Ideen om en ny transnasjonal liga er lansert – med Rosenborg som norsk representant. Er det egenltig en god idé?
Ideen om en ny transnasjonal liga er lansert – med Rosenborg som norsk representant. Er det egenltig en god idé?
Tekst Arve Hjelseth og Daniel Strand
Innledning
DanskeBT kunne nylig avsløre at FC København kan være på vei ut av Superligaen til fordel for en ny transnasjonal turnering. FC Københavns direktør Anders Hørsholt blir sitert på at «om ikke vi reagerer nå, vil vi se at de største klubbene vokser seg større og sterkere, mens det blir stadig vanskeligere for klubber som oss. Vi må derfor se på hvilke alternative internasjonale muligheter det er for FCK i fremtiden. Det er for tidlig å snakke om konkrete modeller, men diskusjonen om ligaer på tvers europeiske landegrenser er et tema vi diskuterer». Avisen avslører at det er klubber fra Nederland, Belgia, Skottland, Sverige og Norge som nå er i diskusjoner, med Rosenborg som norsk representant.
Vi mener ikke det er kritikkverdig at Rosenborg deltar i slike diskusjoner, så lenge klubben er åpen om sine intensjoner. Dette innlegget er bare ment som et innspill for å påvirke klubben til å trekke riktig konklusjon, som er ikke å gå med på en modell som innebærer en lukket liga uten opp- og nedrykk.
Vår hensikt er å diskutere i hvilken grad en slik transnasjonal liga er en god idé, både i et kommersielt perspektiv og med tanke på konkurransebalanse og rettferdighet. Med andre ord, hva er sannsynlige konsekvenser av en slik transnasjonal turnering? Er dette i det hele tatt mulig å gjennomføre for de involverte organisasjonene?
Bakgrunn
En av utfordringene for klubber som Ajax, Feyenoord, Celtic, Anderlecht og FC København er at de ikke genererer høye nok inntekter i hjemlig ligaspill til å konkurrere med Europas toppklubber. Det er særlig bittert for de fire førstnevnte, som historisk er blant Europas storheter. Når de i tillegg har få jevnbyrdige motstandere i sine hjemlige ligaer, forekommer det stadig sjeldnere at de når langt i Champions League, hvor kvart- og semifinaleplassene stort sett er forbeholdt et knippe storklubber fra de fire-fem største nasjonene. Denne utviklingen forsterkes av den stadig mer kommersielle fotballen, hvor de største klubbene vokser eksponentielt på bekostning av de mindre klubbene.
Forslaget som nå blir diskutert mellom de nevnte klubbene skiller seg vesentlig fra den organiseringen vi kjenner fra dagens Champions League og Europa League. Deltakelse i UEFAs to klubbturneringer er i teorien åpent tilgjengelig for alle klubber i de respektive medlemsforbundenes ligasystemer, dersom de etter sportslige kriterier lykkes i å kvalifisere seg. Så vidt vi forstår røyken som har sivet ut fra forhandlingsbordene og nådd BTs redaksjon, er det imidlertid her snakk om at de beste klubbene i de aktuelle landene forlater sine nasjonale ligaer og konkurrerer mot hverandre i en ny og mer attraktiv liga. Det åpner for et bredt spekter av problemstillinger for de involverte klubber, forbund og øvrige omgivelser. Skal klubbene forlate UEFA og sine nasjonale forbund? Skal de fortsatt ha tilgang til Champions League og Europa League, og hvor mange klubber er det i så fall snakk om? Hvor mange av de nasjonale plassene i disse turneringene vil i så tilfelle forsvinne?
Slike utfordringer er prinsipielt løsbare, og ikke i seg selv noe hinder for å etablere en slik liga. Idéen er heller ikke ny. Tanken om en «atlantisk» liga, potensielt med deltakere fra Norge i nord til Portugal i sør, ble diskutert allerede for 15 år siden. Mer enn de nåværende europeiske turneringene, minner ambisjonen om storklubbenes vedvarende trussel om å bryte med UEFA og etablere en liga for de kommersielt mest attraktive klubbene. Poenget er uansett at en slik liga forutsetter at de involverte klubbene ikke lenger deltar i sine respektive nasjonale seriesystemer.
