Kallet

Karl-Petter Løken barberte lønnen med fem millioner for å bli del av noe større enn ham selv. Han kunne ikke si nei til å bli generalsekretær i NFF.

Tekst: Lars Johnsen Foto: Annika Byrde

En mørk Audi E-tron gjør en U-sving rett foran hovedinngangen på Ullevaal Stadion. Forbundets ferske generalsekretær Karl-Petter Løken stiger ut på passasjersiden, kaster et blikk inn i bilen før han lukker døra og sier «ha det» og bilen spinner avgårde i retning der den kom fra.

Han har ikke privatsjåfør, altså, det er kona som sitter bak rattet. Vanligvis kjører de hver sin bil, men den andre bilen er til reparasjon, så da blir det samkjøring de 20 minuttene det tar fra Bekkestua i Bærum til Fotball-Norges nasjonalarena.

Klokka er ikke en gang kvart på sju om morgenen, fredag 16. desember, og knapt andre trafikanter å ta hensyn til.

Han er utvilsomt et typisk A-menneske, den nye generalsekretæren.

– Ja, det vil jeg påstå.

Å stå opp tidlig har han vært vant til det siden han var barn. Ikke det at foreldrene jaget søskenflokken Løken opp i nattemørket, men de ble oppdratt til at det var viktig å komme i gang med dagen.
– Det var viktig å komme seg opp om morran.

Det har også vært en dyd av nødvendighet, forteller han. I sine roller i næringslivet har han ofte hatt ansvar for store prosjekter, og da er det vanlig å starte tidlig.

En dyd av nødvendighet, ja, men først og fremst liker han det, og står opp kvart på seks hver morgen.
– Jeg er privilegert, jeg har alltid gledet meg til å gå på jobb. Når jeg først våkner, begynner jeg å tenke, da begynner hjernen å jobbe litt. Hjemme om morran, før jeg drar avgårde, den egentiden der er også ganske viktig. Det er rart med det, du får sånne vaner, du trives i ditt eget selskap, får tid til å planlegge dagen.

På plass på Ullevaal før kvart på sju. Fram til klokka åtte er det få forstyrrelser. Det er en effektiv arbeidstime.
– Kai-Erik Arstad (finansdirektør i NFF og assisterende generalsekretær) er her før meg, han kjører inn fra Ski. Vi får pratet gjennom en del på morran. Det er også praktisk.

Arstad er ikke til stede denne dagen. Men kaffemaskinen i gangen er varm.
– Så det er faktisk noen som kom før meg i dag, sier han idet han kommer tilbake til kontoretmed to kopper kaffe

Han visste ikke da han ble ansatt at generalsekretærkontoret hadde vindu ut mot Ullevaal-matta.
– Utsikten er helt nydelig. Å se utover det grønne gresset, du blir i godt humør bare av det. Man blir påminnet hele tiden på hvorfor man er her, bare ved å se ut vinduet.

Men akkurat nå, i vintermorgenmørket, er det ikke mye til utsikt. Det eneste han ser er matchuret på motsatt tribunedel som viser at klokken er 06:40.

Prate med folk
Når Josimar møter ham den iskalde desember-morgenen på Ullevaal, har han vært ansatt i vel to måneder. Dagene så langt har stort sett gått med til å bli kjent med folk.

At Fotball-Norge med sine nesten 1800 klubber, 360 000 spillere, 3000 dommere, frivillige trenere, klubb- og kretsledere består av mange mennesker med tilsvarende mange meninger, var for så vidt ingen overraskelse. Han har tross alt vært aktiv i bredde og topp, hatt rollen som fotballekspert på NRK i 20 år, og frivillig trener i barnefotballen da de tre sønnene var aktive i lokalklubben Øvrevoll/Hosle. Likevel, når han først kom på innsiden av organisasjonen, som øverste administrative leder for hele Fotball-Norge, ble han litt overveldet.

