Med Putin på laget

Kriminalitet, korrupsjon, krig, Kreml: Skal VM i Russland boikottes, slik Ukrainas president går inn for?

Tekst Aage Borchgrevink

«Det er av altoverskyggende betydning at vi og andre stater som tror på frihet, menneskerettigheter og fred lar våre stemmer bli hørt med all tydelighet, og ikke gir noe godkjenningsstempel til Sovjetunionen og dets myndigheter som har 105 000 tungt bevæpnede invasjonstropper i det frihetselskende, uskyldige og dypt religiøse landet Afghanistan», sa USAs president Jimmy Carter 21. mars 1980 i Det hvite hus, da han forklarte USAs boikott av de olympiske sommerlekene i Moskva til en betuttet forsamling amerikanske idrettsutøvere. Mange av dem hadde hatt lekene som sitt store mål gjennom flere år. I blikket deres kan man ikke oppfatte noen ”stemmer med all tydelighet” mot Sovjetunionen, men snarere en taus bebreidelse til presidenten: Rotekopp. Gledesdreper.

«De olympiske leker er viktige for Sovjetunionen», fortsatte Carter. «De har gjort massive investeringer i bygninger, utstyr og propaganda. Og som dere allerede har hørt, har de trykket opp hundretusener av eksemplarer av et offisielt sovjetisk dokument som hevder at verdenssamfunnets beslutning om å avholde OL i Moskva er en anerkjennelse av Sovjetunionens utenrikspolitikk og bidrag til verdensfreden (…) Sovjetunionen må få en klar og tydelig advarsel, ikke bare for å irettesette dem for å ha krenket et lite og relativt svakt land, men som forsikring mot at de ikke anser dette som en handling uten negative konsekvenser som kan følges av ytterligere aggresjon et annet sted.»

Første juledag 1979 angrep Sovjetunionen Afghanistan, eller kom den afghanske regjeringen til unnsetning, som Kreml formulerte det. Sovjetiske fly innledet en voldsom bombekampanje på den afghanske landsbygda. Tusener av sivile ble drept den første krigsvinteren, hundretusener flyktet. Invasjonen ble begynnelsen på over tre tiår med krig i «det frihetselskende, uskyldige og dypt religiøse landet». Over en million afghanere og tusenvis av utenlandske soldater er drept, inklusive en håndfull nordmenn. Både våren 1980 og i ettertid kan man ha sympati med Carters ønske om å gi Sovjetunionen «en klar og tydelig advarsel», selv om det moralske patoset til presidenten kanskje klang litt hult allerede da. Bare fem år tidligere hadde USA trukket seg ut av Vietnam, en krig i en fattig klientstat der millioner mistet livet, ikke ulikt Afghanistan.

Krigen i Ukraina
Etter at de hadde klart uavgjort mot Bayern i første kamp i åttendedelsfinalen i Champions League i februar 2015, ble de ukrainske mestrene Sjakhtar Donetsk ettertrykkelig grisebanket på Allianz Arena i München i mars. Da Mario Götze satte inn Bayerns sjuende og siste scoring (Sjakhtar fikk en forsvarer utvist tidlig, kom seg knapt over midtlinjen og scorte ikke mot Bayern verken i Ukraina eller Tyskland), satte han samtidig punktum for en Sjakhtar-sesong preget av at klubbadministrasjonen ble kastet ut av kontorene på hjemmebanen i Donetsk av væpnete menn i september.

Selv om klubben hadde den mektige (og russiskvennlige) oligarken Rinat Akhmetov i ryggen, fikk også Sjakhtar kjenne konsekvensene av krigen i det østlige Ukraina. Artillerigranater og GRAD-raketter skjelner ikke mellom fotballspillere og andre. Klubben kunne ikke lenger spille på hjemmebanen i Donetsk, men møtte Bayern i Lviv, en by helt vest i Ukraina. Etter den avgjørende matchen gratulerte Ukrainas president Petro Porosjenko Bayern, men tok igjen opp noe som har ligget ham på hjertet siden Russland okkuperte Krim i mars i fjor.

