Made In Lyon

Finanskrisen vippet dem av den franske fotballtronen, og en alternativ løsning måtte til for å bygge storklubben opp igjen. Den fant de i sitt eget akademi. Etter å ha byttet ut rådyre stjerner med lokale helter, er Lyon tilbake i Champions League.

Tekst Arilas Berg Ould-Saada
Foto Sébastien Erôme

En løvestatue står og vokter inngangen til Lyons treningsanlegg, som ligger et solid steinkast unna Stade Gerland. På innsiden av murene er det tomt og stille, og det lukter behagelig av nyklippet gress. En smal asfaltvei slanger seg mellom store, grønne gressbaner hvor noen av Frankrikes mest lovende fotballspillere vanligvis oppholder seg. Men denne mandagsmorgenen i mai er spillerne andre steder: Førstelaget hviler etter lørdagens 2-0-seier over Nantes, juniorene er på vei hjem etter å ha sikret en plass i den franske cupfinalen, og de yngre spillerne er på skolen. Lyden av en ball som systematisk sparkes mot en murvegg, bryter stillheten. Yoann Gourcuff står på en liten kunstgressbane og slår pasninger for seg selv. Han er skadet. Det har han stort sett vært siden han kom til klubben for fem år siden. Når Josimar kommer bort, hilser han høflig, men skeptisk. Han vil ikke snakke med pressen, det har han ikke gjort på evigheter.

I Lyon er det to ting som betyr noe: Gastronomi og fotball. Enten det er snakk om charcuterie, rød Beaujolais-vin, Karim Benzema eller Alexandre Lacazette, skal det aller helst være hjemmelagd. For i Lyon er man stolt over å være lyonnais. Mens en tur innom den trestjerners Michelin-restauranten til kokkelegenden Paul Bocuse ble i dyreste laget for en Josimar-journalist, var vi derimot så heldige å få en høyst eksklusiv visitt på innsiden av Tola Vologe, Olympique Lyonnais’ treningskompleks og akademi. Og hadde Michelin-guiden delt ut stjerner til fotballakademier også, ville Lyon utvilsomt fått noen.

For tallenes tale er klar: Lyon er kun slått av Barcelona, Manchester United og Real Madrid i antall produserte spillere til lag i de fem største europeiske ligaene, og det er bare i Barcelona at en større andel av akademispillerne blir profesjonelle. Mer imponerende: Ingen europeiske toppklubber har flere egenproduserte spillere i A-stallen enn Lyons 15. Enda mer imponerende: I store deler av 2014/15-sesongen stilte Lyon med åtte akademiprodukter fra start – og de var ikke langt unna å snyte Paris Saint-Germain for seriegullet.

14 av 18
Etter å ha blitt hardt rammet av finanskrisen rundt 2010, ble Lyon, som vant syv strake franske seriegull mellom 2002 og 2008, nødt til å lete etter alternative løsninger. Pengekranen ble skrudd igjen, og fokuset ble flyttet over til spillerutvikling. Nå er klubben tilbake i Champions League takket være satsningen på lokale talenter. Men hvorfor fungerer det så mye bedre i Lyon enn andre steder?

– Det kryr ikke akkurat av høydepunkter i livet til en pensjonert enkemann, sier en gråhåret mann som presenterer seg som Jean-Luc. Rundt halsen har han et Lyon-skjerf, og på brystet en pin med klubbens emblem. Han sitter på trappen som leder opp til ærestribunen på Stade Gerland, hvor han har vært sesongkortholder siden 60-tallet.

– Men dette er litt av et høydepunkt. Bortekampene ser jeg på caféen, men annenhver helg kommer jeg hit og ser «les Gones». Etter hver kamp gleder jeg meg bare til neste kamp. Jeg har sett mer eller mindre hver eneste kamp siden faren min tok meg med for første gang i 1954, da vi spilte i andredivisjon. Og jeg elsker laget mitt mer og mer for hver dag som går, sier han.

«Les Gones» er kallenavnet til laget. Det er et lokalt uttrykk som betegner unge gutter fra byen. Og det har aldri passet så godt som nå.

– Jeg har opplevd mye som Lyon-supporter. Storkamper i Champions League, syv strake seriegull, opprykk, nedrykk. Sonny Anderson og Juninho, de var helter. Men i dag er det annerledes. Å se en gjeng med praktisk talt bare lokale unggutter, det er ubeskrivelig. For meg, som har bodd i byen hele livet, er det en stor stolthet. Og de spiller helt fantastisk fotball. Sånt finner man ikke mange andre steder enn her, særlig ikke sånn som fotballen har blitt, sier han.

Det er på tide å gå inn på stadion. Lyon møter Nantes til den første av fire avgjørende seriefinaler. PSG ligger bare tre poeng foran andreplass Lyon, men et feilskjær fra hovedstadslaget virker usannsynlig. Likevel er det feststemning på et fullpakket Stade Gerland, hvor man allerede er mer enn fornøyd med sesongen.

På lagoppstillingen finner man det fremste beviset på Lyons suksessfulle talentutvikling. Dagens tropp består av 18 spillere. Av de 18 spillerne, er 14 utviklet gjennom klubbens akademi. I startelleveren er åtte av spillerne rene Lyon-produkter, og de tre som kommer innpå i andre omgang, er også hjemmelagde.

– Spillerne har kjent hverandre siden de var små, og supporterne har kjent spillerne siden de var små. Det er et utrolig sterkt bånd mellom tribunen og banen. Spillerne er gode, men de blir tre ganger så gode takket være atmosfæren i byen og her på stadion. For ti år siden var Lyon en av de største klubbene i Europa, men jeg tror supporterne setter enda større pris på det som foregår nå. Spillerne inkarnerer Lyon-identiteten, de har de samme verdiene som den gjennomsnittlige «lyonnais». Supporterne kjenner seg igjen i heltene sine, sier Vincent Duluc. Han er blant Frankrikes mest anerkjente fotballjournalister og sitter ved siden av Josimar på pressetribunen. Duluc er fotballsjef i L’Équipe og har fulgt Lyon tettere enn noen annen de siste 30 årene. Han er også forfatter av en bok om klubbens historie.

Kompisgjengen
I mål står den 24 år gamle franskportugiseren Anthony Lopes. Han har nettopp debutert for Portugals A-landslag, men er født og oppvokst i Lyon. Bare ti år gammel signerte han for klubben, hvor han har gått alle gradene. Da Hugo Lloris ble solgt til Tottenham i 2012, skulle rutinerte Rémy Vercoutre ta over, men han skadet seg, så Lopes tok over. Dette kunne ikke gå bra: Han virket klønete, usikker og så rett og slett for dårlig ut. Spol to og et halvt år frem i tid, og Lopes er portugisisk landslagskeeper og rangert av L’Équipe som den beste keeperen i Ligue 1 2014/15.

