Tvileren Tomasz

Han raste gjennom NTG og etablerte seg både i Tippeligaen og på aldersbestemte landslag som tenåring. Livet lekte. Med skader kom motgang. Med motgang kom mørket. Tomasz Sokolowski sperret seg inne i seg selv.

Tekst Lars Johnsen
Foto Sebastian Ludvigsen

Sliten i beina og sliten i hodet, mellom dopingkontroll og dusj, stoppet Tomasz Sokolowski i mixed zone på Nadderud Stadion. Stabæk hadde akkurat tapt 0-1 for Haugesund, og Sokolowski hadde spilt hele kampen. «Soko» pratet, og svarte på journalistenes spørsmål. Seansen med pressen varte noen minutter, og han gikk videre for å klemme ut noen dråper urin. Så smalt det. Ut av alt han hadde sagt, hadde den fleipete delen, der han hadde sagt at han ikke visste hva han kunne komme til å gjøre om han tilfeldigvis skulle få sjansen på åpent mål i neste kamp, blitt vinklinga. Stabæk skulle møte Sogndal. Sogndal måtte vinne for å ha mulighet til å snyte Brann for kvalikplassen. Tomasz Sokolowski spilte tidligere for Brann, og hadde til og med vært kaptein for Bergens-laget mot slutten av forrige sesong. Han hadde hatt det bra i Brann under Rune Skarsfjord. Da Rikard Norling tok over i vinter, fikk han beskjed om at han var langt bak i køen. Fra å være godt inne i varmen, ble han han skjøvet ut i kulda. Heldigvis kom Stabæk på banen, og «Soko» ble utleid til klubben fra Nadderud. Men skilsmissen fra Brann hadde vært av det vonde slaget. Det visste VG å spille på.

«Jeg kan plutselig stå på blank goal, dempe ballen og vurdere om jeg skal trille den over streken eller ikke», ble slått opp som overskrift.

Dagen etter landet Sokolowski i Bergen. Han skulle selge rekkehuset han fortsatt eier der. Stormen som fulgte av hans uttalelse traff ham da han gikk av flyet på Flesland. Brann-leiren raste. Oppslagene fulgte ham i flere dager.

Uten mimikk, kroppsspråk eller glimtet i øyet, ser sitatet i trykte, store og svarte bokstaver slett ikke bra ut. Uten konteksten, settingen eller sammenhengen det ble sagt i, framstår han som en hevngjerrig fyr.

– Av alt jeg sa, var det det som ble blåst opp. Men jeg vet jo hvordan media funker, så jeg får skylde meg selv, sier han.

Tilbake på Østlandet ble det raskt avgjort at han ikke skulle spille Sogndal-kampen. Skulle det faktisk skje at han bommet på en stor sjanse, at en feilpasning fra ham ble avgjørende for om Brann rykket ned, ville sitatet ha heftet ved ham for alltid. Det ville han ha hatt store problemer med å takle.

– Jeg er sjeleglad for at dette skjedde nå og ikke for noen år siden. Nå greier jeg å håndtere det, sier Tomasz.

For få år siden ville den oppmerksomheten som dette førte med seg ha sendt ham langt ned i den mørkeste kjelleren. Han ville ha blitt klam i hendene, og bare blitt sittende og stirre i veggen.

For ikke lenge siden besto dagene hans av akkurat det. Vi hører lite om det, men i likhet med mange andre fotballspillere har Tomasz Sokolowski slitt med dype depresjoner.

Privilegert
Tomasz Sokolowski ble født i Polen i 1985 under kommunismen. Så fort regimet i landet muliggjorde utreise og arbeid i utlandet og man kunne få pass, reiste den polske fotballspilleren Kazimierz Sokołowski for å prøve lykken i utlandet. Første stoppested var Linzer ASK i Østerrike. Familien ble der i to år, og den lille sønnen Tomasz gikk i barnehage der han litt etter litt pluket opp tysk, før de reiste hjem til Polen da sønnen i familien nådde førskolealder. Vinteren 1991 bar det nordover i Europa.

– Jeg husker vi fant fram et atlas og forsøkte å finne Tromsø. Vi begynte i Oslo og gikk sørover langs kysten. Vi ble vel litt småsjokkerte da vi til slutt fant Tromsø.

