Fotballen er blitt den største sporten også i verdens største land. Nicolas Anelka er trolig bare den første i rekken av superstjerner til kinesisk fotball.
Tekst Lars Sivertsen
Nicolas Anelka har aldri vært redd for å gå sine egne veier, men selv etter hans standarder virket overgangen til Shanghai Shenhua som et noe eksentrisk trekk. Dersom han på død og liv skulle gjøre et siste storinnskudd i egen pensjonskasse, kunne han vel ha gjort det i MLS eller en oljestat, som en normal superstjerne? Men selv om det neppe var noe annet enn alle nullene i kontraktstilbudet som tiltrakk Anelka til den kinesiske Superligaen, er det ting som tyder på at noe er i ferd med å skje i Midtens rike. Er Kina i ferd med å utvikle seg til en stormakt også på fotballbanen?
Made in China
«Den tidligste formen for fotball som det finnes vitenskapelige bevis for, er en øvelse fra en militærmanual som stammer fra det andre og tredje århundret f.kr. i Kina», heter det på FIFAs offisielle nettsider. Sporten de sikter til heter cuju, og ble brukt som en treningsøvelse for soldater. Nøyaktig når sporten oppsto er uklart, enkelte hevder det kan ha vært flere tusen år f.kr., men det som er sikkert er at cuju var nokså utbredt som en treningsøvelse under De stridende staters tid (ca. 475 f.kr. til 221 f.kr.). Senere, under Han-dynastiet (206 f.kr. til år 220) spredde spillet seg fra militæret til det keiserlige hoff og resten av overklassen. Cuju gikk ut på at en lærball fylt med fjær skulle sparkes gjennom en rund åpning med en diameter på bare 30 til 40 centimeter. Dette høres kanskje ut til å være enkelt nok, problemet var bare at denne åpningen satt mellom to bambuspåler som gjerne var 10 meter høye. Å score et mål krevde ekstreme ferdigheter, og dyktige spillere ble sett på som kunstnere. Wudi, en av keiserne under Han-dynastiet, var en så stor tilhenger av cuju at etter å ha erobret Sentral-Asia, beordret han at alle rikets dyktige cuju-spillere måtte flytte til hovedstaden slik at han kunne se dem spille. Wudi skal ha sett kamper i dagevis, og av og til insistert på å bli med selv. Spillet ble gradvis mer og mer populært, og senere, under Song-dynastiet (920-1279), hadde cuju spredd seg til alle klasser av samfunnet. Flere forskjellige former av spillet utviklet seg, men ballen som skulle sparkes gjennom en åpning forble grunnelementet. På dette stadiet fantes det profesjonelle cuju-spillere, og disse var riktig populære blant den sivile befolkningen. Det sies også at det under Song-dynastiet var en spiller som utmerket seg så voldsomt på cuju-banen at han ble utnevnt til statsminister. Under Ming-dynastiet (1368-1644) gikk imidlertid spillet av moten og døde gradvis ut.
Målvakten Mao
Når det vi i dag kaller fotball ble innført i Kina, var det altså som en vestlig import, til tross for at kineserne altså hadde en kultur for ballsparking som gikk minst 2000 år tilbake i tid. Tidlig gjorde også Kina det nokså skarpt, på 1920 og 1930-tallet var Kina et av de sterkeste asiatiske landslagene. Da den kinesiske borgerkrigen (1927-1950) endte i seier for kommunistene, ble landslaget begrenset til å bare spille kamper mot land som anerkjente den unge folkerepublikken. Med unntak av et mislykket forsøk på å kvalifisere seg til VM i 1958, spilte Kina i denne perioden derfor hovedsakelig mot land som Burma, Nord-Korea, Nord-Vietnam, Mongolia, Sovjetunionen og Sudan. Mao Zedong var selv i sin ungdom keeper på et amatørlag hjemme i Hunan-provinsen, før han ble så opptatt med revolusjonære aktiviteter at keeperkarrièren ble lagt på is. Men landets kommunistledere var altså i utgangspunktet positive til fotball. Etter at et lag fra Folkets frigjøringshær i 1956 tapte mot et ungdomslag fra Jugoslavia, møtte Mao de seirende ungguttene og sa til dem: «Vi tapte mot dere nå, og kanskje vi vil fortsette å tape i 12 år. Men det ville vært veldig fint å vinne i det trettende året». Men i årene som fulgte lå ikke forholdene i Kina spesielt godt til rette for sportslig utvikling: I 1958 satte Mao i gang «Det store spranget», som førte til hungersnød og titalls millioner døde, og disse uårene ble fulgt av et tiår med kaos og galskap under Kulturrevolusjonen (1966 til 1976).