I midtforsvaret stiller Lyon med Samuel Umtiti, født i Kamerun, men Lyon-spiller siden han var ni år gammel. Han fylte 21 år i november, men har allerede spilt over 130 kamper for klubbens førstelag. Halve Premier League, Real Madrid, Barcelona og en rekke andre storklubber er interesserte, og det er bare et tidsspørsmål før han debuterer på det franske landslaget.

Skjoldet foran midtforsvaret heter Maxime Gonalons. Symbolet på Lyons fantastiske talentutvikling. Mannen som kjenner hver eneste person i klubben, fra vaskepersonalet til presidenten. Gonalons bærer kapteinsbindet, men man trenger ikke å se det for å skjønne hvem som er sjefen: 25-åringen jobber hardest, løper lengst og roper høyest av alle. Arsenal, Napoli og Atlético Madrid har lenge siklet etter ham, men det er ingenting Gonalons heller vil enn å avslutte karrieren i klubben hvor han begynte å spille fotball som tiåring.

Foran Gonalons, i Lyons karakteristiske diamantformede midtbane, bekler Corentin Tolisso den ene av to indreløperposisjoner. Tolisso, født i 1994 og yngst på laget, er poteten. Han kan spille alt fra høyreback til offensiv midtbane, men har hevdet seg sentralt på midtbanen takket være sin løpskraft, energi, teknikk og målfarlighet. Etter bare 13 kamper i 2013/14, spilte han samtlige seriekamper forrige sesong, og scoret imponerende syv mål for klubben han har vært en del av siden 13-årsalderen.

Den andre sentrale midtbaneposisjonen tilhører Clément Grenier, en gjenganger i overgangsrykter-spaltene siden Lyon-debuten som 18-åring i 2009. Han har hevdet seg som den beste frisparkskytteren i klubben siden mytiske Juninho, med flere perler som har gått verden rundt. Men skadene har bremset opp utviklingen til Grenier, som i fjor måtte forlate Frankrikes VM-tropp rett før mesterskapet startet. Skadene er trolig også grunnen til at han fortsatt spiller i Lyon.

I playmakerposisjonen bak spissparet spiller Nabil Fékir, som har hatt en litt mer spesiell vei til førstelaget enn sine lagkamerater. Som de fleste andre på laget, spilte Fékir for Lyon som ungdom. Men da han var 15 år fikk han ikke fortsette, da ungdomstrenerne i klubben mente han ikke var god nok. Fékir dro til den langt mindre glamourøse lokalklubben Saint-Priest, men etter tre år var han tilbake i Lyon. Etter en ungdomskamp mellom Saint-Priest og Lyon, imponerte Fékir så mye at gamleklubben umiddelbart tilbød ham en plass på reservelaget. Det angrer de neppe på: Fékir debuterte denne våren for det franske landslaget, og ble kåret til årets unge spiller i Frankrike. Den venstrebente teknikeren med det lave tyngdepunktet har egenskaper som gir franskmenn tro på at han er det lille ekstra som kan ta landslaget tilbake på verdens tak.

Superspissen Alexandre Lacazette har blitt den store helten i Lyon. Etter å ha vokst opp i et multikulturelt nabolag i byen, har han gått gradene i favorittklubben siden han var 12 år. Han var aldri best på aldersbestemte lag, og det tok lang tid før han slo igjennom på førstelaget, men som 23-åring eksploderte Lacazette. I mai ble han kåret til årets spiller i Ligue 1, hvor han ble suveren toppscorer med 27 mål.

Clinton N’Jie, den andre spissen, er den minst egenproduserte av Lyons egenproduserte førstelagsspillere. Han er født og oppvokst i Kamerun, hvor han ble oppdaget av en av klubbens speidere, og signerte for Lyon da han var 16 år. I midten av august ble han solgt til Tottenham for omlag 12 millioner euro.

På benken: Reservekeeper Mathieu Gorgelin (kom til Lyon da han var 12), Mehdi Zeffane (11), Jordan Ferri (15), Steed Malbranque (i Lyon fra han var 14 til 21, kom tilbake i 2012), Rachid Ghezzal (12) og Mohamed Yattara (15). De fire i troppen som ikke er oppfostret i Lyon, er Christophe Jallet (750 000 euro fra PSG), Lindsay Rose (1.8 millioner euro fra Valenciennes i 2014), Bakary Koné (3 millioner euro fra Guingamp) og Henri Bedimo (2 millioner euro fra Montpellier).

Lyon stiller 80% hjemmelagd, spiller flytende, offensiv fotball i en smal 4-1-2-1-2-formasjon, og vinner 2-0 etter scoringer av Grenier og Lacazette, begge født og oppvokst i byen. Det gjenstår tre runder i Ligue 1-sesongen, og Lyon har like mange poeng som PSG. Den lokale kompisgjengen fra byen som gjerne kalles «lille Paris», holder følge med superstjernene fra ekte Paris. Klubbkjærlighet og lojalitet holder følge med qatarske oljepenger.

Etter kampen huker Josimar tak i Lyons trener Hubert Fournier, som for øvrig spilte for klubben på slutten av 90-tallet, for en kort prat. På spørsmål om hva som er hemmeligheten bak talentfabrikken i Lyon, virker Fournier nesten overrasket.

– Det er ingen hemmelighet. Det er bare et resultat av mye hardt og godt arbeid over lang, lang tid, og enorm tillit fra presidenten, svarer Lyon-treneren, som om det skulle vært det mest naturlige i verden.

For å finne ut hva som ligger bak den nye vinden i Lyon-seilene, må man altså grave dypere enn mixed zone på Stade Gerland. Og først må man spole noen tiår tilbake i tid.

Presidenten
Nærmere bestemt: 28 år tilbake i tid. Frem til i 1987 var ikke Lyon mer enn en parentes i fransk fotballhistorie. Roger Rocher, presidenten til Lyons erkerivaler Saint-Étienne, uttalte at «når det kommer til fotball, er Lyon bakgården til Saint-Étienne». Og han hadde rett. Lyons tre cuptitler virket bleke ved siden av de grønnkledde rivalenes ti ligagull og seks cupgull.

Men så dukket frelseren opp i form av den unge og lokale forretningsmannen Jean-Michel Aulas. Den 15. juni 1987 inntok Aulas rollen som president for Olympique Lyonnais – en dag som skulle vise seg å bli den viktigste i fotballklubbens historie.
– Lyon var en klubb uten mye penger, som klarte seg takket være støtte fra kommunen. Frem til 1987 var det alltid en representant fra kommunen som var president i klubben, noe som ikke akkurat var optimalt for sportslig utvikling. Det var aldri mye penger. Da Aulas tok over, var Lyon i dyp gjeld, og spilte i andredivisjon, sier Vincent Duluc, som på den tiden dekket klubben for lokalavisen Le Progrès.

– Han så et enormt potensial i klubben. Allerede på den tiden hadde man jo et velfungerende akademi, og selv om det ikke var mye penger, hadde klubben flere spennende unggutter fra Lyon og omegn, sier Duluc til Josimar.