Han smiler forsiktig når han forteller om det. Han sitter på et høyt bord på kafeen Kårner i Asker. Bordet vender ut mot gata. Han ser tomt ut vinduet når han forteller. Familien endte opp her etter at pappa Kaz ble spillende trener i Asker. Han har flyttet mye, både som barn og etter at han ble en ettertraktet fotballspiller. Asker er «hjemme». Eller i hvert fall det nærmeste han kommer å ha noe som han kan omtale som «hjemme». Han føler seg rotløs. Polsk, men norsk. Asker-gutt, men likevel ikke helt Asker-gutt. Han spilte fotball i Asker, og var han i klassen som satt med ballen i beina på rekka nærmest døra, han som kastet i seg matpakka for å få mest mulig tid med ballen i storefri.

– På ungdomssskolen da det plutselig begynte å handle om klær, om hvem som var kul og hvem som var utenfor, var jeg fortsatt «fotballgutten». Det var en rolle jeg syntes var helt grei.

Han begynte på NTG, der faren var trener – og ble dermed en del av NTG/Lyn-satsingen.

– Å gå på NTG var veldig bra. Jeg spilte på juniorlaget og 2.-laget til Lyn i 2. divisjon som 16-17-åring, og hadde fått a-lagskontrakt allerede i 1. klasse. Skolen var fra 08-14 hver dag, med avbrekk for trening 10-12. Vi ble kjørt i minibuss til og fra skolen. Jeg lå hele tiden to-tre uker på etterskudd med skolearbeidet, men fikk ta enkeltprøver på alenerom med lærer til stede. Jeg følte meg privilegert. NTG har vært gull verdt for meg.

Han fikk to kamper på benken for Lyns a-lag i 2002. Fra 2003 ble han en fast del av troppen. Han debuterte mot Molde borte 4. mai, og utlignet ni minutter før slutt. Han fikk 20 kamper den sesongen. Året etter spilte han cupfinale, som Lyn tapte for Brann.

– Cupfinalen, ja… Jeg visste ikke da hva det egentlig var jeg fikk være med på, hvor stort det var. Jeg var ung og naiv. Alt var «sky´s the limit». Når du er et talent, er fremadstormende, står du i spillertunnelen og bare oser selvtillit. Jeg ante ingenting om motgang. Visste ikke hva det var.

Men motgangen skulle komme. Ikke i Lyn, der han i 2008-sesongen spilte hvert eneste minutt Tippeliga-fotball, men i Viking. I første treningskamp for sin nye klubb, møtte han motgang for første gang.

Stirre i taket
– Det var det siste sparket på ballen i en treningskamp mot Vidar. Jeg fikk ballen og skulle slå opp mot Peter Ijeh, og pådro meg strekk. Den var min aller første skade. I Lyn hadde jeg vært helt skadefri, jeg ante ikke hva skader var. Etter et treningsopphold i Malaga, kom jeg gradvis tilbake. Men jeg slo opp skaden i en én-mot-én-situasjon på en trening på Nærbø på Jæren og ble ute til seriestart. Rett etterpå ble skaden slått opp på nytt.

Han rakk likevel 21 kamper den sesongen, men skadeproblemene fortsatte – av større alvorlighetsgrad og med lengre opphold. Antallet spilte kamper sank for hver sesong. Og tankene ble mørkere og mørkere.

– For mannen i gata er det vanskelig å forstå hva som kreves for å komme tilbake etter skade. Du må jobbe like hardt, men uten at supporterne eller klubben merker noe til det – før du kommer tilbake. Du får betalt, men kan ikke bidra. Det er en lite morsom situasjon å være i. Samtidig sleit jeg mentalt.

De som aldri har opplevd depresjon, har gjerne vanskelig for å forstå hva det er. De som opplever det, har vanskelig for å sette ord på det. Tomasz Sokolowski følte han hadde truffet bunnen. Han sluttet å føle – i hvert fall noe annet enn at han var verdiløs. Han ble tom. Utmattet selv uten å ha gjort noen ting. Han kunne spille eller trene og komme hjem og bare sitte der. Den eneste han pratet med var den indre stemmen. Det var ingen oppmuntrende ord i den.

– Jeg kunne våkne opp om morgenen og det eneste jeg kjente var at jeg var blank i øynene. Mange dager var det hvite taket over senga det eneste inntrykket jeg fikk. Jeg prøvde å komme meg opp, men det var som om den kinesiske muren og Berlinmuren hadde hektet seg på hverandre for å sperre veien for meg. Jeg følte meg alene. Langt hjemmefra, sier Tomasz.

Og hvem skal du snakke med? De andre på laget? I fotballen er man i en konstant konkurransesituasjon. Det gjelder å ha spisse albuer, å komme seg fram. En hver form for svakhet er mat for garderobebølla. Klubben og treneren? De vil ha deg på banen. De betaler den skyhøye lønna di, har gitt deg sign-on-fee og betalt overganssum.

