Nesten alle elsker Raymond

Få er i tvil om Raymond Verheijens kompetanse. Aller minst ham selv.

Tekst Frode Lia

(På trykk første gang i utgave 10/2013)

I begynnelsen av november 2013 holdt World Football Academy introduksjonskurs på Viking stadion i Stavanger i periodisering. Det er en filosofi og metode som beskriver hvordan og, like viktig, når du best trener fotballspillere. Foredragsholder var Raymond Verheijen. Samme mann som har utviklet metoden, og som er en del av pensum i de obligatoriske trenerkursene i blant annet Nederland. Mannen har en lang merittliste av klubber og landslag han har jobbet med. De lagene du tenker løper og presser som ingen andre lag i hele verden opp igjennom fotballhistorien; Nederland, Sør-Korea og Russland. Barcelona og Bayern München. Og mange fler.

Kurset begynner presist klokka 0900. Her er trenere fra Oddsenligaen til Tippeligaen, fra Norge og Sverige. Det er umulig å ikke legge merke til at det fortsatt er noen ledige plasser, noe som er rart siden kurset var fulltegnet. Kjell Inge Olsen, utviklingsansvarlig hos Viking, begynner på sin presentasjon av kurset og Verheijen. Stadig kommer det kursdeltagere inn i rommet. Litt slentrende og litt forstyrrende. Når Olsen er ferdig med sin presentasjon er det klart for Raymond Verheijen. Han stiller seg foran pulten til en av deltakerne som kom for sent.
– Er dette ditt nivå? Du er for sen.
– Ehh, men flyet …
– Det var ikke spørsmålet. Jeg spør igjen, er dette ditt nivå?
– Jo, men flyet …
– Nei, det vil jeg ikke høre om. Det finnes ikke gråsoner i fotball. Det jeg spurte deg om, er dette ditt nivå? Når du kommer ti minutter for sent, hvordan forventer du at spillerne dine skal ta deg seriøst? Hvordan kan du forvente at spillerne dine skal komme tidsnok?
Det begynner å bli en litt ekkel stemning.
– Jeg spør igjen, er dette ditt nivå?
– …
– Folkens, dere trenger å heve nivået og standarden deres. Som jeg sa, det er ingen gråsoner i fotball, det er ingen unnskyldninger. Enten kommer du tidsnok, eller så kommer du for sent. Du velger å komme for sent og det er ditt nivå. Det er kun én måte å lede på, og det er å gå foran som et eksempel. Dere må sprenge grenser og heve nivået på alt dere gjør.
– Skal du heve din standard?
– Ja.
Første leksjon unnagjort.
Etter kurset setter jeg meg ned Verheijen. Mange synes han er arrogant, men enda flere mener han er en autoritet. Kanskje den fremste på treningsmetodikk i fotballen.

Tidligere Vålerenga-trener, Martin Andresen, sa han hadde implementert dine treningsmetoder, og ga spillerne en uke fri etter en intensiv
treningsperiode. Er det essensen av din filosofi?
– Nei, det kjenner jeg ikke igjen. Men jeg er ikke overrasket. Det begynner vel å bli en ganske kjent historie etter hvert. Han og hele staben hans kom til Amsterdam og vi snakket sammen i to timer. Hvis en norsk trener gjør det, for å tilegne seg kunnskap, så synes jeg det er veldig bra. Likevel fikk jeg høre at han hadde gjort et stort intervju i Norge hvor han sa han hadde implementert min filosofi. Det ble jeg veldig overrasket over, fordi trenere studerer gjerne 10 til 15 dager, og likevel har de en følelse av at de kun forstår 70-80 %. Med andre ord, det er helt umulig å forstå og kunne dette etter kun to timer med samtaler. Det er en typisk uttalelse fra en uerfaren trener. Når du snakker med store ord gjør du deg også veldig sårbar, fordi du sier ting du ikke klarer å oppfylle.

Etter den artikkelen var det mange norske trenere som uttalte de ikke hadde tro på trenings-metoden, fordi man ikke fikk den høye intensiteten og løpsmengden som er nødvendig for å være topptrent?
– Vel, senere fikk jeg høre fra folk i Norge om hva de hadde gjort på trening, og det var helt motsatt av det min filosofi står for.