– Og ikke minst ydmyk overfor alle som legger ned mye tid. For å fungere i en slik rolle må man lytte. Jeg brukte mye tid med dem i ledergruppa før jeg tiltrådte, for å få litt innspill om hva de synes var viktig de tre første månedene, seks månedene, det første året. Det å bli kjent med organisasjonen, ta seg tid til å rusle rundt, prate med folk – det er nesten det viktigste jeg har gjort så langt.

Han har vært på dommersamlinger, møter med flere frivillige utvalg og har vært i Bodø og møtt styrelederne i landets fotballkretser.
– Så langt har mye tid godt med på å lære strukturene å kjenne, lære folk å kjenne, å møte dem.

Odelsgutt
Det var kjemiker han skulle bli – og det ble han også. Løken vokste opp i Sarpsborg, der faren var ansatt på Borregaard. Som 15-åringen flyttet han derfra, fire mil nordøst, til Askim, der begge foreldrene kommer fra.
– Faren min er odelsgutt og skulle ta over gården. Jeg er også odelsgutt, for så vidt, men noen gård kommer jeg neppe til å drive.

Så raskt regelverket tillot det, ble det spill på A-laget til Askim, med opprykk til nivå 4 på merittlisten.

Samtidig debuterte han på aldersbestemte landslag.
– Og det ble inngangsbilletten min med tanke på å få trene med Rosenborg – noe jeg spurte om da jeg flyttet til Trondheim.

Det var sensommeren 1985 og Arne Dokken var RBK-trener. Lars Krokan var sjefen på kontoret på Brakka. 19-åringen fra Østfold som akkurat hadde ankommet byen for å studere kjemi ved Norges Tekniske Høgskole (i dag: NTNU) besøkte det røykfylte Brakka-kontoret og spurte helt enkelt om å få være med å trene. Og det fikk han.

Ett innhopp for Rosenborg den høsten ble det, i 5-1-seieren mot Eik på Lerkendal. Rosenborg vant serien det året, etter å ha slått Lillestrøm 1-0 i en ren seriefinale på Lerkendal i siste serierunde, der Trond Sollied skallet inn seiersmålet foran det som etter all sannsynlighet er tidenes største publikum på Lerkendal.
– Det var tjåka fullt. Ingen vet hvor mange som var inne.

«Tåran tar mæ», sa en rørt Odd Iversen til NRK etter kampen, som også ble spurt om han så et nytt storlag i emning på Lerkendal.

Det skulle det bli, og med en kjemistudent fra Askim som sentral skikkelse.

Industri og fotball
Men det kunne ha endt annerledes. Lenge hadde Løken vurdert Landbrukshøyskolen på Ås (idag: Norges miljø- og biovitenskapelige universitet). Da hadde det neppe blitt 319 offisielle kamper for Rosenborg, 118 mål, toppscorer i toppdivisjonen i 1992, sju seriemesterskap og fire cupgull, Champions League-eventyr, 36 A-landskamper og VM-deltager i 1994. I en privatlandskamp mot Østerrike i 1989 var Løken soleklart banens beste i en kamp Norge under Ingvar Stadheims ledelse vant 4-1. Han scoret ett av målene – hans eneste på A-landslaget.

– Landbrukshøyskolen på Ås var et alternativ. Jeg trivdes godt med gårdsdrift, og jeg har alltid vært nysgjerrig på teknologi, og det skjedde mye spennende i landbruket.

Det var ikke dyr på Løken-gården, de forsvant da oldemoren gikk bort.
– Vi drev med korn. Jeg kan det grunnleggende, om havre, toradsbygg og seksradsbygg…

I stedet for gårdsdrift gikk han i farens andre fotspor innenfor industrien.
– Han jobbet på Borregaard … hva du greier å få ut av en trestokk, det er Borregaard i et nøtteskall. Det er kraftkrevende industri og ligger ved en foss. Jeg vokste opp med kombinasjonen industri og fotball – arbeiderklassens virke, på mange måter. Jeg har sett betydningen av hvordan industri bygger nærmiljø og stolthet til stedet du bor, og sett fotballens betydning i tillegg. Det har nok preget livet mitt.

