Mannen som har alt å tape

I Spania forventer alle at man skal vinne U21-EM i Israel. Men trener Julen Lopetegui maner til ydmykhet, og forventer en tøff turnering. Og skryter av det norske laget.

Tekst Roger Xuriach

Det spanske laget virker veldig solide. Er dere favoritter?
– Journalister og supportere elsker å se på oss som favoritter, men vi bør ta et skritt til siden. Ingen kan overbevise meg om at det vil hjelpe oss å gå inn i turneringen med et favorittstempel; vi på laget tenker ikke på den måten. De aller fleste som mener det kjenner jo dessuten ikke til våre motstandere. Jeg kjenner hvert eneste lag svært godt. Og tro meg; vi kommer til å møte noen fantastiske lag med spillere med erfaring fra høyeste seniornivå på klubb- og landslag. Det kommer til å bli en uhyre jevn turnering. Dette blir kanskje det U21-mesterskapet med det høyeste nivået på mange år. I denne turneringen er det bare gode lag, forsterket med spillere som jevnlig er på A-landslagene. Jeg vet vi har et godt lag, og spiller vi med entusiasme kan vi gå hele veien.

Kvalifiseringen gikk jo som en drøm?
– Jada, og vi er veldig fornøyd med prestasjonene til laget. Vi holdt et høyt nivå gjennom hele kvalifiseringen. Spillerne har gode holdninger – og da presterer man godt. Men vi kan ikke skue tilbake på det vi har gjort, det er i selve mesterskapet vi skal prestere. Én liten feil – og vi kan bli slått ut.

Hvor mye vil Confederations Cup påvirke uttaket av troppen? Ville det ikke ha vært enklere å ta ut en tropp uten å måtte konkurrere med den turneringen?
– To lag i U21-EM har denne problemstillingen: Spania og Italia. Men selvsagt har A-landslaget fortrinnsrett. Vi tar ut vår tropp etter at del Bosque har tatt ut sin. Det er opp til del Bosque om han ønsker å ha med U21-spillere. Når han har tatt ut sin tropp, vil vi ta ut de beste tilgjengelige spillerne. Vi kjenner jobben vår. Vår viktigste oppgave er å rekruttere spillere som del Bosque kan få nytte av på A-landslaget i årene som kommer.

Hvordan tar du ut troppen?
– Jeg benytter meg av alle tilgjengelige parametre. Det er ingen enkel jobb å ta ut troppen. Det kan være spillere som har bidratt massivt i kvalifiseringen, men som har blitt benket på klubblaget eller omvendt, spillere som ikke bidro i kvalifiseringen, men som har vært strålende for klubblaget. Vi ønsker å ta ut den beste troppen, vi ønsker også å være rettferdige, og vi vil at troppen skal være balansert. Vi må også ha spillere som kjenner eller passer vår spillestil. Vi vil ha spillere som kan bekle flere roller, de har alltid en liten fordel. Men form er også en kritisk faktor. Er du ute av form har du ikke noe i turneringen å gjøre, da vil du falle gjennom. Vi skal spille minst tre kamper og vi trenger spillere som kan gjøre det lille ekstra.

Så hvis en spiller er ute av form eller ute av klubblaget, men har hatt avgjørende bidrag under kvalifiseringen, er det rettferdig å ikke ta ham ut?
– Om du bestemmer deg for a eller b spiller ingen rolle, det er fortsatt en smertefull avgjørelse. Hver gang du inkluderer en spiller på lista, ekskluderer man samtidig en annen. Men dette er jobben min. Jeg må være ærlig med meg selv og med spillerne.

Du fikk jobben etter fiaskoen til Spania i London-OL …
– Jeg liker ikke ordet fiasko. Når du gir alt du har, kan man ikke bruke ord som fiasko. Jeg foretrekker å si at vi ikke klarte å nå våre mål. Naturligvis prøver vi å lære av feil og nederlag, slik at vi slipper å gjøre de samme feilene igjen. Og med OL lærte vi en lekse.

Har folk dømt Luis Milla (U21-sjefen som fikk sparken etter London-OL, red anm.) for hardt?
– Ofte, altfor ofte, er fotballen urettferdig. Mot Honduras i OL hadde Spania 25 avslutninger på mål, vi klarte ikke å score en eneste gang. Luis hadde god kjemi med spillere, han er en god venn av meg, hva mer kan jeg si?