Aulas var ambisiøs, men fornuftig. Han forventet ikke suksess over natten, men var fast bestemt på å gjøre Lyon til en storklubb på sikt. Han var ingen fotballekspert, så han omringet seg med fotballkyndige folk som kjente klubben godt. Bernard Lacombe og Raymond Domenech, begge født i Lyon og med spillerfortid i klubben, ble hentet inn for å få orden på det sportslige, mens Aulas selv ryddet opp økonomien.

I den første sesongen under Aulas fikk ikke Lyon tak i noen sponsor. Løsningen ble å sette «OL Europe» på drakten.

– Han hadde allerede en tanke om hva Lyon skulle bli. Men han bygde klubben stein for stein, basert på tålmodighet, lokal forankring og spillerutvikling, sier Duluc.

Det tok 14 år før Aulas kunne feire sin første tittel som Lyon-president, men ligacuptriumfen markerte starten på et enestående enevelde i fransk fotball. Vincent Duluc trekker frem tre faktorer til at det vokste frem et storlag i Lyon: Lederegenskapene til Jean-Michel Aulas og en imponerende evne til å selge egenproduserte spillere over markedspris, var de bakenforliggende årsakene. Men det som utløste gjennombruddet, var samarbeidet med filmselskapet Pathé. Aulas utnyttet sitt brede kontaktnettverk i næringslivet til å overtale Pathé-direktøren Jérôme Seydoux til å investere 104 millioner franc (96 millioner euro) i Lyon. Flaggskipet for satsningen ble den brasilianske spissen Sonny Anderson, hentet fra Barcelona for omlag 18 millioner euro på sommeren i 1999.

Anderson skrev navnet sitt inn i klubbens historiebøker takket være sine 71 mål på 110 seriekamper mellom 1999 og 2003, som var katalysatoren til klubbens dominans. Før 2001/02-sesongen ble Juninho Pernambucano, i dag kjent som klubbens beste spiller gjennom tidene, kjøpt fra Vasco da Gama. Og i 2002 vant Lyon sitt første av syv strake seriegull. Med titlene fulgte mer penger og flere stjernekjøp, og Lyon etablerte seg blant de fem beste klubbene i Europa. Men selv på toppen av sin dominans, mellom 2004 og 2006, klarte de aldri å komme seg forbi kvartfinalen i Champions League.

– I 2004/05 og 2005/06 var Lyon gode nok til å vinne, de var uheldige som røk ut begge gangene. Det var detaljer som avgjorde, en dommerfeil den ene gangen og en tabbe av Abidal den andre. Men den dype grunnen til at Lyons storlag aldri gikk helt til topps i Europa, var at de manglet en spiss i verdensklasse. Det var etter Sonny Anderson og før Karim Benzema, det offensive ansvaret til Juninho ble for stort, sier Duluc.

I 2008 vant Lyon sin syvende strake, og per dags dato siste, Ligue 1-tittel. Klubben hadde dominert fransk fotball som ingen før dem, og deres prestasjoner hadde satt Frankrike tilbake på det europeiske klubbfotballkartet. Anderson, Juninho, Michael Essien, Grégory Coupet, Cris, Florent Malouda og Karim Benzema var stjernene på Lyon-himmelen. Men interessant nok er det ingen trener som skiller seg ut når man snakker om Lyons storhetstid.

– Det er litt av et paradoks, egentlig. Nøkkelord i Lyon er stabilitet og tålmodighet, men trenerne kom og gikk. Klubben hadde fire forskjellige trenere i løpet av de syv sesongene hvor de vant alt. Ingen av dem ble sparket, men i en klubb med en så mektig og involvert president som Jean-Michel Aulas, er det tøft å holde ut som trener. De får ikke et enormt handlingsrom. Samtidig bidro det til å unngå at laget stagnerte, sier Duluc.

Fallet fra toppen
Det finnes eksempler på storklubber som har opplevd mer dramatiske fall fra toppen enn Lyon. Per i dag har de tross alt bare vært uten spill i Europa i én sesong (2014/15), og den laveste tabellplasseringen er femteplassen i 2013/14. Men fra tittelen i 2008 og frem til denne våren, var Lyon aldri virkelig med i kampen om det franske seriegullet.

– For første gang siden han tok over Lyon, gjorde Aulas mange gale valg. Klubben var bygd opp takket være strategiske signeringer og salg, men nå hadde de blitt så rike at de sluttet å være nøyaktige i forhandlingene. Tidligere betalte de middels høye summer for svært gode spillere, nå begynte de å betale høye summer for middels gode spillere, forklarer Duluc.

I 2007 kjøpte Lyon midtbanespilleren Kader Keita fra Lille for 18 millioner euro. I 2008 kjøpte de brasilianeren Ederson fra Nice for 16 millioner euro. Ingen innfridde, nivået i troppen sank, og Aulas begynte å bli desperat etter å kjøpe seg tilbake til toppen av Europa, hvor storklubbene virkelig begynte å bruke store summer. Sommeren 2009 hentet de Lisandro López, Bafetimbi Gomis, Michel Bastos og Aly Cissokho for totalt 71 millioner euro. Klubben hadde i løpet av to år investert godt over 100 millioner euro i en rekke spillere, og de aller fleste av dem floppet.

– Når man betaler middels gode spiller altfor mye, vil de ikke dra andre steder, fordi de vet at de ikke vil tjene i nærheten av like mye, så de blir værende ut kontrakten og koster klubben enormt mye, med lite sportslig utbytte. Når dette skjedde rett før finanskrisen inntraff i Frankrike, ble det en fiasko for Lyon, sier Duluc.

Men Lyon klarte, takket være en heldig trekning, å ta seg til en uventet semifinale i Champions League. Prestasjonen overskygget klubbens falmende overgangspolitikk, og Aulas tok stormannsgalskapen til et nytt nivå ved å kjøpe Yoann Gourcuff på sommeren i 2010.

«En industriell katastrofe»
21. mars 2015. Lyon har besøk av Nice, og 47 minutter er spilt når en absurd scene utspiller seg. Yoann Gourcuff spaserer helt rolig, med et tomt ansiktsuttrykk og uten et blikk mot innbytterbenken, i garderoben. Hubert Fournier står forbauset på sidelinjen og bruker tre minutter på å få inn en innbytter, og dommeren må stoppe spillet for å telle Lyon-spillerne. Gourcuff er skadet. Igjen. Og denne gangen har han fått nok, etter et fem år langt mareritt.

For er det noen som symboliserer Lyons sportslige nedgang og økonomiske problemer de fem siste årene, så er det Yoann Gourcuff.