Vil publikum forstå? Hva da? At en gutt i sin beste alder – i sin beste fysiske tilstand, du burde i hvert fall være i din beste fysiske tilstand! – som hever millionlønn på å drive med hobbyen sin, noe vi andre betaler for å se, at han liksom sliter?

– Alle de tingene gjør det vanskelig å forstå, og derfor også vanskelig i det hele tatt å snakke om depresjoner og angst blant spillere. Men vi er skrudd sammen som alle andre mennesker. For meg endte det opp at jeg bare så den mørke siden. Jeg kunne aldri nyte det om noe var bra. Glasset var alltid halvfullt, halvfullt med gift.

Tallene
Det er mer oppmerksomhet rundt mental helse i idretten nå. Noe skjedde etter selvmordene til den tyske landslagsspilleren Robert Enke og den walisiske landslagssjefen Gary Speed. Våren 2014 kom resultatene av en større undersøkelse om mental helse gjennomført av den internasjonale spillerfagforeningen FIFPro. Helseundersøkelser i idrett har i det store og det hele handlet om skader og fysiske plager. Seks land deltok i denne FIFPro-undersøkelsen: Nederland, Australia, New Zealand, Irland, USA og Skottland. NISO har i høst gjennomført den samme undersøkelsen blant sine medlemmer som del av FIFPros internasjonale kartlegging. Resultatene for Norge vil være klare på nyåret.

I de landene FIFPro har gjennomført undersøkelse, hadde 26 prosent av aktive spillere symptomer på depresjoner og angst. 39 prosent av spillerne som hadde lagt opp hadde symptomer på det samme.

Ifølge Dag Sørum, spsykologspesialist ved Ullevål unversitetssykehus og jobber for spillerforeningen NISO, er ikke tallene alarmerende sett i sammenheng med befolkningen som helhet. Men det virker vanskelig å innrømme at idretten har et like stort problem som samfunnet ellers.

– Du kan jo selv tenke deg hvordan det vil være for en profesjonell fotballspiller, som de fleste ser på som vellykket og som har fått oppfylt sin drøm og får drive med sin «hobby» på fritiden, plutselig sier at han ikke orker mer fordi han sliter med depresjon. Det tror jeg sitter langt inne for mange, derfor har de nok en tendens til å strekke strikken litt lenger enn folk flest og vi har sett noen konsekvenser av dette som ikke er bra. Dette kan få så pass alvorlige konsekvenser som selvmord. Selvmord er fremdeles tabubelagt og ofte enda mer tabubelagt i miljøer hvor en skal være macho eller sterk og det å vise følelser og trishet oppfattes som svakhet.

Det er et tankekors at tallene stiger. Tilfellene av alvorlig mental sykdom øker. og spesielt oppmerksomme bør vi være på de yngste og dem som plutselig må gi seg på grunn av skade. De som rammes av mental sykdom er ofte mennesker som mangler de viktigste beskyttelsesfaktorene – nære relasjoner som familie og gode venner, og andre interesser og framtidsutsikter. Idretten er «alt» for dem.

Mens vi i resten av samfunnet har blitt mye flinkere til å snakke om det, er det ikke sånn innenfor idretten. For alle andre yrkesgrupper kan man ha en dårlig dag. Du kan ha problemer med kjæresten, slite med å betale lånet – og det merkes. Og det er greit. Det er i hvert fall mer greit enn før.

– Uansett hva som gnager i deg, vil det gå ut over jobben du skal gjøre. Du presterer ikke på samme nivå. Men i idretten, der skal alle være så fordømt gode hele tiden. For noen er det et fristed når de går på banen, et sted der de kommer seg vekk. Andre kan ta dette med seg, og det går utover prestasjonen. Alle har foventninger. Du blir vurdert. Det er terningkast og børspoeng. Men idrettsutøvere er ikke annerledes skrudd sammen enn oss. Og nettopp det er det første idretten må erkjenne, sier han.

I tillegg til ytre press, har fotballspillere store forventninger til seg selv. De har jobbet hardt og målrettet for å komme dit de er kommet. Vanlige bedrifter kjører flere intervjurunder, de har personlighetstester når de skal finne en egnet kandidat. Men hva gjør man i fotballen?

Sørum setter det litt på spissen:

– Du kjøper en 16 åring, betaler ham 350 000 i året og gir ham en hybel og sier «vi sees på trening».

Og håper alt går bra.