Er fotballfilosofien det viktigste, er den på en måte hellig?
– Vi har en klokkeklar filosofi på hvordan vi skal spille fotball, men den blir også delvis formet av de spillerne vi tar ut. Du ser klare likhetstrekk mellom A-landslaget og alle de yngre landslagene. Men det finnes alltid variabler. Og det er generasjonsforskjeller. En generasjon kan være vant til å spille med to brede vinger, mens andre har spilt uten. Et viktig mål er at vi skal ha en homogen gruppe som spiller på en bestemt måte hver gang – uavhengig av hvem som spiller. Vi ønsker å spille fin fotball. Vi ønsker å vinne, og veien til seier er at vi spiller fin og god fotball. Vi ønsker å utvikle oss, alltid være motiverte, med spillere som kan prestere under press. Alt under en klart definert spillestil.

Er det vanskelig for spillerne å tilpasse seg den spanske spillestilen når klubblaget spiller på en helt annen måte?
– Hver spiller har sin trener, sin stil, sine ferdigheter. Det er taktiske ting man trener på hver dag i klubben. Men vi jobber bevisst med alle spillerne. En spiller som har vært med en stund hos oss, vet nøyaktig hva han skal gjøre på banen. Og vi tenker at alle de unge spillerne er i stand til å tilpasse seg vår måte å spille på.

Er det hvilke spillere man har til rådighet som bestemmer spillestilen, eller er det omvendt? Del Bosque vraker gjerne spissen mot en ekstra midtbanespiller.
– Det finnes ingen absolutte sannheter, men til syvende og sist handler spansk landslagsfotball om at vi ønsker å ha mange spillere i nærheten av ballen, og vi ønsker spillere med stort teknisk repertoar. Det er grunnen til at vi tar ut spillere med disse kvalitetene. Men det betyr ikke at vi kategorisk utelukker spillere med andre kvaliteter. Vi må være oppmerksomme på unike egenskaper, uansett i hvilken form de kommer.

Det tok lang tid før Spania fant sin spillestil og vinneroppskriften?
– Å vinne tre internasjonale mesterskap på rad er helt, helt utrolig. En fantastisk prestasjon ingen har gjort før, og som man kanskje aldri vil oppleve igjen. Men den dagen vi slutter å vinne er det viktig å identifisere hva som gjorde at vi vant. Det er viktig å kjenne vår historie, vår vei og å fortsette i samme spor. Vi må være tålmodige, vi kan ikke forandre alt den dagen vi ikke vinner lenger. Man kan spille et fantastisk mesterskap – uten å vinne. Før eller siden vil nettopp det skje. Og det er noe man må akseptere når man driver med sport.

Noen sier «hvis man ikke vinner, har man mislykkes». Burde det være slik?
– Måten vi trenere ordlegger oss på er ulik hvordan pressen uttrykker seg. Vi har forskjellige mål. De eneste gangene man snakker likt som pressen er ved suksess og seire. Som trener og tidligere spiller; tro meg når jeg sier man har mange tunge øyeblikk og svarte tanker. Når man ikke vinner, selv om man kom nær, vil pressen være ute etter en. Og det er ikke lett å stå trygt gjennom slike stormer. Men jeg vet også at vi spiller med en klar filosofi – vi spiller med stil. Det gir meg en trygghet.

Bør vi verdsette innsats høyere? Eller skal alt handle om å vinne?
– Man kan ikke sette spørsmålstegn ved alt. Man må forsøke å holde seg rolig og vite at selv med tap vil ikke det endre kartet – eller måten vi gjør ting på. Å vinne gjøre oss ikke arrogante. Vi vet at det er ting vi kan forbedre, og vi vil alltid være på utkikk etter noe som kan gjøre oss enda bedre. Vi spiller fotball på den spanske måten. Det betyr at vi skal prøve å optimalisere våre styrker og skjule våre svakheter etter beste evne. Og alltid spille med et stort vinnerinstinkt.

