Loading
Støtt Josimar med valgfritt beløp! Vipps: 84433
Fra Busby via Shankly og Stein til Ferguson og Dalglish, har skottene dominert engelsk fotball. Vil David Moyes føye seg inn i rekken av manager-legender fra Glasgow?
Fra Busby via Shankly og Stein til Ferguson og Dalglish, har skottene dominert engelsk fotball. Vil David Moyes føye seg inn i rekken av manager-legender fra Glasgow?
Tekst Simon Kuper
Den siste vinteren i andre verdenskrig, mottar en britisk soldat med navnet Matt Busby et brev fra Manchester Uniteds sjefsspeider Louis Rocca. Det sa noe sånt som: «Jeg har en fantastisk jobb til deg, hvis du er interessert.» Jobben viste seg å være manager for Manchester United. Den 19. februar møtte Busby opp i Manchester iført soldatuniformen og underskrev ansettelseskontrakten.
Det var egentlig ingen «fantastisk» jobb. Manchester United hadde ikke vunnet et trofé siden 1911, klubben var pengelens og nazi-Tysklands Luftwaffe hadde bombet Old Trafford sønder og sammen. Men Busby skulle gjenreise klubben. I 1968 vant «Busby Boys» Europacupen. Senere skulle Alex Ferguson ta klubben til nye høyder. Og nå er det David Moyes sin tur til å fortsette jobben Busby startet på i 1945. Disse tre mennene har noe til felles; de er alle fra den fattige skotske byen Glasgow eller områdene rundt. Det samme var Jock Stein, manager for det første britiske laget som vant Europacupen, nemlig Celtic i 1967. Det samme var Bill Shankly, som skapte en storklubb av Liverpool; og det samme var en av hans arvtagere, Kenny Dalglish. Det er ingen tvil om at managere fra dette området har dominert engelsk klubbfotball. Den eneste engelskmannen som kan nevnes i samme åndedrag er Brian Clough, som vant Europacupen to ganger med lille Nottingham Forest.
Hvorfor har vest-Skotland fostret så mange toppmanagere? Og hva sier denne tradisjonen om den siste i rekken, David Moyes?
Fattige og fotballgale
Når du lander i Glasgow føles det ikke som en del av Storbritannia. Folk er fattigere, den iskalde sjøvinden biter tak i deg, øl og whisky blir konsumert i enorme kvanta på pubene, og selv om de aller fleste er (nesten i overkant) hyggelige, må du holde et våkent øye for hva som her er kjent som «Glaswegian kiss» – en nedskalling. Mennene i dette området har en forventet levealder på 54 år (irakske menn har en forventet levelader som er ti år lenger).
En annen ting innbyggerne her er opptatt av er fotball. Byen rommer ikke flere enn 500 000 innbyggere, med hele området rundt blir innbyggertallet 1.7 millioner, men det er den eneste byen i vest-Europa med tre stadioner med en kapasitet på mer enn 50 000 tilskuere.
– Glasgow er utrolig. Rangers spilte i fjor i en amatørliga, men hadde fremdeles et tilskuersnitt på 45 000. 50 000 supportere ser Celtic i hver eneste kamp, sier nederlenderen Mark Wotte, som er utviklingssjef i det skotske fotballforbundet.
Fotballen er bestandig blitt tatt mer seriøst i Skotland enn i England, hvor spillet først og fremst handler om moro, ritualer og glamour. Bare tenk på Bill Shanklys udødelige sitat: «Noen mener at folk er et spørsmål om liv og død, og jeg er svært skuffet over slike holdninger. Jeg kan forsikre deg om at det er langt viktigere enn det.»
De to setningene har trolig mer relevans for Glaswegians enn andre.
Da disse managerne vokste opp, spilte så godt som samtlige gutter i Skotland fotball. Ferguson, Dalglish og Moyes spilte alle for Glasgow-klubben Drumchapel, hvor en ung Alex Ferguson hadde faren til Moyes som trener. Skotland hevdet seg internasjonalt, og kvalifiserte seg stort sett til alle sluttspill.
“I gamle dager” jobbet de fleste enten på skipsverft eller i gruvene. Busby, Shankly og Stein hadde alle vært gruvearbeidere før de havnet i fotballen, Fergusons far jobbet på et skipsverft, det samme gjorde faren til David Moyes.
I dag kan det være vanskelig å skille virkeligheten fra venstreside-nostalgi, men det virker som om arbeiderklassen hadde en sterk kollektiv lojalitet i industri-Glasgow. Gruvearbeiderne var en svært sammensveiset gjeng som ofret sine egne liv for å redde andres ved ulykker. Som den tidligere fotballspilleren, i dag forfatter, Eamon Dunphy skrev i biografien om sin tidligere sjef Matt Busby:
«Lagets ethos var at vi skulle ha det samme samholdet som gruvearbeidere. Vi måtte stole på hverandre.»
Klassesolidariteten var sterk. Begge foreldrene til Alex Ferguson var aktive fagforeningsmedlemmer. Vokste du opp i Glasgow tilhørte du ganske sikkert venstresiden i politikken. Både Ferguson og Moyes har vært åpenlyse støttespillere for Labour-partiet (Ferguson pleide å ha tidligere statsminister Tony Blair sitt mobilnummer), mens Shankly uttalte: «Den sosialismen jeg tror på handler om at alle jobber for hverandre, og alle deler kaka. Måten jeg ser på fotball, er den samme måten jeg ser på livet.»
Disse idealene formet en type ledere som du sjelden finner i det mer individualistiske og konsum – og høyreorienterte England. Som Alex Ferguson skrev i sin biografi: «All suksess jeg må ha hatt med å håndtere og behandle folk, skylder jeg min oppvekst blant arbeiderklassefolk i Clydeside.»