«Jeg synes det må være en debatt om hvorvidt Verdensmesterskapet (i fotball i Russland 2018) bør boikottes», sa Porosjenko. Presidenten forklarte at han foretrakk å holde fotball og politikk adskilt, men at det ikke lenger var mulig for ham når Sjakhtar ikke kunne bruke hjemmebanen sin i Donetsk.

«Så lenge russiske tropper står i Ukraina, mener jeg at et er utenkelig å ha et verdensmesterskap der», avsluttet Porosjenko.

Etter at Russland okkuperte Krim i mars 2014, innførte vestlige land sanksjoner mot sentrale russiske individer og selskaper som var involvert i den folkerettsstridige annekteringen. I kjølvannet av krigen i Donbass og nedskytningen av et malaysisk rutefly som resulterte i drap på nesten 300 i hovedsak nederlandske statsborgere i august, ble ytterligere sanksjoner innført blant annet mot store russiske selskaper og banker som mistet tilgang til lån. Den russiske økonomien har blitt rammet, og et offer for likviditetstørken av Fabio Capello, Russlands landslagstrener, som ikke fikk utbetalt lønn høsten 2014.

Allerede før krigen brøt ut i det østlige Ukraina i fjor vår, ba Porosjenko om boikott av fotball-VM, kanskje fordi han mente at et slikt tiltak ville ramme Putin hardere enn økonomiske straffetiltak. Samtidig med Sotsji-lekene, ble dusinvis av pro-europeiske demonstranter skutt og drept i Kyiv av opprørspolitiet. Massakren ble vendepunktet i revolusjonen. Den russiskvennlige og korrupte presidenten, Viktor Janukovitsj, flyktet til Russland. Russland svarte med å organisere opptøyer i det østlige og sørlige Ukraina, samt sende tropper til Krim, som ble okkupert og senere innlemmet i Russland. Forbindelsen mellom idrett og politikk kom tydelig frem i mediebildet: I enkelte russiske medier gikk russisk kamp for gull i Sotsji sømløst over i kampen for å gjenerobre ”vårt Krim” fra de svikefulle og angivelig fascistiske ukrainske naboene.

Det russisk-støttete separatistopprøret i Donbass har resultert i at det i dag er nye selvstyremyndigheter i provinsene Donetsk og Lugansk. Minst to millioner mennesker er på flukt, og offisielt er over 6000 mennesker drept i krigshandlingene, men det er grunn til å tro at dette tallet antagelig er betydelig høyere, ettersom separatistenhetene (som også består av mange russiske soldater) og enkelte av de frivillige ukrainske bataljonene synes å underrapportere tapene sine. Krigen har som de andre post-sovjetiske krigene vært preget av grove brudd på humanitær rett: Krigsfanger er blitt drept og sivile mål er angrepet med ødeleggelser og store tap av menneskeliv som resultat.

I de separatistkontrollerte områdene har lov og orden brutt sammen. Forsvinninger, gisseltagning, plyndring og tortur foregår i stor skala, og det kan virke som de nye selvstyremyndighetene systematisk forsøker å fordrive den delen av befolkningen som de mistenker å støtte ukrainske den regjeringen, noe som etter internasjonal lov kan kvalifisere som en forbrytelse mot menneskeheten. Sett fra Ukrainas perspektiv, kan det dermed fortone seg fullstendig absurd å avholde verdens største idrettsarrangement i Russland, særlig fordi fotball-VM vil krystes for alt det er verdt av Kremls propaganda-apparat – slik Moskva-OL ble det for 35 år siden.

