Kampen mot historien

Norsk fotballs stolthet har de siste årene vært preget av sparkede trenere, misfornøyde supportere og intern uro. Hva har gått galt i Rosenborg og vil klubben noengang komme tilbake dit den var?

Tekst Jo Moen Bredeveien
Foto Scanpix

Man måtte bare riste smilende på hodet: «Og det verste er jo at det var sant!».

Sangen Rosenborgvisa fra 1976 når sitt crescendo i linjene «Og e itj det typisk, da? Det eineste ordet som rime på sorg, det e Rosenborg».

20 år senere kunne vi ikke gjøre annet enn å le. Enn at det var slik? At Rosenborg ikke vant serien hvert år og at kamper mot Real Madrid, Bayern München og Juventus bare var en fjern drøm, noe som kanskje fantes inne i hodet til Nils Arne Eggen, men som ikke en gang han var gal nok til å si høyt?

Det er en varm sensommerlørdag i Trondheim. Det er fortsatt lenge til poteten tas opp i Orkdalen, men sesongen til Rosenborg Ballklub er over. Ute av cupen i mai og 14 poeng bak Molde i serien, og to dager tidligere røyk klubben ut av kvalifiseringen til Europaligaen.

Rosenborg sparket treneren Per Joar Hansen (dobbeltmester med RBK i 1988) 21. juli. Perry var mannen Rosenborg hadde bestemt at skulle føre klubben tilbake til røttene, tilbake til hurtig spill i lengderetningen, bevegelige indreløpere og spill i medløp. Prosjekt Perry varte i en og en halv sesong, og var preget av et lag som sjelden klarte å dominere kamper, et skuffet publikum, protestrop og til slutt en håpløs andresesong.

Ingen husker lenger at klubben var ett poeng fra seriegull i fjor, og at laget kom til cupfinalen. Det samles ikke på andreplasser i Trondheim, og enda mindre på tapte cupfinaler mot Molde.

Ut med Perry, og med assistenttrener Bård Wiggen (dobbeltmester med RBK i 1988). Inn med Kåre Ingebrigtsen (tre seriemesterskap og tre cupgull med RBK) som vikar ut sesongen.

På en pressekonferanse etter at han fikk sparken, snakket Per Joar Hansen om de urene kommandolinjene i klubben. Var det han eller sportslig leder som var sjefen? Hvem har siste ord i spillerkjøp? Og hvorfor får de samme bli sittende som sparker – og dermed også har ansatt – trener etter trener?

Det er disse spørsmålene supporterne, mediene og klubbveteranene vil ha svar på. Det finnes en følelse av at toget er i ferd med å gå for RBK som toppklubb, at det haster å finne tilbake til klubbens identitet. Klubben lover omgivelsene at den skal bruke høsten godt og at et nytt Rosenborg vil oppstå innen 2015. «Reisen til seriegull neste år er allerede i gang», heter det.

Det høres sikkert merkelig ut for folk som heier på andre norske lag, for Rosenborg er fortsatt medaljegrossist og Lerkendal er fortsatt landets klart mest besøkte fotballstadion. Men det er helt sant: Rosenborg er i krise. Igjen, eller fortsatt, om du vil.
Siden Nils Arne Eggen (to seriemesterskap og ett cupgull som spiller i RBK, 14 seriegull, seks cupmesterskap og sju deltakelser i Champions League som trener) ga seg i 2002, har klubben hatt ni trenere, hvorav en, Per Joar Hansen, har fått sparken to ganger. På de samme 12 årene har RBK vunnet fem seriegull, ett cupmesterskap og spilt tre ganger i Champions League.

Men en ting er tallene. Rosenborgs krise skyldes først og fremst en klubb som ligger i strid med seg selv. En klubb som framholder kontinuitet som en rettesnor kan ikke bytte trener hver 14. måned. Og i forlengelsen: En klubb som har skjemt bort publikummet sitt, kommer ikke langt med å samle på tredjeplasser.

2014 ble enda en «mellomsesong», slik 2008 var det, og 2011; sesonger der supporterne må vente fordi klubben er i ferd med å bygge seg opp igjen, ifølge de som styrer skuta.

Men nå, denne gangen, lover klubben nullstilling, samling i bånn, grundige prosesser. Enda en gang. Det er ikke første gang Rosenborg har lovet en storrengjøring og blanke ark i løpet av de siste 12 årene, siden Nils Arne Eggen avsluttet sin trenergjerning med nok et seriemesterskap og 1-1 hjemme mot Lyon i Champions League.

Lerkendal-legendene
Det er en annen entusiasme nå. Det er de enige om, kallene som ser treningen dagen før kampen mot Start denne lørdagen i strålende sol. Utover det er det en ganske slapp og rolig økt, og det scores utrolig få mål.

– Du angrer vel litt på den jakka nå, sier Rune Bratseth (11 seriemesterskap, tre cupgull og 11 deltakelser i Champions League som sportsdirektør i RBK) og peker på meg.

Bratseth, den tidligere sportsdirektøren, landslagskapteinen og Tyskland-proffen, sitter i shorts og følger med treningen, når han ikke prater fag og moro med Adresseavisens journalist, eller med Bjørn Hansen (sju seriegull og tre cupmesterskap fra trenerbenken), han som var assistenten til Nils Arne Eggen da klubben ble best og størst. Av og til mobber Bratseth Gøran Sørloth (fem seriemesterskap og tre cupgull) for at han aldri treffer når han prøver å klinke den i målet på banen.

Det er bare høvdingen selv som mangler. Han er ikke helt i form om dagen, men til tross for daglig dialyse av nyrene på sykehuset, sørget Nils Arne Eggen for å være med på Kåre Ingebrigtsens første trening noen uker tidligere. «Du vet kossn vi ska spæll?», spurte Eggen Micke Dorsin (fire seriemesterskap med Rosenborg), backveteranen som er løftet inn i trenerteamet, under treningen.

Ute på feltet hjelper Erik Hoftun (11 seriemesterskap, tre cupmesterskap og ni deltakelser i Champions League som spiller, to seriemesterskap som sportsdirektør) Kåre Ingebrigtsen med dagens trening. Hoftun har nå den noe spesielle rollen «assisterende trener med ansvar for spillerlogistikk og rapporteringsplikt til styret».

Vi som ser på: Journalister fra Adresseavisen, usikre barn som vil ha autografer, mødre som vil ta selfies med Rune Bratseth, noen supportere som har tatt pause fra supportercupen som spilles på nabobanene.

Og meg. Alle seriemesterskapene, alle oppturene, eventyret som begynte i 1988 da Nils Arne Eggen kom hjem til Trøndelag – jeg har vært med på alt sammen. Selv ikke Roar Strand (16 seriegull, fem cupmesterskap og 11 deltakelser i Champions League) har flere mesterskap enn meg.

Søndagen før jeg nå er på Lerkendal, sto jeg på en sliten tribune på Bekkestua og så Stabæk spille ut et RBK-lag med fire juniorer på benken. 4-1. Nå er jeg i Trondheim for å finne ut hva som har skjedd. Det trønderske fotballpublikum tåler ikke dette, jeg tåler ikke mer.

Ute på treningsfeltet skyter finske Riku Riski ti meter over mål fra sju meter.