Det virker som om det å kvalifisere seg til et mesterskap ikke er en stor nok prestasjon lenger …
– Det er sånn det blir når ingen forklarer eller forteller hvor vanskelig det faktisk er. Nåløyet har aldri vært trangere. Men sånn er det i Spania nå. Vi er blitt bortskjemte de siste årene. Prestasjonen i det å kvalifisere til EM i det hele tatt, blir verdsatt mye høyere i andre land.

La oss snakke litt om Spanias rivaler. I gruppespillet møter man de tre siste turneringenes vinnere.
– Tyskland har et fabelaktig mannskap. Gündoğan, Draxler, Holtby… Kanskje blir Götze med også. De overbeviste stort i kvalifiseringen. I liket med Spania, har tyskerne jobbet målrettet med spesifikke tanker, en spillestil med klare kjennetegn, en imponerende miks av teknikk, taktikk, og styrke. Nederlenderne vil trolig spille med fem spillere som allerede har etablert seg på A-landslaget. Så de er også utrolige sterke. Og så har vi Russland, som har masse krutt i spillergruppa, med Tsjerysjev, Smolov fra Anzji og så videre

Er den andre gruppen enklere?
– Vi føler at vi er i den tøffeste puljen. Det eneste laget som slapp å kvalifisere seg er Israel, og de spiller i den andre gruppen med Norge, England og Italia.

Er du overrasket over Norge?
– Ja, helt klart. Norge slo ut et fantastisk fransk lag med Varane, Griezmann – og scoret fem mål. Dette viser bare at hvis du ikke er 100 prosent fokusert kan ethvert lag skape problemer for deg. Norge er et fysisk robust lag med gode og hurtige kontringer. Jeg blir slett ikke overrasket om de kommer seg videre til semifinalen.

Tenker du ofte tilbake på din tid som spiller?
– Egentlig ikke. Men når jeg tenker tilbake, har jeg bare gode minner.

Kunne din karriere vært mer suksessrik om du hadde spilt i dag?
– Vel, da jeg spilte hadde Spania den beste keeper-generasjonen noen gang. Paco Buyo, Abel Resino, Cedrun, Molina, Ablanedo, Zubizarreta og så videre. Jeg hadde uflaks med skader, men jeg kunne også spilt utenlands. På den tiden var det ikke vanlig med spanske spillere i utlandet.

Hvor kunne du ha spilt?
– I Italia. Sampdoria ville signere meg da jeg spilte for Logroñés. Men som sagt, på denne tiden (begynnelsen av 90-tallet, red. anm.) var det svært få spanske spillere i utlandet, og overgangen kokte bort i kålen. I dag er grensene og avstandene nesten som forsvunnet. Vi kjenner godt til hver eneste liga, alt er nærmere. Sønnene mine kjenner til nesten alle spillerne i Serie A, Bundesliga og Premier League. Så i dag ville jeg ha reist. Men den gangen ble man hjemme hvis man var i tvil.

Du skrev under for Barcelona i 1994, etter å ha vært i den spanske VM-troppen i USA.
– Jeg angrer overhodet ikke, selv om jeg var veldig skadeplaget i den perioden. I løpet av en karriere har man opp- og nedturer, men når jeg ser tilbake på det, klarer jeg knapt å huske nedturene. Skader er det verste som kan skje en spiller, og jeg hadde mye vondt da jeg var i Barcelona. Jeg fikk sjansen på det absolutt høyeste nivået, men på grunn av skadene maktet jeg ikke å levere mitt beste.

Hva skjedde?
– Den siste sesongen i Logroñés begynte jeg å få problemer med ryggen. I Barcelona fikk jeg aldri sjansen på førstelaget fordi jeg ikke kunne trene skikkelig. To skyveglidninger gjorde at jeg hadde store smerter. Når jeg tenker tilbake på det, kan jeg vedgå at det var frustrerende, naturligvis.

Da du kom til Barcelona, visste du da at du aldri ville bli den samme igjen?
– Nei, nei. Det tok lang tid før jeg innså hvor alvorlig skaden faktisk var. Men etter en stund skjønte jeg at ryggen ikke ble bedre, men verre og verre. Da forsto jeg også at karrieren nærmet seg slutten.