Det er en moralsk tommelfingerregel å se en sak fra perspektivet til den parten som er hardest rammet, og i dette tilfellet er det menneskene som er drept og fordrevet fra sine hjem på grunn av krigen som russisk-støttete militser uprovosert startet i fjor sommer. Er man på utkikk etter ofre for russisk politikk, trenger man for øvrig ikke dra utenlands. Drepte journalister, diskriminering av homofile, valgfusk og en skitten krig i Tsjetsjenia, der tusenvis av mennesker er forsvunnet er stikkord. Under president Vladimir Putins styre har landet blitt et menneskerettslig katastrofeområde. Vil det ikke være respektløst mot de mange ofrene for Kremls politikk om fotballkampene spilles i Russland som om ingenting har skjedd?

Lærdommen fra Sør-Afrika
I Norge er det kanskje idrettsboikotten under krigen, da idrettsfolket nektet å la seg nazifisere, som er det mest relevante historiske eksempelet på en boikott av betydning. Norge sluttet seg også til boikotten av Moskva-OL, men hva den markeringen egentlig avstedkom er uklart. Trass i at den amerikanske boikotten medførte at de fleste vestlige lands idrettsfolk holdt seg hjemme, gikk Moskva-OL av stabelen med pomp og prakt. Sovjetiske myndigheter forklarte boikotten ikke som protest mot invasjonen, men som utslag av kapitalistenes misunnelse og forakt for den sosialistiske verdens bedrifter.

Boikotten lykkes neppe i å overbevise det sovjetiske folk om at landet deres hadde krenket freden, men synliggjorde koblingen mellom idrett og politikken for en hel verden. Hva konsekvensene av boikotten egentlig ble er fremdeles uklar, med ett unntak. Under sommer-OL i Los Angeles i 1984 kom gjengjeldelsen. Sovjetunionen, Warszawapakt-landene og noen få andre kommuniststater (inklusive Afghanistan) boikottet lekene «av sikkerhetsgrunner». I 1984 fremsto den kalde krigen like endeløs som de gjensidige boikottene virket hensiktsløse. Men to OL senere fantes ikke lenger Sovjetunionen.

Om OL-boikotten var vellykket avhenger av målsetningen. Krigen i Afghanistan tok ikke slutt, og når Sovjetunionen ikke rakk å invadere andre land før staten kollapset skyldtes vel heller ikke det akkurat idrettsboikotten. Sovjetiske myndigheter kunne enkelt plassere boikotten inn i propagandafortellingen om aggressiv kapitalistisk reaksjon. Sannsynligvis fikk boikotten liten virkning når det gjaldt å få sovjetborgerne til å innse at myndighetenes bedrev en folkerettsstridig krig og forbrytelser mot menneskeheten. Men en handling kan ikke bare dømmes ut fra sine konsekvenser; selv om den på et plan skulle være fåfengt, kan den like fullt være moralsk høyverdig. I denne vurderingen kan man gå tilbake til ofrenes perspektiv, i dette tilfellet altså «det frihetselskende, uskyldige og dypt religiøse landet Afghanistan», som Carter uttrykte det.

Spørsmålet om hvorvidt afghanerne oppfattet boikotten som moralsk støtte er ikke besvart – om det i det hele tatt noen gang ble stilt. Slik sett fremsto boikotten ikke så mye som uttrykk for reell solidaritet med ofrene, men som del av den kalde krigens supermaktrivalisering. Kanskje var boikotten kontraproduktiv: Den hadde ikke noe tydelig etisk budskap, fratok øst og vest en av få møteplasser som kunne motvirke gjensidig mistenksomhet og bidro til at Sovjetunionen kunne isolere sine egne borgere bak en mur av paranoid propaganda om et lumsk og fiendtlig Vesten. Egentlig er det den samme propagandaen som strømmer over russiske tv-skjermer i dag og forteller at Ukraina er i hendene på en fascistisk ”junta” støttet av Hitlers arvinger i Washington, Berlin og Brussel. Bidro den gamle boikotten i 1980 til å forsterke stereotypene Kreml benytter seg av i dag?