Bjørn Hansen har et ærend, og må forlate treningen før den er ferdig. På vei ut forteller han meg hva han synes er en del av problemet: Bare uker etter at Nils Arne Eggen hadde sluttet i 2002, var det et problem som noen i klubben trengte et svar på. «Nils vet dette. Spør ham», sa Bjørn Hansen til dem da. Men det var det ingen som ønsket. Han hadde jo sluttet.

Det, skal det vise seg, er den eneste gangen noen forsøker å forklare Rosenborgs trøblete klubbdrift med fravær av Nils Arne Eggen.

Det er rolig inne på brakka. Det er fortsatt fem timer igjen til avspark mot Start, og bare klubbdirektør Tove Moe Dyrhaug og kjøkkenpersonalet er på plass.

Brakka er det mytologiske sentrum i Rosenborg Ballklub. Det er lite som minner om en tyskerbrakke lenger, klubben har bygd ut i takt med en esende administrasjon som følge av suksessen. Men fellesrommet, spisesalen, er som før. Nå lukter det kaffe og vafler. Lunsj koster 75 kroner, og ingen kan ta med seg sportsbilagene ut av brakka. Ellers er det åpent og gratis kaffe for alle.

På den ene furukledde veggen stirrer veteranlauget ned på meg. Eldar Hansen, Bjørn Wirkola, Kåre Rønnes, Nils Arne Eggen. Veggen mellom nytt og gammelt er en glassmonter, full av pokaler. Stappfull.

Gøran Sørloth setter seg på det runde bordet midt i brakka. Der sitter han og underholder alle rundt seg og de fleste andre. Steffen Iversen (seks seriemesterskap, ett cupgull og tre deltakelser i Champions League for Rosenborg), som er her som studioekspert for C More, setter seg ved siden av ham. De to legendariske Rosenborg-spissene diskuterer slovakiske Tomáš Malec, som ryktes å være på vei til klubben.

– Har de sjekket grundig nå da?

– Hvem vet? Må jo håpe det. Har han mange mål, da?

Gøran Sørloth er ellers faren til Aleksander Sørloth, junioren som er tatt opp i A-stallen og har fått en del innhopp i det siste, i en historisk tynn RBK-tropp. Vi supportere har enda større tro på Joey James Iversen, sønnen til Steffen. Han er riktignok bare åtte år gammel, men vi har da etter hvert lært oss å vente på at klubben skal bygge et nytt storlag.

Hatsanger og comeback
Start er Start og ikke noe å ta særlig på vei av, selv i strålende sol. Det fylles langsomt opp med folk på Nils Arnes plass, et slags Forum Rosenborgum på vestsiden av Lerkendal. Det nybygde Scandic-hotellet reiser seg høyt i mellom brakka og stadion, og på Nils Arnes plass strømmer gamle Rosenborg-sanger ut av en overbygd tilhenger. «Det eineste ordet som rime på sorg, det e Rosenborg».

Jeg ler ikke lenger.

Noen drikker øl på pizzarestauranten på vesttribunen, andre får ansiktsmaling, men de aller fleste kommer idet det nærmer seg kampstart. Rosenborg oppgir at det er 11500 mennesker inne på stadion. Litt mer enn halvparten av det stemmer nok bedre.

På supportertribunen, høyt oppe på østsiden av stadion, har kaptein Tore Reginiussen (ingen mesterskap med Rosenborg) og Morten Gamst Pedersen tatt plass sammen med meg og de andre syngende. De to er dagens forsangere, og drar merkelig ofte i gang «Vi hate Molde og Lillestrøm».

Ute på banen går Start opp til 0-2 før halvtimen er spilt. Men det skal vi ha: Vi holder motet oppe, både vi på tribunen og de der nede på banen. Rosenborg spiller en god førsteomgang, utligner før pause, og til tross for at spillerne ser slitne ut i andreomgang, avgjør utskjelte Aleksander Søderlund med sitt andre for dagen bare minutter før slutt.

Etter kampen er det bare 11 poeng opp til Molde, men la nå det ligge. «Vi skal alltid sende mye folk i angrep og jakte etter mål», sier Kåre Ingebrigtsen til rbkweb etter kampen, og det er mulig å drømme seg tilbake til 1994 igjen.

Det er god stemning på Lerkendal. Om det skyldes lavere skuldre siden årets sesong egentlig er over, ny trener eller tre poeng og morsom fotball mot Start, er vanskelig å si. Men det er latter og smil, og på overgangsvinduets siste dag har Rosenborg sikret seg en islending fra tyske Bochum.

En gruppe helt nye landsmenn får omvisning på Brakka, i regi av Røde Kors. Rosenborgs guide forteller, på et meget normert bokmål, om hvordan Rosenborg ble stiftet som Odd i 1917, ble Rosenborg, slo inspirasjonskilden Odd i cupfinalen i 1960 og ble en klubb å regne med i norsk fotball. Nytt cupmesterskap i 1964, så det første seriegullet i 1967… Ikke alle i gruppen på rundt 20 nyankomne fra Afrika og Midtøsten følger like intenst med. Nytt gull i 1969, dobbeltmester i 1971… Nedrykk, bunnpunktet, i 1977, gull i 1985…

«Og så», sier guiden, «får vi vår legendariske trener hjem i 1988, og vi blir mester nesten hvert år». Dobbeltmesterskap i 1988, 1990, 1992. 13 på rad fra 1992. «13!», sier guiden.

Mennene i gruppen følger straks mer med når Champions League-historien kommer opp. Rosenborg med hvert år mellom 1995 og 2002… Slo Blackburn, svenskene, Milan, Real Madrid, de tyske mesterne…

«Nils Arne Eggen sluttet som trener i 2002, men vi vant serien også noen ganger etter det», forteller guiden. 2003, 2004, 2006, 2009, 2010. «Men det er vårt siste», sier han. «Da var Nils Arne Eggen tilbake igjen, i et kort vikariat».
Og siden, har jeg lyst til å legge til slik at de nyinnflyttede virkelig skal skjønne den klubben de kanskje kommer til å heie på resten av livet, har vi famlet i blinde.

Trivdes i Trondheim
Da Nils Arne Eggen ga seg i 2002, med det ellevte seriemesterskapet på rad og den åttende deltakelsen i Champions League på åtte år, tok Åge Hareide over ansvaret på Lerkendal. Hareide var nøye utvalgt, og klar for klubben allerede under vårsesongen året før. Han var kanskje ikke en Rosenborger, mannen hadde altfor mange år bak seg i Molde til å kunne bli det, men han var et aktivt valg, en utvalgt trener. Det skulle bli lenge til neste gang en slik dukket opp på Lerkendal.

Hareide vant serien på en overbevisende måte – langt mer overbevisende enn det Nils Arne Eggens Rosenborg hadde gjort de to foregående årene. Hareide feilet i kvalifiseringen til Champions League (og vi sa til hverandre: «Var han ikke litt for defensiv hjemme mot Deportivo? Det ville aldri Nils Arne ha vært!»), men RBK gikk inn i UEFA-cupen og jeg, som bodde i Göteborg på den tiden, hvor finalen i turneringen skulle spilles, drømte om å se klubben min på Nya Ullevi (Helt seriøst. Vi trodde på slike ting for bare 11 år siden).