I så fall, kan du forklare i korte trekk hva som er din treningsfilosofi?
– Essensen er at når du analyserer fotball og forskjellene mellom lavere og høyere nivå, så er det hastigheten i spillet som er forskjellen. På høyere nivå har du mindre rom og tid. Så hvis hastighet er den viktigste forskjellen, betyr det at fotball er en intensitetsidrett og ikke en utholdenhetsidrett. Og i intensitetsidrett er «mindre mer», og man fokuserer derfor på kvalitet. Med utholdenhets-idrett er «mer» bedre, så da fokuserer man på kvantitet. Man skal ikke trene mer, men man skal trene bedre. Du skal ikke gjøre den samme øvelsen gang på gang, men du lager øvelser som minsker rom og øker intensitet for hver gang. Det er essensen i min filosofi.

Stiller spørsmålene selv
To ord som er gjengangere i Raymond Verheijens vokabular er fotballspesifikk trening. Men hva mener han med det? Noen lag har ansatt egne sprinttrenere for å øke hurtigheten til spillerne for eksempel. På spørsmål om hvordan han vil trene hurtighet i en fotballkontekst svarte han følgende på sine egne spørsmål:
– Er hurtighet noe genetisk eller noe du kan trene?
– Genetisk. Du kan trene opp det du har 15 %-20 %. Det vil si at på 10 meter full sprint kan du forbedre hurtigheten din med 0,2 til 0,3 sekunder. Ikke veldig mye.
– Hvor mye raskere tror du en spiller kan bli av å starte tidligere? Eller time løpet sitt bedre? Eller av å posisjonere seg bedre?
– Jeg vil anslå to til tre sekunder. Der har du svaret.

Et annet eksempel på fotballspesifikk trening er hvordan man trener kondisjon. Veldig mange lag løper svært mye, særlig i forsesongen. Fire ganger fire er for eksempel veldig populært. Her følger en ny runde der Verheijen spør og svarer.
– Når vi løper i fire minutter, løper vi i 100 % eller løper vi i 80 %?
– 80 %, ikke sant.
– Når vi spiller fotball, løper vi i 80 % eller
100 %?
– 100 %, ikke sant?
– Når du løper i 80 %, trener du de trege muskelfibrene eller de raske muskelfibrene?
– De trege muskelfibrene. Med andre ord, du trener til å bli mer langsom enn å bli mer hurtig.
– Det vil si man trener kondisjon som ikke er relevant for fotball.
– Det vi bør trene, det er restitusjon. Du vil trene spillerne dine til å gjøre bedre handlinger og flere handlinger. Når vi trener på å restituere raskere, da kan vi også gjøre flere handlinger i løpet av en kamp.

Verheijen deler opp den fysiske treningen i fire.
Bedre handlinger: Fotballsprinter med maksimal hvile, så kvaliteten alltid er 100 %.
Flere handlinger: Spillsekvenser 3 mot 3 eller 4 mot 4, alt avhengig av hvilken belastning du ønsker. Etter hvert korter man ned på hvilen i øktene, slik at man trener, som i eksemplet, på å restituere raskere.
Holde ved like gode handlinger: Fotballsprinter med kortere hvile.
Holde ved like mange handlinger: Dette gjør man ved å spille 11 mot 11, men når man kommer ut i spillsekvensen ser man at spillernes intensitet synker. Her er det veldig viktig med coaching. Med en gang du ser en spiller slutter å presse, så gir du instrukser om å presse. Helt til de gjør det av seg selv. Man øker etterhvert intensiteten i øktene ved å ta ut flere spillere fra øvelsen, slik at man for eksempel spiller 7 mot 7. Da får man flere handlinger per minutt og man trener spillerne til å opprettholde rask restitisjon mellom hver handling.

Du var assistenttrener for Wales i 2011, som var det laget som steg mest på FIFA-rankingen det året.
– Nei, det var det laget som steg raskest på FIFA-rankingen noensinne.