Eksempelet som nesten alltid fremmes i boikottdebatter er kultur- og idrettsboikotten mot Sør-Afrika. Sør-Afrika ble først utestengt fra de olympiske leker i 1964 og 1968, før den fulle boikotten trådde i kraft i 1970. «Vi vet at politikk og idrett har nær sammenheng», sa biskop Desmond Tutu i 2008, «jeg er ikke det minste i tvil om at (idrettsboikotten) spilte en viktig rolle i å overtale tilhengerne av apartheid om å endre tilnærming.» En av de ikke helt overbeviste om boikottlinjen var Margaret Thatcher, men nettopp derfor var hun (splittende som alltid) samtidig en av dem som bidro til det voldsomme anti-apartheid-engasjementet som oppsto på åttitallet. 32 land boikottet samveldelekene i Edinburgh i 1986 i protest mot den sør-afrikanske deltagelsen. Sør-Afrika ble mørnet av boikotten, men de lærde strides fremdeles om hvorfor den var så effektiv.

Det er mange forskjeller mellom idrettsboikotten mot Sør-Afrika og boikotten av Moskva-OL i 1980, men den viktigste er kanskje at boikotten mot Sør-Afrika var basert på IOCs og FIFAs egne regler. Både Det olympiske charter og FIFAs vedtekter forbyr diskriminering, og problemet var at svarte idrettsfolk ikke fikk representere Sør Afrika. Det var et klokkeklart brudd på de grunnleggende reglene og kunne ikke tolereres – selv i Hitlers OL i Berlin i 1936 fikk den svarte amerikaneren Jesse Owens løpe (og vinne) 100-meteren. Slik sett representerer de to boikottene ytterpunkter: Den ene tydelig forankret i idrettens egne regler. Den andre nesten like tydelig forankret i geopolitiske motsetninger, om enn presentert i form av (et muligens dyptfølt) idealistisk engasjement. Hvor grensen går mellom disse to ytterpunktene er ikke alltid enkelt å avgjøre, men det er liten grunn til å tro at vestlige ledere vil forsøke å gjenta president Carters initiativ, på tross av at det kan være mange gode grunner til å protestere mot russisk politikk. Jimmy Carter ble nemlig ikke gjenvalgt. Et halvt år etter at Carter erklærte boikotten, vant Ronald Reagan en knusende seier i det amerikanske presidentvalget i 1980.

En typisk russisk høyreback
Foran 8100 tilskuere på Akhmat-Hadzj Kadyrov-stadion i Groznyj, Tsjetsjenia, den russiske delrepublikken som har vært åsted for to svært brutale kriger i løpet av de siste 20 årene, møtte hjemmelaget Terek Groznyj et av topplagene i den russiske ligaen, Dinamo Moskva 19. april i år. Middelhavsfarerne fra Tsjetsjenia klarte 0-0 mot Dinamo, et resultat tsjetsjenerne nok var mest fornøyde med. På Dinamos høyreside møttes to av de respektive lags minst meritterte spillere i en duell som sier mye både om russisk fotball og samfunn.

Tereks venstrekant Khalid Kadyrov er nevø av Tsjetsjenias mektige overhode, Ramzan Kadyrov, som er Kremls mann i den opprørske republikken. Som rådgiver for Den norske Helsingforskomité har jeg intervjuet flere menn som i detalj har beskrevet hvordan Kadyrov har drept og torturert folk i hemmelige fengsler i hjemlandsbyen. Av de tre mennene jeg snakket med som offentlig anklaget Kadyrov for forbrytelser, forsvant én i Groznyj (og antas å være drept), den andre ble skutt i Wien (ifølge dommen i saken mot gjerningsmennene var attentatet organisert fra Tsjetsjenia), mens den tredje befinner seg i Norge, der han forhåpentligvis er i sikkerhet. Flere av mine kolleger som jobbet med menneskerettighetssaker i Tsjetsjenia er også drept: Anna Politkovskaja, Natalia Estemirova og Stanislav Markelov. Forbrytelsene til den fotballgale tsjetsjenske krigsherren er grundig dokumentert, men får ingen konsekvenser i Russland. I stedet stemples de uavhengige delene av det russiske sivilsamfunnet som ”utenlandske agenter” av justismyndighetene, og Putin mener menneskerettighetsgruppene ”sjakaliserer” rundt i de utenlandske ambassadene. Tereks hjemmebane er for øvrig oppkalt etter Ramzans far (også han president på Putins nåde), Akhmat-Hadzj Kadyrov, som ble sprengt i luften der under feiringen av den russiske seiersdagen 10. mai 2004.

