Den beste keeperen du aldri har hørt om, Vladimir Beara, døde i august.
Tekst Saša Ibrulj
Det var sent i november 1950. Regnet pisket skitne gater i Nord-London en kald høstdag. Likevel var mer enn 60.000 mennesker i ferd med å passere gjennom portene på Arsenals hjemmebane Highbury for å oppleve det de regnet som verdens beste lag. Ja visst, det var 1950 og England hadde allerede måttet svelge sjokkerende tap mot Spania og USA i VM den sommeren, men det var likevel vanskelig – nærmest umulig – å realitetsorientere folk. De hadde tross alt oppfunnet spillet, og hvem kunne være bedre enn engelskmennene selv?
90 minutter senere var en fotballhistorisk begivenhet et faktum. For første gang noensinne var et lag ubeseiret etter å ha spilt borte mot England. Selv om jugoslavene lå under 2-0 etter 35 minutter, begge scoringene ved Nat Lofthouse, kunne de strekke armene i jubel ved kampslutt og feire uavgjort, 2-2. Folk på tribunen var sjokkerte; de hadde aldri sett noe lignende, de hadde aldri sett England avslutte en kamp uten seier. Og for første gang noensinne var de genuint imponerte, av en mann som leverte en hel serie av umulige redninger, understøttet av ekstraordinære reflekser og uventet eleganse. Vladimir Beara. Eller – som engelsk media kalte ham den dagen – Vlad den Store.
«Det var noe underholdende, estetisk ved ham», sa den engelske keeperen og journalisten Bob Wilson i etterkant, gjengitt i Jonathan Wilsons bok The Outsider.
«Det var derfor måten han sprang til værs og slengte seg på, med buede ben og avslappet kropp, appellerte så stort. Han voktet buret på tå hev, som en spent fjær, alltid klar til å kaste seg.»
Barndom i senga
Men det hadde ikke alltid vært slik. Vladimir ble født 2. november 1928 i en liten landsby like utenfor Split i Kroatia – på den tiden en del av kongedømmet Jugoslavia – med en politimann som far og en hjemmeværende mor. Han var den yngste av Beara-guttene. Som liten var han ofte syk og tilbragte mesteparten av barndommen til sengs.
«Jeg gikk glipp av minst et par skoleår på grunn av det», sa han senere i et intervju.
«Selv om jeg ville, kunne jeg aldri drive med idrett sammen med resten av barna på skolen. Jeg var rett og slett for skrøpelig.»
Livet endret seg for den yngste Beara-gutten da den gruoppvekkende andre verdenskrig banket på hans dør. Italienerne okkuperte Split og han ble medlem av en kommunistisk ungdomsgruppe som bedrev mindre avledningsmanøvrer i byen, som å knuse lykter eller simpelthen å ødelegge Mussolinis veggmalerier med svart maling. I 1943, like før hans femtende bursdag, stakk han hjemmefra og ble med i Titos partisaner, motstandsgeriljaen som kjempet for landets frigjøring sammen med de allierte.
«Jeg fikk budbringerrollen, akkurat som de andre ungdommene», forklarte han senere. «Jeg var aldri i frontlinjen under slagene vi var involvert i, men det var tøft.»
Etter at han hadde marsjert inn i Trieste sammen med hæren da landet var frigjort, returnerte han til Split og plukket opp skolearbeidet. Familiens hus lå i Plinaragaten, halvveis mellom fotballstadionet og nasjonalteatret.
«Hajduk Split trente inne på stadion og jeg pleide å se hver eneste trening. De var byens store helter på det tidspunktet – Hajduk var nylig hjemkommet fra en verdensturné hvor de representerte Jugoslavia. En dag jeg kikket på treningen var de uten keeper. En av spillerne spurte om jeg kunne stå i mål. Jeg var sjokkert.»
Det viste seg at gutten som fikk prøve seg mot de beste spillerne i landet var en hard nøtt å knekke. Han ble tilbudt å være med videre med det samme treningen var over, og snart var han reserve for lagets førstekeeper. Han trente tre ganger i uken og resten av tiden tilbragte han på den andre siden av gaten – i teatret. En lokal balletregissør merket seg elegansen og den estetiske prakten i måten han beveget seg på, og gav ham en rolle i Kroatias mest berømte komiske opera, Ero s onoga svijeta [Spøkefuglen Ero].