Den 25. august 2010 møter 15 000 fans opp på Stade Gerland for å være vitne til en spillerpresentasjon som selv Florentino Pérez ville gått god for. Gourcuff signerer en femårskontrakt med Lyon, og blir den nest dyreste signeringen i klubbens historie (22M€).
Gourcuff åpner Lyon-karrieren svakt, tydelig preget av hendelsene under VM i Sør-Afrika. Ikke bare var han delaktig i en av de største skandalene i fransk idrettshistorie, men han ble også nærmest fryst ut av spillergruppen. Kritikken fra mediene haglet, og Gourcuff taklet ikke presset. Så kom det en skade. Og så en til. Og så enda en. Etter hvert sluttet han å snakke med pressen. Og så fort man kom inn på tanken om at han kanskje kunne levere jevnt og trutt igjen, så skadet han seg. Sånn fortsatte det stort sett i fem år.

Signeringen av den tidligere «nye Zidane» var en fiasko av flere årsaker. Først og fremst var han alltid skadet, i løpet av de fem årene i Lyon hadde Gourcuff nærmere 800 fraværsdager på grunn av forskjellige skader. Han spilte bare 27 kamper fra start til slutt. Totalt var han involvert i 128 kamper. Samtidig var han lagets suverent best betalte spiller: Legger man sammen overgangssummen og lønnen hans, har han kostet klubben i overkant av fire millioner kroner (468 000 €) for hver kamp han har spilt. Og ettersom kontrakten hans gikk ut i sommer, får ikke Lyon en eneste centime igjen for ham.

– Det er en industriell katastrofe. Uten Gourcuff-kostnadene ville Lyon vært i pluss nå, sier Vincent Duluc og legger til:

– Siden han kom har han kostet like mye som driften av akademiet.

Gourcuff ble også en ganske upopulær skikkelse i Lyon-garderoben etter hvert. Lagkameratene lot seg frustrere over hans stadige skadefravær.

– Han gjentok ofte at han måtte være 100% for å spille. Men når man spiller hver tredje dag, er ikke det mulig. Man har alltid vondt et sted. For oss andre var det vanskelig å akseptere den innstillingen. Det var frustrerende, for han burde jo ha vunnet kamper for oss i stedet, sier kaptein Maxime Gonalons i et intervju med France Football.

Dårlig råd – gode ideer
Med Gourcuff som det mest oppsiktsvekkende tilfellet på dårlig business, men godt hjulpet av en rekke andre dårlige valg, begynte Lyon-skuten å synke. I tillegg var planene om bygging av en ny, egeneid stadion til flere hundre millioner euro i gang. Klubben gikk i enormt underskudd. Jean-Michel Aulas måtte finne en måte å kutte utgiftene på, samtidig som den sportslige standarden måtte opprettholdes.

Løsningen fant Aulas i sin egen bakgård. De store lønningene forsvant en etter en og ble erstattet med unge, sultne talenter fra klubbens ungdomsakademi. Hver sommer skjedde det samme: Lyon solgte en nøkkelspiller, medier og supportere ropte etter en erstatning, men klubben ga heller plassen til et lokal unggutt. Hugo Lloris ble solgt – Anthony Lopes fikk plassen. Dejan Lovren ble solgt – Samuel Umtiti fikk plassen. Lisandro López ble solgt – Alexandre Lacazette fikk plassen. Bafétimbi Gomis ble solgt – Nabil Fékir fikk plassen.

Før denne sommeren hadde ikke Lyon brukt mer enn tre millioner euro på et spillerkjøp siden 2011.

Likevel klarte de – i konkurranse med PSG, Monaco og Marseille, som alle har investert store summer på overgangsmarkedet de siste årene – å ta seg tilbake i den franske gullkampen og Champions League. Med et lag som knapt nok har kostet dem noen euro i overgangssum.

– Det er fordi de har en spesiell kompetanse. De har tiår på tiår med erfaring i å utvikle spillere. I glansdagene ble stortalentene solgt raskt, for mulighetene på førstelaget var små, men nå som plassene har dukket opp, ser vi hva som virkelig bor i Lyons akademi, sier Duluc.

Men han er klar på at sølvsesongen 2014/15 kom som en overraskelse.

– Det var ingen som forventet dette. I fjor sommer er kanskje den sommeren hvor ropet om forsterkninger utenfra har vært størst. Ja, alle visste at det var mange talentfulle spillere, men ingen forventet at spillere som Lacazette, Fékir, Tolisso og så videre skulle eksplodere på den måten, sier han.

– Det som skjer i dag, med så mange egne produkter på laget, er ikke en strategi. De har ikke noe valg, de gjør det fordi de må. Men det er en ganske sensasjonell fallskjerm, da, ler Duluc.

Fra generasjon til generasjon
– Er det du som er nordmannen som skal plage meg?, spør en gråhåret mann fra toppen av en vindeltrapp.

– Ja, det stemmer.

– Jeg visste ikke at man snakket fransk i Norge. Men det var jo flaks, for jeg kan ikke et ord norsk, og jeg er sikkert enda verre i engelsk, sier mannen, med glimt i øyet.

Mannen heter Armand Garrido og har vært trener for Lyons U17-lag i 24 år. Han har tatoveringer og et skinnarmbånd, er litt harry. Tord Salte, den norske 16-åringen som signerte for Lyon denne våren, og som nå trenes av Garrido, forteller til Josimar at han blant spillerne anses som den beste treneren i klubben. Vi setter oss inn på et lite rom, og Garrido serverer en kopp sukkerbiter med litt kaffe i. Det er neppe dét som er vidunderkuren som får Lyon-talentene til å vokse og gro. Men oppmerksomheten flyttes vekk fra den grusomme kaffen når Garrido begynner å snakke, med lysende øyne, lidenskapelig, og tydelig stolt over jobben sin.

– Det fyller meg med glede å se så mange unggutter på førstelaget. Men det er ikke nytt for oss, dette har vi holdt på med i mange, mange år, og i dag kan man si at vi når toppen hva angår spillerutvikling. Vi får lønn for mange års hardt arbeid, sier han.

– Folk som vil vite den store hemmeligheten bak talentfabrikken Lyon må nok bli skuffet, for det er ingenting som har endret seg i måten vi arbeider på. Dette kunne skjedd for ti år siden også, men da hadde vi penger og stjerner, så det var aldri rom for det.

I løpet av helgen i Lyon fikk Josimar også snakke med akademidirektør Stéphane Roche, riktignok over telefon, ettersom han var med juniorlaget på reise for å spille semifinale i den franske U19-cupen.

– Det er en spesiell følelse. Vi har kjent alle spillerne i veldig lang tid, vi har sett dem vokse opp, kjenner til alt de har ofret, har vært med på alle de gode og dårlige øyeblikkene. Vi er lykkelige med jobben vi gjør, og når de til og med vinner er det fantastisk. Det hele gir mening, for vi utvikler spillere med et bestemt prosjekt i bakhodet, og vi ser konkrete bevis på at vi arbeider på en god måte. Det er utrolig givende, sier Roche til Josimar.