Saksøkte ubrukelig landslag
De siste tiårene har Kina opplevd en eksplosiv økonomisk vekst og vært gjennom en dramatisk moderniseringsprosess, men fotballen i landet har blitt liggende i bakevjen. Siden Kina på slutten av 1970-tallet sluttet seg til FIFA igjen, har de kun kvalifisert seg til VM én gang (i 2002, og da røk de ut i gruppespillet etter tre tap, med ni baklengs og ingen scorede mål). Mens Japan, Sør-Korea og selv Nord-Korea har maktet å markere seg til en viss grad internasjonalt, er Kina så dårlige at en fotballfrelst kineser i 2010 faktisk saksøkte landslaget for generell ubrukelighet. Ifølge Beijing Times mente mannen at landslaget hadde signert en «usynlig kontrakt» med befolkningen og hadde et ansvar for å spille godt, men at de hadde sviktet på alle punkter. Kina ligger i skrivende stund på 74. plass på FIFA-rankingen, bak land som Irak, Usbekistan, Burkina Faso, Armenia og Kapp Verde. Kinesisk klubbfotball står det ikke spesielt mye bedre til med. Kun én gang har en kinesisk klubb vunnet Asias Champions League. For å sette det i kontekst betyr det at Qatar, som har 1,6 millioner innbyggere, har produsert flere asiamestre på klubbnivå enn Kina, som har 1,3 milliarder. Xu Guoqi, forfatter av Olympic Dreams: China and Sports, 1895-2008, oppsummerte det i en artikkel i Washington Post: «Når det gjelder vår elskede sport er ikke Kina bare Asias syke mann, Kina er verdens syke mann».
For fotball er Kinas elskede sport. Før VM i 2002 skal så mange som 170 millioner nye TVer ha blitt solgt i Kina, fordi alle ville følge landslaget i sin første og så langt eneste VM-opptreden. «Fotball er definitivt Kinas mest populære sport. Basketball er også populært, men basketball er ikke i nærheten av å gripe hele befolkningens oppmerksomhet på samme måte som fotball kan,» forteller Cameron Wilson, en skotskfødt journalist som har bodd i Shanghai siden 2005. Men Kinas forhold til fotball er litt sammensatt: Store anledninger som VM og Asia-mesterskapet fanger hele nasjonens oppmerksomhet, men det er kun en minoritet som faktisk går og ser kamper i den hjemlige serien. Når det er sagt, har Kina 1,3 milliarder innbyggere, så en liten minoritet er fortsatt veldig mange mennesker: I 2011 hadde den kinesiske Superligaen et publikumsnitt på 17.600 (det er faktisk bare seks ligaer i Europa med høyere snitt).
«For å være ærlig så var supporterkulturen lenge det eneste positive med fotballen i Kina,» forteller Wilson. «Supporterne her er like entusiastiske som i Europa, kanskje egentlig mer, fordi de lever i et univers der de egentlig ikke har så mye å være entusiastiske over. Så de som faktisk følger et lag her, de utgjør en virkelig hard kjerne. Mange av de har organisert seg på samme måte som italienske ultras». Fordi Kinas styres etter et sosiopolitisk ideal som kalles «Det harmoniske samfunn», en slags totalitær kardemommelov der myndighetene har nulltoleranse for alle former for uro og konflikter, har fotball for mange blitt en ekstra viktig sikkerhetsventil. «Tradisjonelt finnes det en veldig sterk rivalisering mellom Beijing og Shanghai, og fotballstadion er kanskje den eneste plattformen der folk kan gi direkte uttrykk for denne rivaliseringen. De kan rope og banne og hoppe opp og ned, og det er en stor del av appellen.» Spørsmålet er bare hvordan noe av massehysteriet og den ekstreme interessen rundt store turneringer kan oversettes til bredere interesse for landets hjemlige serie. På kort sikt kan penger være noe av svaret.