– Da jeg var ansvarlig i Kværner, å se verftsdrift, hvor viktig det er for Verdal for eksempel, den største private arbeidsplassen i Nord-Trøndelag, det gjorde inntrykk. Og innen industri, der ligger kjemi, og derfor ble det den retningen fremfor landbruk.

– Jeg hadde lyst til å bidra til noe viktig. Men så har jeg ikke brukt kjemiutdannelsen til så mye ettersom jeg har jobbet mest innen olje og gass, før jeg begynte å jobbe med fornybar energi helt på slutten.

– Men ja, jeg dro til Trondheim for å bli kjemiker.

Og med det ble han del av tidenes norske klubbfotballopptur.
– Selv om jeg hadde drømmer innenfor fotballen, jeg hadde tross alt aldersbestemte landskamper og følte jeg var en OK spiller, så hadde jeg aldri drømt om det.

«Young boys» mot «old boys»
I tiden da norsk fotball langt fra var helprofesjonell – proff-fotball var ikke en gang lov før NFFs amatørparagraf ble opphevet på Fotballtinget i 1991 – hadde Rosenborg-garderoben fokus på «lek og moro», som Kåre Ingebrigtsen uttrykker det overfor Josimar.

– Kalle var utypisk fotballspiller på den tiden. Han var opptatt av utdanning, mens vi andre bare var opptatt av fotball. Annerledes, litt mer voksen, i hvert fall sammenlignet med meg og Mini, sier «Bruttern».

– Kalle ble en viktig brikke i å gjøre Rosenborg mer profesjonell, han er profesjonell i alt han gjør.

Fest med lagkamerater kom i andre rekke, men han tok seg en fest han også, når det var anledning, sier han.
– Noen av oss synes det ofte var anledning enn han gjorde, da, ler Ingebrigtsen.

Fokus på «lek og moro», til tross. Noen av dem Løken møtte på treningsfeltet hver dag, hadde store meritter både bak seg og foran seg – Ola By Rise, Roger Albertsen, Rune Bratseth, Sverre Brandhaug, Trond Sollied, Gøran Sørloth.
– Måten jeg ble tatt i mot på, det er noe jeg har tenkt mye på. Jeg hadde egentlig ingenting å fare med. Likevel ble jeg utrolig godt tatt i mot. Jeg følte meg som en del av det med én gang. Det kunne ha vært en lukket gruppe, solid forankret i den trønderske fotballkulturen.

– Ja, og så var jeg sikkert en outsider, jeg kom jo først og fremst for å studere kjemi.

Det var fortsatt to og et halvt år til Nils Arne Eggen skulle returnere, og Rosenborg ble det Rosenborg alle husker.
– Men vi var nære i 1987 også. Vi røyk i semifinalen i cupen mot Bryne hjemme, etter å ha ledet 2-0 til pause, sier han med litt høynet stemmeleie på to-null til pause!

Ifølge mytene stormet trønderne ut av Lerkendal i pausen for å stille seg i kø i telefonkioskene i gangavstand fra Lerkendal for å bestille hotellrom i Oslo – som de senere på kvelden, etter å ha tapt 2-3, måtte avbestille.

Med Eggen på plass tok det kort tid til nesten-laget fra 1987 ikke var et nesten-lag lenger, med seier i både serie og cup det første året.
– Han var en pionér. Han var i forkant, alt skjedde med ball.

Mens norske fotballag brukte sesongoppkjøringen til langløp, spilte Rosenborg under Nils Arne Eggens ledelse fotball.
– Nils var ekstremt bevisst. Vi spilte alltid tre mot tre – «young boys» mot «old boys» gjennom hele året. Treminutterskamper. Så skiftet du lag. Da var det tøffe tak. Etter treningen talte vi opp hvem som hadde flest seire. Vi spilte med «vegger» – de som hvilte sto på sidelinja og ble brukt som medspillere. Poenget var mange touch, mange mål.