Men før en kamp borte mot Røde Stjerne i Beograd, ble Rune Bratseth intervjuet på TV og kunne opplyse at om Åge Hareide var blitt uspiselig for klubben. Hareide hadde bestemt seg for å overta landslaget.

Det, innrømmer Hareide i dag, angrer han litt på. Hareide trivdes veldig godt i Trondheim og i Rosenborg. Han kom til en klubb med en innarbeidet kultur og et etablert tankesett om hvordan fotball skal spilles. Han var selv en av Nils Arne Eggens lydhøre læregutter, og ønsket å videreføre og utvikle Eggens måte å spille fotball på.

– Det var selvsagt ikke lett å hoppe etter Nils Arne Eggen, men så lenge vi fulgte de retningslinjene som lå der, gikk det bra.

– Det høres ikke ut som om du hadde stort spillerom for egne tanker når du sier det slik?

– Det vil jeg ikke si. Ta overgangsspillet, for eksempel. Både i 2001 og 2002 var Rosenborg ganske svake i den norske serien, overgangsspillet satt ikke, det gikk for sakte. Det jobbet vi med, og nettopp overgangsspillet ble en styrke i 2003-sesongen, forteller Hareide på telefon fra Malmö.

Utover det rent sportslige, peker Åge Hareide på klubbkulturen som en styrke. Alle kjente rollene sine, og det fantes sterke bærere av Rosenborg-kulturen i alle ledd: Rune Bratseth som sportsdirektør og Ola By Rise (sju seriemesterskap, tre cupmesterskap og en sesong i Champions League som spiller, seks seriegull, to cupmesterskap og fem deltakelser i Champions League som assistenttrener, ett seriegull og én deltakelse i Champions League som hovedtrener) som assistenttrener, Nils Skutle i administrasjonen, styreleder Knut Skoglund, i tillegg til en garderobe full av spillere som Erik Hoftun, Roar Strand, Ståle Stensaas (åtte seriemesterskap, to cupgull og sju deltakelser i Champions League) og Ørjan Berg (åtte seriegull, tre cupmesterskap og seks deltakelser i Champions League).

– Det var en så innarbeidet kultur, og alle dro lasset i samme retning. Det var veldig, veldig bra å være i Rosenborg.
Mer enn ti år senere jobber Hareide med å etablere en lignende kultur i sine klubber, nå i Malmö, forteller han.

Kaos og kabinettspørsmål
Etter Åge Hareide ble Ola By Rise forfremmet fra assistent til ansvarlig. Han vil etter alle solemerker gå inn i historien som den eneste treneren i norsk fotballhistorie som har fått fyken etter å ha tatt seriegull og kvalifisert seg til Champions League i samme sesong.

By Rise har siden vært Drillos assistent på landslaget, og har nå skrevet boka Ballens bane om sine erfaringer. Han har hatt tid til å reflektere rundt hvorfor det er vanskelig å være trener i en klubb med en så rik historie som Rosenborg.

– Alt sammenlignes med den moderne suksessen. Og når denne er så tuftet på en sterk frontfigur, en slugger, som Nils, blir det vanskelig for alle som kommer etter ham.

Det er verken unaturlig eller urimelig at alt og alle i Rosenborg sammenlignes med den – fortsatt – nære storhetstiden. Men når lista ligger så høyt at alt annet enn verdensrekord er nedtur, er det vanskelig å få en positiv hverdag og mestringsfølelse, mener By Rise, som forteller at til og med Nils Arne Eggen var preget av presset om å kvalifisere seg til Champions League mot slutten. Det ligger så mye penger i potten at seier i siste kvalifiseringsrunde får konsekvenser for budsjettene i lang tid framover.

Selv var han kanskje for ung og lite erfaren til å takle å være hovedtrener i Rosenborg og alt presset som følger med, sier Ola By Rise.

Han sitter i styret i klubben i dag, og kan derfor ikke snakke så fritt som han kanskje skulle ønske. Men generelt mener han at kontinuitet og langsiktighet er nøkkelen til suksess. De riktige tingene må få virke over tid. Han husker de små skrittene klubben tok på veien ut i Europa etter at Norge var erobret i 1988: RBK røyk ut, på hodet, i 1989, -90, -91, -92 og -93.
– VG skrev «ta fra denne mannen passet» fordi Nils skjemmet oss ut i Europa.

Poenget er enkelt: Nils Arne Eggen og spillerne hans, og etter hvert en profesjonalisert organisasjon, fikk jobbe over tid, og til slutt fant de nøkkelen. Stammen i Eggens RBK spilte sammen, og ble bedre sammen, på hele 1990-tallet, og de som la opp, som Ola By Rise, kunne bli assistenttrenere eller få andre støttefunksjoner.

Medaljens bakside var at man ble sittende med en sterk spillergruppe, vant til å vinne, men som ble eldre og eldre. Det prøvde Ola By Rise å gjøre noe med som trener. Det bidro til dårlig stemning og noe som lignet på et spilleropprør. Ola By Rise stilte kabinettspørsmål – hadde han Rune Bratseths og styrets tillit til å gjennomføre de endringene han mente måtte til? Det hadde han ikke.

I By Rises siste seriekamp som trener for Rosenborg scoret Frode Johnsen tre minutter før slutt mot Lyn, og klubben kunne feire seriemesterskapet.

7. august sesongen etter trakk Per Joar Hansen seg som hovedtrener i RBK. Da lå klubben som hadde vunnet serien 13 år på rad, på åttendeplass i serien etter å ha tapt åtte av 16 kamper.

For andre gang på to forsøk hadde Rosenborg tydd til assistenten når en trener forsvant. Denne gangen gikk det riktig ille. Det ble ikke bedre av at Per Joar Hansen skulle ha med seg Nils Arne Eggen som mentor og konsulterende trener. En i utgangspunktet vingeklippet Perry hadde ikke den autoriteten som krevdes.

Da Per Joar Hansen sluttet, var det få som så for seg at han skulle komme tilbake til Lerkendal som Rosenborgtrener.
Samarbeidet mellom Nils Arne Eggen og Per Joar Hansen hadde ikke fungert. Eggen ville ikke tilbake som hovedtrener, men han klarte ikke å slippe klubben heller. Det gjør det utfordrende å bruke kompetansen hans: «Nils Arne klarer ikke å bare være med litt, han blir så engasjert», sier Rune Bratseth.

Jeg intervjuet Eggen for det svenske fotballmagasinet Offside høsten 2005. I Offside-reportasjen fulgte vi ham fra Spania og hjem til Trondheim, til hjemmekampen mot Real Madrid. Da var Per Mathias Høgmo blitt trener i Rosenborg. Nils Arne Eggen drev primært med foredragsvirksomhet i regi av klubben, og før kampen sto han foran trønderske næringslivsledere på et hotell i Trondheim og forklarte hvordan Real Madrid skulle slås: «Vi må gå ut som en hvit tornado», sa han, mannen som hadde slått samme lag 2-0 åtte år tidligere.

Per Mathias Høgmo hørte ikke det foredraget, og Rosenborg var aldri en tornado. Spanjolene vant 0-2.