Rosenborg i en transnasjonal liga
For Rosenborgs vedkommende vil en eventuell «rexit», hvor klubben forlater norsk idrett for godt, by på en rekke problemstillinger. Noen av disse har de til felles med de andre potensielle deltakerne i en ny liga, andre kan være mer særegne for norsk fotball.
En av de felles problemstillingene er rammevilkårene for klubbene i den nye ligaen. Selve regelverket for idrettskonkurransen vil være likt for alle klubbene, slik en 60 meter sprint er nettopp 60 meter lang for alle løperne. Derimot vil de forskjellige nasjonale rammevilkårene sørge for at spillereglene utenfor banen er ulike. Ulike skattesystemer vil gi langt høyere nettoutbetaling for utøverne i noen av landene. Hvis vi kombinerer dette med vekslende kronekurs og høyere levekostnader, vil Rosenborg neppe komme like langt med 100 millioner kroner som Celtic. I det nasjonale seriesystemet er i det minste lovverket helt likt for alle aktørene, siden skattenivået er det samme i Møre og Romsdal som i Trøndelag.
En annen barriere for Rosenborg er de nasjonale forbudene mot pengespill og reklame for alkohol. Hvis økt inntjening er ett av hovedargumentene for en slik liga, må de kommersielle inntektene økes. Det er lite trolig at lokale sponsorer vil øke sine sponsorater om klubben kun skal spille mot utenlandske motstandere; det er tross alt få av dem som henvender seg til forbrukere utenfor landegrensene. Dermed må Rosenborg finne sponsorer som vil henvende seg til forbrukere i den nye målgruppen. Ser vi på dagens europeiske turneringer er det gjerne tilbydere av pengespill, alkohol- og bilprodusenter som profilerer seg sterkest rundt disse turneringene. Med det gjeldende lovverket er det kun bilprodusentene som kan inngå en lovlig avtale med Rosenborg. På den andre siden, hvordan vil det stille seg om konkurrenter kommer annenhver uke med reklame for Betsson, Carlsberg og vodka på draktene? I 2010 viste UEFA reklame for Heineken på storskjermene på Lerkendal, noe som førte til reaksjoner i etterkant. Vi har ingen grunn til å tro at reaksjonene vil være mindre om dette blir en ukentlig affære.
Et alternativ for Rosenborg kan være å følge Avaldsnes’ eksempel og inngå avtaler som er ulovlige i Norge, men som kan benyttes under bortekamper. Det vil imidlertid oppfattes som lite lojalt ovenfor idrettsbevegelsen klubben er en del av, og det kan føre til omdømmesvikt her hjemme.
Til syvende og sist er det uansett eierne av Rosenborg som vil måtte uttale seg om en «rexit». Der aksjeselskapet som eier FC København står fritt til å gjøre som aksjonærene ønsker, er det medlemmene på årsmøtet som bestemmer Rosenborgs skjebne. Veien fram er altså mer kronglete, noe vi ikke vil beklage, i og med at vi setter idrettsdemokratiet høyt.
Hvor attraktive er motstanderne?
Klubbene er også avhengige av at publikum vil ha en slik liga, noe som ikke kan tas for gitt. I utgangspunktet er vi overbevist om at Rosenborgs tilhengere synes det er mer stas å spille mot Brann, Molde og Lillestrøm enn mot Brøndby og Malmö. Naturligvis er de store Champions League-kveldene den ultimate målestokken for hva som konstituerer god fotballatmosfære for RBK-tilhengerne, men disse høydepunktene forutsetter en hverdag for å være nettopp høydepunkter. Rosenborg kan ikke spille mot Molde og Brann hver helg i den norske serien heller.