Gjorde klubben noe for å hjelpe deg i denne prosessen?
– Når man er skadet, vil man prøve nesten hva som helst for å bli frisk. Hvis noen hadde fortalt meg at jeg ville bli bra igjen hvis jeg klatret opp Eiffeltårnet og kastet meg utfor, ville jeg ha gjort det. Jeg var desperat etter å kunne yte mitt beste igjen.
 
Etter tre sesonger på benken, ble du Rayo Vallecano-spiller…
– Ja, nivået var ikke helt det samme, så det var lettere å trosse smertene. Jeg hadde også blitt bedre kjent med smertene, og lært meg å leve med dem. Jeg var ikke like frisk og rask som i Longroñés, men jeg kunne være med og bidra igjen.

Som spiller – og som keeper – var du interessert i taktikk?
– Som spiller ville jeg alltid vite hva som lå bak beslutningene trenerne tok. Jeg var han som stilte alle spørsmålene – for ofte, mente trenerne, hehe. Jeg fulgte nøye med under taktikkmøtene, jeg ville virkelig forstå hva som lå bak avgjørelsene som ble tatt. I Vallecano fant jeg ut at jeg likte å planlegge, lære bort og styre. Det siste året som spiller studerte jeg ved siden av. Jeg hadde bestemt meg: jeg ville bli trener.

Var det mange av medspillerne som tenkte som deg? Og er det vanlig for spillere i dag også?
– Jeg tror fra tid til annen at det er enkelte spillere som ikke skjønner alt på taktikkmøter. Noen spillere er mer mottakelige enn andre, smartere og mer tilpasningsdyktige. Men det viktigste er fotballspilleren selv.

Hva tenkte du da det spanske fotballforbundet tilbydde deg jobben som U21-sjef?
– Jeg ble veldig opprømt, og fikk umiddelbart store forventninger. Fernando Hierro ringte og spurte om jeg kunne tenke meg jobben, og jeg svarte umiddelbart ja. Jeg elsker jobben min, og er like lykkelig i dag som den dagen jeg fikk den.

Vil du fortsette å trene aldersbestemte lag?
– Min første jobb fikk jeg som en del av trenerteamet i Rayo Vallecano. Så fikk jeg sjansen til å trene Real Madrids ungdomslag og deretter ble jeg U21-trener. Når alt kommer til alt handler det om trening. Men det er sant at det ikke er det samme å være klubbtrener og landslagstrener. Folk flest kjenner ikke like godt til jobben som landslagstrener. Du må prøve å holde løpende kontakt med spillere. På landslag får man sjelden en ny sjanse til å vinne kamper. Du må være detaljorientert, du må forberede deg godt og ikke minst være strukturert. Vi spiller i turneringer med få kamper, så vi har ikke råd til å gjøre feil. Det er en krevende jobb.

Hva er den største forskjellen mellom å trene et klubblag og et landslag?
– Det er tiden, man har mye mindre tid med spillerne. Man må bruke hver dag godt, fordi dagen etter kan det være for seint, de kan være tilbake i klubblaget igjen. Du må ta sjanser på en annen måte enn du gjør som klubbtrener. Vi er sammen i korte perioder, derfor blir jeg mer intens og følelsesladet når jeg skal motivere spillerne. Hvis jeg klarer å overbevise spillerne, vil de prestere bedre på banen.

Er alder en viktig faktor?
– Dette er spillere som i startgropen av karrieren, de er ved et veiskille og kan få store karrierer om de gjør ting riktig. Noen kan spille en del utrolige kamper, men likevel vil de aldri slå gjennom. Man varierer i prestasjonene. Det er små marginer som gjør om man spiller på laget eller bare får noen få minutter i annenhver kamp. Å takle disse utfordringene er ikke lett. Vi må lære dem å være profesjonelle og ta ting på alvor. Vi prøver å gi dem selvtillit og trygghet i en avgjørende fase av karrieren. Profesjonell fotball på høyeste nivå er ekstremt krevende og kynisk. Noen spillere blir bedre av kjeft, andre trenger masse kjærlighet og omtanke. Og for de aller fleste er det å bli tatt ut på landslaget en skikkelig vitamininnsprøyting, en skikkelig boost for selvtilliten.

Ser du for deg en karriere som trener for klubblag?
– I fotball er det umulig å planlegge. Nå har jeg all fokus på turneringen i sommer. Hvem vet hva som vil skje etter det?