Fotball er et spill med enkel logikk. Det handler om å score flere mål enn motstanderen. Det handler om å vinne. Men hvordan nå målet, det er mer komplisert.
Fotball er et spill med enkel logikk. Det handler om å score flere mål enn motstanderen. Det handler om å vinne. Men hvordan nå målet, det er mer komplisert.
Tekst: Frode Telseth
Egil «Drillo» Olsens karakteristikk av Øyvind Leonhardsen som «best uten ball» fremstår på mange måter som den mest presise kulturelle metaforen i forklaringen av norsk fotballs landslagssuksess på slutten av forrige årtusen. Et møte med hver av dem ble i stor grad foranledningen til denne artikkelen om spillestil og «tilnærming til spillet». Hva har dannet premissene for vår forståelseshorisont for hvordan fotball (effektivt) kan spilles? Hva er mest effektivt – på kort – og lang sikt? Hvor pragmatisk er det lurt å være? Og i hvilken grad har dette en sammenheng med hvorfor vi ikke får frem gode nok spillere til å være konkurransedyktige internasjonalt? Som en kontrast til vår norske forståelseskultur fylles disse spørsmålene med et blikk på den latinske fotballkulturen, som de senere årene også har blitt forsøkt implementert i vårt eget fotballunivers. Om enn med noe varierende hell.
Siden 1990-tallets gode landslagsresultater og Rosenborgs Champions League-eventyr har det primære omdreiningspunktet for fotballdiskusjonene her til lands i stor grad vært relatert til spillestil. Effektiv fotball, forstått fra periodens suksessrike trenere og ideologer Egil «Drillo» Olsen og Nils Arne Eggen som direkte, fremoverrettet fotball, har stått i en nærmest latent konflikt med det å holde ballen i laget. Med andre ord, gjennombruddshissighet kontra ballbesittelse. For både Drillo og Eggens spillestilstilnærming lå soneforsvar til grunn for at en gjennombruddshissig og direkte stil var fordelaktig. «Bruddet» – øyeblikket når en vinner ballen – er utgangspunktet for når det er mest hensiktsmessig å angripe direkte og med full kraft fremover, siden motstanderlaget da er i ubalanse. Drillo definerte dette som «break down-angrep». Når motstanderlaget var i balanse, ble den lange ballen – billedgjort med Jostein Flo til høyre i angrepet og som oftest med Stig Inge Bjørnebye på venstrebacken i hovedrollene – å foretrekke, da en lang pasning både minimerte risikoen for balltap nærme eget mål og risikoen for å være i ubalanse når en mistet ballen.
Samtidig støttet Drillo seg på tallene og logikken om at det er større sjanse for å score mål desto nærmere ballen er motstanderens mål. En slik spillestil krevde en enorm løpskapasitet av spillerne både i fasene uten ball og i de korte periodene en var i besittelse av ballen. Det norske landslaget var i denne tidsperioden med meget stor sannsynlighet best i verden uten ball, likevel var Norge ved tre anledninger nest best i verden ifølge FIFA-rankingen. Den norske spillestilen ble naturlig nok kritisert som kjedelig, kynisk og primitiv. Først og fremst kom kritikken utenfra, blant annet fra våre danske naboer, men det fantes også kritiske røster innaskjærs. Deriblant Øyvind Steen Jensen, sjefredaktøren i NFFs tilnærmete medlemsblad Fotball («tilnærmet» siden det fulgte med fotballisensen tidlig på 90-tallet til glede for oss over gjennomsnittlig fotballinteresserte ungdommer), som var kritisk til manglende ballbesittelse i det norske laget. På grunn av gode resultater gjennom (nesten) hele 1990-tallet – og til og med første gruppespillkamp mot Spania i EM 2000 – var det vanskelig å argumentere mot den norske spillestilens fortreffelighet når det gjaldt å skape det internasjonal fotball etterspør, nemlig resultater. Ikke minst var resultatene i forhold til forventningene en forsterkende årsak til at de spillestilideologiske motstanderne til Drillo ikke akkurat satt med gode kort på hånden gjennom spesielt første halvdel av 90-tallet.
Tallenes tale
Fotball er i denne sammenheng et spill med en enkel logikk. Det handler om å score flere mål enn motstanderlaget – vel å merke hvis en ønsker å vinne kampen. Men på grunn av banens størrelse og antall spillere scores det forholdsvis få mål i en kamp, noe som medfører at det blir (minst) like viktig å hindre mål som å score mål. I boken The Numbers Game hevder forfatterne Chris Anderson og David Sally at «scoring one goal is greater than not scoring, but keeping a clean sheet is more valuable than scoring a single goal». Bakgrunnen for denne utledningen var en bemerkning tidligere teknisk direktør Mike Forde i Chelsea hadde i et Financial Times-intervju med Simon Kuper om at hvis en ser over ti sesonger i engelsk Premier League, er det en klarere sammenheng mellom antall «clean sheets» og hvor du havner på sluttabellen enn antall scorede mål og sluttplasseringen. Chris Anderson synliggjorde så, basert på sluttabellen i Premier League sesongen 2010/2011, at en «clean sheet» var verdt det samme som omtrent tre scorede mål.
Omar Chaudhuri fulgte opp dette ved å vise at tallene for to sesonger (2009-2011) i den øverste divisjonen i henholdsvis Spania, Italia, England og Tyskland var tilnærmet like Andersons funn. Hvor effektivt det er å holde nullen blir ekstra tydelig når Chauduri viste at antall poeng per spilte kamp med «clean sheet», varierte mellom 2,6 og 2,7 i disse fire ligaene. Den norske sosiologen Ørnulf Seippel presenterer i en artikkel i Soccer & Society (2016) en lignende analyse av scoringer i 65 sesonger på det øverste nivået i de skandinaviske ligaene. Seippel finner en tilsvarende tendens ved at det over tid viser seg å være mer hensiktsmessig å slippe inn få mål enn å score mange. Og om vi «estetikere» ikke umiddelbart kjøper de tallvitenskapelige slutningene, så får vi et videre skudd i baugen fra Andrea Pirlo, som i I think therefore I play (s. 72) uttaler følgende: «The defence is the most important part of the team: in millitary terms, success starts in the zone behind the lines. Put more simply, the team that concedes fewest goals wins the match.» Det er derfor fristende å konkludere med at hvis du vil oppnå best mulig effekt, spiller du defensiv og pragmatisk fotball.
Samtidig uttrykker dette synet kanskje en for sterk vektlegging av resultatet. Hva om det er en verdi i seg selv å spille «god fotball og gi dine tilhengere god smak i munnen», som Johan Cruyff engang uttalte i forbindelse med Nederlands tap mot Vest-Tyskland i VM-finalen i 1974. Og Michel Platini har definert tapet for samme nasjon i VM i 1982 som sitt lykkeligste øyeblikk i fotballkarrieren. Kanskje finnes det fotballfolk som setter spillet i seg selv høyere enn resultatet alene? Disse aspektene ved fotballens egenart medfører at den evigvarende diskusjonen om spillestil – men som samtidig ofte også omhandler hvilken tilnærming en har til spillet – kan eksistere så lenge fotballspillet ser ut som det gjør i dag. Innholdet i diskusjonene justeres noe som følge av utviklingstrender i internasjonal toppfotball, men diskursene og debattene om spillestil tyder i hvert fall på at vi i dag har med den samme egenarten å gjøre som for 100 år siden – med noen regeljusteringer.