Ikke helt ulikt måten de yngste barna i dag spiller fotball, med små baner med vant, tre mot tre.
– Jeg husker da jeg vokste opp, første mulighet til å spille på lag var lilleputtalder, 10-12 år, men jeg var bare åtte. Og vi spilte på stor bane – 11er-bane.

– Akkurat det Nils satt i system tidlig.

«Kanskje litt sært»
– Målbevisst, ambisiøs og hardtarbeidende.

Det er ord Per Joar «Perry» Hansen bruker for å beskrive NFFs ferske generalsekretær. Hansen var en av dem som sto Løken nærmest de første årene i Trondheim.
– Han er den beste generalsekretæren NFF kunne ha fått tak i, en med både spillerbakgrunn gjennom Rosenborg-tida og alt han fikk være med på der, i tillegg til å ha gedigen ledererfaring fra store konsern med tusenvis av ansatte. Den kombinasjonen er nesten uslåelig, sier «Perry».

Han minnes at lagkameraten under eksamensperiodene dro ut telefonledningen for å kunne lese uforstyrret.
– Det var umulig å få tak i ham i de tre ukene der. Bånn gass med studier, rett ned for å trene, og hjem igjen for å lese. Det sier noe om målbevisstheten og evnen til å gjennomføre det han har bestemt seg for, mener Hansen.

Mens gutta gjerne spilte kort i bussen til eller fra bortekamper, satt studenten fra Askim med kjemibøkene sine, forteller Kåre Ingebrigtsen.
– Det er nok riktig. I det i å prioritere ligger det at noe må legges bort. Det var jeg bevisst på. Jeg ville bli ferdig med studiene på normert tid. Det klarte jeg, men det betydde at det var ting jeg ikke kunne være med på. Sesongavslutningsturene på høsten var jeg aldri med på, det var eksamen før jul så da måtte jeg lese. Våren var travel med seriestart og eksamen. Senere, i jobb, ble det litt annerledes. Jeg jobbet redusert stilling, men det funket ikke helt i praksis – jeg jobbet minst full tid likevel, sier Løken

Arbeidstid som gikk bort i trening og kamp, tok han igjen på kveldene.
– Men jeg er sånn skrudd sammen at jeg har trivdes med det.

Og kanskje var han også litt sær? En historie som går igjen i Trondheim, som Kåre Ingebrigtsen gjenforteller til Josimar, er at Løken alltid passet på å stable nyvasket servise nederst i bunken.
– Jeg bodde på en liten hybel da jeg kom til Trondheim. Jeg hadde tanker om at det var fornuftig å rullere serviset for å få jevn belastning. Det er kanskje litt sært, ler han.

– Jeg møtte kona mi, Nina, i Trondheim. Hun har slipt bort noen av de mer absurde sidene mine. Fra mitt ståsted har vi vært en perfekt match. Jeg er evig takknemlig for at hun valgte meg. Det har vært en lykke.

Per Joar Hansen drar fram en kombinasjon av faglig dyktighet med det å være en tvers gjennom hyggelig fyr som en egenskap de færreste toppledere har.
– Han er utrolig flink til å lese rommet. Det at han har gjort det så bra i næringslivet er fordi han har tatt med seg det beste fra garderoben, sier Hansen.

På hvilke måter mener han selv han har tatt med seg læring fra fotballen og inn i sine roller i næringslivet?

– Du må bruke tid, du må prate om det. Det gjorde vi med Nils. Vi hadde lange spillermøter, der vi kunne snakke om én situasjon. Man må bruke tid på hverandre. Derfor føler jeg det viktigste jeg gjør som leder, er å lytte. Da fanger du opp mye av det relasjonelle, da får du føle på … på en annen måte enn utpå en fotballbane, selvsagt, men det er sånn man må tenke … OK, hvordan kan vi ta med oss dette videre, hvordan kan vi bruke dette til å utvikle oss. Denne jobben er 24/7, og det må den være. Skal jeg få gjort jobben min, må jeg lytte til hele Fotball-Norge, prøve å fange opp inntrykkene og være tett på klubbene og kretsapparatene. Vi har alle ulike roller, men må få det til å fungere best mulig. Det å fasilitere, være oljen i maskineriet. Selvsagt vil det være gnisninger, fotball er følelser, idrett er følelser, den dynamikken må være der.

