Lånte penger til mat for å bli fotballproff
Agami Daniel Hando spilte fjerdedivisjon i Norge. Så ble han fast bestemt på å bli utenlandsproff, men der andre sitter stille og håper på å bli oppdaget, tok Hando selv affære. Seks år senere hadde han spilt i «halve Balkan».
Agami Daniel Hando sitter ved kjøkkenbordet sitt og skjenker kaffe. Nå er han i Norge, og spiller i tredjedivisjon.
Han vokste opp i Bergen og begynte med fotball i Trane, sør i byen. De beste i årgangen ble tatt inn på Fana, der det var morgentreninger og et godt opplegg, og dit kom han med to andre.
Han var 19 år og spilte A-lagsfotball i fjerdedivisjon i Bergen, etter et par mislykkede forsøk andre steder i landet. Han spilte for gøy, men trente mye og var dedikert. Han ville noe med fotball, men telefoner fra Brann eller andre eliteklubber kom aldri.
– Jeg hadde kanskje ikke det riktige mindsettet for å lykkes, sier han om den tiden. Hvis treneren satte meg i posisjoner jeg ikke likte, ble jeg sur, sier Agami Daniel Hando i podkasten Toppfotball.
Ikke abonnent? Ballkontroll får du HER.
Sjelden mer enn ett år i samme klubb
Da ante han ikke at han skulle få en klubbrekke som få andre kan skilte med. Nå kan han se tilbake på spill i Bosnia-Hercegovina, Montenegro, Albania og Kosovo. I tillegg til Sprint-Jeløy, Skedsmo, Nybergsund, Sørumsand, Flint og Drøbak-Frogn i Norge. Han er sjelden mer enn et år samme sted.
– Du liker å flytte på deg. Det virker som du nesten aldri er mer enn ett år i samme klubb?.
– Nesten, svarer han. Det er jo egentlig det at jeg vil pushe det å spille på høyest mulig nivå. Og så har dessverre flere av de klubbene jeg har spilt for, rykket ned. Eller så har jeg ikke fått spille så mye som jeg ønsket, sier Hando.
Det som skulle bli et slags eventyr, startet på en fotballbane i Bergen.
– Jeg møtte en fyr, helt tilfeldig, forteller han.
Mannen var fra Kamerun, og hadde spilt i Bosnia. De ble venner, snakket fotball. Og fyren hadde kontakter sydover i Europa.
– Familien min var veldig imot at jeg skulle dra noe sted. De ville ikke at jeg skulle reise. Men når sommerferien kom, så dro jeg bare uten å si det til noen, sier han.
Han kjente ingen i Bosnia. Han hadde aldri spilt høyere enn fjerdedivisjon i Norge.
Måtte spørre om penger til mat
Den første tiden i Bosnia minnet lite om en profftilværelse, som vi har blitt vant til å se andre norske spillere i.
To klubber på nivå tre vurderte å gi ham kontrakt, men det ble ikke noe av. I mellomtiden fikk han trene med en klubb på nivå to, samtidig som han trente privat med agenten, som hadde tatt ham under vingene.
Uten kontrakt og lønn, var han snart tom for penger.
– Jeg hadde jo nesten ingen penger da. Og jeg måtte av og til spørre han om penger til mat, sier Hando.
Han hadde ikke penger til mobilabonnement, og hadde nå ingen måte å få tak i familien hjemme i Norge på.
– Jeg husker jeg gikk inn i en telefonbutikk og tjuvlånte en av de telefonene som stod til utstilling. Der logget jeg raskt på Facebook og fikk sendt en melding til mamma, sier han. En kveld brøt han sammen.
– Jeg begynte å grine fordi det var så vanskelig. Og så snakket jeg med manageren min, og han sa: Nei, det ordner seg, det går fint. Vi ordner det. Og så hjalp han meg litt med husleie og sånn, sier han.
Å reise hjem var aldri et alternativ.
– Jeg måtte få litt penger av familien. Bare for å kunne dekke husleie og livsopphold. Det var ikke noe alternativ å gi opp, sier Hando.
Etter noen måneder fikk han endelig den første kontrakten, med den bosniske klubben Natron Maglaj. De ga ham leilighet og litt lønn. Det var ikke stort, og han tok et nettstudium ved siden av, for å spe på inntekten med støtte fra Lånekassen. Selv om det var lite, var det ett steg nærmere proffdrømmen.
– Følte du da at «nå er jeg proff»?
– Jeg følte at jeg var fornøyd. Selv om det ikke var noe superhøyt nivå. Det var bare: OK, greit. Første steg. Istedenfor å være i Norge og spille fjerdedivisjon og jobbe ved siden av, kunne jeg være der og bare spille fotball, sier han.
Ikke abonnent? Ballkontroll får du HER.
Mailet alle agentene i Italia
Det som kjennetegner Handos karriere er måten han har funnet klubbene sine på. Han har sjelden ventet på at noen skulle finne ham. Han har virkelig kastet ut fiskesnøret og sett hva som nappet.
Da han spilte på nivå to i Bosnia og ville videre, satte han seg ned og begynte å skrive mail. Mange mail.
– Jeg husker at jeg fant en nettside, med kontaktinfo til masse agenter fra Italia. Så jeg mailet alle de italienske agentene med videoer fra kamper i Bosnia, for å se hva som kunne skje, sier han.
De fleste ville tenkt at sjansen for å lykkes med dette var så forsvinnende liten, at man ikke hadde giddet å legge ned arbeidet.
Men en dag fikk han svar fra en, som sa han var en italiensk agent, opprinnelig fra Albania. Et google-søk viste at det var en etablert fyr med stort kontaktnett.
– Han så vel at jeg hadde spilt på nivå to i Bosnia og skåret litt mål. «Jeg kan sikkert få ham inn i Albania, nivå to» tenkte han. Det er jo ikke så stor forskjell mellom de to ligaene, sier Hando.
Og med kontrakt i Albania var fotballreisen for alvor i gang.Han spilte for Burelli, dro tilbake til Norge og Nybergsund, så ned igjen til Kosovo, hjem til Sørumsand, og ut på nytt til Tomori Berat i Albania. Den samme fyren ordnet stadig nye klubber. Underveis lærte han hvor utsatt en spiller uten stort navn er. I Bosnia opplevde han at en mann med egen «klubbavis» på Facebook, med mange lesere, saboterte ryktet hans.
– Han ville ikke at den nye agenten min skulle fikse meg ny klubb. Så da fikk han ingenting. Så han prøvde å sabotere det ved å poste litt negative ting om meg, som ikke var sant i det hele tatt, sier Hando.
Ga opp agenter
Da han skulle prøve seg i Norge igjen etter noen år, kontaktet han klubbene direkte selv.
– Jeg hadde gitt opp agenter. Nå kontaktet jeg bare klubbene selv og spurte om de hadde behov, sier hanNå er han 31 år og spiller midtstopper i Brummunddal, med en sju år gammel sønn i Oslo som han vil følge opp. Eventyrlysten er der ennå, men den må veies mot annet.-Hva skal til for at det blir et nytt eventyr?
– Hvis det kommer en klubb fra nivå én, kanskje det kan være interessant. Hvis ikke tror jeg blir her. Det er status nå, sier han.
Så ser han opp.
– Men man vet aldri, sier han.