Oddstilen og Brannstilen
Jonathan Wilson skriver i forordet til Inverting the Pyramid at historien om fotballtaktikk er en historie om et spenningsforhold mellom estetikk kontra resultat på den ene siden og teknikk kontra fysikk på den andre. Naturlig nok har dette gjenspeilet seg også i den norske spillestildebatten. Fra den spede begynnelse i norsk klubb- og senere landslagsfotball har diskusjonen omkring tekniske ferdigheter og fysikk, «spille ball» eller «slå langt» og individuelle ferdigheter kontra system og struktur levd parallelt med fotballens utvikling – uavhengig av amatørisme eller profesjonalisme, topp- eller breddefotball. Allerede før 1920 vokste det i Norge frem en distinksjon mellom Oddstilen og Brannstilen (og senere også Fredrikstad), der den førstnevnte var kjennetegnet av fysikk, effektivitet, full fart fremover og «på direkten». «Det var lite broderinger», uttalte lagets stjerne og notoriske målscorer Einar «Jeja» Gundersen.
Motsatsen var Brannstilen, som ble definert som et mer kulturelt spill: «Teknikken er ifærd med at avløse den ‘raa kraft’ inden vår kjære idræt», står det å lese i NFFs jubileumsbok Fotball! Branns stil var nært koblet til skottenes «short-passing game», som kom til Bergen med den skotske treneren Donald Coleman i 1919. I tiårene etter Colemans inntreden og fremveksten av kortpasningsspill, bergensk sjonglering og eleganse (og kanskje også en liten smule hovmod), spurte alltid bergenserne om klubbens nyankomne spillere «har nokken av de egenskaper som er typisk bergensk». I dag er det lite som indikerer at kulturelle preferanser for en bestemt Brannstil står like sterkt, og dagens Brann-lag kan heller ikke sies å stå for en likeens stil – noe som heller ikke er tilfelle for dagens Odd-lag. Og fotballhistorien er full av slike eksempler på at en klubb eller et landslags spillestil gjennomgår en (kulturell) metamorfose.
Ut med Raúl
I 2006 tapte Spania 3-2 for Nord Irland, og det markerte enden på landslagskarrieren for datidenes mestscorende spanske landslagsspiller, Raúl González Blanco, bedre kjent som Raúl. Ikke fordi han ga seg frivillig som 29-åring, etter å ha scoret 44 mål på 102 landskamper, men fordi han ble vraket av landslagssjef Luís Aragonés. Mindre enn to år senere tok Spania sin første mesterskapstittel siden EM 1964 ved å vinne Euro 2008 i Østerrike/Sveits. I de to påfølgende mesterskapene, VM i 2010 og EM i 2012, ble som kjent også spanjolene mestere. Og det med en spillestil som på folkemunne har blitt kalt tiki-taka og som var en diametral motsetning til la furia, en stil basert på aggressivitet og fysikk. Fundamentet til Aragonés vektleggelse av tiki-taka er å finne i Rinus Michels og Johan Cruyffs totalfotball, videreutviklet i sistnevntes managerkarriere i FC Barcelona, før det hele ble finforedlet i Barcelona av Pep Guardiola, som tidligere var spiller under Cruyff, i årene 2008-2012. Tiki-taka-uttrykket er imidlertid sterkt mislikt i både klubbens utviklingsavdeling La Masia og hos Guardiola selv. I Marti Perarnaus bok Pep Confidential uttaler Guardiolafølgende: «Jeg hater tiki-taka. Tiki-taka betyr å spille pasninger for moro skyld, uten en klar plan. Og det er helt meningsløst.»
Myten om la furia hadde sitt opphav i OL i Antwerpen i 1920. I forbindelse med spanjolenes meget fysiske spill i turneringen uttalte den nederlandske redaktøren (med det helt tilfeldige navnet Hollander) i den Amsterdam-baserte avisen De Telegraaf følgende til sin spanske journalistvenn Manolo Castro: «¡Oh, la furia de los españoles! Era el fantasma del football olímpico.»(Å, dette raseriet til spanjolene! Det er den olympiske fotballens spøkelse). Benevnelsen har for øvrig en direkte historisk sammenheng til den spanske plyndringen av Antwerpen i 1576, men ble altså i tillegg en myteomspunnet titulering av det spanske landslagets spillestil helt frem til grepene Aragonés gjorde i kvalifiseringen til Euro 2008.
I boken Spanish Football and Social Change hevder forfatter og sosiolog Ramón Llopis-Goig at utelukkelsen av Raúl – sammen med Aragonés lederegenskaper – var de avgjørende faktorene for at Spania igjen oppnådde å vinne et mesterskap, som en følge av optimalisering av gruppekohesjonen og utviklingen av en unik spillestil. Ifølge Llopis-Goig hadde ikke Raúls tilstedeværelse gjort det mulig å gjennomføre de to nevnte sentrale faktorene. Hans posisjon i laget, som ubestridt ledestjerne, men samtidig en som gikk foran og alltid var hardtarbeidende, var ikke forenlig med den mentaliteten Aragonés måtte skape for å få hele spillergruppen til å tro nok på seg selv. Raúl hadde med andre ord en for sterk posisjon i spillergruppen, selv om den var positiv ladet. Raúls egenskaper på banen var heller ikke forenlig med den pasningsbaserte spillestilen Aragonés ønsket å vektlegge, for å få utnyttet ferdighetene til blant andre Xabi Alonso, Xavi Hernández og Andrés Iniesta. Llopis-Goig skriver at «Rauls måte å forstå og spille fotball på, basert på hard jobbing, førte ham nærmere den spanske råskapen enn tiki-taka».
Ved å holde Raúl ute av det spanske landslaget fjernet dermed Luís Aragonés siste rest av la furia.
Selv om Spania i årtier – i tråd med diskursen om latinske fotballkulturer – hadde produsert teknisk begavete spillere, fulgte myten om la furia landslaget. Også EM-tittelen i 1964 ble tatt til inntekt for denne stereotypien, da det i etterkant av mesterskapstittelen sto skrevet i avisen Arriba at la furia er uslåelig når den leves med lidenskap, aggressivitet, mot og virilitet. Denne benevnelsen passet som hånd i hanske på den spillestilen og de egenskapene spesielt de baskiske spillerne hadde ved begrepet og mytens opphav mer enn 40 år tidligere. Og det var nettopp baskere og baskiske klubber som var i førersetet i den spanske fotballens spede begynnelse – og da spesielt Athletic Club fra Bilbao, som med en direkte spillestil og sterk fysikk dannet basisen for stereotypien om furia española. Der, som her i Norge, var det de engelske impulsene som definerte premissene for måten fotball ble spilt på.
«Corner er mål»
Den argentinskfødte sosialantropologen Eduardo P. Archetti beskriver sitt møte med norsk fotball som et kultursjokk. I en artikkel fra 1998 (som er å lese i Norsk Tippings jubileumsbok Vinnerglede gjennom 50 år) presenterer Archetti hvordan den engelske spillestilens røtter i disiplin, utholdenhet, fysikk og styrke påvirker både den argentinske criollo-stilen og den norske Drillo-stilen, men der den førstnevnte utvikler seg i opposisjon til – og som en fornektelse av den engelske stilen med vektlegging av dribling og individualisme, blir Drillos spillestil med det norske landslaget på 1990-tallet det Archetti kaller en overdrivelse av engelskmennenes tradisjon. Archetti forteller i den forbindelse om sin første tilskueropplevelse på Bislett i begynnelsen av 1970-årene: «Jeg hadde aldri innbilt meg at det var mulig å rope for hver corner til favorittlaget at «corner er mål» eller vise den største beundring når den muskuløse keeperen til Vålerenga, Geir Karlsen, kunne sparke ballen fra 5-meteren til mållinja på motstanderens side, eller sende den så høyt til himmels at det i noen øyeblikk virket som om ballen forsvant for alltid. Der oppdaget jeg at luftfotballen fortsatt eksisterte og i tillegg var fullt akseptert. I Argentina ville et slikt utspill fra mål blitt møtt med piping til og med fra fansen til målmannen.»
