktivt forslag fra Marcotti, et forslag ingen rundt bordet er uenige i. Han får imidlertid lite gehør når han foreslår Sergio Ramos på den neste plassen. Karlsen legger ned et sterkt veto.
– Jeg liker ikke stilen hans. For meg er han en youtube-spiller. Han får overskrifter nå og da, men han er ikke der når du virkelig trenger han, og jeg mener han er på vei ned. Vi har hatt ham høyt på listen her i tidligere sesonger, men i år… Og for å være ærlig så synes jeg alle spillerne som var med på det spanske laget i VM må straffes på en eller annen måte. Det var en skam. Og de tapte akkurat mot Slovakia, så de har ikke en gang lært noe av det. Holdningene og innsatsen de viste i VM var en skam.
Vi har kommet til 31. plass, og de fleste av klubbene som var virkelig gode forrige sesong er nå representert på listen på en eller annen måte. Et av unntakene er AS Roma, som under Rudy Garcia leverte en fabelaktig og uventet god 2013/2014-sesong. Karlsen vil likevel ikke ha Roma-spillere på listen helt enda. «Roma bra, Serie A dårlig», er den enkle forklaringen. Marcotti argumenterer for Mehdi Benatia, men blir aggressivt nedstemt av både Auclair og Karlsen. Thiago Silva, som i tidligere utgaver av denne listen har havnet fryktelig høyt oppe, blir avskrevet fordi «han var en katastrofe i VM» (Karlsen) og «han har omtrent ikke spilt for PSG denne sesongen» (Auclair). David Luiz avskrives også, på generelt grunnlag. Karlsen prøver det gamle trikset sitt med å nevne en gruppe spillere, i dette tilfellet Touré, Oscar og Iniesta.
– Jeg har et forslag fra ytre venstre: Sigurdsson, sier plutselig Auclair. Latter rundt bordet.
– Kom igjen, han er nøkkelspilleren på det landslaget i verden som overpresterer mest. Han blir brukt helt feil i Tottenham, men i Swansea er han glimrende.
Forslag fra ytre venstre er vel og bra, men Gylfi Sigurdsson over Iniesta, over Fàbregas, over Vidal, blir litt i overkant søkt. Karlsen foreslår istedet Lewandowski, noe alle kan leve med.
– Hva med Hugo Lloris? prøver Auclair igjen.
– Hør her, jeg er ikke hans største fan, men han har virkelig vært fantastisk denne sesongen, nikker Karlsen.
– Jeg synes det er vanskelig å sette Lloris over Iniesta, protesterer Marcotti. Karlsen virker like skeptisk til spanjoler som Marcotti er til tyskere, og mener Iniesta er på vei ned. Marcotti har motargumentet klart:
– Hør her, du er i 80. etasje, du tar heisen nedover og du passerer 60. etasje, og Philippe Auclair går inn i heisen i 1. etasje og passerer 20. etasje, da er han på vei opp og du er på vei ned. Men du er fortsatt 40 etasjer over ham. Det er det eneste jeg vil si om Iniesta.
Det er et godt poeng, og Iniesta blir godkjent som nestemann på listen. Karlsen foreslår Yaya Touré på den neste plassen og får gjennomslag.
Den spøkefulle sangfuglen
– Nå er det åpenbart tid for Buffon, sier Marcotti, til generell forbløffelse rundt bordet.
– Hør her, Gab, starter Karlsen.
– Buffon er tidenes beste keeper, det er det ingen tvil om. Men han er også på vei ned.
– Ok, greit, hva med Rooney? prøver Marcotti.
– Det er, etter min mening, tre engelske spillere som er verdt å diskutere. Det er Sterling, Rooney og Sturridge, mener Karlsen. Så skjer det noe litt rart.
«I saw my mate the other day. He said to me he saw the white Pele»
Marcotti har begynt å synge.
«So I asked, who is he? He goes by the name of Wayne Rooney, Wayne Rooney, Wayne Rooney, He goes by the name of Wayne Rooney…»
– Få ham inn på listen, Rooney, det er åpenbart!
– Nei!, svarer Karlsen og Auclair.