Forholdet mellom Ramzan Kadyrov og Putin er som mellom kongen og greven i middelalderen. Familien Kadyrov får frie tøyler, og gir lojalitet i retur. Og når du har din egen republikk, hvorfor ikke gi nevøen en sjanse på kanten? Der kan han i alle fall ikke gjøre så stor skade. På Dinamos høyreback møtte Kadyrov jr arvingen av et annet viktig dynasti i dagens føydale Russland. Boris Rotenberg jr er sønn av milliardæren Boris Rotenberg, en av Putins eldste venner fra judoklubben i Sankt Petersburg og en av Russlands rikeste menn (dessuten eier av Dinamo Moskva). Til de flestes overraskelse (not) fikk Rotenberg jr, som har tilbragt en halv mannsalder på benken for diverse russiske og israelske klubber før han denne sesongen ankom Moskva, tillit i førsteelleveren på bekostning av landslagsbacken Aleksei Kozlov. Visstnok ble lagkaptein Igor Denisov så rasende over avgjørelsen (og et kjedelig uavgjort resultat mot Lokomotiv Moskva som minsket Dinamos CL-sjanser) at klubben plasserte Denisov på transfer-listen.

Rødt kort til rasisme?
Penger styrer det meste de fleste steder, men i Russland styrer de tilsynelatende alt – her slipper pengene å ta hensyn til rettsvesen og media, som i alt vesentlig er kontrollert av de samme hundre familiene som eier landet og plasserer sine passe talentfulle sønner og nevøer på henholdsvis høyrebacken og venstrekanten. Men i Russland finnes det dessuten andre problemer som kan være i strid med fotballens grunnleggende regler mot diskriminering. Yaya Touré fra Manchester City og Elfenbenskysten klaget over rasistiske tilrop fra tribunene under en kamp mot CSKA Moskva i 2013, og advarte i fjor om at afrikanske lag og svarte spillere kan komme til å boikotte VM om ikke det russiske forbundet tar problemet på alvor. Så sent som høsten 2012 besvarte Aleksander Meitin, talsmann for det russiske fotballforbundet, klager fra svarte spillere som fikk bananer kastet etter seg, på følgende måte: «Bananer er en næringsrik frukt og en gul frukt som alltid gjør deg glad.»

Rasisme på tribunene inngår i et større bilde. Mens asiater og afrikanere for en generasjon siden ble tatt godt i mot av Sovjetunionen, ettersom staten offisielt var solidarisk med alle jordens undertrykte, er dagens fortelling om Russlands storhet mer nasjonalistisk og ekskluderende. Rasistiske angrep på afrikanere og folk fra Sentral-Asia og Kaukasus har vært et fenomen i vekst under Putin, og selv om myndighetene i noen grad har etterforsket voldelige angrep og drap, og enkelte gjerningsmenn er straffet, er det vanskelig å se at fenomenet er under kontroll eller at det russiske fotballforbundet tar ansvar. Ifølge den russiske organisasjonen SOVA som overvåker hatkriminalitet og rasisme, ble 19 mennesker drept og 109 alvorlig skadet i hatkriminalitet i Russland i fjor. De fleste dødsofrene var sentral-asiater som ble drept i rasistisk-motiverte angrep i Moskva og Sankt Petersburg. En rapport fra Fare-nettverket som overvåker rasisme og diskriminering i fotball, dokumenterte 99 tilfeller av diskriminering i russiske fotballkamper. Rapporten sier også at rasistisk trakassering av fargede spillere har økt denne sesongen, og setter det i sammenheng med at høyreekstreme og nasjonalistiske grupper i stadig større grad dominerer på tribunene – blant annet fordi antallet vanlige tilskuere blir færre.