Archettis hovedargument hva stil angår, er at det både på et individuelt og kollektivt nivå er nært knyttet til letingen etter en fotballidentitet. En spillestil blir tradisjon når den oppnår seirer og når disse seirene avstedkommer nye begreper og diskurser som fremhever den. Det som tradisjonelt har blitt definert som den engelske stilen vokste frem i lyset av et stadig mer industrialisert samfunn. Det engelske landslaget dominerte fotballturneringene i OL i 1908 og 1912 og ble på mange områder premissleverandører for utvikling av fotballspillet helt frem til 2. verdenskrig – selv om det ikke resulterte i mesterskapstitler i de første avholdte verdensmesterskapene. Når England på hjemmebane i 1966 tok sin første (og siste?) VM-tittel var spillestilen under Alf Ramsey en identifikasjon av tradisjonelle engelske fotballverdier som kick and run, hardt arbeid, fair play og troen på systemet som den bærende enhet, men som samtidig inneholdt meget gode spillere som blant annet Nobby Stiles, Bobby Charlton, Gordon Banks og Jimmy Greaves.
Sistnevnte ble vraket til finalen til fordel for det som ble finalens tremålsscorer, Geoff Hurst. En mindre begavet fotballspiller, men som både var mer hardtarbeidende og bedre i luftspillet. Etter at Greaves på grunn av skade måtte stå over kvartfinalen mot Argentina, der Hurst scoret seiersmålet, ble Greaves også ofret i finalen, som seg hør og bør i lys av Ramseys motto om «never change a winning team». Hurst ble nasjonalhelt, senere adlet til ridder og kunne putte sir foran navnet sitt. Greaves på sin side slet med alkoholisme gjennom store deler av 70-tallet, og måtte vente til en regelendring i FIFA i 2009 før han, sammen med de andre reservene i finalen, fikk sin velfortjente medalje. En medalje som for øvrig ble solgt på en auksjon i 2014 til den nette sum av 44 000 pund.
Dribbling game og passing game
Ifølge Jonathan Wilson så kan «the spread of passing itself – that unified action» spores tilbake til historiens første landskamp mellom England og Skottland på Hampden Park i 1872.
På grunn av engelskmennenes overlegne fysikk forsøkte skottene heller å spille rundt motstanderen. En spillestil som bare på få år hadde rukket å etablere seg i Skottland, og som hadde sin bakgrunn i en offsideregel der en både måtte være innenfor nest siste motstander og innenfor 15 yards (13.72 meter) fra mål. Skottene lykkes såpass godt med spillet sitt at de holdt storfavoritt England til 0-0, og fundamentet var lagt for det som altså 50 år senere ble anerkjent som Brannstilen her til lands. Også formasjonsmessig skilte Skottland seg fra sine naboer i sør, ved å stille i en 2-2-6 formasjon, mens de større og sterkere engelskmennenes driblestil «krevde» en 1-2-7 oppstilling.
I dagens fotball-landskap er distinksjonen mellom dribbling game og passing game ikke det som fremstår som en sentral forskjell i ulike lags spillestil, selv om den til en viss grad stadig kan distingvere en ulikhet i tilnærming, mellom individualisme med tilhørende særtrekk som frihet, kreativitet og artisteri og kollektivisme, som på sin side er kjennetegnet av lag hvor spillernes ferdigheter komplementerer hverandre. «Det er viktig å gå på banen for å være god, men langt viktigere at du går på banen for å gjøre medspillerne dine bedre» lyder et av Nils Arne Eggens «godfot-postulat». Kollektivet komponeres slik at de individuelle spissferdighetene utnyttes for å maksimere medspilleres spisskompetanse til eget lags fordel, samtidig som at det også i størst mulig grad skal redusere motstanderlagets prestasjonspotensiale – jamfør Luís Aragonés grep med Spania for snart tolv år siden, Alf Ramseys systematisering av det engelske landslaget for mer enn 50 år siden og ikke minst «Drillos» landslags(r)evolusjon for snart 30 år siden.
Spisskompetanse
Mitt første møte med Drillo var på en nå nedlagt, sunnmørsk fergekai på vei til Høddvoll for å se eliteseriekamp mellom Hødd og (det jeg minnes var) Rosenborg. Drillo var da suksessrik landslagssjef for et norsk landslag som året i forveien hadde spilt VM i USA. Det andre møtet med Drillo var for min del mer enn et halvt liv senere, og denne gang skjedde det (selvsagt) på Ullevaal. Anledningen var i utgangspunktet en annen enn å lage spillestilsartikkel for Josimar, men ikke unaturlig dreier det meste av den times lange samtalen seg om spillestil – og danner slik sett et startpunkt for denne historien du nå sitter og leser.
Når det gjelder de gode resultatene med landslaget på 1990-tallet er det to ting Drillo trekker frem som sentrale – og hvor en hadde et komparativt fortrinn i forhold til andre nasjoner. Det ene var bruken av videoanalyse og det andre var nettopp dette med å finne spillere som hadde spisskompetanse, som kunne utfylle hverandre relasjonelt og strukturelt. «Jeg lette etter spillere med eksempelvis ekstrem fart og ekstrem hodestyrke. Variasjonen fra den tiden til i dag er kanskje ikke så stor, men vi sliter nå litt med å finne midtstoppere med hår på brøstet og fysikk. Årsaken til dette er vanskelig å spekulere i, men en skal ikke utelukke at det kan skyldes mangel på å være fremoverrettet i måten å spille på. De fleste trenere i Norge heller i retning av det jeg vil kalle pasningsorientering. Og det er mer behagelig, vet du, å spille possession. Mindre dueller. Derfor tror jeg også at vi har blitt dårligere fysisk.»
Denne hypotesen om at mangelen på fysikk og duellkraft (altså det som engang ble regnet for å være et annet av våre fortrinn) skyldes en mer pasnings- eller possessionorientert tilnærming er ikke Drillo alene om å frembringe. Dette perspektivet har ofte fulgt forklaringen om at det er kunstgresset som har skylden for norsk fotballs mangelfulle fysikk og duellstyrke. Isolert sett vil jeg hevde at forklaringene både hver for seg og til sammen er for enkle til å forklare hvorfor de internasjonale resultatene er svakere enn ønskelig. Årsaken er nok langt mer sammensatt enn som så. Men både kunstgresset og en endring mot sterkere pasningsorientering har hatt en tydelig innvirkning på at egenskapene eller kompetansen til spillerne som nå kommer opp i landslaget, ser noe annerledes ut i dag enn for 10 til 20 år siden. Også toppfotballsjef Nils Johan Semb har ved flere anledninger formidlet at norsk fotball har mistet fortrinnet vi engang hadde på duellstyrke og løpskraft, men vi har imidlertid utviklet flere spillertyper med god teknikk, som eksempelvis Martin Ødegaard, Martin Samuelsen og Mads Møller Dæhli. Norske spilleres fysiske «kapital» har, hvis vi skal følge toppfotballsjefens perspektiver, altså endret karakter, fra styrke og «stamina» til «slepenhet» og teknikk.