– Alle som er med i fotballen er der enten på grunn av gleden over selve spillet eller på grunn av gleden over fellesskapet. Sånn ønsker jeg å tenke – jeg er med for å bidra til noe som er større enn meg selv.

Humring i garderoben
Jobben som generalsekretær i NFF er faktisk første gangen i livet han bare driver med fotball. Stillingen ble utlyst i mars 2022, med frist 29. april, men Karl-Petter Løken søkte ikke uoppfordret. Han ble spurt.

– Av Lise Klaveness?
– Lise kom veldig tidlig på banen, det er riktig å si, svarer han litt kryptisk.

– Jeg ble spurt av rekrutteringsbyrået Visindi om jeg kunne tenke meg å være en kandidat. Så hadde jeg flere veldig fine runder med Lise. Hun er en av grunnene til at jeg takket ja.

– Ja, jobben var kjempespennende, men jeg trivdes veldig godt der jeg var. Etter hvert som jeg lærte Lise å kjenne … måten hun har brukt fotballen til noe positivt utover selve fotballen … det har gjort noe med Fotball-Norge.

Selv om Klaveness og Løken begge har vært fotballeksperter i NRK, kjente de til hverandre bedre enn de kjente hverandre.

Kjemien dem imellom fikk vi et glimt av dagen før Josimar troppet opp grytidlig for å møte den nye generalsekretæren.

Torsdag 15. desember var det pressetreff med president og generalsekretær. Denne gangen avholdt i herrelandslagets garderobe. Med Løken ventende på garderobeplassen til Birger Meling, snakket Klaveness om budsjettet og seriestrukturen for 2. divisjon kvinner.

Da det endelig var hans tur, sa han:

«Vi var enige om å dele taletiden likt, så nå skal jeg snakke i 45 minutter», til humring blant det fremmøtte pressekorpset.

Han trengte bare tre.

Løken gikk fra en relativt trygg, og mer anonym, jobb, til en jobb som øverste administrative leder i en organisasjon bestående av et par millioner «wannabe» A-landslagssjefer, NFF-presidenter og -generalsekretærer.

Ut fra NFFs årsrapporter kan vi lese at Løkens forgjenger i generalsekretærstolen, Pål Bjerketvedt, hadde en lønn på 2,2 millioner kroner. Løken ble tilbudt 1,95 millioner kroner for samme stilling.

Ved å takke ja til jobben som NFFs generalsekretær har Løken gått kraftig ned fra lønnen han hadde i det private næringslivet. Ifølge skattelistene tjente han 7,8 millioner kroner i 2020, et år med høye bonusutbetalinger
– Det med pengene … jeg har hatt det bra i mange år og vil fremdeles ha det bra, så det er jeg ikke så opptatt av. Ja, jeg tjener mye mindre, men jeg tjener godt fremdeles.

Da han ble ansatt som konsernsjef i Kværner i 2018, måtte han si fra seg rollen som fotballekspert i NRK, etter 22 år bak mikrofonen. Det ble for mye jobbing, rett og slett. Etter hvert som engasjementet i breddefotballen sank i takt med at sønnene ble eldre, ble det mindre og mindre fotball for en som alltid, på ett eller annet vis – som breddespiller, toppspiller, TV-ekspert, barnefotballtrener – har levd med fotballen.

Da han var ønsket som ny generalsekretær i NFF, kunne han ikke la den muligheten gå fra seg.
– Det rørte ved følelsene mine, det å kunne være med å bidra, å være en brikke i et stort spill og gjøre så godt jeg kan for noe jeg føler er viktig.