Han er født rett utenfor Lyon, kom til klubben som barn, og spilte for førstelaget i ti år. Før han ble akademisjef, var han først ungdomstrener og deretter andrelagstrener. Også Garrido er en lokal mann, født og oppvokst i Lyon, med fortid som ung spiller i klubbens akademi. Det samme gjelder de aller fleste i og rundt klubben, enten de jobber med det sportslige eller det administrative. Og med det er man inne på en noe av det mest essensielle i det man kaller la formation à la lyonnaise. Spillerutvikling på Lyon-måten.

– Vi har en identitet. De aller, aller fleste trenere og direktører i klubben er tidligere spillere som selv har vært gjennom klubbens ungdomsakademi. De kjenner klubben ut og inn. En spillerutvikler som selv har vært i spillerens situasjon, har mange fordeler. Denne lokale forankringen er grunnlaget for vår spillerutvikling, sier Garrido.

Roche peker på det samme:
– Klubben har alltid hatt en talentutviklingskultur, og kunnskapen og prinsippene har gått fra generasjon til generasjon. Antall produkter på førstelaget har variert, men vi har alltid jobbet for å opprettholde den «lyonske» identiteten, samtidig som man tilpasser seg fotballens utvikling og kontekst. Klubben har en vilje til å opprettholde en rød tråd. Tiden går, man skal utvikle og tilpasse, men beholde prinsippene. Jeg, for eksempel, er bare den femte direktøren siden dannelsen av akademiet i 1974. Det gir stabilitet, som er nødvendig for talentvirksomhet.

En nøkkelegenskap ved Lyons akademi, er at omlag fire femtedeler av spillerne kommer fra Lyon og omegn. Klubben rekrutterer lokalt så langt det rekker, nettopp for å opprettholde identiteten som Roche og Garrido så ofte snakker om.

– Vi organiserer åpne dager for barn fra 7-årsalderen, ikke nødvendigvis for å hente dem umiddelbart, men for å ha en oversikt over det som rører seg i byen. Opp til 12-årsalderen er vi bare opptatt av spillere fra Lyon. Derfra og frem til 15-årsalderen utvider vi til départementet (fylket) og regionen. Etter det henter vi fra resten av Frankrike og utlandet, men ikke hvem som helst. Vi evaluerer årskullene og identifiserer hvilke spillertyper som mangler, og fyller disse tomrommene med spillere vi har speidet på fra andre franske regioner eller andre land. Vi ønsker først og fremst en lokal og regional stamme, sier Roche.

Er det ikke en fare for å ribbe mindre klubber for alt av talent?

– På det lokale planet er vi ute etter å ha et utvekslingsforhold, vi flytter noen ganger treningsøktene våre til mindre klubber, inviterer trenerne fra småklubbene til oss for å lære. Vi ønsker å dele vår måte å se på trening og fotball på, slik at også de mindre klubbene i regionen utvikler spillere på en god måte i tidlig alder. Det gir bedre spillere på lang sikt, og det blir veldig godt tatt imot av de andre. Det handler om å utvikle fotballkultur og -kompetanse i regionen, svarer akademisjefen.

Klubben har en speider for hver av de syv distriktene i regionen Rhône-Alpes, hvor Lyon er hovedstad. For resten av landet har de to speidere; en rundt Paris og en rundt Marseille.

– Fordi statistikkene viser at en spiller har større sjanse for å lykkes i nærheten av der han bor. For at en spiller skal få ideelle forhold for å utvikle seg, må tre ting klaffe: Spillerens tekniske og mentale kvaliteter, omgangskretsen hans, og klubben. Derfor er vi alltid opptatt av å finne ut av spillerens motivasjon, hva slags støtte han får hjemmefra, hva slags miljø han lever i, og hvordan han oppfører seg. Vi er ute etter å skape en familiær følelse i klubben, hvor alle dyrker de samme verdiene, og den beste måten å gjøre det på, er å basere rekrutteringen så lokalt som mulig, sier Roche.

Da Lyon tok imot PSG på Stade Gerland i februar, hadde hjemmefansen forberedt et banner med påskriften «Made in Lyon er verdt mer enn millionene deres».

Er Lyon den perfekte byen for et sånt prosjekt?
– Ja, det tror jeg. Folk kommer på kamp for å se ungguttene som de har fulgt siden før de ble profesjonelle, de er stolte av å se lokale gutter lykkes. Sånn har det alltid vært her, sier Roche.

Vincent Duluc utdyper:
– I Paris vil de ha store navn og titler som får dem til å drømme. I Marseille er de for utålmodige og rastløse. Men i Lyon har man en slags overbærenhet, en tålmodighet etablert i kulturen, som gir rom for at akademiprodukter kan lykkes. Jeg har snakket med mange supportere, og de har en felles oppfatning om at 2013/14-sesongen var en av deres favoritter noensinne, de elsket den. Det til tross for at laget endte på femteplass, den svakeste plasseringen siden forrige årtusen. Fordi mange unge fra akademiet slo gjennom på førstelaget, de spilte fin fotball, og supporterne kjedet seg aldri på stadion. Ingen i Marseille eller Paris, eller Madrid eller Manchester for den saks skyld, ville nøyet seg med det.

Teknikk, teknikk og teknikk
Rammeverket er altså satt. Men spillerutvikling handler vel så mye om hva som foregår på banen, og der er Armand Garrido eksperten. Senere på dagen skal han stå og korrigere, omplassere, rise og rose de unge Lyon-talentene i halvannen time.

– Prinsippene våre på banen er at vi skal spille teknisk, kollektiv angrepsfotball. Vi ønsker først og fremst å score mål enn å unngå å slippe inn, sånn har det alltid vært i Lyon, og vi både rekrutterer og utvikler spillere ut i fra det. Vi er opptatt av det kollektive, at man skal spille bra sammen og ikke kun tenke på seg selv. Samtidig ønsker vi å gi enkeltspillerne frihet til å utfolde seg kreativt og uttrykke sine ferdigheter på best mulig måte. Vi setter aldri inn grenser for antall touch når vi spiller internkamper, for eksempel, sier Garrido.

– Vi har arbeidstemaer som varierer med hensyn til hvilken periode av sesongen man er i, og hvordan spillernes utvikling er. I starten av sesongen lager vi en oversikt over alle spillerne og evaluerer deres behov for utvikling. Deretter utvikler vi gradvis vanskelighetsgraden, intensiteten og kvaliteten på øvelsene og kombinasjonene, sier treneren.

Hva er en typisk treningsøvelse i Lyon?
– Vi er spesielt opptatt av persepsjon, det vil si å oppfatte hva man skal gjøre i en gitt situasjon, og det gjerne så tidlig som mulig. Vi kler spillerne i flere forskjellige farger, spiller med mange baller på en gang, slik at spillerne blir utfordret til å være i forkant og alltid tenke flere trekk fremover. Vanskelighetsgraden varierer avhengig av aldersklassene, men disse øvelsene får spillerne til å måtte forholde seg til mange flere distraksjoner enn i kamp, og da blir det plutselig ikke like vanskelig å orientere seg når kampdagen kommer. Jeg vil nok si at dette er noe av det vi er best på.