Spill og motspill
Denne pendelen har svingt ikke bare når det gjelder enkeltspillere, men også når det gjelder spillestil. Selv om Drillo ikke er med på at hans spillestil i stor grad ble adoptert av andre, er det i hvert fall ingen tvil om vi gjennom 2000-tallet beveget oss lenger mot høyre på «spillestilskontinuumet» (Drillo befinner seg ifølge ham selv helt til venstre). Barcelona og Spania sine triumfer med possession-fotball og mange «lettbeinte» teknikere og eminente pasningsspillere medførte en retningsforandring i spillestil også her til lands. Spørsmålet er om motstanden mot «Drillos» spillestil i hans andre landslagsperiode hadde vært like sterk, hvis ikke det spanske landslaget og Barcelona hadde opplevd triumfene med en spillestil helt til høyre på kontinuumet? For norsk fotball fremover er det imidlertid mer interessant å vite om «effektiv fotball» frembringer de ferdighetene som kreves i fremtidens internasjonal fotball? Til det sier Drillo at han ser ingen mismatch mellom gjennombruddshissighet, direkte fremoverrettet fotball og utvikling av de ferdighetene en behøver i fremtidens internasjonale spill, men at en utvikler litt andre fotballferdigheter med en slik tilnærming enn hva en gjør med en rendyrket pasningsorientering.
Jeg forsøker da å kontre med at vil det ikke være mer hensiktsmessig med en orientering mot et spill der en får mange situasjoner med ballen i laget – og at det i sterkere grad vil utvikle enkeltspillerens ferdigheter og forståelse. Svaret setter meg i en «break down-tilstand», som best kan sammenlignes med det engelske landslaget da Lars Bohinens scorer 2-0 mot England på Ullevaal i 1993, nemlig å bli tatt i kraftig ubalanse (og det etter et engelsk innkast nesten nede ved cornerflagget på Norges halvdel): «Jeg har problemer med å se at du utvikler bedre ferdigheter med å ha ballen mye i laget. Det å ha ballen mye i laget betyr konkret en ting, flere støttepasninger. Ingen skal fortelle meg at det krever bedre ferdigheter å spille støttepasninger enn å spille en god gjennombruddspasning. Tvert imot. Det siste krever mer mot. De er så frekke de tilhengerne av possession at de snakker om å tørre å ha ballen i laget. Har du hørt slikt, at det skal kreve mot til å spille ballen bakover i stedet for fremover. Det er til de grader et paradoks.»
«Hva om Drillo har rett?»
Intervjueren får summet seg, og tar avspark ved å stille spørsmål om hva denne tilnærmingen gjør med spillernes kreativitet. Er det ikke en fare for at vi da skaper «fotballsparkere» som på død og liv skal framover i banen for enhver pris, og at en dermed ikke får stimulert den kreative sansen, basert på å lese spillets situasjoner? Drillos svar gjorde i hvert fall meg tydeligere overbevist om at det var noen aspekter ved gjennombruddshissigheten han forfektet som forsvant i orienteringen mot å bli mer spillende og bedre med ball i laget (og som kan sees i sammenheng med Guardiolas kritikk mot «tiki-taka» som pasningsspill for pasningens skyld). «Fotball er et spill der en kontinuerlig må velge den mest hensiktsmessige løsningen ut fra motspillet. Det finnes noen som hevder at vi spiller vårt spill uansett hva motstanderen gjør. Det er det reneste vrøvl. Alt handler om hva motstanderen gjør. Så må en gjøre de rette valga ut fra motstanderen gjør. Når det gjelder kreativitet synes jeg ikke vi er flinke nok til å utvikle kreative spillere, og med kreativ mener jeg spillere som evner å slå en god gjennombruddspasning. Tore Andre Flo kom en gang til meg og sa at det beste rådet jeg har fått, fikk jeg av deg. Han hadde ofte mann i ryggen, og spilte konsekvent ballen i støtte. Jeg utfordret han på å utvikle ferdigheter med å enten vende bort eller skaffe seg rom til å utfordre motstanderen rettvendt. Jeg tror at det som lønner seg på sikt er å utvikle sånne typer ferdigheter, som kan få spillet fremover i banen. Derfor må vi utvikle kreative spillere. Spillere med individuelle ferdigheter på høyt nivå, med gode mottaksferdigheter, som kan dra seg løs fra tett press og alt det der, og ikke minst som kan slå gode gjennombruddspasninger.»
Etter en time med Drillo på Ullevaal var jeg mer forvirret enn noen gang hva spillestil angår. Hva om Drillo har rett? Min hypotese om at «Drillofotballen» hadde satt så dype spor i norsk fotball at vi hadde sosialisert en hel generasjon landslagsspillere (etter 1990-tallet) til «best uten ball», til en altfor direkte spillestil, som hadde gitt oss alvorlige mangler når det gjelder forståelse for spillets situasjoner, og som når vi på død og liv skulle begynne å bruke ballen, medførte en kulturalistisk feilslutning for en fotballnasjon med klar verdimessig forankring i det anglofile, i duellspillet, i luftballene og i den primitive, effektive fotballen. Jeg måtte snakke med ham som nærmest har vært et symbol for spillestilen på 1990-tallet, Øyvind Leonhardsen.
Løpsmaskin og spillerutvikler
Øyvind Leonhardsen har en karriere de aller, aller fleste norske fotballspillere bare kan drømme om. 86 landskamper, 19 landslagsmål og A-landskamper hvert år fra 1990-2003. Debuterte i Drillos første landskamp med landslaget mot Kamerun en kald oktoberdag i 1990 (hvor kamerunerne måtte låne stillongser av NFF), med seier 6-1. Spilte for Molde og Rosenborg før det ble ti sesonger i Premier League med Wimbledon, Liverpool, Tottenham og Aston Villa. Avsluttet karrieren i Strømsgodset i 2007, etter også å ha vært i Lyn etter returen til moderlandet i 2004. Etter han la opp har han vært trener i utviklingsmiljøer i barnefotballen- og flere år i ungdomsavdelingen i Stabæk (frem til og med 2016-sesongen). I disse årene profesjonaliserte (og internasjonaliserte) klubben sin utviklingsavdeling, og Leonhardsen har opparbeidet seg mange internasjonale erfaringer ved å delta med lagene han trener i turneringer og treningskamper mot mange av de beste internasjonale lagene i ungdomsfotballen, deriblant Barcelonas La Masia-produkter. Stabæk har de siste årene vært førende i «produksjonen» av aldersbestemte landslagsspillere. Med andre ord sitter Leonhardsen på en verdifull referanse internasjonalt ikke bare som spiller, men også i form av hans trenerkompetanse.