Men det gjør ikke det. I en spillergruppe på 25 personer vil det til en hver tid være noen som ikke har det bra.

– Jeg har selv behandlet en idrettsutøver som ikke klarte å være ærlig til klubbens lege og psykolog fordi han skjønte hva legen eller psykologen ønsket – å ha ham tilbake i kamp, «fit for fight». Selv var han innstilt på å legge opp, ta en utdanning og å få seg et liv uten det «maset» idretten representerte for ham. Spilleren antok at dette ikke var særlig populært og lot være med å si noe. I stedet utviklet han alvorlig angst og etter hvert også en depresjon. Ved et annet tilfelle behandlet jeg en som simulerte skade for å slippe å spille. Han utsto ikke presset.

Mange tyr til det Sørum kaller «affektregulering» – ofte alkohol og spill. Gambling og høyt alkoholkonsum er resultatet av at de egentlig sliter med noe helt annet.

– I stedet for å prate om det som er vondt, drikker eller spiller de for å komme seg vekk.

Klubbene bør begynne å snakke om det, mener han. Idretten må løfte dette fram.

Fra et rent forretningsmessig perspektiv, er det lurt å ha en arbeidsstokk som har bra helse.

Og de bør også bli mye bedre til å forberede og legge til rette for at det en gang tar slutt. Tallene for depresjon og angst for dem som har lagt opp sier noe om hvordan det oppleves. For en fotballspiller kan det være over allerede på neste trening. Livet kan bli snudd opp ned i løpet av ett enkelt ballmottak.

Ikke én eneste venn
Det ble noen tunge telefonsamtaler fra Stavanger til foreldrene i Asker for Tomasz Sokolowski. Han reiste seg. Han snakket med idrettspsykologer, lærte seg å legge følelsene og opplevelsene i «skuffer». Også i dag kan han ha svært tunge stunder, men vet hvordan han skal håndtere dem. Han blir ikke klam på hendene og lukker seg inne lenger, selv om landets største riks- og regionsavsier smører en av hans uttalelser utover papir- og nettsider. Han visualiserer en ryggsekk. Der legger han gode opplevelser, i kamp og trening, fra livet ellers, som han kan hente fram. Han trenger ikke å gå inn i garderoben med maske på lenger.
– Det er ikke så farlig å snakke om det. Ved å snakke med deg her og nå, føler jeg meg bedre. Det er ikke så farlig. Når man lever i og med fotballen, så medfører det store svingninger. Ved seier blir man båret på kongestol, ved tap er man langt nede i undergrunnen. Jeg har kommet dit at det er greit at heisen går mellom 3. og 7. etasje, at alt stort sett er stabilt i 5. etasje. Jeg er 29 år nå. Etter at det ble slutt med Brann, måtte jeg finne en ny klubb. Stabæk ble redningen. Under Bob Bradley har jeg gått fra å ikke være i nærheten av å treffe en med blå drakt til å blir den femte mest pasningssikre spilleren i serien. Jeg spiller bedre enn på lenge, og føler meg veldig bra. Jeg var nær ved å legge opp den gangen det var som verst, men jobbet videre. Det viser at jeg også har mental styrke.
Men det har tatt tid. Tomasz Sokolowski er sensitiv. Det er ikke alltid like lett når det skal køddes og fleipes om damer og drikking i garderoben. Masken han måtte ha på, ble uutholdelig.

– Jeg har reflektert mye på hvorfor jeg er som jeg er. Jeg har alltid vært en som har studert de andre med argusøyne. Prøvd å lese dem. Hele tiden lurt på hva de synes om meg, forsøkt å tyde det i det de sier og uttrykker. Kanskje har det noe med oppvekst og bakgrunn å gjøre? Jeg er født i Polen og har flyttet mye rundt, byttet skoler mange ganger. Hele tiden har jeg måttet forholde meg til nye mennesker. I stedet for å åpne meg og bli kjent med dem, har jeg lukket meg inne – jeg skulle jo uansett flytte til et nytt land, et nytt sted, ny skole, nytt lag, ny klubb om kort tid.

For å slippe å si «adjø», valgte han aldri å si «hei». Og endte opp ensom med sine egne tanker, som bare ble mørkere da motgangen meldte seg. Han bebreider ingen. Han har bekjentskaper og kamerater, men få nære relasjoner.

Han ser ut på gata i Asker sentrum. Det han skal si nå gjør vondt.

– På grunn av det, at jeg aldri åpnet meg, så har jeg ikke én venn som jeg kan kalle ekte, en venn som jeg kan dele mine innerste tanker med.