Messias møter veggen
Per Mathias Høgmos korte periode som Rosenborg-trener er et lite mysterium. Vi kalte ham Per Messias etter at han kom inn og berget plassen i Tippeligaen høsten 2005 og dessuten kvalifiserte Rosenborg til Champions League (for tiende gang på 11 sesonger). Men det tok aldri av i seriespillet sesongen etter, og til sommeren var Rosenborg hektet av og Høgmo ble sykmeldt på grunn av utbrenthet.

Jeg snakket med Høgmo i forbindelse med saken jeg skrev om Nils Arne Eggen. Han kom med visjoner og med de samme diktene som han etter å ha blitt landslagstrener for Norge presenterte for hele nasjonen. Høgmo la om treningsregimet og laget et treningslaboratorium og har fått mye ros for den administrative delen av jobben han gjorde, men tilslutt ble presset for stort. Kanskje er det noe i det nåværende styreformann i Rosenborg, Ivar Koteng, sier: «Dette er den tøffeste jobben i Norge – alle kategorier inkludert».

Men jeg får aldri spurt Høgmo om dette. NFF og Høgmo vil ikke la meg intervjue ham til denne saken, først under henvisning til at Høgmo må fokusere på å ta ut troppen til landskampene, så, når jeg sier at Erik Hamrén har tid og at det svenske landslaget vel er i akkurat samme situasjon, at Høgmo «er i en spesiell situasjon» og «skal jobbe med alle klubbene» og derfor ikke ønsker «å analysere RBKs utfordringer etter Eggen». Når jeg tilslutt får forklart at jeg vil snakke med ham om hans periode i klubben og får lov til å sende spørsmål over til pressesjefen i NFF, får jeg svar på sms: «Hei, PMH takker nei til dette».

Da Høgmo ga seg, hadde Rosenborg hatt fire trenere på tre og en halv sesong. Igjen valgte klubben å forfremme en assistenttrener: Knut Tørum, hentet av Høgmo før 2006-sesongen, ble vikar ut året – og en megasuksess. RBK vant og vant, og endte som seriemester.

Da Høgmo formelt sa opp stillingen på slutten av året, ble Tørum ansatt som hovedtrener. Han var da 35 år gammel og satt med ansvaret for en spillerstall der flere av veteranene (Christer Basma (åtte seriemesterskap, to cupmesterskap og åtte deltakelser i Champions League, 34 år gammel), Bjørn Tore Kvarme (seks seriegull og to cupmesterskap, fire deltakelser i Champions League, 34 år), Vidar Riseth (tre seriegull, ett cupgull og to deltakelser i Champions League, 34 år), Ståle Stensaas (35) og Roar Strand (36) var like gamle som ham, og alle langt mer merittert.

Bare ti måneder senere var også han på vei ut av portene, til tross for at klubben igjen var kvalifisert til Champions League.
På den tiden var klubben i en situasjon som mest av alt minner om dagens: Det satt sportslige ledere på oppsigelse, det var liten langsiktighet i stallsammensetningen og den videre retningen var ikke peilet ut.

Tørum forteller, som alle de andre med fortid på trenerbenken i RBK, om en sterk klubbkultur og en arv som bør kunne bidra til en stor framtid, men som også kan bli en klamp om foten i dårlige tider. Da det buttet imot og både treningene og kampene holdt lavere kvalitet enn det man kunne ønske, kjente Tørum på trykket. Han erkjenner at han var for ung og at mye kunne vært gjort annerledes fra hans side, men først og fremst forteller han en historie om en organisasjon som ikke visste hvor den var på vei.

Rune Bratseths tid som sportsdirektør var over, han fikk en ullen stillingsbeskrivelse og satt på brakka og trakk i de lange trådene. Knut Torbjørn Eggen, sin fars sønn, kom inn som sportsdirektør, men i en rolle som var mer knyttet opp mot laget enn det Bratseth hadde vært. Han skulle sørge for at arven ble videreført.

– Det ble klønete for oss som var der. For meg som trener, var det vanskelig å føle at jeg hadde den autoriteten som krevdes, sier Tørum.

Knut Torbjørn Eggen og Tørum fikk ikke samarbeidet til å fungere. Og kanskje er dette den mest problematiske siden av arven etter tidenes klubbtrener: Rosenborg hadde under storhetstiden et treledersystem, der Nils Arne Eggen var sjefen, mens Rune Bratseth tok unna alt det Eggen ikke gjorde, og Nils Skutle styrte det administrative. Dessuten hadde klubben en styreleder med godt forhold til alle, som kjente klubben og aktørene og dermed meglet når det var nødvendig (ganske ofte).

– Etter at Eggen ga seg, ble det litt omvendt. De to andre, Skutle og Bratseth, og etter hvert også Knut Torbjørn Eggen, gjorde det de ville og følte måtte gjøres, og så fikk jeg, som hovedtrener, ta meg av det som var igjen, sier Tørum.

Rosenborg sto foran et generasjonsskifte, som klubben har gjort nesten uten stans siden 2000. For å kunne rydde opp og bygge stallen videre, måtte Tørum vite at han hadde tillit. Som Ola By Rise noen år tidligere, stilte han kabinettspørsmål. Svaret var negativt.

– Det var kjipt. Vi hadde brukt lite penger – dette var jo da finanskrisen kom innover norsk fotball – og vært lojale. Vi kunne ha gjort mye med det laget, om klubben hadde hatt ønsket og gitt oss tid.

Knut Tørum følte han hadde Nils Skutles tillit, men ikke de andre i sportslig avdeling. Hvem som bestemte, var ikke lett å vite. Rosenborg var blitt en klubb uten struktur.

Sesongen etter kom Erik Hamrén inn som hovedtrener. Han fikk tilnærmet frie tøyler til å forsterke laget.

– Føler du at det var urettferdig? Kunne du ha gjort det samme som Hamrén med tilsvarende ressurser?

– Kanskje. Men jeg er ikke sikker på at jeg klart å få like frie tøyler. Han sto på sitt og krevde, og det er en egenskap han har som jeg kanskje ikke hadde i like stor grad.

Tørum føler han hadde mer på gang enn det klubben innså. Laget spilte seg til Champions League, og flere av spillerne fikk erfaring av det. Det var et lag det kunne bygges videre på.

– Men klubben sa nei til det. De ville heller ha inn en ny trener og kjøpe et nytt lag. Og så fikk Hamrén tid, til tross for en dårlig 2008-sesong.

Knut Tørum sier han er blitt glad i Rosenborg, og ønsker klubben alt godt. Han vil ikke være bitter over at Hamrén ble satset på, i motsetning til seg selv.

– Det viktigste for Rosenborg framover er at klubben står samlet bak treneren, uansett hvem det måtte være, sier han.

“Rambo” og “Bruttern”
Kåre Ingebrigtsen forsyner seg med en kopp kaffe inne på brakka. Han ser på bordet der keepertrener Jørn Jamtfall (fem seriegull, et cupmesterskap og fem deltakelser i Champions League) og Trond Henriksen (fire seriegull, tre cupmesterskap, en sesong som hovedtrener i Champions League, to seriemesterskap som assistenttrener) sitter og fikler med telefonen.