Uansett, Wales kan vel beskrives slik du ofte beskriver England i media, som en dinosaur i fotballen. Hvordan gikk dere frem der?
– For det første implementerte vi mine treningsmetoder. Vi trente kvalitet fremfor kvantitet.

Kortere økter?
– Ja, vi trente stort sett i 75 minutter.

Litt av det samme som du gjorde i fotball-akademiet til Feyenoord?
– Riktig. De trente to timer seks ganger i uken. Av og til hadde de derfor doble økter. Jeg kuttet det ned til rundt 75 minutter fire ganger i uken. Men alle treningene var gjort med 100 % intensitet og all trening var gjort i en fotballkontekst. Vi kuttet for eksempel ut statisk tøying etter oppvarming, siden det ikke finnes noen studier for at det er skadeforebyggende i treningslitteraturen. Vi kuttet også ut all separat styrke og kondisjonstrening, noe som gjorde at hvert eneste minutt dreide seg om å utvikle fotballferdigheter. Uansett, etter en stund begynte intensiteten og kvaliteten på treningene å bli mye høyere, fordi spillerne var uthvilt til hver eneste treningsøkt. I Nederland sier man på spøk at Feyenoord var verdenskjent for å ikke utvikle talenter, men vi forbedret akademiet betraktelig, og nå produserer det a-lagsspillere jevnlig.

Med et landslag, som Wales, er det vel andre utfordringer?
– Vi hadde veldig fokus på restitusjon. Spillerne spilte gjerne kamp på søndag og kom på vår treningsleir på mandag, hvor vi kjørte en restitusjonsøkt. På tirsdagen hadde spillerne helt treningsfri selv om de var hos oss. Jeg tror ikke det er mange lag som gjør det på den måten.

Så det blir litt som de gjør i klubbene?
– Ja. På klubbnivå er det som regel kamp søndag, restitusjon på mandag og så fri på tirsdag. Hvis det er den beste måten å restituere spillerne på, så vil det også være naturlig å gjøre det på landslagsnivå. Men trenerne er redde for å ikke få nok treningstid før landskamp, så de trener på den tirsdagen spillerne normalt har fri. De ofrer spil-lernes restitusjonsdag. Vi begynte med treningene på onsdag, da var de fullt restituert.

Var det Gary Speed som hentet deg?
– Det stemmer. Vi hadde et møte og før det hadde gått fem minutter visste jeg at jeg kom til å jobbe med ham. Han hadde en helt spesiell kombinasjon av personkarakteristikker. På den ene siden var han veldig sterk, men samtidig utrolig sympatisk. Han var uerfaren, men han la heller aldri skjul på det. Han var trygg på hva som var hans styrker, men også på hva som var hans svakheter. Men det aller viktigste, han visste akkurat hva han lette etter.

Måtte du bruke mye tid på å vinne ham over med din filosofi og metoder?
– Nei, overhodet ikke. For han visste hva jeg stod for og visste hva han var ute etter. Han ga meg carte blanche. Jeg utviklet spillestilen, stod for lagmøtene, de taktiske treningsøktene og hadde ansvar for støtteapparatet. Jeg sørget for at alt var fotballspesifikt og at alle jobbet sammen i stedet for at man holdt seg til sine egne fagterritorier.