Hvordan finner dere balansen mellom resultat og utvikling?
– I de mindre kategoriene er det ikke en prioritet å vinne kamper. Prioriteten er da at spilleren trives på trening, jobber og utvikler seg. Det handler om teknikk, teknikk, teknikk. Spilleren skal få basisferdighetene under huden. Alt foregår med ball. I den alderen bruker vi ikke tid på kondisjonstrening og komplisert taktikk, det er totalt bortkastet, sier han. Men etter hvert er det viktig å skape vinnerskaller.

– Når man nærmer seg 11-fotballen og turneringsspill, må man etablere en konkurranseånd. Man skal ikke akseptere å tape enkelt. Hvis jeg går til presidenten og sier at jeg har en skikkelig god spiller, men at han ikke vinner kamper, kommer han nok til å velge han litt mindre talentfulle som nekter å tape. For de eldre ungdomslagene våre er det essensielt å komme så langt som mulig i de nasjonale turneringene, slik at vi kan møte så gode lag som mulig, slik at trenerstaben kan vurdere spillerne på et høyt nivå, men også slik at spillerne får erfaring fra høyt nivå og viktige kamper. Ja, det er viktig å være tålmodig med unge spillere, men når man kommer til en viss alder, rundt 16, er det essensielt at de lærer prinsippene fra toppfotballen. Toppfotball handler til syvende og sist om å vinne, og for å vinne fotballkamper, må vi skape vinnere, sier Garrido.

Gjør ikke som Ajax og Barcelona
To av verdens mest anerkjente klubber når det gjelder spillerutvikling, Ajax og Barcelona, er kjent for å utvikle spillere i en bestemt formasjon (4-3-3) og med klart definerte roller for hver posisjon, allerede fra ung alder. Alle lagene, fra guttefotball til A-laget, følger de samme retningslinjene. Slik opererer ikke Lyon.

«Vi er ikke dogmatiske når det kommer til taktikk og formasjon. Begge strategiene har sine fordeler. Å ha ett bestemt system, som i Ajax, forkorter tilpasningstiden til en ung spiller som kommer opp på førstelaget. Men i hans individuelle opplæring, kan det virke begrensende. I en 4-3-3-formasjon er det gjerne ikke plass til en klassisk playmaker. Man risikerer å gå glipp av spillere som man kunne fått mye mer ut av i et annet system. Vi har aldri gått inn i det. Vi er mer opptatt av spillerens tekniske ferdigheter, hvordan han takler pasningsspill med høyt tempo, fotballforståelsen hans, og også holdningene hans. Vi tilpasser heller formasjonen med hensyn til hva slags spillere vi får opp», har Rémi Garde sagt (Lyon-trener 2011-2014, tidligere akademisjef) i et intervju med France Football.

Det er nettopp fraværet av taktiske retningslinjer som har ført til at Lyons A-lag i dag opererer i en karakteristisk 4-1-2-1-2-formasjon. Den ble først tatt i bruk av Garde.

«Da 93-94-generasjonen ble aktuell for A-lagsspill, merket vi etter hvert at vi kun hadde spisser. Vi brukte noen av dem på kanten, men innså raskt at det ikke var det beste for utviklingen deres. Dermed la vi om til et system med to spisser», sa Garde i samme intervju. Det påvirker imidlertid ikke de yngre lagene i klubben.

– Hvis alle ungdomslagene våre hadde rettet seg slavisk mot å utvikle spillere til en smal 4-4-2-formasjon uten kantspillere, hadde vi ikke utviklet en eneste kantspiller, og vi ville gått glipp av mye talent. Akademiets oppgave er å utvikle spillere som kan fylle behovene til førstelaget, og hvis vi i morgen får en ny trener som vil spille med kanter, og vi ikke har noen, hvor skal vi da hente dem? En profesjonell spiller har i dag ikke én posisjon, han har flere. Han må kunne tilpasse seg posisjoner og formasjoner. Vi ønsker å utvikle tilpasningsdyktige og anvendelige spillere, og da vil det være mot sin hensikt å låse alle klubbens lag til ett og samme system, sier Armand Garrido til Josimar.

Da Josimar var på Stade Gerland og så Lyons 2-0-seier over Évian, fikk elleve akademiprodukter spilletid. Av de elleve, var én keeper og én midtstopper. Resten var midtbane- eller angrepsspillere. De tre som ikke var egenutviklede, var alle forsvarsspillere.

Hvorfor produserer dere nesten bare offensive spillere?
– I ung alder spiller de alltid på det beste laget. Lagene de spiller på, dominerer motstanderne sine, og forsvarsspillerne får dermed ikke så mye å gjøre, de jobber kanskje ikke like hardt. Det kan være en forklaring. Og så er det er en kompleks posisjon. Å spille midtstopper krever at man er svært moden, man har mye ansvar ettersom man er siste stopp før målet og keeperen. Det krever mer tid å utvikle forsvarsspillere enn angrepsspillere, og forsvarstalentene er også sjeldnere enn de offensive, simpelthen fordi det er vanligere for en ung gutt å drømme om scoringer enn sklitaklinger, sier akademisjef Roche.

– Lyon-stilen er mer teknisk og offensiv, så det er sant at vi er mer ute etter underholdning enn disiplin. Det kan nok forklare at vi utvikler flere offensive enn defensive spillere. Vi produserer fem offensive spillere per forsvarer. Men det går helt fint, for vi liker best å score mål, sier Garrido.

Han sitter tilbakelent i stolen sin, humrer litt og legger til:
– Forsvarsspill har vi dere nordmenn til!

Sansen for nordmenn
Han sikter til den 19 år gamle tromsøværingen Ulrik Yttergård Jenssen, kaptein på juniorlaget som tok seg til den franske cupfinalen denne våren, og ansett som den neste bautaen i Lyon-forsvaret. Og som om ikke det var nok, var en annen norsk midtstopper på vei til Lyon akkurat den helgen Josimar var på besøk. Nå har 16 år gamle Tord Salte fra Bryne signert for klubben.

– Vi er veldig fornøyd med Ulrik, ikke bare det han gjør sportslig, men holdningene og innstillingen hans. Derfor ga det mersmak. Vi ønsket en til nordmann fordi de har kvaliteter vi trenger og en mentalitet som passer inn, forklarer Stéphane Roche.
Yttergård Jenssen ble hentet fordi 1996-generasjonen manglet en god venstrebeint stopper. Hans egenskaper som spillende stopper, kombinert med den robuste fysikken, var det som overbeviste Lyons speidere. Mye av det samme lå bak valget av Tord Salte.

– Jeg ble hentet fordi de ikke fant noen høyrebeinte midtstoppere i Frankrike som var både ledige og gode nok, sier Salte til Josimar.

Armand Garrido er full av lovord om norske spillere.