«Da jeg kom tilbake til Norge og Lyn observerte jeg at teknikk hadde et høyt fokus i spillerutviklingen, men hvor det var et klart forbedringspotensial i å gjøre det mer spillnært. Vi fikk bedre tekniske spillere, som kunne behandle ballen bra, men som kanskje ikke fikk utviklet spilleforståelsen godt nok. Det ble for mye spill uten retning og for lite kvalitet i bevegelse uten ball. Selv om man ble bedre i å holde ballen i laget, så kunne det virke som at enkelte unge spillere ikke skjønte at det viktigste i fotball er å score mål og at en må forsvare seg. Det er hva spillet handler om. I forhold til fysikk, så ble det kanskje ikke gjort nok av eksplosive handlinger. Mangler man fysikk og spilleforståelse, så blir også intensiteten i spillet lavere og man får ikke øvd godt nok. Jeg synes imidlertid at det har skjedd mye siden den gang. Bevisstheten rundt dette har blitt merkbart bedre i en i en rekke utviklingsmiljøer, og at man tenker mye mer helhetlig hva trenings- og læringsprosessen angår.»
Basert på Leonhardsens uttalelse i denne sammenheng handler det med andre ord om vårt nivå av kunnskap, forståelse og kompetanse for en mer spillende tilnærming til fotball, og om vi klarer å utvikle spillere som er gode nok individuelt og relasjonelt. Videre henviser jeg i intervjuet til Bjørn Hansen (assistenttrener til både Drillo og Eggen), som sannsynligvis vil ha formulert dette i retning av at vi er for dårlige på det individuelt taktiske valget. Til dette svarer Leonhardsen: «Artig at du nevner Bjørn her, for jeg har også hørt han si noe sånt. Det Bjørn sier, har jeg respekt for, og dette er noe jeg selv har opplevd som trener. Når jeg har kommet med unge lag og skal spille mot utenlandske klubber, f.eks. Barcelona, så er det ikke tvil om at de er flinkere til å lese spillet, for eksempel å vite når de skal opp i press og hvordan. De er bedre individuelt taktisk defensivt. Jeg tror det er misforstått det med at det skal være så lite rom og få spillere som spillform i barnefotballen. Større baner krever bedre romforståelse. Spesielt med tanke på defensiv organisering.»
Et spørsmål trenerkompetanse
Dette gjorde intervjueren både glad og lett til sinns, da han et par måneder tidligere hadde levert fra seg et essay til Norsk sosiologisk tidsskrift, som omhandlet nettopp vår manglende «sans» for å utvikle spillere til «det spillet» som spilles internasjonalt. Det inkluderte en kritikk av den sterke troen på at tilpassede spillformer nærmest alene skal realisere både «flest mulig, lengst mulig og best mulig». NFF presenterte i 2014 en «spillformideologi» om at vi må tilpasse spillet til barna, i stedet for å tilpasse barna til spillet. Hvis vi har et mål om å utvikle internasjonale toppspillere, gir denne tilnærmingen – sammenlignet med de fleste vi konkurrerer mot – en mangelfull kompetanseutvikling for barn og unge når det gjelder å lese spillet og forstå rom, samtidig som at kampene i for stor grad preges av et individuelt spill uten tilstrekkelige relasjonelle aspekter, som senere kreves for å spille sammen mot de andre laget. Fokus blir spiller, ball og mål. Det utvikles i for stor grad spillere med skylapper, som har manglende evne til å ta inn informasjon fra omgivelsene og som da ikke er stand til å spille andre gode. Dermed får vi utfordringer med å utvikle det individuelt taktiske valget, eller, som jeg snart kommer tilbake til, det vi kan kalle kontekstuelle ferdigheter.
Leonhardsen har flere nyttige perspektiver på lager når det kommer til spørsmålet om vi har nok kompetanse til å utvikle fotballspillere internasjonalt. «Tidligere har det nok vært en mangel på gode nok lærere og læringsmiljøer i norsk fotball. På en annen side må dette settes i en større sammenheng, for i det langstrakte Norge, med mindre økonomi i de lokale klubbene, kan det være en utfordring å drive videreutvikling og tiltrekke seg den beste trenerkompetansen. For skal vi ha et mål om å utvikle internasjonale toppspillere, bør vi også kunne sammenligne oss i henhold til trenertilgang og trenerkompetanse. I utlandet er det ikke uvanlig at du langt hyppigere enn i Norge møter heltidstrenere med topputdannelse, som jobber med utvikling av unge spillere. Her tror jeg at et godt samarbeid mellom krets og toppklubber vil bli avgjørende for Norge i fremtiden. Selv om det i dag selvfølgelig er mye vi kan bli bedre på, så har vi i dag trenere med langt høyere kompetanse og fokus på selve læringsprosessen enn hva vi hadde for en ti – til femten år siden. Det er i dag en rekke miljøer, med profesjonelle trenere, som jobber med langsiktige planer og hvor kontinuitet vektlegges for å utvikle spillere med gode ferdigheter og høy fotballforståelse. Det øves langt mer helhetlig med utgangspunkt i spillsituasjoner. Det viktigste nå er at utviklingsavdelingene får tid og ressurser til å utvikle seg, slik at det blir bedre kvalitet i det daglige arbeidet. Både bredde- og toppklubber vil ha mye å vinne på gode samarbeidsmodeller.»
Jeg lurer selvfølgelig da (med mulighet for å få støtte for enda en av mine hypoteser) på om dette er fordi vår nordeuropeiske fotballkultur mangler forståelse for hvordan en tilnærmer seg et possession-orientert spill, hvor Leonhardsen svarer på en måte som gjør det naturlig å endelig løfte frem hva kontekstualitet betyr for tilnærming til spillerutvikling og spillestil. «Det å jobbe med en spillestil over tid er bra. Da lærer en hvilke ferdigheter en trenger og hvilke roller en skal fylle, og hvordan en skal utvikle spillere i roller. Det er imidlertid viktig å skille dette fra tilnærminger, eller spillestiler, der en jobber med automatisering og faste bevegelser, uavhengig av hva motstander gjør. Da lærer en aldri å velge ut fra situasjonene. I Stabæk har vi vært tydelige på spillestil og har klare rollekrav, men er samtidig opptatt av at spillerne lærer å ta riktige valg ut fra situasjonen som oppstår på banen. Da lærer vi spillerne blant annet å forvente hva som kan skje og hvordan vi kan komme i en situasjon vi ønsker å være i.»
Champagnefotball eller systemfotball?
Uavhengig av tradisjon vil en kunne være enig om at god fotballforståelse – og dermed en sentral del av fotballferdigheten – vil bestå i å løse en gitt spillsituasjon basert på situasjonens muligheter og begrensinger. Altså med utgangspunkt i hvor god en er til å lese «klimaet», for deretter vurdere hva som er mest hensiktsmessig i en gitt situasjon. Det som derimot kan være en fotballkulturell distinksjon mellom latinsk og nordeuropeisk fotballkultur er hvordan de ulike kulturelle tradisjonene skaper et divergerende syn på hvordan spillere utvikler disse ferdighetene. Der den latinske tilnærmingen ser læring – og tilpasning til spillet gjennom kontekstualisering, forstår den nordeuropeiske tradisjonen i sterkere grad ferdigheter som et resultat av «automatiserte» prosesser, som på sin side da krever repetisjon. «I believe a lot in repetition», sa vår nåværende landslagssjef Lars Lagerbäck til The Telegraph i etterkant av den islandske triumfen mot England i EM 2016. Bakgrunnen for utsagnet var Lagerbäcks fotballideologiske kobling til den da nylig avgåtte engelske landslagssjefen Roy Hodgson. Hodgson og Bob Houghton revolusjonerte svensk fotball på 1970 tallet med en systematisk tilnærming til fotball, med disiplin, perfeksjonisme og vitenskapelighet, og ifølge Lagerbäck ble de viktige premissleverandører for hans syn på fotball. “Bob Houghton said to me when I was just starting as a coach that you need to repeat with players what you want them to do.”