Stemmer det at du fikk tilbud om å bli landslagsjef for Wales etter at Gary Speed døde?
– Jeg ønsker ikke å bli hovedtrener overhodet, da hadde jeg tatt noen andre valg de siste ti årene. Det som skjedde var at i den første tiden som landslagssjef fulgte Gary de uskrevne reglene til fotballforbundet til Wales. De har dette dinosaurrådet som skal kontrollere og styre landslagssjefen. Etter noen måneder forstod Gary at det ikke kom til å fungere i lengden. Han måtte spørre dette rådet om tillatelse for nesten alle avgjørelser han skulle ta. Noen ganger tok ting alt for lang tid og noen ganger fikk han nei til svar, de stoppet rett og slett utviklingen til laget. Så til slutt sa han at han ville gjøre ting på sin egen måte og begynte å ignorere dette rådet. Vi begynte å sove på et annet hotell, vi byttet treningsbane og så videre. Du kan tenke deg hva de mente om det. Men problemet deres var at vi begynte å vinne fotballkamper. Vi slo Montenegro. Vi tapte 1-0 mot England på Wembley, det var kanskje vår aller beste kamp, vi utspilte dem fullstendig, noe Fabio Capello var helt enig i. Vi slo Sveits, Bulgaria og Norge. Vi spilte så bra at de ikke kunne gjøre noe med oss. Etter at Gary døde visste jeg at det var payback time og at de ville ta all makt tilbake, og sette inn en landslagssjef de kunne kontrollere igjen. Spillerne fant ut at forbundet allerede hadde begynt å snakke med Chris Coleman og begynte å ringe meg for få meg til å fortsette. Men jeg har ikke UEFA pro-lisens, fordi jeg aldri har hatt ambisjoner om å bli hovedtrener, så jeg fortalte at det var helt umulig. Likevel stakk jeg hodet ut i media og uttalte at vi ikke trengte en nye landslagssjef med nye idéer, men en som respekterte det vi hadde begynt å bygge opp. Da gikk dinosaurene ut i media og fortalte at jeg hadde søkt på jobben, noe som ikke stemmer. Jeg ville bare beskytte prosjektet. Det begynte å bli litt stygt fordi fotballforbundet visste jo at spillerne ville at jeg skulle fortsette, så de måtte ødelegge meg i media for å forhindre at jeg skulle få fortsette.

Du har jo gjort mange konsulentoppdrag for en rekke klubber, og satt opp deres periodiserings- og treningsprogram, men du har også jobbet for enkeltspillere?
– Jeg har bare gjort det én gang, med Craig Bellamy, som egentlig var et prøveprosjekt jeg hadde for individuell periodisering. Jeg ville prøve ut nye idéer og eksperimentere litt.

Hvordan var ditt første møte med Craig Bellamy?
– Det var ikke et møte, det var en eksamen. Han er jo typen som liker å teste ut nye fjes. Jeg kom til treningssenteret, alle stjernespillerne var der og trente. Mange store egoer med andre ord. Da kom han bort og pekte på meg og sa:
– Hei, du.
Jeg tenkte først: Hva faen er det han vil?
– Er du han fyren med koreanerne? Det var ikke på grunn av deg de kunne løpe så mye, det var fordi de var dopet!
Alle spillerne som jeg skulle jobbe med den sesongen var der og latet som de ikke hørte etter, men det gjorde de. Det var crunch time. Kredibiliteten din står og faller på hva du svarer da. Hvis du begynner å stamme og blir usikker, da er du ferdig. Ingen kommer til å ta deg seriøst etter det. Men jeg har jo litt erfaring med store egoer, så jeg svarte:
– Jeg ser på øynene dine at det er du som er dopet.
Alle holdt på å le seg ihjel. Adebayor rullet rundt på gulvet i latter. Uansett, det var første gang jeg jobbet med ham, men i Manchester City jobbet jeg jo med hele laget. Frem til da var han den mest skadde spilleren i historien til Premier League. Hans personlige rekord i løpet av karrieren var 12 kamper på rad. En ganske trist statistikk.

Fabio Capello sa vel at respekt ikke er noe du får, men noe du tar.
– Det er helt riktig. Det var faktisk den viktigste hendelsen for meg den sesongen. Hadde jeg vært usikker da, hadde jeg vært ferdig som trener i Manchester City. Jeg har også et videoklipp fra Wales-tiden jeg pleier å vise frem, der Craig Bellamy setter spørsmålstegn ved spillestilen vår. Spillerne var jo vant til å slå ballen langt og løpe etter den, de var skeptiske til at vi ville ha ballen mer i laget, og nå sa lagets stjerne at spillestilen var dritt foran alle. Hvis jeg ikke hadde vunnet den hjernekampen der og da, hadde jeg tapt.