Vil revolusjonere fotballen
Sjokksigneringen av Nicolas Anelka rettet vestlige mediers oppmerksomhet for alvor mot Kina, men den kinesiske fotballrevolusjonen begynte allerede i fjor. I februar, før sesongen begynte (den kinesiske Superligaen er en sommerliga), hentet den nyopprykkede klubben Guangzhou Evergrande brasilianeren Cleo fra Partizan. Cleo er kanskje ingen superstjerne, men han hadde gjort det skarpt nok på Balkan til å tiltrekke seg oppmerksomhet fra større klubber, og Evergrande måtte ut med hele 3,2 millioner euro i overgangssum. Dette var ny kinesisk overgangsrekord. Så, midt i sesongen, hentet klubben argentineren Dario Conca fra Fluminense. Conca hadde to ganger blitt kåret til årets spiller i den brasilianske ligaen og var ønsket av en rekke europeiske klubber, men Guangzghou Evergrande tilbød Conca en to-og-et-halvtårskontrakt med en totalramme på 25,6 millioner euro. Avtalen gjorde Conca til en av verdens ti best betalte spillere. «Selv om han ikke er et stort navn, som Anelka er, så har kvaliteten hans og prestisjen i den signeringen hatt en massiv effekt på Superligaen.» forteller Wilson. Hvorfor var plutselig Guangzhou Evergrande i stand til å betale slike lønninger? Den kinesiske sportsavisen Titan Sports skriver at Conca var startskuddet for en planlagt revolusjon for kinesisk klubbfotball. Avisen siterer en anonym eiendomsbaron som sier at «Landets øverste lederskap har beordret at fotballen skal utvikles i stor skala.» 13 av 16 klubber i den kinesiske superligaen eies av eiendomsbaroner eller milliardærer med store interesser i eiendomsbransjen, og Kinas sentrale myndigheter skal ha oppmuntret disse til å investere millionbeløp i fotballen. Det rapporteres også om at mange av dem har fått kjøpe billig land av lokale myndigheter som takk for sine investeringer. Dette høres kanskje vanvittig ut, men i Kinas litt merkelige blandingssystem, der kommunisme og kapitalisme går hånd i hånd, er det ofte slik det fungerer: Myndighetene ber private selskaper om å gjøre ting. Gjør man som de sier går det bra med selskapets forretninger, gjør man det ikke går det ille. Slik er det gjerne i Kina. Guangzhou Evergrandes eier, Xu Jiayin, er også styreformann i eiendomsfirmaet Evergrande Real Estate Group, og han har lovet å investere 100 millioner dollar i klubben. Nyopprykkede Guangzhou, med Cleo og Conca i spissen, vant serien og så en økning i tilskuertall fra rundt 20 til rundt 50 tusen tilskuere på hver hjemmekamp. Slikt får ringvirkninger, og noen måneder senere kunne Shanghai Shenhua annonsere at de hadde hentet Anelka og gitt ham en kontrakt som var enda fetere enn Concas. «Shanghai mener de er den beste byen i Kina, den mest moderne byen, byen som leder veien i Kinas modernisering, Shanghai ser virkelig seg selv som nummer én på alle områder. Og fotballaget er en direkte måte å uttrykke dette på. Så det er ikke overraskende for meg at Shanghai Shenhua nå har funnet penger nok til å overgå Guangzhou. Og jeg tror definitivt at det vil komme flere store spillere til Kina», tror Wilson.