– Er det utviklingsavdelingen, sier Ingebrigtsen til Henriksen.

– Men det er jo ingen utvikling, sier han til de andre, til kallene som sitter rundt bordene denne mandag formiddagen, og ler.

– Sånn satt de to her for sju år siden også, da jeg forlot klubben. Sendte sms og prata skit.

– Jeg kom i 1994 og har vært her siden, flirer Jørn Jamtfall til kallene på nabobordet.

Trond Henriksen, «Rambo» som spiller, kom til klubben i 1983. Han sto for en av klubbens største prestasjoner da han var vikar mens klubben ventet på Erik Hamrén i 2007- og 08, da han og spillerne hans slo – og spilte ut – Valencia på Mestalla.
Henriksen er spillerutvikler i klubben i dag. Sønnen hans, Markus, er en av spillerne som er kommet opp gjennom Rosenborgs junioravdeling de siste årene. Som de fleste andre, forlot han klubben etter noen gode sesonger. Utlandet frister mer enn Trøndelag og Tippeligaen.

Det, tror Henriksen, er en av utfordringene i norsk fotball og Rosenborg. Det er vanskelig å bygge lag. Før var spillerne i klubben i hele karrieren, i dag er det bare Micke Dorsin og Daniel Ørlund (to seriemesterskap) igjen av laget som spilte 2010-sesongen for Rosenborg.

– Vi streber etter kontinuitet, både på spiller- og trenersiden. Det går utover nivået at vi bytter hele tiden, hvert trenerskifte får konsekvenser helt ned til 16-åringene i klubben, sier han.

Rosenborg har utviklet mange spillere de siste årene: Markus Henriksen, Mushaga Bakenga, Jonas Svensson, Ole Selnæs, og noen år tidligere Per Ciljan Skjelbred og Alexander Tettey, for å nevne noen. Bare to av dem er i klubben i dag, og Selnæs har bare kontrakt ut året. Samtidig banker flere på døra.

– Vi må håpe at noen blir, og sørge for at vi får penger for dem som drar, sier Henriksen.

Han har hatt trenerjobben selv, og vet at den er tøff. Det kreves noe spesielt, noe annet, av en trener i Rosenborg. Nils Arne Eggen var spesiell. Det er ikke lett for disiplene hans, alle de som har vært innom eller fortsatt er i klubben, å være som Eggen, selv om de har lært av ham. Dessuten, sier Henriksen, er kravene så store.

– Historien vår blir jo bedre for hver dag som går.

– Tror du det hjelper at det vandrer så mange legender rundt her, og at Eggen lurer i kulissene? Hvem er den treneren som kan komme inn her og kreve autoritet?

– Det takler en sterk leder. Erik Hamrén taklet det, selv om hans meritter ikke var all verden før han kom til oss. Det bør ikke være et problem at vi er her.

På vei ut av brakka etter intervjuet med Henriksen, ser jeg det som minner veldig om ryggen til Mini Jakobsen (åtte seriegull, fire cupmesterskap og fem deltakelser i Champions League) idet han setter seg inn i en bil og kjører bort.

Det er ikke alle på brakka som er enig med Henriksen i at det er uproblematisk at det popper legender og kulturbærere ut av alle hull i trepanelet på brakka. Trond Alstad er organisasjonsleder i RBK. Han erkjenner at det «ikke bare er en plussfaktor» for nye koster på Lerkendal at så mange mener så mye om Rosenborg, og gjerne på bakgrunn av at de selv har vunnet mye med klubben. Det er ikke vanskelig å merke en viss frustrasjon over dem som gjerne vil ha innflytelse, men ikke ta ansvaret som medfølger.

Men sånn er det i Rosenborg. En klubb som ikke klarer å utnytte styrken i den arven Nils Arne Eggen etterlot seg, bør kanskje lete etter problemet andre steder enn i det som er skapt. Som Ola By Rise sier det: «Det ligger igjen en del arvesølv i kista etter Nils og oss som var med ham. Det må klubben lære seg å utnytte.»

Svenske med pondus
Det er delte meninger om Rosenborg under Erik Hamrén, både i supporterkretser og på brakka. Laget vant, javisst. RBK tapte én kamp i serien i Norge i 2009 og 2010. Men det var ikke Rosenborg-fotball, og kunne bli direkte kjedelig å se på, ifølge meg, andre supportere og Rune Bratseth.

Men en ting er alle enige om: Hamrén innbød respekt. Han kom til en klubb med en konge og en mengde prinser og krevde like fullt at ting skulle gjøres på hans måte. Under slagordene «attityd» og «bang, Barcelona, bang» brukte han siste halvdel av 2008-sesongen og vinteren fram til neste sesong på å skape et lag i sitt bilde, et lag som aldri tapte.

Også Erik Hamrén kjente på forventningene i Rosenborg, og bruker årets sesong som eksempel:

– Perry fikk jo sparken selv om laget lå på sølvplass, sier han på sin fordanskede (og nå mer rustne) versjon av norsk over telefonen. Det blir gjerne slik i en klubb med en så sterk leder, bare se på Manchester United, sier Hamrén. Selv snakket han gjerne om at Rosenborg ennå ikke var «et storlag» under sitt første år i klubben, men han fikk og tok den tiden og de ressursene som krevdes for å bygge et slikt lag. Klubben avviste bud på flere titalls millioner kroner for flere av spillerne under ham, samtidig som Anthony Annan, Rade Prica og Kris Stadsgaard ble hentet. Hamrén er selv litt oppgitt over inntrykket av at han bare brukte penger, og viser til at Alexander Tettey ble solgt for rundt 40 millioner kroner.

– Du omtales som sterk og tydelig av alle jeg har snakket med. Det var derfor du taklet presset?

– Det må man jo være som leder, uansett hvor man er. Og så må man ha litt flaks, ting må stemme. Og man må få gode resultater i en klubb som Rosenborg.

– Du fikk en del kritikk for måten laget opptrådde på, til tross for glimrende resultater i serien her hjemme?

– Det blir gjerne sånn med den fortiden klubben har. Men jeg følte støtte internt, fra de jeg jobbet med. Det er det en trener må forholde seg til. Jeg følte dessuten at jeg hadde supporternes støtte, det var bare enkelte i media som var kritiske.

Erik Hamrén følger fortsatt med på klubben han trente i litt mer enn to år, og han er enig i at utfordringene er ekstra tøffe i RBK, men det er heller ikke sånn at Rosenborg er den eneste fotballtrenerjobben som krever sitt, mener han.

– Hvordan skal Rosenborg igjen bli best i Norge?

– Klubben må være tålmodig og bygge seg opp igjen. Arven vil alltid være der, og må brukes. Men klubben – og kanskje enda mer supporterne og media – må også akseptere at det er en annen tid nå. Klubben må leve i nuet og se framover.

Med ryggen mot Eggen
Min far er en mer frustrert supporter enn meg. Jeg har akseptert at en fotballsupporter må tåle noen dårlige år og innsett at Molde får så mye penger at de kan kjøpe dyrere spillere enn det Rosenborg kan, og at det, i alle fall på kort sikt, vil gjenspeiles i kampen om å være best i Norge. Min far aksepterer ikke det.