Hvordan vant du den diskusjonen?
– Det første jeg gjorde var å zoome ut og trekke meg litt tilbake. Det mest fristende i en slik situasjon er å gå mot ham og inn i en diskusjon. Det første jeg gjorde var å gjøre det upersonlig ved å si at denne spillestilen var utviklet av hele trenerstaben, det var ikke min spillestil. Så sa jeg at vi hadde analysert styrkene og svakhetene til spillerne i troppen, og at spillestilen var en konsekvens av den analysen, den var ikke resultatet av min synsing. Med andre ord fjernet jeg meg fra det subjektive og beveget meg inn i det objektive. Holdt det faktabasert. Til sist analyserte jeg konsekvensene av hans forslag foran alle. Men jeg gjorde det såpass retorisk at svaret ga seg selv. I slutten av diskusjonen spurte jeg om han var enig. Det var han, og vi diskuterte aldri spillestilen igjen.

Hvordan jobbet du fysisk med ham?
– Jeg laget et eget program for ham hvor han trente med resten av laget, men vi reduserte volumet betraktelig og da særlig under forsesongen. Så når sesongen startet var han både fresh og fit. Det året var han topp tre i Premier League målt i antall sprinter i løpet av en kamp og han spilte 43 kamper uten å bli skadet.

Det var mens han var i Cardiff eller Manchester City?
– Det var mens han var i Manchester City. Så vi beviste med den mest skadde spilleren at problemet var relativt enkelt å fikse med riktig trening og ved å bruke hodet litt. Men så kom Roberto Mancini til klubben. Han innførte doble økter på to timer og litt til. Og vips så gikk skadeantallet opp og Craig Bellamy røyk kneet sitt. Da skjønte han at han ikke lenger kunne være i klubben, for det ville ødelegge karrieren hans. Så han bestemte seg for å gå til Cardiff, det er jo tross alt hjembyen hans. Da jeg leste om det i avisen sendte jeg ham en sms.
– Cardiff City?
Med andre ord, hva slags idiotisk karrierevalg var det? Han svarte:
– Ja, du også.
Så spurte jeg om hva han mente med det?
– Jeg har fått med i kontrakten min at du skal gjøre min periodisering og være min personlige trener.
Denne jævla arrogante idioten spurte meg ikke en gang, han bare førte meg opp i kontrakten sin.
Men da begynner det å handle om man managment. Hadde jeg svart ja med en gang, hadde jeg ikke blitt noe annet enn hans lille puddel. Men jeg viste jo at det allerede stod i kontrakten hans, slik at han kunne jo ikke gå tilbake på det. Jeg svarte at jeg ikke hadde tid. Da fikk han et problem og måtte spørre meg igjen på en normal og høflig måte. Jeg hadde gjenopprettet hierarkiet, hvis du forstår hva jeg mener.

Men dere ble enige?
– Jada, hver mandag og tirsdag var jeg i Cardiff og jobbet med Craig. Det var en fantastisk tid, for jeg lærte så utrolig mye om personlig periodisering. Kunnskapen jeg fikk kan jeg nå bruke på 22 spillere på et lag.

Hva var den viktigste tingen du lærte av å jobbe så tett med kun én enkeltspiller?
– Den viktigste lærdomen var at jeg så hvor sårbare eksplosive spillere var, men samtidig hvor enkelt det egentlig er å holde dem skadefrie og maksimalt trent.

Og hvordan holder du dem skadefrie?
– Hvis du står ved et trafikklys, og du gir gradvis gass og akselererer sakte bruker du lite drivstoff. Hvis du gir mye gass og akselererer hurtig bruker du opp drivstofftanken raskere. Jo mer eksplosiv spilleren er, jo mer energi bruker han. Det betyr at hurtige spillere går raskere tom for energi enn tregere spillere. Det betyr at du må redusere den totale belastningen for den typen spillere, ellers vil de begynne å akkumulere fatigue. Det er da du får skader som strekk i hamstringmuskelen og så videre. Eksplosive spillere bruker faktisk nesten dobbelt så mye energi som de andre.

Trening i forsesongen er også noe Verheijen er veldig opptatt av. Den vanligste feilen mange lag gjør er å trene alt for hardt alt for tidlig.
– Når du kommer rett fra ferie og starter med beinhard trening igjennom hele forsesongen så er det to ting som skjer. For det første får du mange skader i starten av sesongen, fordi kroppen til spillerne får sjokk og opplever fatigue. For det andre begynner spillerne å miste formen sin utover sesongen, fordi du kun har utviklet deg jeg kaller korttids fitness. Det du bør gjøre er å starte forsiktig og gradvis øke belastningen og intensiteten utover i sesongen. Da er spillerne uthvilte til seriestart og de beholder formen utover i sesongen.