Shanghai Shenhua eies av milliardæren Zhu Jun, som for et par år tilbake siden forsøkte å kjøpe Liverpool. Nå virker han å ha innsett at det er fullt mulig å bruke store penger på fotball også i hjemlandet. Men er ikke bare klubbene som nyter godt av storinvesteringer, Wang Jianlin, enda en eiendomsbaron, har donert 77 millioner dollar til landslaget for bruk på treningsprogrammer. Mer enn noe annet illustrerer alt dette at det kinesiske lederskapet har registrert folkets ekstreme misnøye med hvor elendig det står til med kinesisk fotball, og derfor oppmuntret landets storkapital til å investere. Ligaen opererer med en 3+1-regel, det vil si at hvert lag bare kan ha fire utlendinger, hvorav en må være asiat, så en sannsynlig utvikling vil være at andre storlag i divisjonen, som Beijing Guoan, Guizhou Renhe og Tianjin Teda, vil hente seg en vestlig stjerne eller to. Samtidig er det ikke sikkert at det er så enkelt som det, det finnes en menneskelig faktor som må vurderes: Det å flytte til Kina kan for mange være nesten som å flytte til en annen planet.
Omfattende korrupsjon
«De kommer til å få det tøft, de kommer til å få det jækla tøft», forteller Daniel Nannskog, som spilte halvannen sesong for Sichuan Guancheng mellom 2003 og 2004. «Men det avhenger også av hvor du havner i Kina. Havner du i Shanghai eller i Beijing så er livet mye lettere, men jeg havnet jo midt i Kina i en by som heter Chengdu, og det var veldig tøft. Det var ikke så mange vestlige folk der, og da blir det mye tøffere.» Nannskog advarer også mot mulige kommunikasjonsproblemer, for det er ikke lett å skli inn i et miljø når du trenger tolk for å forstå hva folk sier. «Det var vanskelig for meg at man ikke kan kødde i garderoben så mye som jeg ville. Det var det som gjorde at jeg avbrøt kontrakten og dro hjem igjen, det sosiale, at jeg ikke fikk være helt meg selv på grunn av språkbarrièren.» Mange klubber i verden prøver å løse dette problemet ved å kjøpe mange spillere fra en bestemt kultur, Shakhtar Donetsk har for eksempel en liten enklave på åtte brasilianere på førstelaget sitt, men 3+1-regelen gjør dette vanskelig i Kina.
All denne investeringen er vel og bra, men spørsmålet er om det kinesiske lederskapet her har gjort seg skyldig i å kaste penger etter problemet, fremfor å identifisere hva problemet faktisk er. Simon Kuper sa under sin Q&A på Skudeneshavn internasjonale litteratur og kulturfestival i høst at det egentlig bare er to ting som kan stoppe fotballens popularitet: Kampfiksing og tribunebråk. «For dersom folk ikke lenger kan tro på at det de ser er ekte mister de interessen, og dersom de risikerer å få en flaske i hodet når de går på kamp, blir de heller hjemme». Spesielt kampfiksing og korrupsjon er et stort problem i kinesisk fotball. I sluttminuttene av oppgjøret mellom Qingdao Hailifeng FC og Sichuan FC i september 2009 skjedde det noe veldig, veldig merkelig. På stillingen 3-0 til Qingdao slo en av lagets forsvarspillere en merkelig hard pasning tilbake til keeper, som bare såvidt fikk stoppet ballen fra å gå inn. Han hadde akkurat satt ballen i spill igjen da Qingdaos assistenttrener ropte på ham. Keeperen snudde seg mot benken, og mens han så bort chippet en av forsvarsspillerne ballen over hodet hans. Kula var igjen på vei mot feil mål, men denne gangen dabbet den såvidt utenfor. Dommeren blåste av. På tribunen var Qingdaos eier, Du Yunqi, rasende. Han innrømmet senere ovenfor etterforskere at han akkurat hadde tapt et veddemål om at det ville bli scoret fire mål i kampen. «Etter kampen var sjefen sint og skjelte meg ut, han sa jeg var ubrukelig og at jeg ikke en gang kunne rigge en kamp,» sa en nedtrykt assistenttrener på riksdekkende TV senere. Den latterlige episoden var kanskje et absolutt