Etter hvert som tiden gikk etablerte Beara seg som en av de mest markante keeperprofilene i landet. I 1950, bare to år etter sin første kamp for Hajduk, debuterte han for landslaget (i et 7-2-tap mot Østerrike) og ble med til VM som andrekeeper. Matchen på Highbury var bare hans tredje (andre fra start) for de Blå, og han imponerte med ferdighetene sine. Han hadde den perfekte forklaringen på dyktigheten:
«Jeg trente utrolig mye. Før jobb, etter jobb. Franjo Glaser (en pioner innen jugoslavisk keeperspill) rådet meg til å trene med en baseball. En venn av meg som hadde en tante i Statene spurte henne om å sende en ball, og jeg trente med denne resten av mitt liv. Den er liten, rask og endrer retning – helt perfekt. Jeg lærte å fange den selv når den ble kastet med full kraft, mot hvilken som helst del av målet. Etter at du har lært det, er det en enkel jobb å fange en fotball.»
Etter England-kampen ble Beara førstevalg for Jugoslavia. I 1952 var han en del av den legendariske – mange vil si den beste – generasjonen som deltok i Helsinki-OL, hvor de slo Sovjetunionen etter to kamper (5-5, 3-1) i et oppgjør som regnes som et av de største i fotballhistorien. Jugoslavia var i ferd med å bryte ut i krig med Sovjetunionen på denne tiden, og triumfen ble sett på som en stor politisk seier over Stalin for Jugoslavias leder Josip Broz Tito. Finaletapet (0-2) mot Ungarns mektige magyarer ble ikke sett på som en vesentlig nedtur, spesielt ikke for Beara, som ble den første keeper som reddet en Ferenc Puskás-straffe.
Beara hadde alltid en bestemt stil. Han var en aggressiv keeper som ofte dunket borti spillere i feltet. Ballettferdigheter og en uovertruffen atletisk fremtoning gjorde det enklere for ham å gjøre spektakulære redninger og parader – det ikoniske bildet fra Highbury viser at kroppen hans nesten svever i høyde med tverrliggeren. Som alle keepere på den tiden brukte han selvsagt aldri hansker, men etter en tid tok han den uortodokse avgjørelsen å ikke be lagkameratene danne mur ved frispark. Senere forklarte han at han følte seg dum med spillere foran seg.
«Jeg kunne ikke se noen ting. Hvis frisparket var virkelig nære plasserte jeg en spiller ved stolpen, med det var det. Jeg levde i visshet om at jeg kunne redde ethvert skudd, så hvorfor skulle noen stå i veien for meg? Nei, ellers takk.»
Helsinki-OL hadde imidlertid vist at det var strafferedninger som var hans spesiale. Beara hevdet å ha reddet hundrevis av straffer, inkludert det fra Puskás, men også fire på rad i en jugoslavisk seriekamp mot Dinamo, ved hjelp av en enkel taktikk: velg aldri side, la straffeskytteren gjøre det.
«Én ting må være klinkende klart», pleide han å si. «Perfekte straffer er umulige å redde. Så jeg hadde ikke egentlig noe valg – jeg måtte tvinge spilleren til å ta et dårlig straffespark. Hvordan? Jeg latet alltid som om jeg hadde valgt en av sidene, ved å ta et forsiktig skritt i den ene eller andre retningen, og kjenne på spillerens nøling. Jeg etterlot et inntrykk av at valget mitt allerede var tatt og at spilleren dermed kunne score, for så å redde skuddet. Jeg valgte aldri side og kastet meg, det ville vært ren gambling, jeg forsøkte alltid å lese spillerens tanker.»
Selv om han var i ferd med å bli populær på det europeiske kontinentet ble han fremdeles betraktet som en bondeknøl i hjemlandet. Til tross for at han kombinerte keeperspill med teater og flittig elektrikerarbeid, ble Vladimir Beara aldri tilgodesett med den stereotype ideen om at keepere er rare, men intellektuelle smartinger. Grunn til dette var lagkameratene, som faktisk aldri aksepterte ham som en del av gruppen og som konstruerte et falskt bilde av «dummingen Beara». Han hjalp Hajduk Split til tre seriemesterskap – deriblant det i 1950, da de gikk ubeseiret gjennom hele sesongen – slo gjennom på landslaget, men ble alltid betraktet som en outsider.