Houghton og Hodgson satte ikke spor bare hos Lagerbäck, men deres suksess med henholdsvis Malmö og Halmstad dannet en kraftig diskusjon i Sverige omkring «gladfotball» (eller «champagnefotball» som de kalte det i vårt naboland) og «systemfotball». Denne spillestilkonflikten munnet på mange måter ut i «den svengelske modellen» (for øvrig også tittelen på en fremragende bok om temaet av den svenske sosiologen Tomas Peterson), som til syvende og sist ble personifisert gjennom Sven-Göran Eriksson og ansettelsen av ham som engelsk landslagssjef i 2001. Samme år uttalte Eriksson i et intervju med VG at da han var trener i IFK Göteborg tidlig på 1980-tallet mente han at systemet var viktigere enn spillerne, men at han gjennom å være trener i Portugal (to perioder i Benfica) og senere i Italia (Roma, Fiorentina, Sampdoria og Lazio) hadde endret dette synet.
Tilbake til fremtiden
I motsetning til sin landsmann er det ingenting som indikerer at Lars Lagerbäck har gjennomgått en slik transformasjon når det gjelder fotballsyn. Dette er drøye 330 000 mennesker bosatt på en sagaøy noen breddegrader vest for oss særs glade for. Med stor sannsynlighet vil Lars Lagerbäcks tilnærming også føre til et resultatmessig løft for det norske landslaget. Årsaken til det sannsynlige resultatløftet kan forklares i lys av at Lagerbäck står for en gjenkjennbar spillestil og – tilnærming for norske fotballkropper, nemlig den engelske stilen og dens forsterkede kulturelle vandring til Skandinavia på 1970-tallet. En konsekvens av denne premissleveransen er at sentrale substanser i blant annet Egil Drillo Olsen og Nils Arne Eggens forståelse av hvordan fotball kunne spilles mest mulig effektivt dannes. Lagerbäck som norsk landslagssjef er slik sett et uttrykk for at norsk fotball beveger seg «tilbake til fremtiden». Det innebærer at system fremfor individ og automatisering fremfor kontekstualisering aktualiseres på nytt etter et par perioder med landslagssjefer i først Åge Hareide på 2000-tallet og Per-Mathias Høgmo på 2010-tallet, som forsøkte å etablere en mer possessionorientert spillestil – fordi de hadde tro på at norske spillere nå hadde ferdigheter med ball til å dominere kamper – men som sannsynligvis begge, i hvert fall delvis, ble resultatmessig felt nettopp på grunn av manglende samsvar mellom spillermateriale og spillestil.
Lars Lagerbäck uttalte i forbindelse med sin første landslagssamling at Norge kan bli best i verden på beslutningstagning. «Det handler om å automatisere og lære så mye som mulig om hva man gjør i ulike situasjoner.» Et slikt perspektiv er totalt forskjellig fra hvordan eksempelvis Barcelonas læringsfilosofi uttrykker at alle handlinger i spillet må kontekstualiseres og derfor må automatisering av valg og handlinger unngås. «Fotball er et organisk spill, det er aldri to situasjoner som er like», uttaler tidligere trener og koordinator i La Masia, Albert Capella til Daniel Fieldsend i hans bok The European Game. Fieldsend sier videre at i La Masia er derfor trenernes jobb naturlig nok å hjelpe spillerne til å forstå spillsituasjoner slik at de så ofte som mulig kan ta mest mulig korrekte beslutninger ut fra situasjonens utforming.
System og individ
Capellas sitat ovenfor viser like fullt at både de systemorienterte som anser «systemet som styrende premiss for individets valg» og de individbaserte som fremhever «individets situasjonelle valg som premiss for hvordan systemet (laget) opptrer», ønsker det samme resultatet – nemlig at spillerne skal fatte mest mulig hensiktsmessige beslutninger. Men metodisk er det to ulike tilnærminger. Der den ene i større grad er mekanisk, som i denne sammenheng kan forstås som en generalisering av situasjoner, er den andre kontekstuell i betydningen av at enhver situasjon er «unik», men hvor situasjoner vil ligne på hverandre. Det indikerer videre at der hvor den systemorienterte tenker modeller, vil den kontekstuelle være hva vi kan kalle mønsterbasert – et begrep som henleder til situasjonens kontekstuelle vilkår. Dermed synliggjøres to sentrale aspekter ved forståelsen av fotballspillet. Det ene kan knyttes til hvordan vi forstår eller anerkjenner spillerens frihet som aktør innenfor systemet/laget. Det andre aspektet er hvordan kulturelle preferanser danner utgangspunktet for hva vi evner å forstå (som at vi ser det vi har lært å se), og dermed også hva slags språk og begreper vi benytter i den forbindelse. La oss starte med det siste først.
Vår nordeuropeiske fotballforståelse er, som allerede presentert, koblet til en engelsk stil og tradisjon, og derigjennom også til dens kobling til industrialiseringen av det moderne samfunnet. Richard Giulianotti tilkjennegir i Football: a Sociology of the Global Game, grunnlegger av «WM-formasjonen» og suksessrik manager for Huddersfield og Arsenal på 1920- og 1930-tallet, Herbert Chapman den ærefulle tittelen av å være den første moderne manager i fotballen. Dette på grunn av at hans lederskap og fotballsyn var bygd på «fordisme» (eller «taylorisme»). “In his view, every device used by the industrialist to speed up the production of goods could be used equally well to speed up production of goals”. Karakteristisk for Chapmans Arsenal var et bunnsolid forsvarsspill (som en naturlig følge av endringen fra 2-3-5 til 3-2-2-3 ved at «centre-half» ble «centre-back» i Chapmans system) og et dødelig effektivt kontringsspill. En spillestil som leseren vil kjenne igjen fra vårt pragmatiske og effektive fotballsyn som preget spesielt 1990-tallet, og det er slik sett ikke helt tilfeldig at det i Egil Drillo Olsens hovedfagsoppgave fra 1973 om scoringer i fotball er viet et underkapittel til Herbert Chapmans fotballfilosofi.
Tilfeldighetenes spill?
Automatisering er et industrielt og maskinelt begrep, med mål om at «systemet» skal kunne produsere en identisk handling med minst mulig menneskelig påvirkning. I vår sammenheng vil minst mulig menneskelig påvirkning innebære at en handler ubevisst, eller mer eller mindre impulsivt, basert på at man gjør som man alltid gjør. Til dette kan man si at vi kan nok automatisere bevegelser, og vi kan nok også handle ubevisst, men ikke som en følge av at valgene vi gjør er automatiserte, for det er logisk umulig siden situasjonene er ulike. Og selv om en stadig sterkere vitenskapeliggjøring og teknologisering av snart alle deler av spillet nærmest impliserer at en forsøker å fjerne den menneskelige faktoren, vil det ikke være mulig å erstatte spillerens kognitive valg – og dermed heller ikke en situasjonsvurdering basert på skjønn – så lenge det er mennesker som spiller spillet. Det er disse menneskelige egenskapene som gjør at fotball i høyeste grad også er et tilfeldighetenes spill (noe vi må håpe at det vil være også i fremtiden).