lavmål, men det var på ingen måte en isolert hendelse. Song Weiping, eier av laget Zhejiang Lucheng, sa til Los Angeles Times tilbake i 2002 at «Vi innså at kinesisk fotball er skitten. Men vi visste ikke hvor skittent det var. Det var kun etter vi kom inn i bransjen at vi innså at å bestikke dommere var standard prosedyre. Jeg kan si at ni av ti dommere har blitt tilbudt eller mottatt bestikkelser.» En etterforskning av kampfiksing i Singapore i 2007 ledet myndighetene der til kinesiske ringledere, og da de ble orienterte oppdaget også kinesisk politi irregulariteter. Dette utløste en større etterforskning av kampfiksing og korrupsjon i kinesisk fotball som gikk over to år, fra 2009 til 2010, og resulterte i at over 20 personer ble arrestert. Det var dommere, eiere og byråkrater fra fotballforbundet – faktisk var fotballforbundets leder Nan Yong en av de arresterte. De som ble bragt for retten kunne fortelle at etterforskerne bare hadde truffet toppen av et isfjell. Dommeren Huang Junjie var en av de tiltalte, og han kunne på riksdekkende TV fortelle at han en gang måtte avslå en bestikkelse fra en klubb fordi han allerede hadde fått beskjed om å rigge kampen av en av lederne i det kinesiske fotballforbundet. Nan Yong skal ha innrømmet at spillere kunne kjøpe seg plass på det kinesiske landslaget for 100.000 yuan (ca. 90.000 kroner). Det kom ikke som noe sjokk, for over en toårsperiode for noen år siden ble over 100 forskjellige spillere tatt ut i kinesiske landslagstropper. Det var tydelig at ikke alt var helt som det skulle. Korrupsjonskulturen har også vært vanskelig å håndtere for vestlige trenere som har jobbet i Kina. Nederlenderen Arie Haan, kanskje best kjent for å ha scoret et vanvittig mål mot Italia i VM i 1978, var i 2009 trener for Chongqing Lifan FC. Etter at laget hans fikk idømt et kontroversielt straffespark mot seg i en kamp mot Beijing Guoan, kokte det over for Haan. Han gikk bort til fjerdedommeren, tok ut en bunke med 100 yuan-lapper fra lommen sin, viftet de i ansiktet hans og ropte «trenger du penger?!». Normalt ville episoden blitt sett på som en barnslig gest fra en trener som ikke klarte holde sinnet under kontroll, men når det er etablert at korrupsjon og kampfiksing er et utbredt problem, vil mange tenke at nederlenderen kanskje hadde et poeng. Men Beijing bommet på straffesparket, Chongqing vant kampen 3-2 og Haan ble suspendert og bøtelagt.
FIFA lukker øynene
Selv om etterforskningen i 2009-2010 avslørte mye og endte med mange arrestasjoner, er det lite sannsynlig at den har løst problemet. Rowan Simons, forfatter av boken Bamboo Goalposts: One Man’s Quest to Teach the People’s Republic of China to Love Football, mener lite har endret seg. «Jeg tror etterforskningen sikkert ble gjort med gode intensjoner, og at den gikk lengre og dypere enn folk egentlig hadde forventet,» sa han i et intervju med nettstedet Radio86. «Jeg tror at når de først arresterte folk kom all verdens ting ut, og at etterforskningen da måtte bli større og større. Og så stoppet den veldig plutselig. Det går mange rykter om at den stoppet fordi den begynte å treffe på noen veldig høytstående sentrale ledere.» Simons beskriver det kinesiske fotballforbundet (CFA) som en «tannløs og maktesløs organisasjon underlagt sportsdepartementet», og sier at «CFA er en del av problemet egentlig, og de sentrale myndighetene har gått inn nå etter 20 år med kontinuerlig katastrofe for å prøve å ordne opp». Men så viste det seg altså, ifølge ryktene, at problemet ikke stoppet med CFA, men faktisk gikk rett til toppen hos den sentrale ledelsen. Det kinesiske systemet der fotballforbundet er underlagt staten er direkte imot FIFAs regler, men FIFA har aldri vist noen tegn på at de akter å gjøre noe med det.