Fortellingen om russisk storhet legger også vekt på det Kreml omtaler som ”tradisjonelle verdier”, der blant annet den russisk-ortodokse kirken har en sentral rolle. Et utslag av den moralske opprustningen er at homofobi har blitt institusjonalisert i en lov som forbyr homofil ”propaganda” mot barn. Loven har stor støtte i befolkningen, og 60 prosent av russerne oppgi at de er redd for at barna skal utsettes for slik propaganda. 15 prosent av russere mener dessuten ifølge det anerkjente meningsmålingsinstituttet Levada-senteret at homofile bør isoleres og fem prosent at de bør utryddes. Mens Putin og klanen hans stjeler statens penger, har de altså på den annen side et omfattende moralsk engasjement. Kampen for tradisjonelle verdier henger sammen med en markant økning i angrep på LGBT-miljøet. Politiet saboterer offentlige homo-markeringer, homofile jages på nettet og bankes på gata. Dette temaet ble tatt opp i forkant av Sotsji-lekene, og Putin lovet den gang at ingen utenlandsk gjest eller idrettsutøver skulle trakasseres på bakgrunn av seksuell orientering.

Det gir lave odds å tippe at noe tilsvarende vil skje denne gang. FIFA og andre utlendinger vi presse Russland. Forsikringer vil komme om at Russland tar dette på alvor. Enkelte tiltak vil iverksettes mot rasisme og løfter om at homofile ikke skal diskrimineres i forbindelse med VM vil bli avgitt. FIFA vil vaske sine hender, og forberedelsene til VM fortsette som før. Men det vil gi enda lavere odds å tippe at utviklingen mot mindre toleranse, mer diskriminering og en fortsatt høy insidens av trakassering og voldelige angrep på etniske og seksuelle minoriteter vil fortsette, ettersom både rasisme og homofobi er bivirkninger av Putins fortelling om Russlands storhet og moralske overlegenhet.

Det grisete spillet
Sepp Blatter og Vladimir Putin er ikke bare omtrent like høye. De ser også forbausende likt på mye. I april besøkte FIFA-presidenten den russiske presidenten i et vårlig Sotsji. Der slo Blatter ettertrykkelig fast at tildelingen av VM 2018 til Russland sto fast, på tross av de uavklarte korrupsjonsanklagene i forbindelse med tildelingsprosessen. Det eksisterte i følge Blatter intet rettslig grunnlag for å revurdere avgjørelsen. «Hvis noen få politikere er misfornøyde med at vi arrangerer VM i Russland, sier jeg alltid: Bare hold dere hjemme», forklarte Blatter, før han henvendte seg til Putin: «Du personlig fortjener 5 stjerner!»

Sagaen om tildelingen av fotball-VM til Russland i 2018 og til Qatar i 2022 er langt fra over, og henger over Blatters hode i forkant av presidentvalget i FIFA i slutten av mai som en truende sky. Etter omfattende anklager om korrupsjon under tildelingen, der Qatar og Russland angivelig kjøpte stemmer for å utmanøvrere sine rivaler, utnevnte FIFA en tidligere amerikansk føderal statsadvokat, Michael J. Garcia, til å undersøke om det var hold i anklagene. Arbeidet var vanskelig fordi Garcia ikke kunne stevne vitner, og ikke fikk lov til å reise til Russland og intervjue relevante kilder der. Garcia hadde i sin tid ført saken mot russeren Viktor Bout, våpensmugleren som var kjent som Doktor Død. Bout har venner i Kreml, og disse hevnet seg på Garcia ved å utestenge ham fra landet.