Også for Drillo har tilfeldigheter, eller flaks/uflaks, vært en viktig faktor i forklaringen av hvorfor resultatene blir som de blir. I en vitenskapelig artikkel fra 2001 viser hans tidligere videoanalytiker Øyvind Larsen (i dag ansatt i NFFs seksjon for trenerutdanning) hvordan Drillos spillestil og tilnærming var sterkt preget engelsk innflytelse, deriblant Charles Reeps statistiske tallmateriale helt tilbake til etterkrigstiden. Larsen påpeker et interessant faktum om landslaget i det siste tiåret av forrige årtusen. “Norway is now perhaps the only footballing nation for which matches have two results. One result is reflected in the scoreline, the other ‘result’ provides another dimension; it tells us whether the team was unlucky or not. Reep is the individual largely responsible for this innovation.” Også i Chris Anderson og David Sallys The Numbers Game henvises det til at fotball er et irrasjonalt spill. Basert på forfatternes tolkning av statistiske utregninger hevdes det at omtrent 50 prosent av utfallet av en fotballkamp skyldes flaks/uflaks.
Valgene en spiller må ta på banen vil altså alltid inneholde en skjønnsmessig vurdering. Derfor kan de heller ikke automatiseres, de må gjenkjennes. Det innebærer en kognitiv mønsterforståelse, som videre betyr at randomiserte aksjoner er mer relevante for å oppnå dette enn repetitive aksjoner. Jo hurtigere fotballen blir, desto større behov blir det for at spillere kan gjenkjenne trekk ved en situasjon, forutse hvilke muligheter som kan oppstå og ha en kroppslig holdning til hvordan agere mest mulig hensiktsmessig ut fra den konkrete situasjonens karakteristikk. Mange vil nok forbinde Pep Guardiola eller Marcelo Bielsas tilnærming for å innprente spillemønster til sine spillere som automatisering. Det forutsetter imidlertid at en legger til grunn at det er mulig å gjennomføre automatiseringsprosesser av sine spillere, slik at systemet kan være i stand til å produsere identiske handlinger. Med tanke på at Bielsa engang har uttalt at “hvis fotball ble spilt av roboter, ville jeg aldri ha tapt en kamp”, så kan det kanskje indikere at han drar sin idealisme vel langt til tider.
System – eller individorientering?
En del av kritikken mot Drillos system har også gått i denne retningen. Gjennom at automatisering ikke er mulig, kan heller ikke systemet reprodusere seg selv. En er avhengig av individenes bidrag for å videreutvikle systemet. Som et motsvar til dette kan en hevde, som Drillo flere ganger har gjort, at spillestilen ikke ble tilstrekkelig videreutviklet mot slutten av 1990-tallet og inn på 2000-tallet. Den ble derimot utvannet, som en følge av at både spillere og medier, og dermed også «folket», i tiltagende styrke formidlet kritikk mot måten å spille på. Den sterkeste systemkritikeren i så henseende var Erik «Myggen» Mykland, skriftliggjort i Håvard Rems biografi Erik Mykland fra 2000. Myggens kritikk kan leses i lys av at den sterke systemorienteringen bidrar til en objektivering av spilleren og hans ferdigheter. Med andre ord en nedtoning av individet og dets frihet til å velge i spillsituasjonene.
Det bringer meg til det andre aspektet ved den metodiske ulikheten mellom en systemorientering og en individorientering. I hvilken grad anerkjenner man individets frihet på banen til å skape muligheter ut fra det som oppstår i situasjonene. I dette ligger det ikke bare å se det en har lært å se (persipere), men også muligheten for å utvikle en evne til å forutse hva som kan komme til skje (antesipere). Fra kroppsfilosofien formidles det at mennesket innehar en evne til å være tilstede i situasjoner sådan at en inntar en holdning til en foreliggende oppgave, som muliggjør å agere i situasjonen. Altså å være et aktivt subjekt som får ting til å skje. Alternativet er en annen av våre kroppslig beredskaper, nemlig å «se hva som skjer» – altså å være i stand til å reagere på situasjoner. Det siste eksemplet vil kjennetegne trenere og lag med en mer pragmatisk tilnærming, ofte karakterisert som godt organiserte, som ligger lavt og venter på motstanderlaget, men hugger til med direkthet og kraft når sjansen byr seg og motstanderlaget er i ubalanse. Vi kjenner alle Drillo, Lars Lagerbäck og Arne Erlandsen som tilhørende i denne båsen, men vi kan nesten i like sterk grad plassere pragmatikeren Jose Mourinho her.
Når det gjelder Mourinho kan en stille spørsmålet om han i kamper mot antatt bedre motstand er i ferd med å miste sin pragmatiske evne og havne i en tilstand av dogmatisme, uten kapasitet til å forandre sin opprinnelige plan. Kanskje indikerer det at avstanden fra pragmatisme til dogmatisme ikke er noe lenger enn hva den er fra idealisme til dogmatisme, som både Guardiola og Bielsa har blitt kritisert for. Førstnevnte uttaler om idealisme versus pragmatisme i Marti Perarnaus Pep Guardiola: The Evolution,
«Det er mange trenere i dag som foretrekker et reaksjonært spill. Jeg mener ikke å kritisere dem, men vi er forskjellige. Vi videreutvikler metodene til Cruyff, Juanma Lill, Brasil på 70-tallet, Menotti og Cappa, Ajax og ungarerne. Vi er deres arvtagere og selvsagt kommer vi til å tape enkelte kamper. Men sola vil fortsatt stå opp neste dag og vi vil fortsette å drømme drømmene våre og å gjøre ting på vår måte. I fotball er det ingen som vinner aller kampene.»
Kollektivisme og kultur
Guardiolas sitat viser hvilken enorm kulturell tilknytning han har til den spillestilen og den tilnærmingen han ble påvirket av i årene på La Masia og under Cruyffs ledelse. En ideologi og filosofi som ikke eksisterte på Camp Nou og La Masia før Laureano Ruiz ble La Masia-koordinator i 1974 og satset bevisst på å utvikle teknisk begavete spillere, fremfor de som var best fysisk rustet, til å spille possession-fotball. På samme måte som de skandinaviske landene opplevde gode landslagsresultater på 90-tallet, som følge av en fotballmessig evolusjon (basert på samfunnsmessige faktorer og økende profesjonalisering og kompetanseutvikling), slo Spanias pasningsorienterte stil ut i full blomst, samtidig som at Barcelona erobret tronen i klubbfotballen.
Trolig var en sterk medvirkende årsak til dette at de fotballkulturelle impulsene hadde nådd mange nok spillere, trenere og ledere til at den manifesterte seg kulturelt – på lignende vis som at vitenskapeliggjøring av fotballen i Norge fra 1970-tallet, sentrert med utgangspunkt i NIH der både Drillo, Eggen m.fl. sentrale fotballpersonligheter var aktive både som studenter og lærere, helt klart hadde en effekt for norsk fotballs prestasjonsforbedring på 1990-tallet. Derfor kan både den effektive fotballen til henholdsvis Drillo og Eggen og den possessionbaserte pasningsstilen til Spania og Barcelona sees som et uttrykk for en kollektivisme. En individbasert tilnærming til spillet kan innebære en like sterk kollektivisme som i en systemorientert tilnærming. Om Andrés Iniesta, en av vår tids beste individualister, blir det sagt at han alltid gjør hva som er best for laget, aldri hva som er best for ham. Guardiola har selv uttalt:
«Vi spiller ‘leftist football’. Alle gjør alt».