Det kan skyldes mange ting, men han slår meg gjerne i hodet med at jeg bodde utenlands i så mange av de verste årene, årene under By Rise, Perry, Høgmo og Henriksen, og at jeg derfor ikke fikk med meg alle kampene på samme måte som han. (For the record: Jeg hørte alle kampene på webradio. Blant annet feiret jeg min kones bursdag i 2007, vår første sammen, med å høre kampen mot Valencia i 2007 på en café i México by, og jeg husker fortsatt skuffelsen foran radioen, på en strand ved Stillehavet, under Høgmos Rosenborgs første kamp i 2006-sesongen, da forventningene kræsjet i det som hørtes ut som en nitrist 2-2-kamp mot Lillestrøm.)

Men min far har et poeng. Det er faktisk kanskje et bedre poeng enn mannen selv har tenkt på, for det er ikke lenge siden man som fotballsupporter bare så hjemmekampene og de bortekampene man hadde anledning til å se live – ikke som nå, når familiemiddager og andre planer må tilpasses kamper mot Haugesund på web-tv. Supporternes forventninger er skyhøye, ikke bare til gull og trofeer, men til finspill og god fotball – i hver eneste kamp. Men hvor gode var Nils Arne Eggens RBK på Gjemselund i 1993, egentlig? Da de fikk juling 3-0? Spør ikke meg, for jeg så aldri den kampen. Det var det bare de 5808 som var tilstede som gjorde.

Det er ikke bare Trond Henriksen som sier til meg at klubbhistorien blir bedre og bedre for hver dag. Rosenborg var alltid gode under Eggen, sier vi, og glemmer den nitriste 16. mai-kampen mot Moss i 1996 (0-0), eller det grusomme 0-4 hjemme mot Brann i 1993.

I 2010 fikk vi, endelig, oppleve Nils Arne Eggens Rosenborg i denne vidunderlige nye verden med direkteoverføring av alle kamper. Rosenborgs åttende trener på åtte år var den største av dem alle.

Eggen overtok et råsterkt mannskap fra Erik Hamrén, som ble svensk landslagstrener i juni. Han vant serien, selvsagt gjorde han det. Med et snitt på 2,4 poeng på de 17 kampene han ledet laget. Til tross for et meningsløst tap mot Follo i semifinalen i cupen, var det helt vanvittig moro å ham tilbake igjen.

Men heller ikke Eggen var bare komfortabel med å hoppe etter seg selv i en ny tid. Blant annet hadde han et utbrudd mot spillerne da de takket oss supportere for kampen etter en seier mot Stabæk i gymsalen på Fornebu. At supportergrupper var blitt en viktig del av norsk fotball, var tydeligvis nytt for Eggen, og siden han og spillerne skulle rekke et fly hjem, ga han tydelig uttrykk for at det ikke fantes tid til dette tullet. Mannen var fortsatt den største og beste, men han var også godt voksen, og noen av medieutspillene føltes umotiverte, som om han ikke skjønte den nye kulturen med dekning hele døgnet og kontinuerlig diskusjon og analyse på nett.

Flere i klubben taklet heller ikke å samarbeide med Eggen.

Dessverre var det også Nils Arne Eggen som satt med treneransvaret for et av de svarteste enkeltkapitlene i klubbens nyere historie: Tapet mot FC København i kvalifiseringen til Champions League. Vi hadde en mistanke om det, vi visste det vel innerst inne, men nå var det offisielt: Rosenborg var ikke lenger kongen av Norden. Jeg har sjelden vært så opprørt som da Ståle Solbakken løp den mest hoverende æresrunden i fotballhistorien etter kampen i Parken.

Men det skulle bli enda verre. Mot penger og plast kan selv ikke de trønderske helter vinne, i alle fall ikke på kort sikt.

Store visjoner og store underskudd
Nils Arne Eggen ville fortsette som trener etter 2010-sesongen, men han fikk ikke lov. Erik Hoftun, sportsdirektør siden 2008, og styret ville bygge videre på Hamréns måte å spille fotball på, ikke gå tilbake til roten selv.

For Nils Arne Eggen var det kanskje en velsignelse, for de to seriegullene under Hamrén kostet dyrt. I 2009 tapte klubben 44 millioner kroner, året etter nesten 27. Delvis kom dette som en konsekvens av klubbens politikk: Den skulle satse seg tilbake til tronen, og dessuten hadde Nils Skutle, klubbens sterke mann på administrasjonen siden begynnelsen på storhetstiden, en visjon om at Rosenborg skulle opp i en omsetning på 600 millioner kroner i året (i 2013 omsatte klubben for 195 millioner kroner).

Begge deler feilet: Rosenborg ble aldri en klubb med sterke og mange nok bein å stå på til at pengene bare ville renne inn til sportslig satsning, og før sesongen 2011 solgte klubben hele stammen i laget til Erik Hamrén.

Det var kanskje ikke helt rettferdig ovenfor Janne Jönsson, mannen som skulle videreføre Hamréns prosjekt, erkjenner Erik Hoftun. Jönsson hadde nok ikke sett for seg at han skulle få ansvaret for et lag uten Annan, Demidov, Iversen og Stadsgaard da han bestemte seg for å forlate Stabæk.

Janne Jönsson fikk to sesonger før han fikk sparken. Han førte RBK til to tredjeplasser og kvalifiserte klubben til Europaligaen, men det var ikke nok. Nå, mindre enn to år etter at Eggen var uaktuell på grunn av den retningen klubben ville gå i, skulle klubben «tilbake til røttene».

Det er ikke morsomt å kritisere en mann som har fått mye kjeft fra før, og enda mindre når denne mannen er en levende legende. Men hvis Rosenborg er en klubb som har mistet retningen, må mannen som har vært øverste sportslig leder siden 2008 ha sin del av ansvaret. Det var Hoftun som frontet avgjørelsen om ikke å la Eggen fortsette i 2010, og det var Hoftun som frontet avgjørelsen om at klubben skulle gå tilbake til røttene bare to år senere.

Hoftun er utpekt som syndebukk av supporterne. Han skjelles ut etter noter på supporterforum, og under brorparten av kampene i vårsesongen ropte supporterne «Hoftun må gå». Det er ikke bare de dårlige resultatene som opprører. Vinglingen mellom sportslige prosjekt, en stadig mindre imponerende spillerstall, tapte penger som resultat av manglende forståelse for kontraktsinngåelse, viljen til å være med på de spenstige vilkårene rundt overgangen til Veigar Páll Gunnarsson fra Stabæk… Fansens liste er lang, og kanskje noe urettferdig. Men om trenerjobben i Rosenborg er Norges tøffeste, kommer nok ikke rollen som sportslig leder langt ned på samme liste.

Mannen som sitter foran meg og spiser lunch er nå assistenten til treneren han også er sjef for, men det er bare midlertidig og på overflaten. Selv om ingen vil innrømme det åpent, tyder det aller meste på at Erik Hoftuns tid som ansvarlig for sportslig avdeling i Rosenborg Ballklub er over.