– Hør her, Daniel Sturridge er en komplett idiot som har spilt bra fordi han hadde noe å bevise, Raheem Sterling, ok, han har jeg ikke noe problem med, men det må snart være Wayne Rooney. Kom igjen! Han er den hvite Pelé! insisterer Marcotti.
– Men rent bortsett fra den veldig sjarmerende sangen, hva annet har du å komme med som argument for Rooney?, undrer Karlsen.
– Jeg har ingen argumenter for Rooney, jeg bare spøkte. Det var ikke alvorlig. Men seriøst, Sterling må med snart, veldig snart.
Auclair prøver desperat å argumentere for at John Terry fortjener en plass på listen («han har vært bunnsolid for Chelsea, han er en undervurdert pasningsspiller, ok, han er litt treg, men han er den beste stopperen i Premier League»), men han blir nedstemt. Det virker som om Sterling blir den eneste engelskmannen på listen – og han får heller ikke innpass helt enda.
Marcotti foreslår Arturo Vidal, som får minuspoeng i blokken for at han var halvskadet og ikke spilte sin beste fotball under VM, men som stadig er en av de mest komplette midtbanespillerne i verden. Han forsøker så å sanke hipster-poeng ved å foreslå Borja Valero, men blir ikke tatt spesielt på alvor. Karlsen foreslår Jerome Boateng, men Marcotti sier «nei nei nei nei nei» og begynner å vifte med armene. Auclair og Marcotti trumfer heller gjennom Mario Götze på 35. plass.
Karlsen foreslår Reus, Hummels, Džeko og Khedira. Marcotti er ikke imponert.
– Ok, Khedira er uaktuell på grunn av skadene og hans generelt manglede bidrag til noe som helst. Hummels er uaktuell av åpenbare årsaker.
– Hummels er uaktuell av åpenbare årsaker? I et VM-år, når han er VM-mester og sannsynligvis den beste forsvarsspilleren i turneringen?
– Nei, han var ikke det, han var ikke god. Reus, jeg liker Reus, han er en av de gode tyskerne. Det er en kort liste. Tor-Kristian, Philippe, leste dere bibelen? Husker dere den der fabelen om at det er lettere for en kamel å komme gjennom et nåløye enn det er for en tysker å komme på Josimars topp 50-liste?
– Jeg tror ikke det er helt det det står, bemerker Auclair.
– Det var det bibelen mente. Og Reus er en av de gode tyskerne, men problemet med å ta med Reus her er at han nesten ikke har spilt i år på grunn av skade.
Mens Marcotti forklarte panelet om sin litt utradisjonelle bibeltolkning, skulet han over på notatene til Karlsen og så et overraskende navn.
– Callejón?! Seriøst, du vil ha José Callejón? Du går ikke med på Borja Valero og du vil ha jævla Callejón?!
Karlsen er på defensiven.
– Ok, ok, jeg har ham der som en slags joker, langt nede på listen. Slutt å se på notatene mine.
Marcotti har et navn han nekter å gi seg på, og det navnet er Mehdi Benatia.
– Ok, hør her. Han bommer nesten aldri på taklinger, til tross for at han er en aggressiv forsvarsspiller. Han gir vekk veldig få frispark. Dersom du faktisk følger ham tett ser du at han leser spillet godt. Han er rask nok til å ta seg inn de gangene han faktisk bommer. Selv om han ikke er spesielt svær er han god i luften.
Marcotti gjør sitt beste, men Karlsen er ikke solgt.
– Hør her, jeg vil bare si at noe av de vanskeligste å diskutere i fotball er forsvarsspillere. Fordi så mye av det har å gjøre med hvordan de leser spillet, og hvordan de relaterer til andre spillere…
Marcotti avbryter:
– …men når du ser en spiller som spiller for to store klubber, Roma og Bayern, med helt forskjellige folk rundt seg, som blir kjøpt for masse penger, og hele tiden leverer glimrende. Nei? Ok, foreslå en annen midtstopper da.
– Godín, skyter Auclair inn.
– Godín? Ok, kanskje, men da snakker vi om å belønne en litt over middels spiller for at han har hatt et fabelaktig år.