Med utgangspunkt i det siste, kanskje skal vi derfor være mindre opptatt av å for tidlig sette spillere til definerte roller og drive rolletrening her til lands, i hvert fall i ungdomsfotballen? Når vi først er inne på ungdomsfotball, så anser jeg pragmatisme og resultatfokus i disse alderstrinnene som en langt større utfordring for norsk fotballs spillerutvikling enn at vi har en landslagssjef som står godt forankret i en systemorientert og pragmatisk fotballtradisjon. Små nasjoner må nok for den nære og fjerne fremtid basere seg på å spille på sine styrker. Når vi ikke kan konkurrere med de beste på individnivå, må vi forsøke å redusere forskjellene ved å maksimere systemnivået. Samtidig må vi lære oss å skille mellom det å være pragmatisk for å få resultater på et internasjonalt nivå i seniorfotballen og hva vi må gjøre i ungdomsalder for å skape gode fotballspillere. Fremtidens gode spillere blir enda bedre enn hva de er i dag i alle faser av spillet. De vil være i stand til å spille seg ut, spille på fot, slå i rom, time pasning og bevegelse på hundretusendelssekunder og finne de minste rom å spille i, samtidig som at de vil være fysiske atleter skapt til å spille fotball med høyere tempo og enda mer presisjon i duellspill og posisjoneringsspill enn hva vi ser i dag. Alt dette må læres og mestres om vi vil konkurrere mot de beste. Sannsynligheten for at vi kan skape landslagsresultater på bakgrunn av et velutviklet system blir mindre og mindre til lenger profesjonaliseringen og vitenskapeliggjøringen av spillet går.
Det er ikke noe mål å bli latinske i vår fotballkulturelle forståelse, og vi vil heller aldri kunne bli det. Vi vil heller ikke – naturlig nok – få frem så mange gode spillere som Spania, Argentina, Portugal, Frankrike etc. Men det er lov å lære og det kan være lurt å forstå hvordan deres tilnærming til spillet utvikler gode spillere. Vi kan ikke bli som dem, men vi kan tross alt bli bedre til å spille mot dem. Eller vi kan si som Drillo. «Det er det reneste vrøvl å hevde at vi spiller vårt spill uansett. Alt handler om hva motstanderen gjør. Så må en gjøre de rette valga ut fra motstanderen gjør.» Det gir i hvert fall mening fra et «reaktivt» ståsted til spillet. Fra et perspektiv der en ønsker å dominere kamper, ser verden stadig litt annerledes ut. Det vil også i fremtidens fotball være enklere å ødelegge enn å skape, heldigvis. På den ene siden medfører det at ferdigheter med ballen i laget må utvikles ytterligere, samtidig som at det gjør det mulig for Island å kvalifisere seg til mesterskap, også i fremtiden. Det gjør det forhåpentligvis også for Norge – og det vil mest sannsynlig skje med en spillestil som ligger langt til venstre på kontinuumet mellom gjennombruddshissighet og pasningsorientering. Diskusjonene om hvorvidt landslagets spillestil er primitiv, kjedelig og om den er et brudd på fotballspillets estetikk vil atter en gang følge med som en integrert del også av den historien.
Og helt til slutt …
Etter å ha lest dette, vil kanskje noen påpeke at forskjellene i spillestil mellom land fra den latinske og den nordeuropeiske delen av fotballverden aldri har vært mindre enn hva vi ser i dag. Det er jeg helt enig i. Som en følge av «globale» impulser over landegrenser og på tvers av kulturelle skillelinjer, blir spillestiler og tilnærminger til spillet i stadig mindre grad svart-hvitt-kategoriseringer, men i desto større grad varianter av «shades of grey» Eksempelvis har engelske Premier League blitt sterkt influert av franske, italienske, spanske, argentinske, portugisiske og tyske managere de senere årene, noe som selvsagt fører til at de spillestilskulturelle kategoriseringene for det som en gang ble ansett som typisk engelsk, viskes ut (samtidig er det da godt at det finnes både en Sam Allardyce og en Tony Pulis slik at de ikke blir helt usynlige).
I lys av dette er det interessant at utdanningsansvarlig i engelske FA, Pete Sturgess uttaler til The Guardian ved utgangen av fjoråret – i en artikkel med den dekkende overskriften «No more freezing against Iceland» – at “I’m not sure as a nation we’ve really valued possession and used it as a weapon. I think we’ve used our physicality. So what we have to change the most would be in possession, because it requires our players to have a much better technique, much better movement and a much better tactical understanding.” Uttalelsen er gitt i sammenheng med de gode resultatene for engelsk aldersbestemt landslagsfotball i 2017 (seiere i mesterskapene for U17, U19 og U20). Det er ikke bare en mer possessionorientert tilnærming som skal kjennetegne fremtidens engelske landslagsspillere. “Out of possession I think we ask for what we’ve always brought to the table,” he says. “That is to say, that we are warriors. We want our players to be warriors. But we don’t want to go on to the pitch thinking being a warrior is all we’ve got. You need to be a real fighter and a real competitor, but if you’re going out there with fantastic technical ability and tactical understanding, then you’re dangerous.”
Grov og svak ubalanse
I klubbfotballen er sannsynligvis Atlético Madrid det laget som best karakteriserer tidsånden for de omtalte gråtonene. Spillestilsmessig ligger de langt nærere Drillo enn Guardiola på kontinuumet, og spesielt intensiteten, og samtidigheten, i forsvarsspillet er de på et nivå som vår tidligere landslagssjef finner imponerende. Det gjør Drillo, og mange med ham, også når det kommer til graden av gjennombruddshissighet, men denne varieres i stor grad utfra blant annet stillingen i kampene. Tar de ledelsen, blir de mer pasningsorienterte, og som Drillo sa, «da kan de til og med dille med ballen i bakerste ledd». Dette uttrykker viktigheten av å ha spillere med ferdigheter til å mestre alle ulike faser av kampen. Samtidig er Atlético Madrid et sterkt kollektiv og et lag med individualister i verdensklasse, både offensivt og defensivt. Det er ikke tilfeldig at jeg har hørt deres nåværende B-lagstrener, og tidligere juniortrener, Oscar Fernandez Romero formidle at våre spillere må mestre alle aspekter ved spillet. De må kunne forsvare seg mot alle typer angrep, og de må evne å score etter etablert angrepsspill, direkte angrep, kontringer og dødballer, og for å bli en potensiell A-lagsspiller i Atlético må du være hurtig i omstillingsfasene begge veier. Da er vi igjen tilbake på en av Drillos kjepphester – graden av balanse – og med det skal han få avslutte denne historien, en historie han på mange måter har spilt hovedrollen i.
«Når motstander er i en grad av ubalanse, mener jeg at det skal gå fort fremover. Spørsmålet er når motstander er i ubalanse? Det er sjelden de er i grov ubalanse, men det er ganske ofte de er i svak ubalanse. Det synes jeg norske lag er for dårlige til å utnytte. Det går på en illusjon om at vi er så gode at vi kan spille de ut åkkesom. Og så bruker man en ekstra støttepasning og så er de i full balanse igjen.» Det er igjen noe besnærende logisk og selvfølgelig i det Drillo her formidler, men som vi like fullt ikke har klart å ta nok hensyn til det siste tiåret (og kanskje lenger enn det). På samme måte som vi ikke har klart å lære spillerne våre å være intense nok i presspillet. Sannsynligvis henger disse to aspektene sammen, og mest sannsynlig, det henger igjen sammen med at vi – uten å ha forutsetninger for det – har prøvd å bli noe vi ikke har forutsetning for å bli.