Garcia leverte rapporten til FIFA i fjor høst, men foreløpig er det bare en håndfull personer som har lest den. Garcias tyske kollega i FIFAs etikk-komité, den tyske dommeren Hans-Joachim Eckert, sa at rapporten ville holdes hemmelig av konfidensialitetshensyn, men at FIFA ville offentliggjøre forkortet resyme. Da resymeet ble offentliggjort, ble Qatar og Russland frikjent fra alle anklager, mens England (det engelske forbundet var svært kritiske til FIFA og Blatter) mottok kraftig kritikk for å ha underminert prosessen. Garcia gikk da offentlig ut og sa at Eckerts resyme var «feilaktig». Det holdt angivelig tilbake vesentlig informasjon, konkluderte motsatt av hva den opprinnelige rapporten gjorde, og avslørte dessuten mot deres vilje et par av varslerne som beskrev korrupsjon. Garcia krevde at den opprinnelige rapporten ble offentliggjort, men FIFA har så langt ikke villet etterkomme dette, ettersom de gransker fem navngitte FIFA-delegater for uregelmessigheter basert på informasjon fra rapporten. Blant de fem korrupsjonsmistenkte er Franz Beckenbauer. Resultatet av konflikten ble at Garcia trakk seg, at FIFAs omdømme er på linje med den japanske yakuzaen og at spørsmålene rundt VM-tildelingen er flere enn noensinne.

UEFA har (igjen) varslet at de ønsker en grundig reform i FIFA. Både Luis Figo og nederlenderen Michael van Praag stiller som motkandidater til Blatter på et reformprogram. Men sveitseren er dreven i kunsten å overleve, har mange allierte i blant annet de afrikanske og asiatiske delegatene, og fikk sikkert gode råd om hvordan man vinner valg av Vladimir Putin i Sotsji. Når det gjelder VM i Russland er arrangementsforberedelsene etter hvert kommet så langt og tidspunktet for mesterskapet rykket så nærme, at det av praktiske hensyn virker stadig mer umulig å ta prestisjeprosjektet vekk fra Putin. Men skulle en av utfordrerkandidatene mot formodning klare å vippe den 79 år gamle og tilsynelatende udødelige sveitseren ut av presidentkontoret og iverksette et reelt reformprogram vil spørsmålet om tildelingen, særlig til Qatar i 2022, men kanskje også til Russland, komme på bordet igjen. Det pågår en rekke prosesser, både rettslige og politiske i flere land som kan komme til å påvirke både presidentvalget og en eventuell oppvask i etterkant. FBI etterforsker korrupsjonsanklagene, og det samme gjør sveitsiske justismyndigheter.

Boris Nemtsovs minne
Sotsji-OL var et prestisjeprosjekt for Vladimir Putin, men fotball-VM er selvsagt et arrangement av en helt annen kaliber. Sotsji skulle angivelig gjøre russerne stolte igjen. Fotball-VM vil få dem til å svulme som ballonger. Arrangementet kan betraktes som en del av en stilltiende pakt mellom Putin og flertallet hans. Folk skal ha brød og sirkus, selvsagt, men pakten innebærer også noe annet. Siden tsaren ikke kan tilby innbyggerne frihet (det ville føre til kaos, angivelig) tilbyr han stolthet i stedet. Minnet om Moskva-OL og byggverkene fra den gangen holdes i hevd fremdeles. Nasjonale prestisjeprosjekter er en del av fortellingen om Russlands storhet, og for så vidt en langt mer fredelig del av den enn krigen i Ukraina, som har noe av den samme funksjonen.