Det er en ydmyk, for ikke å si ydmyket, mann som svarer på spørsmål om alle tabbene supporterne mener Hoftun har begått. Jo, han skulle gjort en bedre jobb med den skriftlige avtalen mellom Odd og Rosenborg om overgangen til Rune Jarstein (tabben kostet Rosenborg flere millioner kroner), men han var på det tidspunktet uerfaren og skulle egentlig ikke ha vært i de forhandlingene (Hoftun rykket opp fra stillingen som assisterende sportslig leder, en stilling som ikke fantes før eller siden, da Knut Torbjørn Eggen ble sykmeldt og senere gikk av). Jo, det skulle ringt noen bjeller før han la inn bud på Gunnarsson på de premissene som ble lagt, men styret skulle uansett ha godkjent et eventuelt akseptert bud, så klubben ville ikke ha gjennomført en handel. Og viktigst: Jo, det har vært for mye vingling i det overordnede sportslige prosjektet.

– Vi ønsket å bygge på det grunnlaget Erik Hamrén hadde lagt, men vi innså etter hvert at vi må spille på vår egen måte, på Rosenborg-vis, om vi igjen skal kunne hevde oss i Europa. Det handlet om å finne tilbake til vår identitet med fokus på offensiv samhandling. Derfor ønsket vi å gå tilbake til røttene.

Erik Hoftun får gode skussmål for innsatsen og arbeidskapasiteten internt i klubben, men har få tilhengere utenfor brakka. Han vil ikke svare på om han er fornøyd eller stolt over innsatsen som øverste sportslige ansvarlige i Rosenborg. Men han kjenner svaret på mitt spørsmål om hva tallrekken 1-1-3-3-2 betyr:
– Jo, det er våre siste sesongers plassering i serien. Og det er bra. Men samtidig er det ikke helt bra nok, for vi må forholde oss til at vi er Rosenborg, og at vi må spille på en måte som publikum setter pris på.

– Stemmer det at du er avskiltet som sportslig leder i Rosenborg?

– Styret skal gjennomføre en prosess for å vurdere rollefordelingen i sportslig avdeling. Jeg har ikke hørt noe om at jeg er ferdig, men vet at alle roller skal vurderes.

– Dere har nå ansatt to trenere som begge er sparket før to år er gått. Er det du som skal ha ansvar for å ansette også den neste treneren i Rosenborg?

– Det er styret som ansetter og eventuelt avsetter en hovedtrener. Jeg har en sentral i prosessen når en trener skal ansettes, men det er styret som tar den endelige avgjørelsen.

Hoftun sier at han ikke er sliten og lei, at han går på jobb hver dag for å gjøre sitt beste for klubben og at det ikke er avgjørende for ham å sitte som sportslig leder i Rosenborg. Klubben kommer først. I hverdagen på brakka ser jeg ham som energisk, men under samtalen med meg er han flere ganger på defensiven. Det tar på å ha den rollen han har når klubben leter etter seg selv. Jeg avslutter intervjuet med å si at det har vært en ære. Hoftun ser tvilende ut og sier «Javel?».

– Du er uansett hva som skjer og har skjedd, en av de store legendene i denne klubben, og en av mine store helter, sier jeg.
Alt i Rosenborg måles opp mot gullalderen, alltid. Janne Jönsson er inne på noe av dette: På telefon forteller han meg om den siste sesongen hans i Rosenborg (i moderne RBK-tradisjon dermed hans andre i klubben). Rosenborg hadde spilt seg fra første kvalifiseringsrunde til Europaligaen og helt til siste nåløye, polske Legia Warszawa. Rosenborg vant 2-1 hjemme og gikk videre, etter et sent mål fra Mix Diskerud.

– Da kunne en person med innflytelse på tribunen si at dette var jo ok, men vi måtte ikke tro at Legia var spesielt bra. Og det selv Legia hadde gått videre fra gruppespillet i samme turnering året før, sier Jönsson.

Det er flust med slike eksempler fra de siste 12 årene. Ola By Rise vant serien og kvalifiserte Rosenborg til Champions League i 2004. Vekk med ham! Knut Tørum tok et råsterkt seriemesterskap da han overtok for Per Mathias Høgmo midtveis i 2006-sesongen, og førte klubben til Champions League året etter. Spark mannen ut av klubben! Janne Jönsson tok to tredjeplasser og førte RBK til Europaligaen i 2012, etter å ha overtatt en voldsomt svekket stall etter Erik Hamrén. To sesonger må da være nok med så svake resultater? Bort og vekk!

Full disclosure: Jeg var enig i alle sparkingene da de fant sted. Men en ting er omgivelsene, supporterne. Jeg kan mene hva jeg vil, og bare sjelden roper jeg så frustrert og høyt på kampene at spillerne kanskje, om vinden er god, kan merke at jeg raser og bare vil slippe dette, og hva jeg gjør foran skjermen er bare mitt, mine venners og, i mindre sosiale kampsituasjoner, min kvinnes problem.

Men klubben selv?
Jönsson sier at han sov godt som trener i Rosenborg – han er ikke misfornøyd med det laget fikk til under ham. Joda, den første sesongen var ikke bra nok spillemessig, men han overtok et lag uten stamme. Og i sesong to satt spillet bedre, Rosenborg slapp inn færrest mål i Tippeligaen samtidig som laget skapte sjanser framover.

– Jeg aksepterer at kravene er høye og er ikke bitter. Jeg vil også bli bedre hele tiden, så jeg skjønner at klubben ikke er fornøyd med tredjeplasser. Men man må passe seg så historien ikke bare blir en klamp om foten. Vi slo ut Legia og kvalifiserte oss til Europa med en ung stall. Nei, det var ikke like bra som på 1990-tallet, men det var bra for Jonas Svensson, Fredrik Midtsjø og for Ole Selnæs. De fikk erfaring fra høyere nivå. Husk også at vi tok seks poeng i en tøff gruppe, sier Jönsson.

Jönsson snakker om idrettskulturen i Trøndelag, som er imponerende også utenfor fotballbanen. Det kan være tyngende, men bør være en styrke. Men da må klubben dra i samme retning.

– I Stabæk-miljøet forteller de om hvordan de bygget på dine sterke sider og hjalp deg på de områdene der du kanskje ikke var like sterk. Var det slik også i Rosenborg?

– Stabæk var med på å bygge meg god, absolutt. Men jeg følte meg heller ikke motarbeidet i Rosenborg. De tok et valg om å gå tilbake til røttene. Jeg føler at jeg kunne være riktig mann for et slikt prosjekt, men jeg aksepterer avgjørelsen.

Høvdingen
Det er mulig å dra paralleller til IFK Göteborg, eller til Liverpool. Utenfor fotballen kan man dra til å se på The Rise and Fall of the Roman Empire, eller på Det britiske imperiets fall. Interne faktorer og eksterne faktorer i skjønn forening. De andre har tatt igjen Rosenborg, på mange måter. Det er jo faktisk slik at også motstanderne vil vinne kamper og jobber for å bli best. Og selv om det gjør vondt å innrømme: Molde har, i en ekkel kombinasjon av god drift og drøye tilskudd fra Røkke og venner, lykkes i å passere Rosenborg og bli et pengedopet lokomotiv i norsk fotball.