Men alle er enige om at Godín fortjener 36. plassen, og selv om hverken Karlsen eller Auclair kom med spesielt sterke motargumenter mot Benatia forsvinner den marokkanske bautaen ut av diskusjonen. Edin Džeko blir nestemann, før Auclair slår en etterlengtet stikkpasning til Karlsen:
– Nå syns jeg det er på tide at vi får inn Mats Hummels.
Marcotti himler med øynene, vifter litt med armene, men innser at ytterligere utbrudd mot Hummels og tyskere generelt ikke vil ha noen hensikt. Han klarer likevel ikke helt å dy seg.
– Altså, jeg har likt Mats Hummels lenge, helt siden han spilte for Dortmund på lån fra Bayern, jeg liker at han er høy og rakrygget, jeg liker at han kan slå pasninger. Bare her om uken da de spilte mot Hannover slo han en av de beste crosspasningene jeg noen gang har sett. Jeg liker lederegenskapene hans. Han er også en veldig kjekk mann. Men, men, men, han har vært helt forferdelig så langt denne sesongen. I VM var han årsaken til at Tyskland måtte endre hele forsvaret sitt, for han kan ikke løpe. Det er et problem.
Marcottis protester blir, nok en gang, loggførte og registrerte – men også ignorerte.
Karlsen føler det er på tide med en keeper, og nominerer Hugo Lloris og David de Gea.
– Jeg vil ha Lloris over De Gea, insisterer Auclair.
– Unnskyld, hvor endte laget til Lloris på tabellen i fjor? spør Marcotti.
– Langt, langt høyere enn de hadde endt med noen andre enn Lloris i mål. Han reddet en haug med poeng for dem og var fantastisk gjennom hele sesongen, er tilsvaret fra Auclair.
– Whatever, Buffon er bedre enn begge av dem uansett.
Det blir Hugo Lloris på 39. plass, og Englands første representant Raheem Sterling på 40. plass. Marcotti synger Rooney-sangen igjen, men blir ignorert.
Kampen om hedersplassen
Karlsen vil ha Schürrle som nestemann, men Marcotti slår tilbake med «Bonucci, fordi Bonucci kommer faktisk inn på laget der han spiller». Karlsen kan like Bonucci.
– Bonucci mener jeg faktisk er kanskje verdens beste midtstopper akkurat nå. Jeg liker ham. Jeg forstår ikke hvorfor han ikke spilte mer i VM. Jeg mener han er veldig undervurdert.
– Ok, så vi er enige om Bonucci, og så kan vi ha Schürrle. Så vi er enige om Bonucci, Schürrle og Borja Valero.
– Hva?
– Kom igjen, dette er helt sykt, skal vi virkelig ha en spiller som sitter på benken for laget som kom på tredjeplass i England, og som høres ut som et jentenavn, over Borja Valero? Dere har Schürrle over Fàbregas. Kom igjen. Tenk deg om. Synes du, innerst inne, at Schürrle er bedre enn Fàbregas? spør Marcotti.
– Nei, det er han ikke, men det er ikke det vi snakker om, vi snakker om hvem som gjorde mest i 2014.
Auclair forsøker å megle i den siste krangelen mellom Karlsen og Marcotti. Den sinte italieneren gir seg ikke av den grunn.
– Ok, greit. I 2014 var det ingen lag som fikk mer poeng i La Liga enn Barcelona. Det var Cesc sitt lag. Så langt denne sesongen er det ingen lag som har flere poeng enn Chelsea. Det er Cesc sitt lag. Men vi kan ikke ha Fàbregas, vi må ha en fyr med et jentenavn over ham? Vi har allerede Alexis.
Det er sterke argumenter, og Fàbregas kommer inn som nummer 43. Marcotti gir gass og krever Buffon på neste plass. Karlsen er, nok en gang, uenig.
– Men er vi komfortable med å ha Buffon over De Gea? Virkelig?
– Hvor mange minutter spilte De Gea i VM? Riktig, like mange som Philippe Auclair. Hvor kom David de Geas lag i Premier League i fjor? Riktig, syvendeplass. Dersom han var en sånn superkeeper som kunne gjøre en forskjell, ville ikke laget hans kommet høyere enn syvendeplass?