Men det kan være farlig å undersøke prestisjeprosjektene nærmere. Mange av miljøaktivistene og journalistene i Sotsji fikk juling; en kosakk pisket jentene i Pussy Riot. Opposisjonspolitikeren Boris Nemtsov (som selv var fra Sotsji) utarbeidet en rapport der han hevdet at mesteparten av de 50 milliardene dollar arrangementet kostet, ble stjålet i fiksete anbudsrunder og annen korrupsjon. Nemtsov ønsket ikke en boikott av OL, men at lekene ble flyttet fra Sotsji til et annet sted i Russland, der de ville gjøre mindre skade og være underlagt strengere kontroll. Verken rådene hans eller de ganske godt underbygde påstandene hans om korrupsjon ble tatt på alvor av myndighetene. I februar i år ble Boris Nemtsov som kjent skutt og drept rett utenfor Kremls murer i Moskva. Politiske drap kan ha flere budskap. Ett av de klareste budskapene i dette attentatet er at russiske opposisjonelle og journalister ikke bør stille spørsmål ved Kremls prestisjeprosjekter – som fotball-VM.

I det antikke Hellas la de stridende statene våpnene ned når de olympiske lekene ble avholdt. Nyere idrettshistorie kan tyde på at de gamle grekerne hadde et godt poeng når de på denne måte skilte mellom fredelig kappestrid og militære og politiske konflikter. Carters boikott av Moskva-OL er et eksempel på en mislykket markering. Før det kommer en samstemt oppfordring fra, ikke bare den ukrainske presidenten og Yaya Touré, men den russiske opposisjonen, fremstår en politisk boikott som ganske uaktuelt. Men det betyr selvsagt ikke at FIFA ikke bør ta et grundigere oppgjør med anklagene om korrupsjon i tildelingsprosessen og det dysfunksjonelle arbeidet med å avdekke mulige uregelmessigheter.

FIFA og nasjonale forbund må dessuten sørge for at investeringene russerne vil gjøre i anlegg og infrastruktur foregår uten korrupsjon og i henhold til internasjonale arbeidsstandarder, samt at journalister og aktivister som dekker prosessen ikke trakasseres. Sammen med andre norske organisasjoner som Amnesty International Norge og Bellona, ga Den norske Helsingforskomité i fjor ut en håndbok til journalister, idrettsfolk og andre som reiste til vinterlekene i Sotsji. Håndboken beskrev menneskerettslige og miljømessige utfordringer i regionen, var utviklet i samarbeid med lokale, russiske partnere, og oppfordret de norske tilreisende om også å ta en titt på ”medaljens bakside”. I håndboken sto det blant annet:
Organisasjonene tar ikke til orde for boikott av vinterlekene, men ønsker å bidra til at norske og internasjonale medier har kunnskap om kritikkverdige forhold knyttet til forberedelsene til og organiseringen av lekene fra russiske myndigheters side. Håndboken reiser også spørsmål ved IOCs rolle når det gjelder å følge opp respekten for de olympiske verdiene. Den olympiske bevegelse har noen overordnete målsettinger, blant annet at sport skal bidra til «harmonisk utvikling av menneskeheten ved å fremme et fredelig samfunn som er opptatt av å ta vare på menneskelig verdighet». Forbud mot diskriminering er en av kjerneverdiene. Det er derfor viktig å vurdere hvordan ulike olympiske leker bidrar til å fremme disse verdiene.

FIFAs vedtekter nevner i hovedsak de samme formål og verdier som det olympiske charteret, og oppfordringen fra 2014 kan godt overføres til fotball-VM i 2018. Spørsmålet om boikott er ikke lagt dødt. Men forhåpentligvis kan arrangementet brukes til å fremme verdiene i FIFAs vedtekter, og ikke bare til å skjønnmale korrupsjon og maktmisbruk. Det vil være en måte å hedre minnet om Boris Nemtsov på, og de mange journalistene og menneskerettighetsaktivistene som er drept i løpet av Vladimir Putins 15 år ved makten i Russland.