– En brikke, men en viktig brikke …
– Så absolutt. Jeg er ydmyk med tanke på det, at jeg må gå foran og lede. Men det har jeg gjort noen år i andre roller. Da jeg følte at det varmet litt ekstra, kjente på det innvending at dette her, det er noe jeg har brent for hele livet, og når jeg da ble spurt, og fikk muligheten, kunne jeg ikke la den muligheten glippe.

Frivillighet under press
En av utfordringene fotballen, og norsk idrett, generelt, står overfor, er frafall av frivillige. Dag Endal, leder i Haugerud IF, ble av Aftenpostens lesere kåret til «Årets Oslo-borger 2022» etter å ha løftet denne problemstillingen. Dagsavisens politiske redaktør Lars West Johnsen gjorde det samme i en kommentar.

Samtidig som Løken snakker om dugnadsånd som er verdt å ta vare på, og fotballen som en arena for inkludering, sosialisering og fellesskap, har han fanget opp signalene Endal i Haugerud uttrykte i Aftenposten.
– Vi hører om en frivillighet under press. Vi har ikke dyp nok innsikt på statusen i klubbene, eller endringsdriverne i frivilligheten, men vi må ta de signalene alvorlig. Å rekruttere barn og ungdom og frivillige, det er grunnmuren i alt vi driver med. Når signalene er der, må vi ta det på alvor, og det er noe av det jeg har øverst på min agenda.

Som barn og ungdom så han selv hvordan den klassiske ildsjelen kan bidra til nettopp det fotballen først og fremst er, arena for fellesskap, inkludering og sosialisering.

– Jeg vokste opp i Sarpsborg. Der var det en som het Odd Fredriksen. Han jobbet egentlig på Borregaard, men hadde på følelsen av at det bare var en bijobb. Oppe på Kurland var det en ordentlig klubbhuskultur. Selv om det var på den andre siden av byen, syklet jeg dit. Odd Fredriksen var der alltid og var et nav i all aktivitet, uavhengig om det var aldersbestemte spillere eller A-lag. Han var der i helgene, så vi kunne henge der og spille kort, i tillegg til å spille fotball. Han tok med gutta på turer om sommeren ved et vann, vi var der og konkurrerte i en uke i diverse leker. Den type ildsjeler…det er ikke sikkert så mange er villige til å legge ned så mye tid lenger, at vi må ramme inn frivilligheten på en litt annen måte, strukturere det annerledes. Jeg vet ikke, men her ønsker vi å være i forkant.

– 20-åringer i internasjonal toppfotball tjener millioner av kroner i uka – hva tror du det gjør med dem?– Det er vanskelig å gi et generelt svar på dette. Alle blir nok påvirket, men i ulik grad. Mye avhenger nok av hvilken bakgrunn den enkelte har. Det som uansett er sikkert er at det blir vanskelig for mange å forholde seg til det «normale» arbeidslivet etter karrieren.

– Hvilken tanker har du om trendene i internasjonale fotball, der klubber eid av stater bruker fotballen til å vaske sitt image?
– Verden står i store geopolitiske utfordringer som også treffer fotballen. Vi har ikke løsningene alene, men vi må bidra fordi det er flere utviklingstrekk i den internasjonale fotballen som bekymrer. Vi er nødt til å ha et kritisk blikk på eierskapsstrukturer, forsøk på opprettelser av private ligaer og tilsvarende endringer som setter press på den europeiske fotballmodellen og utfordrer fotballens verdier.

– Hva tenker du om talen Gianni Infantino holdt rett før VM ble sparket i gang?
– Talen var urovekkende. Vi er skuffet over at Infantino ikke benyttet dagen før VM til å imøtekomme kritikken som har haglet mot FIFA og Qatar, men snarere bygde opp under de kritiske røstene. Vi hadde forventet at han som vår fremste tillitsvalgt hadde benyttet anledningen til å legge menneskerettighetene som et teppe, som et fundament for alt vi gjør. Og så snakke om dilemmaene, men det gjorde han ikke.

Den nye generalsekretæren i NFF hevder ikke å sitte på alle svarene ennå, men om man skal ta tak i problemstillingene i fotballen hjelper det å stå opp tidlig om morran.