Du har også studert psykologi og bruker en del tid på det i seminarene dine. Hvordan bruker du det overfor spillere og lag?
– På akkurat samme måte jeg gjør det med fysisk trening, jeg har gjort det fotballspesifikt og bruker psykologien til å løse problemer. Men det er tre ting som er viktig. Én, ingen gråsoner. To, objektivt språk. Tre, sett ansvaret der det hører hjemme. Ikke si til en spiller at jeg syntes du spilte dårlig i dag. Si heller: – Etter 70 minutter sluttet du å presse, hvorfor? Det er ditt ansvar, you deal with it. Er du sliten, you deal with it.

Har du et vanlig eksempel på hvordan en slik dialog kan foregå?
– Hvis du spør en spiller etter en tapt kamp hvordan han følte han spilte kan du ofte få til svar at han ikke følte seg «kvikk og i form». Det er jo en ganske vag beskrivelse og så slipper han å ta noe ansvar. Det er på en måte noe på utsiden av ham selv. Det du bør gjøre da er å gå fra generell terminologi til fotballspråk. «Med kvikk og i form så mener du at du ikke presset? Eller du ble ikke med i overgangspillet vårt? Er det det du mener?» Da vil han svare «jajaja». «Men da løper du ikke nok, hvorfor ikke? Det betyr at du ikke er god nok?» Case closed. Du går fra gråsoner og fotballspråk til objektivt og faktabasert språk, og til slutt setter du ansvaret der det hører hjemme, hos spilleren. Så spør du igjen, «hvorfor presset du ikke?». Han svarer, «jeg vet ikke». «Da spiller du ikke neste uke, for jeg vil ha spillere som vet, jeg vil ha spillere som presser, jeg vil ha spillere som er med på overgangsmulighetene våre.» Coaching blir så mye enklere etter det, fordi det er ikke min mening, det er fakta.

Blir det til slutt selvmotiverende for spillerne også?
– Nei. Motivasjon må komme fra innsiden av deg selv. Det handler aldri om hvem som er mest talentfull, men om hvem som vil ha det mest. Men man blir påvirket av enerne i sitt nærmiljø. 20 % av de kvinnelige topp hundre golfspillere kommer fra Sør-Korea. 25 % av de kvinnelige topp tyve tennisspillere kommer fra samme skole i både Sør-Korea og Russland. Samme med langdistanseløpere fra Kenya og mellomdistanseløpere fra Etiopia. Forskere som har undersøkt dette fant ut to ting. Én, at den som vinner er den samme som hadde den største indre motivasjonen. To, at det alltid var noe i miljøet som trigget treningsiveren. Les bøkene The Talent Code, The Gold Mine Effect og Outliers, så beskriver de alle akkurat det samme.

Apropos Outliers og Malcolm Gladwell. Mange fotballtrenere refererer til den boken og teorien om at man trenger 10 000 timer med øvelse for å lykkes?
– Med langdistanseløping eller spill på piano kan jeg forstå det. Men med fotball som er så fysisk krevende bør det defineres bedre. Det kan ikke være 10 000 timer på treningsfeltet. Men 5 000 timer med fotball, 2 000 timer med videoanalyse og 3 000 timer med visualisering og andre metoder for å styre tankene, for det er også trening. Bruker du 10 000 timer på treningsfeltet tar du nesten livet av barna, akselerasjon er så krevende for kroppen at du rett og slett vil ødelegge den med så mye fotball.

Et av de landene du har kritisert mest for deres treningsmetoder og fotball er England. Du har kalt de Jurassic Park …
– Det er fordi de er Jurassic Park. Et tredje verden-land i fotball.

Hvorfor?
– Nivået på trenerne deres er ekstremt lavt. Vet du hvor mange trenere der som har Uefa Pro-lisens?

Ja, det vet jeg. 3 000.
– Vet du hvor mange vi har i Nederland?

