Mellom luftangrep og langballer

Dag 1506 av Russlands fullskalainvasjon av Ukraina var en lørdag. Metalist 1925 Kharkiv lever en gjestetilværelse i Vest-Ukraina på grunn av daglige massive russiske angrep i hjembyen, og denne lørdagen var det kamp «hjemme» i Zjytomyr, vel 150 kilometer vest for hovedstaden. Motstander var Dynamo Kyiv, med 13 sovjetiske og 17 ukrainske ligatitler i beltet.

Det var ikke tog å oppdrive fra hovedstaden, så Josimar måtte ta seg dit med buss. Det viste seg å være en 21-seters minibuss, nærmest en maxitaxi, fylt til randen. To timer senere på veier med kratere i asfalten, kunne vi stige av. Og med det inn i en annen tid, 40 år tilbake.

Ikke abonnent. Ballkontroll får du HER

Bybussene fra svunnen tid skranglet på de brede avenyene av Sovjet-blokker på begge sider, de hostet eksos hver gang sjåføren skiftet gir. Langs gatene satt mennesker og solgte det lille de hadde. Gamle klokkereimer og slitte sykkeldekk. Tre gulrøtter, ett syltetøyglass.

Minner om de falne
Alle steder i Ukraina, små som store, har minnesteder for dem som har falt for russiske våpen og bomber. Maidan Nezalezjnosti – Uavhengighetsplassen – i Kyiv er mest kjent, med et hav av blomster, flagg og bilder av krigens ofre. De er gamle, de er unge, fra hele landet på 600 000 kvadratkilometer og fra alle verdens hjørner. Den yngste vi så i mengden bilder og minnesmerker var 17 år. Du skal være ganske hjerterå om du ikke blir rørt.

Langs landeveien, i landsbysentrum, ved gravplasser og kirker overalt vi reiste på sju dager i Ukraina så vi det samme. Zjytomyrs minnesmerke lå midt mellom busstasjonen og stadion.

Militæret er overalt, soldater på vei hjem fra fronten eller på vei ut til fronten. Krigens arr er umulig å overse, soldater på krykker eller med proteser er helt vanlige syn.

Alle kamper i Ukraina starter med at lagene kommer ut på banen med det ukrainske flagget rundt skuldrene. Nasjonalsangen spilles, militærveteraner hylles og før dommeren blåser i gang er det ett øyeblikks stillhet for de falne.

«Slava Ukraini!» («ære for Ukraina»), ropte den lille kontingenten Dynamo-fans i svingen.
«Heroyam slava!» («ære til heltene»), svarte resten av stadion. 

«Putin», ropte Dynamo-fansen
«Khyulo», svarte resten av stadion.

Og så satte de i gang å synge «Putin khuylo» – «Putin er en pikk» – etter melodien Speedy Gonzalez. Alt det gjentok seg på de to andre kampene vi overvar.

Metalist 1925 Kharkiv stjal alle tre poengene etter et heldig 1-0-mål.

Dagen etter kampen i Zjytomyr skulle vi videre til Kharkiv for å få et innblikk i en fotballkultur under bombardement. Men så innførte Putin en «våpenhvile» under den ortodokse påsken. Eksperter vi snakket med fryktet at det bare var et påskudd for å kunne flytte tropper og våpen før en våroffensiv. Det ble rett og slett for farlig å reise til Kharkiv.

Biler redder liv
Det er mange norske organisasjoner som støtter ukrainernes kamp. Et par uker før avreise tok vi kontakt med en av dem, Ukrainian Freedom Convoys (UFC), som frakter biler til fronten i Ukraina. Å levere kjøretøy til fronten redder liv.

Som bakteppe til en reportasje om fotballen i Ukraina, tenkte vi, kunne det være fint å oppleve fra innsiden hvordan det norske sivilsamfunnet stiller opp. Kunne vi henge med når en UFC-konvoi skulle nedover? Javisst! Da vi ble spurt om å kjøre en bil ned, svarte vi selvsagt ja.

Alle UFC-bilene skal ha egne navn, og vi ga vår bil navnet «Lobanovskyi», etter den store ukrainske fotballtreneren.

Reisen startet tirsdag etter påske, på dag 1502 av Russlands fullskalainvasjon av Ukraina, med avreise fra Oslo 09:30. Til Karlskrona i Sør-Sverige første dag, nattferje til Polen, gjennom Polen og inn i Ukraina dagen etter. 1800 kilometer på to dager. Mens hoveddelen av konvoien tok veien mot fronten i sørøst, kjørte Josimar 600 kilometer til Kyiv som mellomstopp for det endelige målet, Kharkiv. 2400 kilometer på tre dager.

Ting skjer raskt i krig, og en reise til Kharkiv, ble altså uaktuelt. Dagene etter «våpenhvilen» fulgte vi direkteoppdateringer fra situasjonen i byen i en Telegram-gruppe. Hvert minutt tikket det meldinger om droneangrep, missiler på vei, eksplosjoner i og rundt byen og nedskytinger. Det ble en realitetsorientering.

Å være førstereis inn i en sånn situasjon, ville ikke ha vært spesielt smart.

Vi kan droppe å dra, men dette lever de med hver dag.

Avtalte møter med kilder i Kharkiv måtte utgå, men vi kastet oss rundt og løste det likevel. I tillegg fikk vi sett to fotballkamper til i Kyiv-området, blant annet på Lobanovskyi Stadion, der «Putin khyulo» naturligvis runget.

Vi fikk testet utvalget av mat og drikke på tre stadioner, og det gikk i fransk hot dog og pivo (øl), kan vi avsløre.

Det er unektelig en opplevelse å bli vekket av flyalarmen gjentatte morgener. Sju ganger gikk flyalarmen i Kyiv da Josimar var der, uten at vi hørte eksplosjoner. Men så ble det virkelig alvor.

Etter en 24-timers bussreise fra Kyiv til Krakow som startet på morgenen onsdag, og fly Krakow-Oslo torsdag, var vi hjemme igjen på ettermiddagen i går. I samme tidsrom gjennomførte Russland sitt dødeligste angrep på Ukraina i 2026 med 700 droner og flere titalls missiler, og det første angrepet mot Kyiv på en måned.

Fyldige reportasjer om reisen kan leses i neste utgave av Josimar. I tillegg vil blekka være fylt av beretninger fra steder der livet ikke er lett, men fotballen lever likevel. Abonnement fikser du HER.