Rowan Simons beskriver i Bamboo Goalposts en hendelse som er symptomatisk for mye av det som er galt med kinesisk fotball. Simons har bodd og jobbet i Kina siden tidlig på 80-tallet. Tidlig under oppholdet organiserte han og noen andre utlendinger en kamp mellom seg selv og et lag bestående av kinesiske studenter. For det første var dette vanskelig, fordi styresmaktene på denne tiden ikke tillot uautoriserte samlinger av mer enn ti mennesker, men etter lange samtaler med de lokale studentmyndighetene gikk det i orden. Kampen ble avholdt, utlendingene vant enkelt, og Simons oppdaget at det kinesiske laget gjentatte ganger forsøkte å snike innpå noen ekstra spillere i et desperat forsøk på å unngå tap. For å forstå hvorfor dette skjedde, er det et par særkinesiske karakteristikker en må forstå. For det første handlet det om å unngå å «tape ansikt», et konsept som i Kina er mye viktigere og langt mer komplekst enn i Vesten. Å unngå å tape ansikt er en ekstremt sterk drivkraft hos kinesere, og skammen forbundet med å tape ansikt er enorm. For eksempel hadde Kina sin egen versjon av Idol og The Voice, «Super Girl Contest», en TV-sendt sangkonkurranse der seerne stemmer frem vinneren (programmet ble til slutt tatt av luften av myndighetene, muligens fordi de fryktet folket skulle få smaken for det der med å stemme på ting). I motsetning til i de vestlige versjonene av disse programmene så ble store deler av sendetiden til Super Girl brukt på å trøste og gi emosjonell støtte til taperne, og på å forsikre de om at også de var flinke sangere. Kort fortalt, for at et slik program skulle fungere i Kina, var alle nødt til å jobbe veldig hardt for å sørge for at ingen mistet ansikt. Ikke bare er det ekstremt skamfullt å miste ansikt, det er sett på som svært usivilisert å gjøre noe som fører til at en annen person gjør det. Sosial harmoni er et konsept som alltid har stått veldig sterkt i Kina. Samtidig har personlige relasjoner alltid vært viktigere enn objektive lover og regler i det kinesiske samfunnet, og derfor er sannheten et fleksibelt konsept. Ikke bare er en løgn ofte en akseptabel måte å redde ansikt på, det er i slike tilfeller meget uanstendig å påpeke løgnen.
Sannhet i Kina
I boken Poorly Made In China gir amerikaneren Paul Midler et godt eksempel på akkurat dette. Midler har jobbet i eksportindustrien i Kina siden 2001, og en natt på et femstjerners hotell i Guangzhou oppdaget han at toalettet ikke fungerte. Etter en telefon til resepsjonen kom tre ansatte opp på rommet. De tre gikk inn på badet, ble der en stund og kom så ut og annonserte at toalettet var reparert. Midler gikk inn på badet og oppdaget at toalettet fortsatt ikke virket, hentet de tre inn igjen og demonstrerte problemet. Han prøvde å trekke ned, men toalettet lagde bare en liten lyd. De ansatte, med en meget bestemt kvinnelig resepsjonist i spissen, insisterte på at lyden betydde at toalettet virket. «Vi så begge på det samme problemet, men hun valgte rett og slett ikke å se det. Men mer enn det, det virket som om hun håpet jeg ville dele hennes oppfatning. Hun virket først og fremst skuffet over meg, fordi jeg ikke ville gå med på hennes versjon av virkeligheten. Jeg måtte gjennom akkurat det samme med kinesiske fabrikkeiere. Vi ville stå der og stirre på en etikett som skulle vært trykket med gult blekk, men som i stedet var trykket i brunt, og fabrikkeieren ville insistere på at den var gul. Det var den samme gamle leksa med treet i skogen – dersom et tre faller og ingen er der for å høre det, lager det egentlig en lyd? I Kina betyr det ikke bare noe om noen er der, men dersom det var minst to mennesker der kunne de sammen bli enig om hvilken som helst versjon av situasjonen. Det trenger ikke å ha vært et tre der i det hele tatt, men de kunne likevel insistert på at det var et tre – et mektig, storslått tre som hadde stått der i tusener av år.» Når Simons og hans utenlandske venner påførte de kinesiske studentene et sviende nederlag forårsaket de et voldsomt tap av ansikt, og ikke bare følte studentene det var greit å jukse litt – de ble også dypt fornærmet når Simons påpekte at de prøvde å jukse.