– Skandinaviske spillere kommer fra en annen kultur. Vi er mer latinske. Nordmannen kommer, er strukturert, er tøff og seriøs i arbeidet, han er målbevisst og seriøs. Når vi henter en nordmann, vet vi at han kommer til å være seriøs. Vi tar selvfølgelig ikke hvem som helst bare fordi han er norsk, vi henter toppspillerne, og vi har gode erfaringer med det, så vi vil hente flere. Vi blir mer og mer interesserte i nordmenn fordi vi syns vi gjorde en god deal i Ulrik. De har noe vi mangler: Defensive ferdigheter, fysikk, tøff mentalitet. Når vi ser til Norge, vet vi at vi kommer til å finne slike spillere, sier han.

– Våre spillere setter kanskje ikke like høye krav til seg selv, de er litt mindre tøffe og kanskje ikke like dedikerte og seriøse. De nordmennene vi har hatt, har vært gode eksempler i mentalitet. Våre unggutter virker å være litt mindre modne enn de norske spillerne. De er eksempler. Men de også lærer av vår litt friere tilnærming, kreativiteten og ytringsfriheten som vi tillater spillerne våre.

Yttergård Jenssen har funnet seg til rette i Lyon, klubben han signerte for som 16-åring i desember 2012. I sommer har han vært med A-laget på sesongoppkjøring, og startet til og med kampen mot Arsenal i Emirates Cup. Den offisielle debuten virker å være rett rundt hjørnet – det samme gjelder hans første profesjonelle kontrakt. Men i starten gikk det ikke like prikkfritt for 19-åringen.

– Det har vært mange veldig tunge stunder. Men jeg har hatt en fantastisk støtte rundt meg. Mamma og pappa har vært helt fantastiske, begge brødrene mine har støttet meg. Familien har vært veldig viktig for meg. Mye av grunnen til at det har vært tungt, er kulturforskjellene, og språket er heller ikke det letteste å lære seg, sier han til Josimar.

– Men i dag stortrives jeg. Jeg bor i egen leilighet og snakker relativt bra fransk, legger han til.

Hva er hovedforskjellene mellom talentutvikling og trening i Norge og Lyon?
– At alt er mye mer profesjonelt. Man får tett oppfølging av et fantastisk støtteapparat allerede som akademispiller, både på trening, men også tilgang til fysioterapeut, lege og fysisk trener. På banen er den største forskjellen at det er mye større fokus på det individuelle i form av førsteangriper og førsteforsvarer. Det vi trener mest på er pasningsspillet. Det at ballen skal gå hurtig langs bakken og på få touch. På de aller fleste treningene er pasningsøvelser og ballbesittelse nøkkelord, sier Yttergård Jenssen.

– Et helt annet nivå.

Josimar fikk også en prat med Lyons nyeste nordmann, U16-landslagskaptein Tord Salte, rett etter at han hadde fullført sin første treningsuke i Lyon.

– Den største forskjellen fra Norge er at de tekniske ferdighetene er på et helt annet nivå her. Og man skal hele tiden spille seg ut bakfra, det gjør ingenting hvis man gjør feil. I Norge, når man har øvelser, så forklarer treneren øvelsen først, og så kommenterer han når den er ferdig. Her snakker de hele tiden, de retter på den minste detalj og følger hele tiden med på det som skjer. Vi spiller mye på små baner og har mye ballbesittelsesspill. De legger aldri inn begrensninger på antall touch, fordi det skal være kamplikt, og fordi de vil la spillerne utfolde seg kreativt, selv om det helst skal gå på få touch, sier han.

Salte fremstår som en reflektert ung mann, og har allerede gjort seg opp en mening om hva norsk fotball har å lære av Lyon når det gjelder spillerutvikling.

– Hovedproblemet i Norge er at det er for mye fokus på resultater i for tidlig alder. Man er redd for at laget skal mislykkes, i stedet for at man konsentrerer seg om å utvikle gode fotballspillere. Her, derimot, ligger fokuset på utvikling. Det er lov å gjøre en tabbe, man får en ny sjanse så lenge man viser den rette innstillingen, sier Salte, som ser på Lyon som en perfekt klubb å utvikle seg i.

– Jeg valgte Lyon fordi jeg så at nesten hele førstelagstroppen besto av akademiprodukter. Det viser at det er mulig å lykkes her. Jeg ville ikke kommet hvis det ikke var for at jeg tror at jeg kan spille på førstelaget en dag. For meg er dette et mye bedre valg enn å dra til en Premier League-klubb hvor sjansene for å slå igjennom er veldig små, sier han til Josimar.

Og hvem vet? Kanskje stiller Lyon om noen år med et helnorsk midtstopperpar.

Tålmodighet, skjerming og Ødegaard
Når han blir fortalt at Yttergård Jenssens lovende utvikling har gått under radaren til de fleste i Norge, er ikke Stéphane Roche overrasket i det hele tatt.

– Det betyr bare at vi har gjort noe riktig. Det er ikke meningen at han skal være en snakkis nå. Han skal bare ha ro og fred til å utvikle seg. Han er blant de beste i 1996-generasjonen, men regelmessig A-lagsspill er ikke på agendaen for dem ennå. Nå skal de trene mye med førstelaget, og så kanskje få sitte litt på benken den kommende sesongen og få noen minutter. Det er ingen hast, sier han.

Her rører vi borti noe av det viktigste i Lyons spillerutvikling: Tålmodighet og beskyttelse fra medier. Klubben har et prinsipp om at de aldri flytter spillere under junioralder (17 år) opp i høyere alderskull, uansett hvor gode de er.

– Å hoppe over etapper i utviklingen til en ung spiller, er noe av det mest skadelige man kan gjøre. Selv om en spiller er bedre enn sine jevnaldrende, betyr det ikke at han ikke har noe å lære av å spille med dem. Det handler om å utvikle lederevne, og det handler om å skape stabilitet i en komplisert fase av oppveksten, sier Roche.

– Når de kommer inn i CFA/U19-gruppen, kan de selv gjøre seg fortjent til å spille på et bedre nivå. De beste får spille seniorfotball i fjerdedivisjon, mens resten spiller i juniorligaen. Men frem til junioralder er det unødvendig å prøve å fremskynde prosesser, for man risikerer at han går glipp av essensielle deler av den naturlige utviklingen.

– Det handler mest om at spilleren skal utvikle seg i gruppen, med andre spillere fra sin generasjon. Å ikke destabilisere dem for mye. I den alderen er det ingen hast. Det går steg for steg, og en dag vil spilleren uansett få oppdage det neste nivået. Spillerne skal ha ambisjoner, det er bra at de vil nå så høyt som mulig, men før 16-årsalderen er det stabilitet, tålmodighet, trygghet og utvikling som er viktigst, tilføyer Garrido.