– Hør her, jeg ser ikke Buffon blant de 50 i det hele tatt, personlig.
– Vel, da ser du feil.
Karlsen ser seg om etter hjelp:
– Philippe, ser du ham som topp 50?
– Jeg ser ham som topp 50 gjennom tidene, men jeg ser han ikke som topp 50 i år, sier Auclair.
Marcotti blir nedstemt igjen. Og selv om diskusjonen nå har vart i snart fire timer og Marcotti har slitt i motbakke stort sett hele tiden er hans kampvilje ikke svekket på noe vis.
– Ok, men kan vi nå få inn Thiago Silva, siden det er absurd at han ikke er der?
– Nei, det er ikke absurd, han har vært elendig, insisterer Auclair.
– Han har sunket med Brasil-skipet, etter min mening. Sammen med David Luiz, sier Karlsen.
Det begynner å gå mot slutten og panelet er paniske etter å få inn de siste favorittene sine. Marcotti vil ha Pjanić, men får ikke gjennomslag. Auclair foreslår André-Pierre Gignac, men får beskjed av Marcotti om at det ikke går fordi han er «en raring som bor i en campingvogn». Marcotti presser på for Borja Valero igjen, igjen uten resultat. Så foreslår Karlsen Radja Nainggolan, og alle liker tanken på å få inn en Roma-spiller. Alle er også enige om at Vincent Kompany fortjener å være nummer 46.
Helt på slutten blir det bestemt at alle tre eksperter skal få en plass hver på listen som ingen av de andre kan protestere på. Auclair er først ut, og han velger Vincent Enyeama.
– Jeg elsker ideen om en spiller som i store deler av karrieren sin har vært litt utenfor radaren. Enyeama har tilbrakt størsteparten av karrieren sin hos israelske klubber, og selv da han gikk til Rudy Garcias Lille ble han med en gang sendt ut på lån til Israel igjen. Han kom tilbake, ny trener, han fikk prøve seg som førstekeeper, og satte nesten ny rekord for å holde nullen i Ligue 1. Han er en helt fantastisk mann i tillegg, en flott type.
Det er Marcottis tur, og selv om man kanskje kunne forvente Mehdi Benatia eller Borja Valero så går han i en annen retning.
– Det blir Gigi Buffon, og jeg tror ikke jeg trenger forklare hvorfor. Han hadde en vanskelig periode for rundt et år siden, men han har vært eksepsjonell siden det.
Karlsen renser så halsen.
– Jeg kommer til å være helt totalt hipster her og si Carlos Bacca. Har vært en outsider, kom til Europa nokså sent i karrieren. Kom til belgisk fotball for noen år siden, han var overvektig, folk avskrev ham med en gang. Men så begynte han å score mål. Bacca har tatt alle utfordringene han har fått og taklet de veldig godt, og jeg synes han er en av de mest spennende spissene i Europa akkurat nå.
Da gjenstår bare sisteplassen, som i Josimar topp 50 brukes som en slags ærespris. En spiller som kanskje ikke er helt topp 50 i verden, men som likevel fortjener å bli nevnt i en slik sammenheng. Mens panelet lufter flere alternativer går et lys opp for Marcotti.
– Vent, Benatia er på listen, ikke sant? Ikke? Benatia er ikke på listen? Dette er fullstendig sinnsykt, og dere to er begge idioter.
Når Marcotti får ristet av seg Benatia-skandalen har han mer konstruktive tanker.
– Ok, hør her, jeg skal nevne to navn som jeg mener begge passer til 50. plassen. To navn som begge har vært høyt på listen før, men som vi aldri kommer til å se på listen igjen. To navn som begge har vært i ypperste klasse lenge, og som begge er fundamentalt gode mennesker. Det er Xavi, og det er Frank Lampard.
Karlsen nikker fornøyd.
– Ja. Den liker jeg. Skal vi si Frank Lampard?
Auclair er enig.
– Ja, det føles riktig for meg. Jeg synes faktisk det er et veldig classy valg.
– Der ser du. 1-0 til Marcotti, igjen, konkluderer Marcotti.
Alle puster lettet ut og tar seg et glass vin.