Utviklingssjefen i det skotske forbundet, Mark Wotte, sier:
– Jeg tror ikke skottene har en bedre forståelse av fotballen. Det har mer å gjøre med personlighet. Du får rene ord for pengene, og jeg tror fotballspillere responderer bedre på det. Disse managerne er ikke tåkefyrster. Skotske managere gjør ting enkelt.
Klubben først
Først og fremst var de alle anti-individualistiske. Manageren og spillerne hadde en forpliktelse overfor klubben, ikke deres egne karrierer eller bankkonti. I boka «Red or Dead», den 700 sider tykke fiksjonaliserte biografien om Shankly av den engelske forfatteren David Peace, er det en talende passasje der Shankly forteller en misfornøyd spiss at han ikke scoret mål for seg selv eller Shankly, han scoret målene for Liverpool. Det høres kanskje hult ut i 2013, men det var det Shankly trodde på.
Managerne fra Glasgow har også blitt lenge i klubbene de har ledet. Mens Ferguson kom til et Manchester United i 1986 der spillerne lignet og oppførte seg mer som ølhunder enn profesjonelle idrettsutøvere, kom Shankly til Liverpool da klubben var i 2. divisjon, Busby ankom et bombekrater og da Moyes overtok Everton i 2002 var klubben pengelens og på vei ned; alle triumferte.
Fra deres første dag på kontoret, identifiserte de seg med klubbens historie, ble kjent med de ansatte nederst på rangstigen og, ikke minst, med supporterne.
– Jeg ville at hver og en skulle føle at de var viktige for klubben,sa Busby. Forfatteren David Peace beskriver Shankly som en mann som satt mange timer ved skrivemaskinen og svarte på haugevis av brev fra supporterne. Ferguson kunne bruke mange timer på telefonen med supporterledere.
Klubbdirektørene – gjerne suksessfulle forretningsmenn – ble sett på som fiender av arbeiderklassen og hadde bare å holde seg unna manageren. Da Busby kom til Old Trafford, forlangte han de samme frynsegodene som inntil da hadde tilhørt direktørene; retten til å ta ut laget, til å kjøpe og selge spillere og så videre. Han fikk vide fullmakter, og mellom han og Ferguson har de styrt Manchester United i mer enn 50 år. Shankly var Liverpool-sjef i 15 år, Jock Stein var 13 år i Celtic.
Det finnes også i dag managere som blir sittende lenge, men de fleste mangere er i praksis korttidsvikarer. Selv en managerstjerne som Jose Mourinho virker ikke å forvente eller ønske å bli et sted for lenge. Tar vi bort Arséne Wenger i Arsenal, sitter gjennomsnittsmanageren i engelsk fotball i ca 400 dager.
Ingen snarveier
Planen er at David Moyes skal bli værende lenge på Old Trafford. Og i likhet med sine forgjengere fra Glasgow, vil han gjøre det ved å jobbe beinhardt. Jock Stein satt på kontoret til langt på natt og ringte kontakter for å få ut informasjon om spillere. Alex Ferguson møtte på jobb klokken åtte hver morgen, hver eneste dag. For han og de andre glaswegians var det ikke noe som het fridager. Samtidig finnes det managere i Premier League som gjerne bruker to eller tre dager i uka på golfbanen – og overlater jobben på treningsfeltet til assistentene.
For omlag 10 år siden holdt utviklingssjef Mark Wotte et seminar om den nederlandske fotballfilosofien for engelske managere. Den eneste manageren fra Premier League som dukket opp var David Moyes. Den nye United-sjefen har en enorm appetitt for ny kunnskap – noe jeg selv fikk oppleve da jeg besøkte Goodison Park i vår.
Disse toppmanagerne fra Glagow er ikke bare en tradisjon, men også et nettverk. De har lært av hverandre og hjulpet hverandre. Da Busby ga seg som United-manager i 1969, tilbydde han jobben til Jock Stein, men han ønsket ikke å flytte på familien. Først da Ferguson kom i 1986, fant Busby sin perfekte arvtager, på samme måte som Ferguson ser på Moyes som sin optimale etterfølger.
Som ung pleide Alex Ferguson å høre på kassettopptak av Shankly i bilen. Senere ble han Jock Steins assistent på det skotske landslaget, og den natten da Stein døde av hjerteattakk direkte på TV under en match mot Wales, var det Ferguson som ringte Steins familie og ga dem dødsbudskapet. I Manchester United, verdsatte Ferguson sine samtaler med Busby, som hadde et kontor på Old Trafford til han døde i 1994.
«Så fort jeg kom på jobb visste jeg at Matt allerede var på plass. Jeg kunne kjenne lukten av pipa hans. Og så gikk jeg inn på kontoret hans og så pratet vi en halvtime eller mer. Han var utrolig viktig for meg».
Det er noe tidløst over disse managerne. Uavhengig om det var i 1945 eller i 2013, virker det som de er den samme typen: Rett på sak, tøffe, men rettferdige.
Men de er trolig en utdøende rase. Skotlands gruver er forlengst stengt, Glasgows skipsverft har opplevd en konstant nedtur siden 50-tallet, og skotske gutter foretrekker å spille fotball – på datamaskinen.
Utviklingssjef Mark Wotte er bekymret:
«I dag har vi bare 60 000 registerte spillere i hele Skotland.»
Siste landet kvalifiserte seg for en internasjonal turnering var i 1998. I dag er det fire skotske managere i Premier League: Malky Mackay i Cardiff, Paul Lambert i Aston Villa, Steve Clarke i West Bromwich, i tillegg til Moyes.
Tradisjonen som startert med Matt Busby i 1945 er i ferd med å dø, mens hvis David Moyes har den samme staminaen som sine forgjengere, kan den dagen ennå være tiår unna.