Josimar trekker frem tilfellet Martin Ødegaard, en spiller som utvilsomt har hoppet over mange steg i den naturlige utvikling til et fotballtalent. Roche bekrefter at Lyon speidet på Ødegaard en rekke ganger, og at de kom med et tilbud, men at konkurransen til slutt ble for hard. Men hadde drammenseren havnet i Lyon, ville han trolig hatt en langt roligere karriereutvikling.

– Jeg så at Real Madrid hadde ham med i en seriekamp. Vi ville helt sikkert ventet noen år med det. Det har ikke noe å si hvor god han er, vi ville latt ham trene med førstelaget hvis han viste at han var god nok, men debuten ville vi ventet med, og vi ville jobbet hardt for å unngå den enorme medieoppmerksomheten som han får nå. Det kan umulig være sunt for en 16-åring å være en stjerne på den måten, sier Roche.

Tilfellet Hatem Ben Arfa
Garrido er tydelig frustrert over medieoppmerksomheten som gis til fotballspillere i ung alder. Når Josimar spør om navn på de mest lovende spillerne på laget hans, nekter han å oppgi navn. En titt på statistikkene til Lyons 17-åringer viser at en spiller, Houssem Aouar, skiller seg ut. Forrige sesong scoret han nesten 30 mål og leverte 15 målgivende pasninger. På spørsmål om unggutten, er lovordene fra Garrido overraskende få.

– Han er en spiller med en interessant profil, men han er bare 17 år, så det er for tidlig å si noe. Neste sesong blir en ny etappe, og vi får se hvordan det går, sier han.

– Man må være tålmodig. I dag er fotballen et miljø hvor man hele tiden fremskynder ting. Med en gang det dukker opp en god spiller, kommer agentene og pressen umiddelbart på banen, selv om spilleren fortsatt bare spiller ungdomsfotball. Han er ikke profesjonell enda, men han har allerede en rekke ting å forholde seg til utenfor banen. Vi prøver å beskytte spillerne fra sånt, og det er derfor jeg sier til deg at jeg ikke vil komme med noen navn, ikke rose noen opp i skyene. For når agentene begynner å skulle legge press på klubben for bedre kontrakt, for å presse opp prisene, for å få andre klubber interesserte, og så kommer pressen og mediene, og intervjuene, man er på TV … Det er feil vei å gå. Å lykkes som fotballspiller er ikke å komme i avisen og på TV, det er å spille bra i 20, 30, 40, 50 kamper på toppnivå. Da er det greit at det skapes litt blest, men ikke når de har til gode å debutere! Alt til sin tid, sier han.

Den 49 år gamle ungdomstreneren kommer med en klar og tydelig advarsel mot Ødegaard-hysteriet, som han sier at han har fått med seg.

– Jeg har et perfekt eksempel på en spiller som ble rost opp i skyene altfor tidlig, og som fikk karrieren sin ødelagt på grunn av det. Hatem Ben Arfa. Jeg har trent mange, mange store talenter, deriblant Benzema, Grenier, Lacazette og Rémy. Men Hatem Ben Arfa er uten tvil den mest talentfulle spilleren jeg har jobbet med. Men herregud, det som skjedde med den gutten da han var 15 år. Det var helt sinnssykt. Han var med i en realityserie fra Clairefontaine-akademiet som ble veldig populær, så da han kom til klubben var han allerede kjent i hele landet. Vi spilte en kamp langt ute på landet mot et lite lag, men allikevel var det 500 unge gutter på tribunen som ropte navnet hans. Han var en stjerne før tiden. Han hadde ikke bevist noe som helst, men han var på TV, han tjente penger … Hvordan skulle han klare å lykkes etter det? Mange folk ville utnytte ham, han fikk agenter, advokater, rådgivere … Han hørte ikke lenger på trenerne sine, det var helt umulig å håndtere ham. Det er ikke meningen at en 15-åring skal behøve å takle slikt, sier han.

Er Lyon bedre enn andre til å være tålmodige og beskyttende?
– Jeg vet ikke om vi gjør det bedre enn andre, men vi prøver så godt vi kan å beskytte spillerne våre så lenge som mulig. Dere kommer til å legge merke til at våre proffer takler slikt veldig bra. Spillerne er rolige. Det er kanskje en del av Lyon-kulturen, å beholde ydmykheten og å klare å takle fotballmiljøet. Ettersom vi trenere og styremedlemmer har vært her så lenge, har vi sett mediene og pengene ta over fotballen litt etter litt, og det har kanskje hjulpet oss med å klare å bevare spillernes mentalitet litt som den var på den tiden hvor det ikke var så mye blest. Man må akseptere at fotballen er sånn i dag, men det er også viktig å håndtere det, svarer Garrido.

Beholder sine beste
Sommeren i Frankrike har vært preget av at engelske klubber, dopet på en svimlende TV-avtale, har forsynt seg av de beste spillerne fra en rekke Ligue 1-lag. Men mens mer eller mindre alle konkurrentene deres har solgt til Premier League, har Lyon beholdt samtlige av sine beste spillere og største talenter – med unntak av N’Jie. Fékir, Lacazette, Tolisso, Grenier, Gonalons, Umtiti og kompani blir alle værende i minst en sesong til, og de fleste av dem har til og med forlenget kontrakten med klubben. Ikke fordi de blir tvunget til det, men fordi de vil.

Og det er ikke så rart, for det finnes nok av grunner til å bli værende.

Den ene heter Stade des Lumières, lysets stadion, og skal innvies i januar 2016. Lyon har investert totalt 640 millioner euro i byggingen av en ultramoderne stadion med 59 500 plasser, som vil være en del av et område på 50 hektar hvor klubben også skal flytte inn i et nytt treningsanlegg og ungdomsakademi. Landskapet vil også inneholde to hoteller og fornøyelsesparken OL Land. Det hele skal sende Lyon i en ny økonomisk dimensjon, ettersom president Aulas håper på 80 til 90 millioner euro i ekstra inntekter per sesong på sikt. Å forlate Lyon-skuten nå, er med andre ord som å skru av en film før høydepunktet.
En annen grunn til at de blir værende, er Champions League. De fleste av spillerne har ikke opplevd den prestisjefylte turneringen, og de som har det, vender tilbake til den som ledere. At de har klart å føre klubben tilbake i det ypperste selskap, er utvilsomt en seier for dem, og de vil neppe gå glipp av det.

Videre er neste sommers EM et viktig argument for å ta en sesong til i moderklubben. Ingen av Lyons franske spillere, selv ikke Lacazette, er selvskrevne i den franske landslagstroppen, og de vil neppe risikere å gå glipp av et mesterskap på hjemmebane. Derfor er det fornuftig å satse på kontinuitet og trygghet i Lyon enn en potensiell benketilværelse i utlandet.

Men hovedgrunnen til at de blir værende, er at de er fra Lyon.

– Lyon-identiteten er i dem, og den spiller en viktig rolle. De er herfra, de har alltid spilt her, og de er omringet av barndomskompiser, sier en smilende Garrido.

For det er faktisk det Lyon er. Barndomskompiser. Som skal spille i Champions League.