18 000.
– Veldig bra. Vil du vite mer?

Ja, gjerne.
– Altså, som et resultat av det er treningsmetodene deres slik som man trente for 40 år siden.

Men er det ikke slik over alt egentlig?
– Jo, men i England er det ekstremt. Ikke i noe annet land hopper så mange spillere direkte inn i treningsyrket etter endt karriere. Paul Ince og Roy Keane er gode eksempler på det. For åtte år siden hadde England ikke engang et Uefa Pro-lisens kurs. I 2009 holdt jeg et trenerkurs for FA hvor jeg så Gareth Southgate. Jeg spurte representanten for FA om Gareth også skulle holde en presentasjon.
– Nei, han er en av studentene, sa han.
Da hadde han allerede vært trener for Middlesbrough i fire år. Da spurte jeg.
– Hvis jeg vil kjøre en bil her i England, trenger jeg førerkort? Eller kan jeg ta det senere? Det hele er jo en stor spøk.

Men du har jo jobbet med en del engelske klubber?
– Ja, har jobbet med Manchester City og nå med Tottenham. Men faktum er at de har en dårlig trenerutdannelse, de får derfor dårlige trenere som ikke har peiling på fysisk trening for eksempel. Det skaper et vakuum, hvor fitnesstrenere og sports science-avdelinger utenfor fotballen kommer inn og fyller vakuumet og fullstendig kaprer fotballen der. Men de har ikke peiling på fotball. De tror de er veldig flinke, men det er de ikke. De er dritt. Det fine med nederlandsk fotball er at vi ikke har sports science-avdelinger. Vi har fotballtrenere og medisinsk avdeling, og trenerne er utdannet i periodisering fra c-kurs opp til pro-lisens kurset.

Er det mange av dagens trenere som går på dine kurs?
– Jeg har undervist i snart 15 år. Men i 2009 fant jeg ut at dagens trenere ikke vil lære noe fordi de tror de vet alt uansett, det er som å kjøre hodet ditt hardt inn i veggen. Så etter det valgte jeg å fokusere på morgendagens trenere. Det var derfor jeg startet World Football Academy. Men om ti år er de hovedtrenere verden rundt, problemet løst.

Du startet det med Guus Hiddink?
– Nei, jeg startet det og Guus er verdensambassadør. Jeg satt meg ned og skrev ned de fremste navnene innen de ulike ekspertgruppene innenfor fotballen, og helt utrolig sa alle ja til å være med på å utvikle World Football Academy. Det som var interessant var at mange sa det samme. Hvis du er best innenfor et felt, så kan det bli litt ensomt, men hvis du møter flere enere sammen så blir det en kilde til inspirasjon. Vi har folk fra Manchester City til New York Knicks, men vi slår sammen alle ekspertområdene og gjør det fotballspesifikt. Så har vi med en journalist som er med oss på alle møtene og skriver en bok om det vi diskuterer samtidig. Det blir utrolig spennende.

Du uttaler deg ganske beinhardt på Twitter. Hvorfor?
– Hvis du ser på dagens trenere, så vil ikke de lære. Du ser at fotballen er veldig konservativ og ofte ubevisst inkompetent. Det verste med å være ubevisst inkompetent er at du ikke vil anerkjenne at det er et problem og mener det ikke er nødvendig å forandre på ting. I første omgang må man få folk fra å være ubevisst inkompetente til bevisst inkompetente, for da kan man begynne å forandre på ting. Du kan enten reise rundt i ti år og snakke med folk ansikt til ansikt eller du kan bruke Twitter. Men jeg skriver aldri noe på Twitter uten innsideinformasjon.

Så når du tvitrer om Robin Van Persie og hans skade i preseason, så har du innsideinformasjon?
– Helt riktig. Jeg så treningene til Manchester United i Sidney. Han hadde første uken fri. Så reiste han 30 timer og med ti timer jet lag, og de overøste ham med trening den første uken. Ikke særlig smart. Nå propper de ham full av smertestillende.

Til slutt, hvem er din favorittspiller igjennom tidene?

… lang pause …

– Marco van Basten, og Messi som en god nummer to.