Dette er et viktig poeng, fordi du ser spor av denne mentaliteten i mye av det som er galt med kinesisk fotball. Dersom en kamp blir rigget, men ingen vet det, har det egentlig skjedd noe galt? Dersom en spiller kjøper seg en plass i en lands-lagstropp men ingen vet det, er det egentlig et problem? Når det er allment akseptert at så lenge ingen mister ansikt og den sosiale harmonien opprettholdes er sannheten et relativt begrep, da stikker korrupsjonskulturen med en gang langt dypere enn til bare ren grådighet. Samtidig ser man også spor av denne tankegangen på banen. Arie Haan mener hvertfall at mentaliteten er nødt til å endre seg: «Spillerne i Kina er alle skuespillere. De jukser hele tiden … Når dommeren gjør noe, roper og kjefter alltid spillerne på han. Hele miljøet må endre seg. Spillerne må endre seg. De burde akseptere ting og ikke krangle med dommeren. Spill fotball, fokuser på spillet.» Lee Jang-soo, Guangzhou Evergrandes sørkoreanske trener, er den utenlandske treneren som har jobbet lengst i kinesisk fotball, og han mener favoriseringen har ført til at spillere ikke jobber hardt nok. «Kanskje alt de tenker på er å skape gode forbindelser med sine overordnede,» spekulerte han. «De fleste klubbene er sånn. Det handler mest om forbindelser, ikke hardt arbeid». Som Rowan Simon sier: «Jeg tror fotball er en veldig god refleksjon av det kinesiske samfunnet.»
Mange fans, få spillere
Men problemer med korrupsjon og kampfiksing er ikke nødvendigvis uforenelig med et sterkt landslag (Italia klarer seg jo som regel greit). Kina har også i senere år begynt å hevde seg i veldig mange individuelle idretter (landet tok flest gullmedaljer av alle under OL på hjemmebane i 2008), men landslaget i fotball fortsetter å være en nasjonal skamplett. De har allerede røket ut av kvalifiseringsspillet til VM i 2014 – i det innledende gruppespillet havnet Kina i gruppe med Jordan, Irak og Singapore, men maktet ikke å bli blant de to beste. Siden kinesere for det første blir oppdratt til å mene at Kina er et eksepsjonelt land, for det andre er veldig opptatt av Kinas prestisje internasjonalt og for det tredje er hysterisk opptatt av VM i fotball, så er dette nokså ille. Cameron Wilson peker på en litt overraskende årsak til Kinas problemer: «Det grunnleggende problemet er at det er ikke nok spillere. Det folk alltid sier er ‘når vi har 1,3 milliarder mennesker, hvorfor kan vi ikke finne 11 som kan spille fotball?’, men det er en villedende ting å si, fordi på grasrotnivå er det veldig få spillere.» I følge CCTV News, et av de statlige kinesiske nyhetsorganene, er det bare rundt 10.000 registrerte unge fotballspillere i Kina, sammenlignet med én million hos erkerivalen Japan. Kina har en utfordring som er helt unik i verdensfotballen: Ettbarnspolitikken. Med unntak av det mindretallet som har råd til å kjøpe lisens for å få et barn nummer to, får kinesiske par i dag bare et barn. I Kina er det også slik at det tradisjonelt sett er barna som tar seg av de eldre når de når pensjonsalderen, så for kinesiske foreldre handler det å oppmuntre sitt ene barn til å gjøre suksess også om å sikre sin egen fremtid. Det kinesiske skolesystemet opererer med standardiserte prøver, og prestasjonspresset er ekstremt. Allerede på barneskolenivå er det viktig å komme inn på «riktig» skole, slik at du kommer inn på «riktig» ungdomsskole, slik at du kommer inn på «riktig» videregående, slik at du kommer inn på «riktig» universitet. Å leke etter skolen er konsept som totalt fremmed for de fleste kinesiske barn, og