I prinsippet kunne selvsagt likevel mange RBK-tilhengere tenke seg å møte topp europeisk motstand i Champions League flere ganger i året. Det er jo ikke så lenge siden de gjorde nettopp det regelmessig. Den ligaen man ser for seg nå vil imidlertid bare inneholde lag som er en blek skygge av Real Madrid, Arsenal, Juventus og Bayern München. Å spille i en liga mot slike lag kunne kanskje gjort savnet av Molde og Brann mindre, men de aktuelle motstanderne i den foreslåtte ligaen vil ikke vil kunne erstatte norske rivaler. Det ser vi også på oppmøtet i Europa League høsten 2015, hvor hjemmekampene mot Dnipro, Lazio og St. Etienne ga henholdsvis 14 000, 16 000 og 15 000 tilskuere. I kvalifiseringen for Champions League var det kun 12 000 tilskuere på oppgjøret mot den regjerende svenske seriemester Norrköping. Er ikke det en pekepinn på at europeiske oppgjør ikke er vesentlig mer attraktive enn oppgjørene mot norske konkurrenter?
Publikum vil ganske sikkert ikke ha en liga som kommer i stedet for den nasjonale serien, bare en liga som kommer i tillegg til den. Her skal vi likevel være klar over at forståelsen av hva som oppfattes som en klubbs sentrale rivaler kan forandre seg over tid. Rosenborgs tilhengere trivdes godt i Odd Iversens storhetstid i slutten av 60-årene, selv om verken Lillestrøm eller Molde var i toppdivisjonen på den tiden. Går vi lenger tilbake, vet vi at storklubbene i Østfold (Fredrikstad og Sarpsborg) var skeptiske til de første spede forsøkene på å etablere et nasjonalt seriesystem, for folk var mer interessert i at klubbene spilte lokaloppgjør mot hverandre, ble det sagt. Dette har jo mildt sagt forandret seg. Det er derfor ikke prinsipielt utenkelig at en transnasjonal liga over tid vil kunne bli attraktiv. Det er imidlertid åpenbart en svært stor risiko å ta.
Slutt på opp- og nedrykk?
Hvordan en transnasjonal liga eventuelt skal struktureres er neppe helt klarlagt, men det er rimelig å gjette på at flere av klubbene som i dag sitter i samtaler, ser for seg en lukket liga uten opp- og nedrykk. Det etableres rett og slett en liga for klubbene med størst kommersielt potensial. En slik løsning er et alvorlig brudd på den europeiske fotballens prinsipp om formell sjanselikhet. Sett nå at det ble vedtatt å starte opp denne ligaen fra 2021 og med Rosenborg som eneste norske klubb. Hva om Molde eller Brann vinner den norske serien året før? Skal da Rosenborgs kommersielle potensial trumfe Molde eller Branns sportslige prestasjon som kriterium for deltakelse?
Det er naturligvis mulig å bevare et system med opp- og nedrykk i en transnasjonal liga, hvor de dårligste klubbene går (midlertidig) tilbake til sine nasjonale ligaer, mens vinnerne av nasjonale ligaer spiller playoff om plass i den nye ligaen. Et slikt system vil imidlertid fort bli svært komplekst, og sponsorer vil dessuten trolig være skeptiske. De store sponsorenes største skrekk er nemlig at fotballens system med opp- og nedrykk skaper usikkerhet om investeringenes framtidige verdi. Fra deres perspektiv er det derfor naturlig å foretrekke den amerikanske modellen med lukkede ligaer, altså å la kommersielle hensyn veie tyngre enn sportslige. Vi ser ingen grunn til at europeisk fotball skal gå denne veien.
En liga uten opp- og nedrykk vil dessuten fort kunne bli uinteressant for mange klubber mot slutten av sesongen, og dermed også for publikum. De involverte klubbene er vant til å slåss om gull eller medaljer sesong etter sesong. Hvor interessant blir det for de av dem som stort sett ender opp på nedre halvdel av tabellen, uten en gang å ha kampen mot nedrykk å knytte spenning til?
Konklusjon
Internasjonal fotball står trolig overfor store endringer. At klubber med ambisjoner forsøker å posisjonere seg i forhold til en framtid de ikke kjenner, er naturlig. Vi tror imidlertid mange har lett for å overvurdere de positive konsekvensene av nye transnasjonale turneringer, særlig dersom det innebærer at de involverte klubbene ikke lenger skal delta i sine nasjonale ligaer, som har langt rikere tradisjoner. De fleste aktuelle modeller innebærer dessuten et brudd på prinsippet om at sportslig suksess skal være tilgjengelig for alle, uavhengig av ressurser i utgangspunktet. Det bør veie tungt, ikke minst for Rosenborg.