«De spøkte ofte på min bekostning, og kalte meg dum og tilbakestående. Jeg var en av verdens beste keepere, men hjemme var jeg fremdeles den enkle gutten som bar vannflaskene. En gang laget de til og med et satirisk show som harselerte med min «dumhet». Jeg husker at jeg tilbragte en hel togtur mellom Split til Zagreb – en tur som tar mer enn ni timer – på gangen. Etter at han opplevde å ikke bli nevnt i forbindelse med Hajduks tittelfeiring i 1955, til tross for at han hadde reddet en straffe i den avgjørende kampen mot Røde Stjerne Beograd, bestemte han at nok var nok. Selv om han hadde tilbud fra Italia, Spania og England kunne han ikke dra til utlandet. Jugoslaviske spillere hadde ikke lov å forlate landet før de var fylt 30. Beara hevdet senere at Real Madrid ønsket seg ham, men han kunne ikke gå til Francos Spania, og at Arsenal tilbød 200.000 dollar.
«Jeg kunne gjerne gitt 150.000 til fotballforbundet, eller hvem som helst egentlig, men de ville ikke la meg dra.» Morgenen etter feiringen plukket Beara opp telefonen og ringte Røde Stjerne. «De hadde ringt meg i årevis, i likhet med andre klubber i Jugoslavia, men jeg ville ikke forlate hjembyen min. Men nå var begeret fullt. De ble først sjokkerte, dernest storfornøyde.»
Det var den første store og kontroversielle overgangen i jugoslavisk fotball. Selv i Tito-æraen, med «broderskap og samhold», var det uvanlig for spillere fra kroatiske klubber å flytte til Serbia. Hajduk hevdet senere at Beara krevde for mye penger, og det etablerte seg et rykte om at Røde Stjerne måtte selge klubbussen for å signere Vladimir. Det nektet han for mange år senere. «Jeg dro dit og fikk jobb som elektriker, akkurat som i Split.»
Beara vant fire seriemesterskap og to cupgull med Røde Stjerne, og ble en klubblegende. Men kontrakten med Beograd-klubben inneholdt en klausul om at han ikke trengte å dra til Split for å spille mot Hajduk, noe han aldri gjorde. På landslaget fortsatte han å by på storartede prestasjoner. Sverige-VM i 1958 ble hans siste opptreden på øverste nivå. Selv der ble han ikke verdsatt av lagkameratene, som stemte ham ut av den avgjørende kvartfinalekampen mot erkefienden Vest-Tyskland. «Jeg gjorde noen tabber mot Paraguay i gruppespillet og de tenkte at det ville gå bedre uten meg. Vi slapp inn kampens eneste mål (det endte 0-1 mot Vest-Tyskland) på grunn av en keepertabbe. Etterpå gråt de og angret på det de hadde gjort», sa Beara mange år senere.
I 1960 fikk Beara godkjennelse fra Tito selv til å flytte til Vest-Tyskland, der han brakk benet på tre ulike steder etter kun 13 kamper. Han spilte ytterligere fem sesonger til i tysk fotball og ble siden trener, hovedsakelig for tyske og jugoslaviske klubber i de lavere divisjonene. I 1970 tok han over det kamerunske landslaget og bidro slik sett til en fotballrevolusjon ved å skape et fundament for de senere generasjonene som imponerte i VM. Men han lengtet hjem og returnerte til Split. Selv 40 år etter overgangen hans til Beograd ble han fordømt og hengt ut som forræder, forsterket av den nasjonalistiske retorikken som drev landet mot borgerkrig. Han ble nok en gang sviktet av alle, inkludert hans gamle klubb Hajduk, som aldri ga ham noe anerkjennelse. Etter at både konen og sønnen døde av kreft, sto han alene igjen.
«Jeg fortjente bedre. Jeg tjente aldri penger på fotball. Hadde jeg vært proff et annet sted, hadde jeg vært rik. Jeg levde et vanlig liv i Jugoslavia på den tiden og hadde det bedre enn de fleste, men var aldri privilegert. Jeg måtte på jobb som enhver annen elektriker.»
Vladimir Beara var anerkjent som en av de beste keeperne i verden. Han hevdet at den sagnomsuste Ricardo Zamora entret garderoben i egen person bare for å fortelle ham at han var den beste. Den berømte Lev Jasjin sa følgende da han mottok prisen som årets spiller i Europa i 1963: «Jeg er ikke verdens beste keeper, det er Vladimir Beara.» England-kampen på Highbury gjorde ham til Europa- og verdensstjerne, men Beara selv har ikke så glansfulle minner fra kampen: «Det var slett ikke min beste kamp», sa han i et av sine siste intervjuer i 2013. «Noen ganger, når jeg ligger søvnløs i sengen, tenker jeg på de to målene til Lofthouse…jeg skulle reddet dem begge.»
Vladimir Beara – Vlad den Store, ballettdanseren med stålhendene – gikk bort 11. august 2014 i Split, der han ble gravlagt i en kiste innhyllet i Hajduk Splits banner.