Mest relevant i tilfellet Rosenborg er det nok likevel å hente kunnskap fra organisasjonsforskningen. Rosenborg har aldri vært bare Nils Arne Eggen, men han har en klar majoritet av aksjene i klubbens suksess, som Ola By Rise sier det. Som så mange andre sterke menn, er ikke hans største styrke å peke på en arvtager som fungerer (stikkordene Manchester United, Alex Ferguson og David Moyes ringer kanskje en bjelle?).

Problemet med litteraturen om de stores fall, er at det er så fordømt vanskelig å finne troverdig litteratur som viser veien ut av uføret. Og det er der Rosenborg befinner seg i dag.

Og så kom Per Joar Hansen. Under store protester, også mine (men bare på telefon til min far eller på pub med venner) ble Hansen ansatt som hovedtrener foran 2013-sesongen, med Bård Wiggen (ansatt noen måneder tidligere) som assistenttrener. Klubben kalte det tilbake til røttene, men tross to sølv (godkjent, men ikke mer) var det ikke mye som minnet om gammel storhetstid på Lerkendal.

Når spillerne etter hvert mistet troen på trenerne – noen av dem ville ikke skrive ny kontrakt om trenerne fortsatte og flere i og rundt klubben sier at det ikke var morsomt å være Rosenborger i vårsesongen i år – og resultatene uteble, måtte Hansen gå, og Wiggen med ham.

Hansen vil ikke møte meg, han sier han er ferdig med saken og vil gå videre. Han viser til pressekonferansen der han snakket om strukturelle problemer i sportslig avdeling og mangel på konsekvens for styremedlemmer og andre som ansetter og sparker og selv blir sittende.

Han forteller på telefon om en klubb som ikke vil lytte til signaler utenfra, heller ikke fra Bård Wiggen, en assistenttrener som har vært ute i Europa, i FC København og 1.FC Köln, og lært. Wiggen har spennende briller, og nå er han ute av klubben, sier Hansen.

– Selv om dere to ser ut til å ha samarbeidet godt, var Wiggen ansatt før deg. Du fikk dermed ikke fikk velge ditt eget støtteapparat?

– Det stemmer.

– Og nå har klubben ansatt Kåre Ingebrigtsen og tilbudt ham en toårskontrakt, uten at en eventuell ny trener er forespurt?

– Det er riktig, det. Men jeg er ferdig med dette. Du bør heller snakke med Bård Wiggen.

Wiggen svarer aldri på mine henvendelser om et intervju.

Nå sitter Rosenborg med sluttpakkeutgifter på rundt 10 millioner kroner etter å ha sparket Jan Jönsson, administrativ leder Hroar Stjernen (ansatt mindre enn ett år før han fikk sparken) og Hansen og Wiggen på mindre enn to år.

Rosenborgs nye sterke mann heter Ivar Koteng, klubbens styreleder i to år nå. Han er blitt en holden mann på eiendom, og er ikke kjent som en mann som legger fingrene i mellom. Det har han ikke gjort i Rosenborg heller. Koteng er på mange måter det mange av supporterne har ventet på: Personen som røsker opp i en organisasjon som har gått seg vill. Under en times prat sparker han hardt på kulturen i fotballen (gammeldags og machotøvete), treningsregimet i fotballen (for dårlig, her må man lære av andre idretter) og journalister (vi må slutte å tro at vi er fotballeksperter, for det er vi ikke). Men han har tilsynelatende fått klubbens økonomi på rett kjøl, Rosenborg styrer mot et budsjettert underskudd på rundt seks millioner kroner i år, mot 13 millioner i fjor og rekorden på 44 millioner under Erik Haméns første sesong.

Koteng påberoper seg ikke sportslig kompetanse, men vi blir sittende å diskutere kravspesifikasjoner til ny trener i Rosenborg lenge likevel.

– Det høres ut som om du leter etter en Eggen som er 25 år yngre enn det Nils Arne Eggen er i dag, sier jeg.

– Det gjør kanskje det, sier Koteng.

Men han understreker at det ikke er tilfelle. Klubben skal søke bredt, og når en ny trener er ansatt, skal han backes av hele organisasjonen.

– Blir det Kåre Ingebrigtsen?

– Det kan det bli. Vi skal bruke høsten på dette.

– Om det ikke blir Ingebrigtsen: Hvorfor har dere da tilbudt ham en toårskontrakt? Bør ikke en trener få velge sitt eget støtteapparat?

– Kåre har fått tilbud om engasjement i sportslig avdeling, men i hvilken rolle er ikke avgjort ennå.

Nå har han, administrasjonen, styret, den avskiltede sportslige lederen og resten av klubben en hel høstsesong på å finne den riktige treneren. Koteng er ikke med på at det begynner å nærme seg siste mulighet for å finne riktig person, «jeg kan ikke tenke sånn», sier han. Men det er bare ikke lett, erkjenner Koteng. Han leter tross alt etter en person som skal fylle det han kaller Norges vanskeligste jobb.

Erik Hoftun er nettopp ferdig med lunchen, og Kåre Ingebrigtsen stikker hodet innom og spør om alt er klart til i morgen. Han må hjem, det er fortsatt en del ting som mangler før huset er beboelig.

Ingebrigtsen ble hentet hjem fra Viking for å være vikar ut året. Han hadde ikke gjort dette for noen andre.
– Rosenborg er mitt lag, Trondheim er min by, sier han.

Han er klar på hvordan hans Rosenborg skal framstå i høst, og hvordan klubben bør framstå framover: Klubben må finne tilbake til det som har funket, og bygge på det. Rosenborg har mistet litt av identiteten under alle trenerskiftene, og mistet kontakten med arven som ligger i klubben. Han skal bruke høsten på å føre den tilbake til røttene, men vil heller kalle prosjektet «framover inn i framtiden».

Nils Arne Eggen og Bjørn Hansen er hans mentorer og de som la grunnlaget i Rosenborg. De skal ikke kopieres, men bygges videre på. Det skal være gøy å spille for og heie på Rosenborg. Klubben må samle seg og stå bak et prosjekt som handler om å vinne sammen, sier han. Ingebrigtsen selv skal ikke være vanskelig å be om å assistere en ny trener, sier han. Om vedkommende er eller viser seg å kunne bli en ekte Rosenborger, selvsagt.

– Du virker avslappet nå. Men hva skjer om du er hovedtrener også neste år, og så åpner vi sesongen katastrofalt og ligger på åttendeplass?

– Det skjer ikke.

– Og om vi ligger på tredjeplass når sesongen nærmer seg slutten…

– … Så slår vi Molde i siste kamp og vinner serien!

På vei ut av brakka snur Ingebrigtsen seg og sier til Hoftun:

– Når er det høvdingen kommer i morgen?

– Klokka 12, svarer Erik Hoftun.

Om det skulle være tvil: «Høvdingen» er Nils Arne Eggen. Han skal gå gjennom Rosenborgs siste kamper sammen med sine to gamle spillere og elever, de som akkurat nå, høsten 2014, har ansvaret for å få Rosenborg Ballklub på rett kjøl.

– Jeg kjøper hockeyhjelm!, slår Ingebrigtsen fast.

– Og visir, roper han idet han er på vei ut døra.

Note: Fem dager senere taper Rosenborg 3-1 borte mot dumpekandidat Brann i Bergen.