foreldrene deres ser på fotballspilling som bortkastet leksetid. «Dette sosiale presset har alltid vært det, men det er blitt enda verre,» mener Wilson. Ettersom den kinesiske middelklassen vokser, er det stadig flere barneforeldre som sikter mot toppen på avkommet sitt sine vegne, og antallet studieplasser ved de «riktige» skolene er begrenset. Samtidig er utvelgelsesprosessen for talenter et problem. Siden skolesystemet er som det er, så er et aspirerende fotballtalents beste og nesten eneste håp å bli oppdaget av sportsdepartementets speidere og sendt til en sportsskole. Men denne utvelgelsesprosessen skjer allerede i sjuårsalderen, et stadie der det er veldig vanskelig å vite noe som helst om en spillers potensiale. Blir barn ikke valgt ut så tidlig, vil foreldrene konkludere med at de ikke har nok talent og heller må satse på skolearbeid. Det er kanskje heller ikke tilfeldig at Kina utmerker seg i idretter som bordtennis, badminton, stuping og vektløfting, idretter med stort fokus på repetitive bevegelser. Fotball er selvsagt langt mer komplekst, og krever en delikat blanding av individuelle egenskaper og evne til å spille på lag. Kinesernes system med ekstremt tidlig utvelgelse fungerer kanskje dersom en bestemt bevegelse skal drilles inn i en person, men det virker ikke spesielt logisk for fotball.
Uansett hva som er årsakene bak, opprører kinesiske fotballspilleres mangelfulle egenskaper supporterne. For en sterkt nasjonalistisk kultur er det vanskelig å svelge at de er så elendige i en sport de liker så godt. I 1985, da stolte, antiimperialistiske Kina tapte mot den britiske kolonien Hong Kong i en kvalifiseringskamp til Mexico-VM, resulterte det i et større opprør: Stadion ble vandalisert, biler og busser satt fyr på og 127 mennesker ble arrestert.
30.000 nye tilskuere
Kinas nasjonale sportskommisjon kalte episoden «skadelig for Kinas nasjonale integritet» og sparket treneren Zeng Xuelin. Da Kina i 2007 røk ut av Asia-mesterskapet mot Usbekistan reagerte landet, i følge Rowan Simons, som «et motbydelig bortskjemt barn»: Det var faktisk kinesiske aviser som mente at Kina burde slutte å spille fotball og heller gjøre noe annet. Under VM i Sør-Afrika i 2010 var den kinesiske befolkningen klare på at det nåværende landslaget burde finne seg noe annet å gjøre: Skammen over at Sør-Korea, Japan og selv Nord-Korea var der og gjorde en god innsats ble for mye for mange, og tusener skrev under på kampanjer på Internett som krevde at hele landslaget skulle sparkes. Rowan Simons konkluderer med at mye av problemet ligger i at man i Kina investerer mye penger og følelser i fotballen på det høyeste nivået, men det finnes ingen pyramidestruktur under for å støtte opp om denne eliten. Det finnes ingen grasrot. Og det spørs da om milliardinvesteringer i landets toppklubber vil ha en spesielt stor effekt. Men på en annen side, Guangzhou Evegrande fikk plutselig 30.000 nye tilskuere på stadion hver uke fordi de hentet Dario Conca, og det ventes at Shanghai Shenhua vil se en tilsvarende dramatisk stigning i kjølvannet av Anelka-signeringen. Dersom Anelka som ventet etter hvert får selskap i Superligaen av andre stjernenavn fra Vesten, vil det styrke ligaens appell enda mer, og dersom flere går på kamper og kinesisk fotball får et bedre image, kanskje da vil flere kinesiske barn lykkes i å komme seg bort fra skolebøkene og ut på løkka. I mellomtiden får vi vente i spenning på hvem som blir den neste stjernen fra Europa som vender nesten østover for å nyte godt av dette kinesiske gullrushet.
